Tidsfrist på forholdet

[AnonymBruker]

Heisann.

Jeg er en jente som har den mest fantastiske, omsorgsfulle og snilleste kjæresten jeg kunne fått. Vi har vært sammen i over ett år. Men om seks måneder er det slutt mellom oss.

Det har seg sånn at om seks måneder flytter han så langt vekk at det blir umulig for oss å opprettholde forholdet vårt. Det er på grunn av studier.

Jeg har ikke mulighet til å flytte med han, siden jeg studerer der vi bor nå.

Han har sagt til meg at vi må kutte kontakten når han flytter, hvis ikke blir det en evigvarende kjærlighetssorg, noe jeg forsåvidt er enig i.

Men jeg har fått kjærlighetssorg nå. Det er helt forferdelig å vite at han som betyr mest for meg ikke er min om seks måneder, at vi aldri kommer til å sees og ikke engang snakke sammen. Ikke et minste hei.

Disse tankene preger meg og hverdagen min. Jeg prøver å forberede meg på tanken, men det gjør vondt verre. Om seks måneder er vi sikkert til og med enda mer knyttet til hverandre enn det vi er nå. Jeg elsker han, men på grunn av disse tankene som trykker meg ned og gjør meg deprimert, har jeg vurdert å slå opp med han om ikke så lenge. Det er forferdelig å hele tiden ha det i bakhodet at det snart er slutt, til tross for at vi har det utrolig fint sammen. Jeg vil bli ferdig med kjærlighetssorgen så fort som mulig og bli kvitt den vonde følelsen jeg bærer på nå, samtidig som jeg elsker han høyere enn noe annet.

Jeg lurer på hva dere hadde gjort i denne situasjonen? Har noen vært i lignende situasjon? Det gjør så vondt.

Anonym poster: b7bfef2025592ccfcfb695333721d47f

Anonym poster: b7bfef2025592ccfcfb695333721d47f

[Gjest X-1]

Om dere garantert 100% ikkje kan være sammen om 6 mnd (avstandsforhold går ikkje altså?), så hadde eg ikkje sett poenget i å fortsette forholdet den tiden og heller bare kuttet det ut no og jobbet med å komme over sorgen.

[AnonymBruker]

Om dere garantert 100% ikkje kan være sammen om 6 mnd (avstandsforhold går ikkje altså?), så hadde eg ikkje sett poenget i å fortsette forholdet den tiden og heller bare kuttet det ut no og jobbet med å komme over sorgen.

Helt klin umulig. Vi har vært i avstandsforhold før, fire timer unna hverandre, men dette blir altfor lang avstand. Vi møtes i så fall kun i sommerferien, og han har ikke mulighet til å være så mye på nett for å chatte med tanke på utrolig vanskelige studier som krever mye av tiden hans.

Ja, jeg har vurdert det, men det er så utrolig vanskelig å slå opp med en jeg er hodestups forelsket i.

Anonym poster: b7bfef2025592ccfcfb695333721d47f

[AnonymBruker]

Det er kanskje bare meg, men når noen som dere er SÅ dypt forelsket, så vet dere at dere har hverandre. Så uansett hvor i verden dere er, så er kjærligheten sterkest.

Gå for avstandsforhold.

Anonym poster: e85fe64be4eb9e42c54e5fdcdb0f1f20

[AnonymBruker]

Det er kanskje bare meg, men når noen som dere er SÅ dypt forelsket, så vet dere at dere har hverandre. Så uansett hvor i verden dere er, så er kjærligheten sterkest.

Gå for avstandsforhold.

Anonym poster: e85fe64be4eb9e42c54e5fdcdb0f1f20

Men det går ikke... Når han har vært der i ett år, flytter jeg mest sannsynlig til et annet land for å fortsette studiene der. Vi har ingen "tidsfrist" på når vi endelig bor sammen, noe jeg har hørt er nøkkelen for avstandsforhold.

Anonym poster: b7bfef2025592ccfcfb695333721d47f

[Gjest Iida]

Jeg og kjæresten min er i et avstandsforhold nå, har vært sammen i 10 mnd. Vi bor i ulike byer, men det fungerer greit for oss, det er det eneste vi har erfaring med, og det er jo bare slik det må være nå! Til sommeren er jeg ferdig med studier, og må da bestemme hva vi gjør videre. Hvis jeg flytter til han, flytter jeg til et dårligere jobbmarked, fra familie og venner. Jeg har byttet tankegang fra at "det alltid blir oss to" til "jeg nyter livet her og nå, og så ser vi hva som skjer". Men det er ikke alltid lett, og jeg skjønner at det er en forferdelig situasjon, hvis det blir umulig. I mitt tilfelle, kan jeg vi jo faktisk flytte sammen... Hvor langt vekke blir dere fra hverandre ??

[frøkna]

Avstandsforhold er ikke for alle, i hvert fall ikke om det er snakk om store avstander. Men jeg syns du allikevel skal nyte den tiden dere har sammen frem til sommeren. Hvis du klarer, hvis det bare er vondt å være med han nå, så gjør det slutt.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært, og til en viss grad fortsatt er, i en lignende situasjon. Det er 10 + timers reise, og siden begge har dårlig økonomi er det i beste fall en eller to ganger i året vi kan treffes. Nå er det over et år siden sist. Det er nesten en måned siden vi hadde noen form for kontakt.

Dette er permanent for oss. Det er ikke utelukkende studier som binder, men sykdom og diverse andre ting. At vi bor i samme and er i beste fall 7 år frem i tid.

Det fungerer. Det er ikke, og vil aldri være, et monogamt forhold, men vi vet hvor vi har den andre. Det har blitt en vane. Men jeg hadde aldri godtatt det om kriteriet var at vi begge skulle være ensomme 50 uker av året. Det hadde han aldri tålt, og jeg er usikker på hvordan jeg hadde reagert på det selv.

[AnonymBruker]

Men det går ikke... Når han har vært der i ett år, flytter jeg mest sannsynlig til et annet land for å fortsette studiene der. Vi har ingen "tidsfrist" på når vi endelig bor sammen, noe jeg har hørt er nøkkelen for avstandsforhold.

Anonym poster: b7bfef2025592ccfcfb695333721d47f

Det er slutt mellom meg og eksen pga akkurat dette og det har vært vanskelig for oss begge. Vi var dumme nok til å fortsette å være sammen etter at det ble bestemt at vi måtte klare oss med nokså lang avstand til hverandre, og det var et destruktivt halvår. Når han først flyttet ble det slutt beholdt vi kontakten og tiden etterpå har bare vært frem og tilbake med sex, masse tårer, knust hjerte og turbulens. Det har gått ett og et halvt år, og først nå (den siste måneden) begynner vi å ta det på alvor at vi må gå videre, selv om det selvfølgelig er vanskelig fordi nå er det bare et halvt år igjen til jeg kan flytte til der han bor.

Min anbefaling nå to år etter jeg var der du er nå er å avslutte det nå og kutte kontakten hvis det ikke er noen mulighet for at dere kan være sammen. Det kommer til å gjøre vondt og det kommer til å være brutalt, men det er bedre enn å dra det ut. Føler med deg som er der, det er en utrolig vanskelig situasjon

Anonym poster: 2babb65d3d13eaa6b268ba05479f752d

[AnonymBruker]

Min anbefaling nå to år etter jeg var der du er nå er å avslutte det nå og kutte kontakten hvis det ikke er noen mulighet for at dere kan være sammen. Det kommer til å gjøre vondt og det kommer til å være brutalt, men det er bedre enn å dra det ut. Føler med deg som er der, det er en utrolig vanskelig situasjon

Anonym poster: 2babb65d3d13eaa6b268ba05479f752d

Men jeg elsker han så forferdelig mye. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Jeg er redd for at jeg kommer til å angre hvis jeg slår opp med han. Han er jo fortsatt her, i seks måneder til. Men jeg vet også at det kommer til å bli et slag i trynet da han helt plutselig forsvinner fra livet mitt og det ikke lenger er oss.

Anonym poster: b7bfef2025592ccfcfb695333721d47f

[AnonymBruker]

Det forstår jeg veldig godt. Du kan jo se hvordan det går med dere utover våren, kan jo hende det går greit. Men for meg og eksen ble det mye krangling og dårlig stemning fordi vi gikk rundt og var bitre. Mest meg, siden han flyttet et annet sted, så ble han bitter for at jeg var bitter osv. Var flere faktorer som spilte inn såklart, men forholdet vårt gikk fra å være fantastisk fint til å bli masse krangling og sånn det siste halvåret. Selvfølgelig var vi klar over at det var fordi vi var havnet på feil "spor", men vi klarte ikke rette på det selv. Alt har blitt bra mellom oss nå, så nå er det umulig å gå videre..

Anonym poster: 2babb65d3d13eaa6b268ba05479f752d