Engster jeg meg uten grunn?

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente på et år. Vi ser begge par besteforeldre jevnlig. Når jenta ser og møter det ene paret så vil hun i armene dems med en gang. Men dersom det andre paret kommer så tar det 5-10 min før hun tiner opp og vil til dem. Er hun mindre trygg på de besteforeldrene? Av ulike grunner jeg ikke vil inn på så kan ikke paret hun kaster seg i armene til ha henne på overnatting, men paret hun er skeptisk til kan ha og har hatt henne på overnatting (da gikk det fint, men jeg var der lenge med henne før jeg dro) Er det dumt å ha henne på overnatting hos de hun er litt skeptisk til i starten eller går det greit siden hun tiner etterhvert?

Liker hun det ene paret bedre enn det andre kanskje? Og for de som måtte lure, det er ikke mine foreldre hun er skeptisk til, men min manns sine. Jeg får litt vondt av dem, for føler ikke de gjør noe som bør gjøre henne skeptisk.

Noen med lignende erfaringer?

Anonym poster: ccf6ca6aa4edcc32948d43eb354ff1ca

[AnonymBruker]

Det er da ikke noe unormalt eller rart i at barnet ikke reagerer likt på alle mennesker. Det kan være utseende eller oppførsel eller lukt eller hva som helst de reagerer på.

Om det bare tar 5 minutter før alt er greit, så ser jeg ikke noe problem med overnatting. Det er jo bare å være sammen med ham til han er trygg, og så gå.

Anonym poster: 8665e6421e48daecb86ed0e5301969ee

[AnonymBruker]

Slik er det her også. Min 2-åring er mer skeptisk til pappaen sine foreldre enn mine, enda hun treffer mine sjeldnere enn hans. Jeg har fundert på om det kan ha noe med hvordan jeg oppfører meg. Jeg har et veldig godt forhold til svigers, men er naturlig nok litt "annerledes" rundt dem. Med mine foreldre er jeg helt avslappet, men med hans litt mer.. reservert kanskje? Har sett at de gangene vi har pratet om at farmor og farfar kommer på besøk, så tiner hun opp lettere. Og når jeg er mer åpen, så er hun det også. Er hun alene med pappaen og hans foreldre går det også lettere.

Mulig det er helt tilfeldig, men det hjelper i hvertfall på her. Om ikke, så er det ikke unormalt at de er litt skeptiske til andre enn trygge mamma og pappa. Og det går nok helt fint å ha henne til overnatting.

Anonym poster: c121440f21c0455c9b8e5577aa7d8fbe

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente på et år. Vi ser begge par besteforeldre jevnlig. Når jenta ser og møter det ene paret så vil hun i armene dems med en gang. Men dersom det andre paret kommer så tar det 5-10 min før hun tiner opp og vil til dem. Er hun mindre trygg på de besteforeldrene? Av ulike grunner jeg ikke vil inn på så kan ikke paret hun kaster seg i armene til ha henne på overnatting, men paret hun er skeptisk til kan ha og har hatt henne på overnatting (da gikk det fint, men jeg var der lenge med henne før jeg dro) Er det dumt å ha henne på overnatting hos de hun er litt skeptisk til i starten eller går det greit siden hun tiner etterhvert?

Liker hun det ene paret bedre enn det andre kanskje? Og for de som måtte lure, det er ikke mine foreldre hun er skeptisk til, men min manns sine. Jeg får litt vondt av dem, for føler ikke de gjør noe som bør gjøre henne skeptisk.

Noen med lignende erfaringer?

Anonym poster: ccf6ca6aa4edcc32948d43eb354ff1ca

det er klart at de er nærere dine foreldre, du er jo moren! Farens foreldre vil aldri komme så nær sønnens barn som morens foreldre, det sier seg selv. Det er noen grunnleggende relasjoner som ligger bak. Du som mor er tryggere i forhold til dine foreldre, og de får derfor automatisk et nærmere forhold. Mannens foreldre kan ikke være så nær, det er klanskje ikke like lett for dem å si ting direkte til ungene når du, moren er tilstede. For din egen mor vil det derimot være lettere.

Tror dette er særdeles normalt.

Anonym poster: 72942b1dfbd82e397ce101800782aef9

[shoppedilla]

Samboeren min har en datter på 3år. Vi er en del hos mine foreldre da vi har liten leilighet og de har stort hus med hage. Vi kan fint finne på å være der en hel helg alle 3. I begynnelsen var hun alltid skeptisk før. Så ble hun tryggere på meg og samboer ble tryggere på min familie. Frøkna og jeg var alene hos mine foreldre en hel uke fordi vi begge var syke. Jeg kunne ikke løfte pga senebetennelse og hun hadde uvi. Da var plutselig mine foreldre veldig ålreite for hun. Nå kan det ta maks 1min før pappa og stemor er glemt og bare bestemor, bestefar og yngste onkel gjelder. I helgen som var tok vi en jentedag. Da var det meg, mamma, frøkna og samboer til eldste broren min. Hun var veldig opptatt av tante c og den store magen med baby. Jeg var kun god nok når det var trøst som gjaldt. Så kom alle gutta hjem, da skulle hun sitte i fanget til eldste broren min, onkel s. Tante c og onkel s har hun ikke møtt så mange ganger! Så jeg var overrasket, men tror det går mye på hvem jeg og pappaen er trygge på. Hun leser oss veldig tror jeg. Smiler vi og er hyggelige så er det greit. Hvis noen av oss ikke slapper av så merker hun det.

Den første tiden hos mine foreldre var hun en engel. Aldri trass eller noe. Satt pent ved matbordet, sovnet med en gang vi sa natta. Så var vi der alene og pappa slappet mer av da kom frøkna vi har hjemme frem. Hun trasser og lager ablegøyer ved bordet og sovner ikke like fort hver gang. Hun ser at vi er alle like glad i hun uansett.

Nå er også min familie veldig sånn at vi tvinger ikke barna. Sier de nei til klem så er det greit! Vil de ikke sitte på fanget eller prate med noen er det greit! Barna kommer bort når de er trygge eller nysgjerrig.

Nå kan hun overnatte hos mine foreldre alene hvis hun vil. Hun har eget rom der og går inn til mine foreldre om hun våkner. Og det er bestefar og frøkentid på morgenen. Da ser de på barnetv med frokost og eplejuice. Koser seg skikkelig. Hun spør sjeldent etter oss. Og spør hun så er det greit om vi er et annet sted:)

Så jeg tror det går mye på hvor trygge de voksene er og at man ikke stresser barnet. Vi vet også gjerne noen dager i forveien at vi skal noen steder og da snakker vi om det. Sier hva som skal skje hver dag. Dette gjør vi også når hun savner mammaen sin. De liker å vite hva som skjer:)

[AnonymBruker]

det er klart at de er nærere dine foreldre, du er jo moren! Farens foreldre vil aldri komme så nær sønnens barn som morens foreldre, det sier seg selv. Det er noen grunnleggende relasjoner som ligger bak. Du som mor er tryggere i forhold til dine foreldre, og de får derfor automatisk et nærmere forhold. Mannens foreldre kan ikke være så nær, det er klanskje ikke like lett for dem å si ting direkte til ungene når du, moren er tilstede. For din egen mor vil det derimot være lettere.

Tror dette er særdeles normalt.

Anonym poster: 72942b1dfbd82e397ce101800782aef9

For noe tull! Hvor har du dette fra? Selvfølgelig kan et barn ha like godt eller bedre forhold til farens siden enn morens..

Min unge på 1 år har da like godt forhold til begge sider. Hun var mye mer skeptisk til morsside enn farsside i starten. Selv om de så henne likt.

Hvilke grunnleggende realsjoner?

Anonym poster: 45b200e86dd9483295ce90e149c49ad9