Jeg gjør han syk

[AnonymBruker]

Jeg er så fortvilet og fyllt med angst og sorg gjennom hele sjela. Jeg har hatt et vennskap med en mann som er psykisk syk. Dvs han har alvorlig depresjon/OCD, vært mye på sykehus. Svært suicidal til tider. Jeg har lenge hatt følelser for han, sterke følelser. Dessverre fortalte jeg han det for lenge siden, det ble vanskelig for han, og etter det har vi ikke hatt så mye kontakt som vi hadde tidligere. Han har ikke samme følelser tilbake sier han. Det er greit for meg, jeg har aldri spurt om det eller presset han, jeg vil først og fremst være venn for han.

Sist vi møttes forklarte jeg han at jeg håpet at han kunne legge til side "oss", og at vi kunne være venner før. Og at jeg aksepterte at følelsene ikke ble gjengjeldt, at jeg først og fremst var opptatt av vennskapet vårt. Også at han ikke skulle ha dårlig samvittighet for å ikke gjengjelde følelsene, for det gikk bra med meg. Jeg sa alt dette fordi jeg trodde det skulle bli lettere for han (og også fordi jeg mente det). Han forteller meg at jeg er verdifull for han selv om han ikke har følelser.

Dagen etter slenger han en bombe i fjeset på meg. Han sier at det ikke fører noe godt med seg at vi har noe mer med hverandre å gjøre. Han blir mye mer deprimert hver gang vi møtes, så han ønsker å avslutte vennskapet for godt og aldri ha kontakt mer.

Etter det har jeg hatt kronisk angstanfall og har ikke spist på dagesvis. Jeg har ikke svart på meldingen, jeg syns det er ufattelig vondt å vite at han opplever at jeg gjør han syk. Hvorfor er det slik, jeg forstår ikke hva som foregår inne i hodet hans. Jeg er ikke knust fordi følelser ikke er gjengjeldt (om de så er det så hadde et forhold vært uaktuellt når han er syk), men fordi han opplever å ha meg i livet sitt som en enorm påkjenning.

Kan noen som har mer erfaring med psykisk syke forklare meg/ha noen tanker om hvorfor jeg er en så påkjenning i livet hans og gjør han syk? Må understreke at vi alltid har hatt det veldig fint helt til han visste om følelsene, da gikk det sakte åt skogen mellom oss (selv om vi aldri snakket om det mer enn den ene gangen, samt sist hvor jeg prøvde å gjøre ting lettere).

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[AnonymBruker]

La han være i fred.

Anonym poster: d18a800379dae9a5a438e150e46d2833

[AnonymBruker]

Noen som har et litt mer utdypende og reflektert svar? Jeg skal selvsagt la han være i fred, jeg prøver bare å forstå reaksjonen som kom veldig bardust på.

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[en'krone]

Trenger ikke ha noe med deg som person å gjøre. Men du har jo tilstått å hatt følelser for han, som ikke er gjensidig fra hans side. Når han da ikke kan gjengi dem kan vel en alvorlig depresjon også gi han følelsen av misslykkethet i relasjonen også. Og om ikke det er tilfelle føler han vel relasjonen til deg blir ekstra komplisert og vanskelig å hanskes med, noe han ikke trenger når han selv er syk. Og når man er deprimert blir man fort deprimert av alt rundt som ikke går på skinner også.

Han trenger nok å ha fult fokus på seg selv og det han selv vil nå og føler vel ikke at han får det i relasjonen med deg. Men jeg ville ikke tatt det personlig. Alvorlig deprimerte mennesker vil ofte oppføre seg uforutsigbart på den måten fordi de har sin egen last å bære. På en måte la du vel litt opp til at du "trenger" han også og gjerne vil ha han i livet ditt. Deprimerte mennesker må nesten slippe å føle at noen er "avhengig" av dem. Fordi det de bærer på gjør dem ut av stand til å være plikoppfyllende i forhold til andre.

[2shy]

"Alvorlig depresjon kjennetegnes av at det settes lokk på både positive og negative følelser, både glede og sorg. Den alvorlig deprimerte beskriver seg selv som tom og flat, og sier at ingenting betyr noe lenger. I terapi er det ofte frigjørende når pasienten får kontakt med underliggende følelser av sinne, sorg og lengsel. Undertrykkelse av følelser kan være forbundet med antakelser om at det å vise følelser vil føre til ydmykelse og avvisning, og at følelser er et tegn på svakhet.

Depresjon er en dypt ensom tilstand. Den gjør mennesker selvsentrerte, men ikke egoistiske. En deprimert person kan lengte etter kontakt, men skyver andre fra seg og isolerer seg. Depresjon kan være å miste evnen til nærhet til andre. Depresjon rammer evnen til både å gi og ta imot hengivenhet. En sentral følelse i depresjonen vil ofte være opplevelsen av å være frakoblet.

Jeg tror at en som er alvorlig psykisk syk ikke evner å verken ha følelser eller ta i mot følelser. De føler seg ikke verdig kjærlighet, og det gjør at når noen ønsker å gi kjærlighet så skapes det tvangstanker om hvor lite de er verdt og hvor lite de har å tilby, også tar den tanken totalt over, og gjør en veldig dårlig.

Så jeg tror ikke det er personlig ment, men at det er sykdommen som gjør at han føler det sånn. Depresjon (som må behandles) er en vanskelig sykdom å forstå for den som ikke har vært der. Jeg tror også deprimerte ikke nødvendigvis mener det de sier. Kanskje de mener det der og da, men at det vil endre seg ettersom hvor langt nede/oppe personen er.

[AnonymBruker]

Han trenger nok å ha fult fokus på seg selv og det han selv vil nå og føler vel ikke at han får det i relasjonen med deg. Men jeg ville ikke tatt det personlig. Alvorlig deprimerte mennesker vil ofte oppføre seg uforutsigbart på den måten fordi de har sin egen last å bære. På en måte la du vel litt opp til at du "trenger" han også og gjerne vil ha han i livet ditt. Deprimerte mennesker må nesten slippe å føle at noen er "avhengig" av dem. Fordi det de bærer på gjør dem ut av stand til å være plikoppfyllende i forhold til andre.

Ja, jeg forstår godt det, og har ingen problemer med å gi han all tid han trenger. Men det er jo en forskjell på å si at han trenger tid for seg selv og det å ønske å aldri snakke med meg igjen.

Jeg forstår ikke hvor du har fra at jeg er avhengig av kontakt med han? Tvert i mot har jeg forklart han det motsatte, at det går bra med meg selv om han ikke gjengjelder følelser, og at han ikke må føle skyld.

Jeg så jo utover kvelden at han hadde det veldig ubehagelig, og det gjør vondt langt inni sjela mi at jeg har påført det på han

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[Gjest Gjest]

Du har ikke påført han noe. Han er syk. Det må være vondt for deg, men han takler nok ikke vennskapet dere har. La han være ifred og tenk at det er sykdommen som snakker. Hvis han blir bedre kan det jo hende han tar kontakt med deg igjen. Eller du kan tenke at det er en situasjon som skjer ofte. En person har mer følelser enn den andre, og relasjonen blir destruktiv og bør brytes. Det kan jo hende det er best for deg også på sikt.

[AnonymBruker]

Du har ikke påført han noe. Han er syk. Det må være vondt for deg, men han takler nok ikke vennskapet dere har. La han være ifred og tenk at det er sykdommen som snakker. Hvis han blir bedre kan det jo hende han tar kontakt med deg igjen. Eller du kan tenke at det er en situasjon som skjer ofte. En person har mer følelser enn den andre, og relasjonen blir destruktiv og bør brytes. Det kan jo hende det er best for deg også på sikt.

Jeg tror oppriktig at jeg gjør han verre, akkurat det er nok sant, for jeg kunne se på han sist at det ble veldig vanskelig for han. Det er ikke sårende på den måten, det er mer at det er tungt å vite at den jeg er mest glad i blir syk av å være sammen med meg. Det er ingen god følelse.

Jeg skal la han være i fred, også får jeg bare håpe han finner veien tilbake til seg selv og kan bli frisk og slutte å ha det så vondt.

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn, veldig lik situasjon, han var veldig deprimert og til tider suicidal, innlagt med jevne mellomrom. Han sa noe av det samme til meg. At han ikke ville ha kontakt med meg mer fordi han ikke klarte å bli frisk.

Jeg syntes selvfølgelig det var veldig trist, og utenom et par meldinger i starten så holdt jeg meg etterhvert helt unna han og respekterte det han hadde sagt.

Det gikk hardt innpå meg og jeg hadde den verste kjærlighetssorgen jeg noen gang har opplevd.

Etter litt over to år tok han plutselig kontakt og ville møtes igjen, long story short; vi har nå vært sammen i tre år og bodd sammen i to. Jeg er ganske sikker på at han er helt frisk igjen.

Til spøsmålet ditt; det min samboer fortalte meg var at han var så langt nede at han ikke kunne tro at noen likte han. Og det at jeg likte han skapte et kaos i hodet hans. Og det var det siste han trengte for å bli frisk. Siden han var så usikker så ville vårt vennskap og forelskelse bare føre til mer usikkerhet for han, fordi han ikke klarte å stole på at jeg snakket sant om at jeg likte han.

Og hvis vi hadde blitt sammen på dette tidspunktet og det hadde vist seg at jeg ikke likte han allikevel så ville det være slutten på hans liv.

Jeg ble vel på en måte et uromoment i hans prosess for å bli ordentlig frisk.

Jeg vet ikke om det hjelper, men det gir vel kanskje litt perspektiv?

Anonym poster: 88dbefc77abdd77154e3cfe336bcee1f

[AnonymBruker]

Har ikke ts laget tråd om dette andre steder her inne også?

Anonym poster: 7899e2ea63283748b806fb2f04dae8c1

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn, veldig lik situasjon, han var veldig deprimert og til tider suicidal, innlagt med jevne mellomrom. Han sa noe av det samme til meg. At han ikke ville ha kontakt med meg mer fordi han ikke klarte å bli frisk.

Jeg syntes selvfølgelig det var veldig trist, og utenom et par meldinger i starten så holdt jeg meg etterhvert helt unna han og respekterte det han hadde sagt.

Det gikk hardt innpå meg og jeg hadde den verste kjærlighetssorgen jeg noen gang har opplevd.

Etter litt over to år tok han plutselig kontakt og ville møtes igjen, long story short; vi har nå vært sammen i tre år og bodd sammen i to. Jeg er ganske sikker på at han er helt frisk igjen.

Til spøsmålet ditt; det min samboer fortalte meg var at han var så langt nede at han ikke kunne tro at noen likte han. Og det at jeg likte han skapte et kaos i hodet hans. Og det var det siste han trengte for å bli frisk. Siden han var så usikker så ville vårt vennskap og forelskelse bare føre til mer usikkerhet for han, fordi han ikke klarte å stole på at jeg snakket sant om at jeg likte han.

Og hvis vi hadde blitt sammen på dette tidspunktet og det hadde vist seg at jeg ikke likte han allikevel så ville det være slutten på hans liv.

Jeg ble vel på en måte et uromoment i hans prosess for å bli ordentlig frisk.

Jeg vet ikke om det hjelper, men det gir vel kanskje litt perspektiv?

Anonym poster: 88dbefc77abdd77154e3cfe336bcee1f

Tusen takk for svar, det var virkelig til hjelp, og det gir meg bedre innblikk. Ja jeg har også vanvittig kjærlighetssorg nå (selv om det ikke føles rasjonellt), men det verste har vært følelsen at jeg gjør sykdommen hans verre, det har rivd sjela mi i fillebiter. Jeg har ikke svart på meldingen hans, og jeg har tenkt at det skal jeg ikke gjøre heller. Jeg må finne en måte å komme meg videre på, og stole på at han klarer å finne tilbake til livet så han kan ha det godt igjen. Det er tross alt det viktigste for meg.

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[QueenOfTheSidewalk]

Du legger jo ansvaret på han. Du gjorde det en gang, fikk avslag men gjorde det igjen. Han synes nok det er slitsomt. Du skulle ikke sagt noe etter første gangen, men gjort er gjort. Gå videre

[AnonymBruker]

Opplevd noe av det samme, bare at dette var ei vennine (jeg er jente).

Vi har vært venner siden vi var små, hun sliter veldig psykisk. Jeg sto alltid ved hennes side, uten å snu ryggen til. Helt til hun en dag sier til alle at det er min feil at hun er syk. Jeg valgte å la henne være i fred. Jeg gjorde henne aldri syk, hun ble værre uten meg. Men det at hun sa dette, ødela meg. Jeg var den eneste som var der for henne, så kom hun med dette for å sverte meg. Hun kom med mange usannheter i løpet av et år, før hun ba meg om unnskyldning. Vi er venner nå, selv om det aldri kommer til å bli det samme igjen.

Anonym poster: 9c29b27d106c26dc497ff18c6e74e3f4

[AnonymBruker]

Du legger jo ansvaret på han. Du gjorde det en gang, fikk avslag men gjorde det igjen. Han synes nok det er slitsomt. Du skulle ikke sagt noe etter første gangen, men gjort er gjort. Gå videre

Legger ansvaret på han? Gjorde det igjen? Nå er jeg ikke med i det hele tatt. Jeg har vel ikke lagt noe ansvar på han, jeg har vel heller gjort det motsatte?

Til AB i lignende situasjon, hadde mannen din faktisk hatt følelser deg han ba deg "stikke"?

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[AnonymBruker]

Opplevd noe av det samme, bare at dette var ei vennine (jeg er jente).

Vi har vært venner siden vi var små, hun sliter veldig psykisk. Jeg sto alltid ved hennes side, uten å snu ryggen til. Helt til hun en dag sier til alle at det er min feil at hun er syk. Jeg valgte å la henne være i fred. Jeg gjorde henne aldri syk, hun ble værre uten meg. Men det at hun sa dette, ødela meg. Jeg var den eneste som var der for henne, så kom hun med dette for å sverte meg. Hun kom med mange usannheter i løpet av et år, før hun ba meg om unnskyldning. Vi er venner nå, selv om det aldri kommer til å bli det samme igjen.

Anonym poster: 9c29b27d106c26dc497ff18c6e74e3f4

Jeg er ikke grunnen til at han er syk, men det gjør han verre å ha kontakt med meg. Jeg tviler ikke på at det er sant, og nå har jeg endelig fått forståelse for hvorfor det er sånn.

Det hørtes ikke bra ut med hun venninnen din

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[AnonymBruker]

Vel, da syns jeg du ska gå videre i livet ditt uten å tenke på han. For det ødelegger deg også.

Anonym poster: 9c29b27d106c26dc497ff18c6e74e3f4

[AnonymBruker]

Legger ansvaret på han? Gjorde det igjen? Nå er jeg ikke med i det hele tatt. Jeg har vel ikke lagt noe ansvar på han, jeg har vel heller gjort det motsatte?

Til AB i lignende situasjon, hadde mannen din faktisk hatt følelser deg han ba deg "stikke"?

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

Jeg kan selvsagt ikke svare for ham, men jeg har selv en alvorlig klinisk depresjon, og jeg kan si at for min del føles det enormt belastende dersom noen forteller meg at de har følelser for meg, særlig dersom følelsene ikke gjengjeldes fra min side. Min reaksjon vil i de aller fleste tilfeller være å trekke meg helt vekk fra vedkommende, fordi jeg ikke klarer å forholde meg til situasjonen videre, og opplever kontakten som ubehagelig, også om vedkommende sier at de fortsatt vil være venner til tross for at jeg avviser dem eller sier at de har "kommet over" meg. Jeg synes også det er vanskelig med nære vennerelasjoner, og så snart jeg føler at noen er avhengig av meg på noen som helst måte, trekker jeg meg vekk - jeg klarer rett og slett ikke å bære det ansvaret.

At noen er glad i en og bryr seg om en kan oppleves som et stort ansvar - og dermed tungt og vanskelig - for noen som er alvorlig deprimert. (Det er hvertfall sånn for meg, og psykologen min mener det ikke er unormalt i det hele tatt, om enn problematisk og noe man må jobbe med)

Anonym poster: 2b2f487fb0f849f1e339177c66d5dc5e

[AnonymBruker]

Vel, da syns jeg du ska gå videre i livet ditt uten å tenke på han. For det ødelegger deg også.

Jeg skal gjøre så godt jeg kan å gå videre i livet mitt, men å slå av meg selv å ikke tenke på han er lettere sagt enn gjort.

Anonym poster: 9c29b27d106c26dc497ff18c6e74e3f4

Jeg kan selvsagt ikke svare for ham, men jeg har selv en alvorlig klinisk depresjon, og jeg kan si at for min del føles det enormt belastende dersom noen forteller meg at de har følelser for meg, særlig dersom følelsene ikke gjengjeldes fra min side. Min reaksjon vil i de aller fleste tilfeller være å trekke meg helt vekk fra vedkommende, fordi jeg ikke klarer å forholde meg til situasjonen videre, og opplever kontakten som ubehagelig, også om vedkommende sier at de fortsatt vil være venner til tross for at jeg avviser dem eller sier at de har "kommet over" meg. Jeg synes også det er vanskelig med nære vennerelasjoner, og så snart jeg føler at noen er avhengig av meg på noen som helst måte, trekker jeg meg vekk - jeg klarer rett og slett ikke å bære det ansvaret.

At noen er glad i en og bryr seg om en kan oppleves som et stort ansvar - og dermed tungt og vanskelig - for noen som er alvorlig deprimert. (Det er hvertfall sånn for meg, og psykologen min mener det ikke er unormalt i det hele tatt, om enn problematisk og noe man må jobbe med)

Anonym poster: 2b2f487fb0f849f1e339177c66d5dc5e

Takk for en god innføring i hvordan det er, jeg forstår jo at følelsene ikke er rasjonelle, men veldig reelle. Jeg skulle ønske jeg visste mer om dette tidligere, men lite jeg kan gjøre med det nå. Jeg får stole på at han finner veien ut av det en dag, og at det vil gå bra med han.

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

Anonym poster: 4024559ea32b89b1230546e03bd576e6

[AnonymBruker]

Kan noen som har mer erfaring med psykisk syke forklare meg/ha noen tanker om hvorfor jeg er en så påkjenning i livet hans og gjør han syk? Må understreke at vi alltid har hatt det veldig fint helt til han visste om følelsene, da gikk det sakte åt skogen mellom oss (selv om vi aldri snakket om det mer enn den ene gangen, samt sist hvor jeg prøvde å gjøre ting lettere).

Jeg har bare erfaring med meg selv, jeg har en relativt alvorlig psykisk lidelse. Jeg merker at noen personer gjør sykdommen min verre, uten at de har gjort noe for det. De kan prøve så godt de kan, men likevel er det ting ved dem som gjør at jeg selv merker at det tar mer enn det gir å ha kontakt med dem. Det har nok mer med meg å gjøre enn med dem, men for min egen helses skyld har jeg valgt å kutte kontakten.

Anonym poster: 862e99861b2fd32564da5be66ac45e74

[waco]

Nå er jo du psykisk syk og forverret på grunn av ham, - søvnløs om natta og klarer ikke spise mat, - du lider jo verre enn det han gjør på grunn av vennskapet deres. Når du klarer å få det så fælt bare med å tenke på ham, hvorfor skulle ikke han få det enda verre over å tenke på deg?