Ville du gitt gaver?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor.

I dag er jeg voksen, har egen familie og har fått alt på avstand, men på grunn av opplevelser gjennom årene har jeg valgt å ha lite kontakt med henne.

Hun på sin side kan ikke skjønne hvorfor. Jeg har utallige ganger forsøkt å snakke med henne om det, men hun er helt ute av stand til å se at hun på noen punkter har gjort noe klanderverdig. Og selv om hun er uføretrygdet, har skap og skuffer proppet med antipsykotika, beroligende og antidepressiva så nekter hun på at det er noe i veien med henne.

Så seinest for 2 dager siden eksploderte det. Min søster (som har vokst opp til å bli mamma nummer 2) blir flyvende forbanna for at jeg ikke tok hennes parti i en bitteliten diskusjon. Det var en helt uvesentlig ting, men hennes reaksjon var som om jeg hadde skutt og partert bikkja hennes. Hun sa masse stygge ting som var ment til å såre meg, og det gjorde det også.

Jeg bad henne stoppe, men når hun ikke respekterte det så forlot jeg.

Da ringer hun mamma. Desperat etter anerkjennelse så kommer hun med en aller annen historie, og mamma biter på kroken. Hun tar kontakt på FB-chat for å bebreide meg. Samtidig forlat hun å vite hvorfor jeg ikke tok kontakt med henne og hvorfor jeg var så "kald".

Igjen fortalte jeg henne om skuffelser og avvisninger som jeg hadde opplevd, for dumme meg trodde hun ville lytte. Nei, hun ville ikke det. Hun fortalte meg rett ut at de tingene aldri hadde skjedd, og om det var noe feil i forholdet vårt så var det min skyld. Hun mente også det var på sin plass å fotelle meg at ingen av søsknene mine likte meg og at jeg var nedlatende og ubehagelig. Derfor trakk alle seg unna meg.

Jeg sa til henne at det var veldig sårende fra sin egen mor og at jeg ville hun skulle stoppe. Hun stoppet ikke

Tilslutt sa jeg bare at jeg var klar til å snakke med henne når hun kunne behandle meg med respekt og når hun var klar til å ta ansvar for sin egen rolle relasjonen.

Dagen etter er jeg slettet på Facebook...

Så her sitter jeg. På en måte glad for bekreftelse om at det er en god grunn til at jeg holder avstand. På den andre siden er jeg drit lei av å være "the better person" og har mest lyst til å skrike ut.

Det er jo jul snart, og sånn det er nå har jeg lyst til å for første gang drite i å sende presanger både til mamma og søster m/barn. Jeg synes ikke de fortjener min omtanke, og jeg vil ikke lengre vende det andre kinnet til.

Hva synes dere?

Anonym poster: e568c5f49931dcc1caa308f0bb36d1f5

[Gjest X-1]

Eg hadde heller kjøpt noe fint til meg selv Og evt. noe til barna til søster, de er jo uskyldige oppi alt dette.

[AnonymBruker]

Ja, jeg tenkte på barna til søster. Men saken er at hun er troende til å kaste gavene, returnere de eller latterliggjøre de. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vil "kaste bort" de pengene...

Anonym poster: e568c5f49931dcc1caa308f0bb36d1f5

[AnonymBruker]

Og må legge til at vi bor på hver vår kant av landet, så ungene hennes kjenner ikke meg.

Anonym poster: e568c5f49931dcc1caa308f0bb36d1f5

[heidifrøkna]

Om du har sendt gaver til barna i alle år, så burde du ikke slutte med å sende til de...