Blir psykisk trakassert av pappa

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å gjøre det så kort som overhodet mulig....

Som tittelen sier, pappa bryter meg ned psykisk. Dette har resultert i at jeg er dypt deprimert for tiden. Jeg valgte å ta hele vgs som privatist, på grunn av mistrivsel i miljøet her. Både VG1 og VG2 gikk bra. Nå er jeg på VG3, og fikk ikke tatt noen eksamener til julen(som betyr at våren vil bli beinhard for meg, og antakeligvis må ha enda et halvår på å bli ferdig). Det var fordi jeg ble ekstremt nedbrutt, og er fremdeles. Som dere sikkert vet, leser man seg opp på pensumet hjemme når man går opp som privatist. HVER eneste dag, forteller han hvor lat jeg er, hvor fæl og dårlig jeg er, og at han synes synd på foreldre som har barn som meg. Kanskje dette ikke høres så ille ut, men alt han sier er så forferdelig, at om dere hadde vært flue på veggen en dag hadde dere blitt sjokkerte.

Jeg er en jente som ikke lar andre rakke ned på meg uten at jeg får forsvare meg, men da ender alle krangler med høy skriking og at jeg går inn på rommet mitt, blir der hele dagen, gråter og har lyst til å forsvinne. Dette skjedde senest nå. Planen for i dag er å sitte på rommet mitt til jeg skal sove. And then repeat. For et liv?

Alt han sier er uprovosert. Jeg, for min del, snakker aldri med han, fordi han har blitt så ille i det siste. Men likevel klarer han altså å spy ut alt mulig dritt om hvilken fæl datter han har.

For et halvt år siden ca. gikk jeg opp 5-7 kg(har gått de ned nå, men jeg veide tross alt bare 48 kg til 170 før jeg la på meg), og da han så meg i bikini, sa han at han ble skremt over hvor tykk jeg hadde blitt. Selv har han den typiske store magen mange menn har, minst 15-20 cm for mye rundt magen.

Jeg tror ikke helt jeg kommer til å klare å forklare hvor ille dette faktisk er, men... Det er liksom fra jeg står opp, til jeg legger meg. Jeg får ALDRI fred. Hvis mamma og jeg f.eks. har en helt vanlig samtale om noe, kan pappa blande seg inn i samtalen og kritisere det jeg sier. Og da har jeg ikke sagt noe som kan kritiseres. Altså skal han finne feil ved ALT!

Jeg har to søstre, og de får aldri høre noe. Han kan gå fra å kalle meg de styggeste ting(taterunge, taterkjerring, drittunge+++, nei, jeg er ingen tater, men han ser ned på tatere, så det blir jo ikke akkurat så positivt), til å klemme rundt søstrene mine og spørre hva de vil ha til middag. Han lager aldri middag til meg lengre. Han har heller aldri sagt unnskyld. Han bare regner med at det skal være greit etter noen timer, og drar frem den snille versjonen av han. Jeg orker ikke krangle og er hyggelig tilbake, men da kan det gå 1-2-3 timer, og han finner på å si noe nytt stygt til meg. Da angrer jeg på at jeg var hyggelig.

Selvfølgelig har jeg en mamma, oppi det hele. Hun støtter meg, og er helt sjokkert over hvordan han holder på. Hun forsvarer meg alltid, men pappa har ikke respekt for henne heller. Han kan si så mye stygt til mamma, at dere aner ikke. Og mamma er virkelig et flott menneske, som tenker på alle før seg selv. Hun har ALDRI, verken sagt eller gjort noe som helst stygt mot meg. Hun er virkelig den ideelle mor! Har alltid gitt meg det jeg har trengt, både av omsorg og materielle ting.

Det eneste jeg er ekstremt bitter for, og aldri kommer til å tilgi mamma for, er at vi ikke har flyttet fra pappa. Dette har nemlig pågått i mange år, men ikke på samme måten. Før den psykiske trakasseringen startet, for noen år siden, var han mye voldelig mot meg som yngre. Han kan true med å slå meg nå også, men det er sikkert et par år siden sist. Det hele startet vel da jeg var en 5-6 år. Han har aldri vært så voldelig at jeg har fått store skader, men klær har blitt ødelagt og jeg har blitt mer skuffet og sjokkert over at en far kan gjøre noe sånt(og grått og hatt det vondt pga. det), enn at det var fysisk vondt.

Jeg forstår virkelig ikke at en far kan ha samvittighet til å gjøre noe sånt mot et lite barn. Jeg hadde kanskje ikke hørt helt på han(helt uskyldige ting, som at man ikke vil ha på seg lue eller votter om vinteren), og han har ekstremt kort lunte og tåler ingenting.

Nå tror dere kanskje at en sak har to sider, men i denne saken har den faktisk ikke det. Jeg skal ikke kalle meg selv en drømmedatter, men jeg har ALLTID bare vært snill og grei, og det har ALDRI vært noe tull med meg på noen som helst måte.

Han arvet også over 1,5 mill for noen år tilbake. Tror dere ikke han har brukt de opp på tipping? Han har ALDRI invistert noe i huset vårt, lagt penger på bil m.m., mamma har betalt alt, både bil, møbler, ferier. Mamma har en høyere lønn, men hun jobber ekstravakter hele tiden for å få ting til å gå rundt. Det vil helt sikkert komme en dag hvor hun ikke orker det. Mamma betaler alle regninger, klær til meg og søstrene mine, mesteparten av maten, ja, egentlig alt. Han skylder på at han har gjeld, og ikke har råd til å bidra. Sannheten er den at han er FERDIG med gjelden.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, jeg måtte bare få det ut, kanskje få noen synspunkter fra dere? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det blir bare verre og verre. Den dagen jeg flytter, har jeg bestemt meg for å kutte all kontakt med pappa. Han er en destruktiv pappa, og støtter meg ikke slik som andre pappaer gjør, og skal. Jeg blir så trist når jeg ser snille og gode pappaer, som gir døtrene sine klemmer og er skikkelig koselige mot dem. Jeg har aldri hatt en slik far.

Jeg har ikke råd til å flytte før jeg er ferdig med VGS, bare så det er sagt. Likevel takler jeg ikke være her lenger. Jeg er helt rådløs. Om pappa skal fortsette å være den drittsekken han er i tiden fremover(hvilket han vil), vet jeg ikke om jeg kommer til å ha psyke nok til å klare eksamenene til våren heller. Det er jeg SÅ bitter for. I utgangspunktet er jeg kjempeflink på skolen, mestrer de fleste fagene veldig bra, men i stedet ender jeg opp med et middelmådig snitt når jeg vil inn på en utdanning med skyhøyt snitt, fordi jeg har en far som gjør meg syk(det har ingenting med å legge skylden på andre, men dette mennesket har gjort meg seriøst SYK. Egentlig, innerst inne, er jeg så syk at jeg sikkert burde hatt avansert psykologisk hjelp. Men det er noe jeg synes er skamfullt, og jeg kommer aldri til å oppsøke noen psykolog..). Jeg har gitt opp absolutt alt, og føler jeg ikke kommer til å klare noe i livet. Som om livet mitt er over. Har ikke håp.

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

[IcarusXI]

Vet det kan være vanskelig, men har du vurdert å sette ned foten og sI klart ifra at han skal ikke åpne kjeften og si noe som helst rettet mot deg til du er ferdig med vgs?

Ikke krangle, men si ifra så ignorere, det funket for meg.

Alternativt, gå rundt med en lydopptaker, få ned det han sier, og vis det til mor, be hun vurdere å kaste han ut fordi du kan ikke leve slikt mer.

Endret 5. desember 2012 av IcarusXI

[Britt Banditt]

Her syns jeg faktisk moren din må ta ansvar og gå fra faren din.

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt situasjonen din. Mamma har fortalt meg mye om hennes barndom, som var preget av en far som drev psykisk terror. Mamma hadde en søster, som ble favorisert av morfar, mens morfar aldri har vist tegn til å være glad i mamma. Han, altså morfar, virker helt normal for fremmede og bekjente, men når du kommer innpå han merker man fort at han er gal. Han er rett og slett syk! Og jeg forstår svært godt det at du synes det er vanskelig å fortelle hvor ille det egentlig er, for det er ikke alltid lett å sette ord på psykisk terror.

Det jeg foreslår er at du kontakter helsesøster/rådgiver på skolen. Slik som dette kan du ikke ha det. De kan kontakte psykolog for deg. Jeg ser at du ikke ønsker å gå til psykolog, men jeg synes du skal prøve. Ikke skam deg over det, psykologer dømmer ikke! Dessuten velger man ikke hvilken familie man blir født inn i, så du har ikke noe å være flau over.

Den andre muligheten du har, er å ta en alvorsprat med moren din. Kanskje hun er litt kuet av faren din? Det høres ikke ut som om hun trives i forholdet i hvert fall, og det høres heller ikke ut som hun er avhengig av ham økonomisk. Gi henne et dytt, legg et lite press på henne. Mormor bor fortsatt sammen med morfar, de er 70 år nå. Hun har aldri fått ut fingen og forlatt ham, da hun selv ikke har utdannelse etc. Jeg vet hun har vurdert å reise fra ham likevel, noe jeg synes hun burde. Han er gal!

Uansett hva du velger å gjøre vil jeg sende deg omsorg og en luftklem

Ingen skal ha det slik hjemme! Lykke til!

(Forresten, hvor gamle er søstrene dine? Dersom de er unge kan du kanskje tilkalle barnevernet (i hvert fall "true" moren din med å gjøre det) dersom moren din ikke vil gjøre noe med situasjonen. Moren din har tross alt et ansvar!)

Anonym poster: b12eaec6e3581b515cc4dcd194e77ac9

[AnonymBruker]

Har veldig lyst å svare til deg her, fordi jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier. Min far har aldri slått meg, eller lagt en hånd på verken meg eller mamma. Men av og til er ordene de verste.

Min far er også glad i tipping, og du sier at han har brukt opp arven på 1,5 millioner på nettopp dette. Min far har samme problem, og det er dette som er triggeren i vårt forhold. Mamma er jeg superclose med, og vi forteller hverandre alt. Jeg orket ikke mer, så fikk støtte til leilighet av foreldrene mine. Etter jeg flyttet ut, er det lettere å snakke med pappa. Han ringer meg, og vi har en god tone NÅ.

Men jeg vet veldig godt hvordan det er at INGENTING er godt nok, og at du egentlig ikke betyr noe. Min far har blitt deprimert, og dette viser seg ved at han kan være kjempeglad i det ene øyeblikket, og lei seg og forbanna i det andre. Kanskje det er slik med din far også? Det er INGEN unnskyldning at han skal være slik mot deg og din mor, men kanskje en bitteliten forklaring?

Jeg lærte meg ganske tidlig å ikke ta til meg de tingene han sa til meg når det sto på som verst. Men det skal sies at han aldri har kommentert vekten eller slike ting, men han har gitt meg et ubeskrivelig press på skolen og på sporten jeg driver med. Jeg er flink på skolen, men alt under 6 på VGS var ikke bra nok. Nå ligger jeg på B, men han mener jeg kan få A. Kanskje jeg kan, men det er jo ikke så lett.

Ser at noen skriver at du skal sette foten ned, men dette hjelper vel ganske lite? Har aldri funket for meg, ikke det, og det har heller ikke funket å gråte.

Vi har det jo heldigvis bedre nå, og det tror jeg dere kan få det også - når du blir eldre. Men jeg synes ikke det er greit at han har slått deg, selv om du skriver at det er ett par år siden dette skjedde. Det er IKKE greit, og din far bør skjønne at dette er noe som kan gjøre det svært vanskelig å takle for deg senere, og at det er veldig lett for at dere ikke vil ha kontakt når du en dag flytter ut.

Vet ikke om dette innlegget hjalp, men må legge til at avhengighet av gambling ødelegger mennesker. Virkelig. Og jeg sender deg mange klemmer, og masse lykke til . :-)

Anonym poster: 6be01a1beb9881fc6e54a46c62aabcb8

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han er din biologiske far? Kan nesten virke som han ikke er det og er litt irritert på deg.

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

[Steinar40]

Mora til TS burde skille seg og flytte, ja. Helt klart.

Hvis hun kan klare det økonomisk så finnes det ingen unnskyldning for ikke å gjøre det.

Kan ikke du prate med henne om det, TS?

[AnonymBruker]

Mora til TS burde skille seg og flytte, ja. Helt klart.

Hvis hun kan klare det økonomisk så finnes det ingen unnskyldning for ikke å gjøre det.

Kan ikke du prate med henne om det, TS?

Når skulle unger begynne å bestemme om foreldrene skal skille seg eller ikke?

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

[Musken]

Når skulle unger begynne å bestemme om foreldrene skal skille seg eller ikke?

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

Det handler jo om at moren bør ta ansvar for å skjerme datteren sin for en slik far.

[AnonymBruker]

Det handler jo om at moren bør ta ansvar for å skjerme datteren sin for en slik far.

Er det ikke skillsmisse et stort ansvar å legge på dattera?

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

[Steinar40]

Når skulle unger begynne å bestemme om foreldrene skal skille seg eller ikke?

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

Her blir mora også behandlet som dritt.

Og det vil sannsynligvis være lettere for henne å gå når hun får støtte av sin datter.

[Steinar40]

Er det ikke skillsmisse et stort ansvar å legge på dattera?

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

Uansett er det ikke datterens ansvar.

Når mannen ikke klarer å oppføre seg skikkelig så er dette et ansvar mora til TS skulle tatt for lenge siden.

[Gjest Elseby13]

Det kan høres ut som om han er din stefar og biologisk far til de andre barna i huset? Stemmer det?

Nei, en eventuell skilsmisse er ikke noe du kan legge opp til. Det er bedre for deg å flytte hjemmefra så snart du får råd til deg. I mellomtiden kan du ta en ekstrajobb og spare penger.

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han er din biologiske far? Kan nesten virke som han ikke er det og er litt irritert på deg.

Anonym poster: e096fbe323d71298b064fd3159c61415

Det kan høres ut som om han er din stefar og biologisk far til de andre barna i huset? Stemmer det?

Han er biologisk far til oss alle tre. Jeg er helt lik farmoren min, så det er ingen vits i å spekulere i engang. Men man kan begynne å lure likevel, ja.... -TS

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

[AnonymBruker]

Du kan kreve at de skal betale husleie og mat ut videregående via nav. Så flytt for deg selv

Anonym poster: f12d6d00cb5fd2749b282714751f6385

[AnonymBruker]

Vet det kan være vanskelig, men har du vurdert å sette ned foten og sI klart ifra at han skal ikke åpne kjeften og si noe som helst rettet mot deg til du er ferdig med vgs?

Ikke krangle, men si ifra så ignorere, det funket for meg.

Alternativt, gå rundt med en lydopptaker, få ned det han sier, og vis det til mor, be hun vurdere å kaste han ut fordi du kan ikke leve slikt mer.

Jeg setter den foten hver eneste dag og sier han ødelegger meg. Det gir han fulle faen i, og sier jeg får skylde meg selv for alle problemene i livet mitt(men mine problemer går på ting som har med pappa å gjøre....). Han her er litt verre enn som så, dessverre. Å kaste han ut er ikke så enkelt når de eier huset sammen. Mamma har sagt flere ganger at han får finne et nytt sted å bo, men det kommer aldri til å skje. Han har heller ikke økonomi til det.

Jeg forstår godt situasjonen din. Mamma har fortalt meg mye om hennes barndom, som var preget av en far som drev psykisk terror. Mamma hadde en søster, som ble favorisert av morfar, mens morfar aldri har vist tegn til å være glad i mamma. Han, altså morfar, virker helt normal for fremmede og bekjente, men når du kommer innpå han merker man fort at han er gal. Han er rett og slett syk! Og jeg forstår svært godt det at du synes det er vanskelig å fortelle hvor ille det egentlig er, for det er ikke alltid lett å sette ord på psykisk terror.

Det jeg foreslår er at du kontakter helsesøster/rådgiver på skolen. Slik som dette kan du ikke ha det. De kan kontakte psykolog for deg. Jeg ser at du ikke ønsker å gå til psykolog, men jeg synes du skal prøve. Ikke skam deg over det, psykologer dømmer ikke! Dessuten velger man ikke hvilken familie man blir født inn i, så du har ikke noe å være flau over.

Den andre muligheten du har, er å ta en alvorsprat med moren din. Kanskje hun er litt kuet av faren din? Det høres ikke ut som om hun trives i forholdet i hvert fall, og det høres heller ikke ut som hun er avhengig av ham økonomisk. Gi henne et dytt, legg et lite press på henne. Mormor bor fortsatt sammen med morfar, de er 70 år nå. Hun har aldri fått ut fingen og forlatt ham, da hun selv ikke har utdannelse etc. Jeg vet hun har vurdert å reise fra ham likevel, noe jeg synes hun burde. Han er gal!

Uansett hva du velger å gjøre vil jeg sende deg omsorg og en luftklem

Ingen skal ha det slik hjemme! Lykke til!

(Forresten, hvor gamle er søstrene dine? Dersom de er unge kan du kanskje tilkalle barnevernet (i hvert fall "true" moren din med å gjøre det) dersom moren din ikke vil gjøre noe med situasjonen. Moren din har tross alt et ansvar!)

Anonym poster: b12eaec6e3581b515cc4dcd194e77ac9

Tusen takk for fint svar. Jeg unner ingen å ha det slik, men det er samtidig litt godt å vite at jeg ikke er helt alene om å ha en dårlig far. Jeg får inntrykket av at alle andres fedre er så bra, og det er så vondt. Mine to søstre er ett og tre år yngre enn meg... Jeg har et greit forhold til de, og de er like sjokkerte over oppførselen som meg. Barnevernet har jeg truet med mange ganger. Pappa begynte å le, og sa at det kunne jeg bare gjøre, mens mamma ble HELT i fra seg... Mamma er en god mamma, men når det kommer til dette har hun virkelig ikke gjort nok...

Har veldig lyst å svare til deg her, fordi jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier. Min far har aldri slått meg, eller lagt en hånd på verken meg eller mamma. Men av og til er ordene de verste.

Min far er også glad i tipping, og du sier at han har brukt opp arven på 1,5 millioner på nettopp dette. Min far har samme problem, og det er dette som er triggeren i vårt forhold. Mamma er jeg superclose med, og vi forteller hverandre alt. Jeg orket ikke mer, så fikk støtte til leilighet av foreldrene mine. Etter jeg flyttet ut, er det lettere å snakke med pappa. Han ringer meg, og vi har en god tone NÅ.

Men jeg vet veldig godt hvordan det er at INGENTING er godt nok, og at du egentlig ikke betyr noe. Min far har blitt deprimert, og dette viser seg ved at han kan være kjempeglad i det ene øyeblikket, og lei seg og forbanna i det andre. Kanskje det er slik med din far også? Det er INGEN unnskyldning at han skal være slik mot deg og din mor, men kanskje en bitteliten forklaring?

Jeg lærte meg ganske tidlig å ikke ta til meg de tingene han sa til meg når det sto på som verst. Men det skal sies at han aldri har kommentert vekten eller slike ting, men han har gitt meg et ubeskrivelig press på skolen og på sporten jeg driver med. Jeg er flink på skolen, men alt under 6 på VGS var ikke bra nok. Nå ligger jeg på B, men han mener jeg kan få A. Kanskje jeg kan, men det er jo ikke så lett.

Ser at noen skriver at du skal sette foten ned, men dette hjelper vel ganske lite? Har aldri funket for meg, ikke det, og det har heller ikke funket å gråte.

Vi har det jo heldigvis bedre nå, og det tror jeg dere kan få det også - når du blir eldre. Men jeg synes ikke det er greit at han har slått deg, selv om du skriver at det er ett par år siden dette skjedde. Det er IKKE greit, og din far bør skjønne at dette er noe som kan gjøre det svært vanskelig å takle for deg senere, og at det er veldig lett for at dere ikke vil ha kontakt når du en dag flytter ut.

Vet ikke om dette innlegget hjalp, men må legge til at avhengighet av gambling ødelegger mennesker. Virkelig. Og jeg sender deg mange klemmer, og masse lykke til . :-)

Anonym poster: 6be01a1beb9881fc6e54a46c62aabcb8

Tusen takk for fint og bra svar! :-) Så fint det har blitt bedre mellom dere! Du nevner at faren din er deprimert, og det kan være problemet til pappa også. Har alltid sett på han som litt manisk depressiv. Han kan være kjempeblid, tullete og faktisk grei enkelte ganger, nesten så det blir for mye, men på et lite blunk kan han bli en drittsekk igjen. 80% av tiden er han slem. Det er absolutt en forklaring, men som du sier, heller ingen unnskyldning. Jeg kunne aldri ha oppført meg slik mot mine barn, selv om jeg var deprimert - det vet jeg.

Du har rett i det, det fungerer ikke å sette ned foten. Som sagt er dette noe jeg gjør hver eneste dag. Når han ser meg gråte får jeg høre ting som at det bare er drittunger som gråter, og sier jeg er tåpelig osv. Det er virkelig ingenting av det der som hjelper.

Ja, spilleavhengighet er ikke barebare. Jeg ser at det opptar mye av tiden hans... Men han nekter for det, selvfølgelig. Det hjelper ikke, han er avslørt for lengst, og jeg har gode bevis.

Jeg får håpe ting faller mer på plass dagen jeg flytter selv.

Takk for det!

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

[AnonymBruker]

Mora til TS burde skille seg og flytte, ja. Helt klart.

Hvis hun kan klare det økonomisk så finnes det ingen unnskyldning for ikke å gjøre det.

Kan ikke du prate med henne om det, TS?

De er ikke gift, men vært samboere i 24-25 år. Mamma hadde nok klart det, men da må hun ta opp nytt lån, og hun er jo ikke akkurat ung lengre hun heller. Eneste jeg tenker er at hun arver kanskje snart, da mormor har gått bort og morfar er gammel og har kreft.

Jeg har pratet med henne om det mange ganger. Hun er også på visninger en gang i blant, men finner ingenting som frister OG passer lommeboken. Hun har villet flytte fra pappa lenge, det har bare ikke blitt sånn... Føler egentlig at pappa lever på mamma. Han bidrar ikke med annet i huset enn å lage middag, vaske bil og ordne litt i hagen. Når det kommer til det økonomiske skal han ha alt servert på sølvfat. Om mamma ber HAN om å kjøpe middag, er det alltid det billigste han finner, slik at han skal spare penger/ekstra penger til tipping eller annet tull. Hvis mamma sender med han penger derimot, blir det biff og gud vet hva. -TS

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

[Steinar40]

De er ikke gift, men vært samboere i 24-25 år. Mamma hadde nok klart det, men da må hun ta opp nytt lån, og hun er jo ikke akkurat ung lengre hun heller. Eneste jeg tenker er at hun arver kanskje snart, da mormor har gått bort og morfar er gammel og har kreft.

Jeg har pratet med henne om det mange ganger. Hun er også på visninger en gang i blant, men finner ingenting som frister OG passer lommeboken. Hun har villet flytte fra pappa lenge, det har bare ikke blitt sånn... Føler egentlig at pappa lever på mamma. Han bidrar ikke med annet i huset enn å lage middag, vaske bil og ordne litt i hagen. Når det kommer til det økonomiske skal han ha alt servert på sølvfat. Om mamma ber HAN om å kjøpe middag, er det alltid det billigste han finner, slik at han skal spare penger/ekstra penger til tipping eller annet tull. Hvis mamma sender med han penger derimot, blir det biff og gud vet hva. -TS

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

Ja, penger er et nødvendig onde. Vanskelig når man ikke har nok, og da blir det sikkert til at mange finner seg i mye dritt.

Men du kan jo flytte om ikke altfor lang tid ihvertfall.

[LilleLola]

Jeg vokste opp veldig likt, hadde en får som hver kveld satt meg og mamma i stua og fortalte hvor forferdelige personer vi var, vi var late, respektløse og vi brøt ham ned psykisk med all den dritten vi gjorde hele tiden mot ham. Vi gjorde ingenting, vi var redde for ham.. Når jeg gikk på ungdomsskolen orket jeg nesten ikke være med venner etter skolen eller i helgene, da fikk jeg alltid kjeft for å være en bortskjemt drittunge som gjorde som hu villle uten å tenke på familien. Så da var jeg hjemme, passet småsøsken, lagde middag, vasket hus, og bodde på rommet mitt resten av tiden. Min mor fikk også gjennommgå, hadde hun handlet noe nytt til huset, eller klær til seg selv, fikk hun en lang preken om at det var han som skaffet penger til denne familien, han jobbet

13-14 timer hver dag, måtte ha 2 jobber for å fø denne krevende og storforlangende familien. Men han selv kunne fint bruke 20 000 på bensinstasjoner HVER måned... Med meg endte det med at mamma endelig gikk fra han når jeg var 17, og et halvt år senere flyttet jeg 6 timer bort pga utdanning. Har i ettertid hørt mer om han fra mamma, han banket henne opp et par ganger når jeg var liten, og han hadde alltid kontroll på henne. Når hun var på jobb kunne hun ofte kikke ut vinduet, og se bilen hans var parkert litt gjemt utforbi, der satt han og spionerte på henne..

Har ikke hatt kontakt med han på nesten 3 år nå, har ikke planer om det heller. Han brøt meg kraftig ned, ødela ungdomslivet mitt, og ikke minst var han forferdelig mot min mor. Så hvis du har mulighet etterhvert, søk deg på skoler noen timer vekke fra der du bor, så du slipper den daglige kontakten

[Gjest kindermaxi]

Jeg har prøvd å gjøre det så kort som overhodet mulig....

Som tittelen sier, pappa bryter meg ned psykisk. Dette har resultert i at jeg er dypt deprimert for tiden. Jeg valgte å ta hele vgs som privatist, på grunn av mistrivsel i miljøet her. Både VG1 og VG2 gikk bra. Nå er jeg på VG3, og fikk ikke tatt noen eksamener til julen(som betyr at våren vil bli beinhard for meg, og antakeligvis må ha enda et halvår på å bli ferdig). Det var fordi jeg ble ekstremt nedbrutt, og er fremdeles. Som dere sikkert vet, leser man seg opp på pensumet hjemme når man går opp som privatist. HVER eneste dag, forteller han hvor lat jeg er, hvor fæl og dårlig jeg er, og at han synes synd på foreldre som har barn som meg. Kanskje dette ikke høres så ille ut, men alt han sier er så forferdelig, at om dere hadde vært flue på veggen en dag hadde dere blitt sjokkerte.

Jeg er en jente som ikke lar andre rakke ned på meg uten at jeg får forsvare meg, men da ender alle krangler med høy skriking og at jeg går inn på rommet mitt, blir der hele dagen, gråter og har lyst til å forsvinne. Dette skjedde senest nå. Planen for i dag er å sitte på rommet mitt til jeg skal sove. And then repeat. For et liv?

Alt han sier er uprovosert. Jeg, for min del, snakker aldri med han, fordi han har blitt så ille i det siste. Men likevel klarer han altså å spy ut alt mulig dritt om hvilken fæl datter han har.

For et halvt år siden ca. gikk jeg opp 5-7 kg(har gått de ned nå, men jeg veide tross alt bare 48 kg til 170 før jeg la på meg), og da han så meg i bikini, sa han at han ble skremt over hvor tykk jeg hadde blitt. Selv har han den typiske store magen mange menn har, minst 15-20 cm for mye rundt magen.

Jeg tror ikke helt jeg kommer til å klare å forklare hvor ille dette faktisk er, men... Det er liksom fra jeg står opp, til jeg legger meg. Jeg får ALDRI fred. Hvis mamma og jeg f.eks. har en helt vanlig samtale om noe, kan pappa blande seg inn i samtalen og kritisere det jeg sier. Og da har jeg ikke sagt noe som kan kritiseres. Altså skal han finne feil ved ALT!

Jeg har to søstre, og de får aldri høre noe. Han kan gå fra å kalle meg de styggeste ting(taterunge, taterkjerring, drittunge+++, nei, jeg er ingen tater, men han ser ned på tatere, så det blir jo ikke akkurat så positivt), til å klemme rundt søstrene mine og spørre hva de vil ha til middag. Han lager aldri middag til meg lengre. Han har heller aldri sagt unnskyld. Han bare regner med at det skal være greit etter noen timer, og drar frem den snille versjonen av han. Jeg orker ikke krangle og er hyggelig tilbake, men da kan det gå 1-2-3 timer, og han finner på å si noe nytt stygt til meg. Da angrer jeg på at jeg var hyggelig.

Selvfølgelig har jeg en mamma, oppi det hele. Hun støtter meg, og er helt sjokkert over hvordan han holder på. Hun forsvarer meg alltid, men pappa har ikke respekt for henne heller. Han kan si så mye stygt til mamma, at dere aner ikke. Og mamma er virkelig et flott menneske, som tenker på alle før seg selv. Hun har ALDRI, verken sagt eller gjort noe som helst stygt mot meg. Hun er virkelig den ideelle mor! Har alltid gitt meg det jeg har trengt, både av omsorg og materielle ting.

Det eneste jeg er ekstremt bitter for, og aldri kommer til å tilgi mamma for, er at vi ikke har flyttet fra pappa. Dette har nemlig pågått i mange år, men ikke på samme måten. Før den psykiske trakasseringen startet, for noen år siden, var han mye voldelig mot meg som yngre. Han kan true med å slå meg nå også, men det er sikkert et par år siden sist. Det hele startet vel da jeg var en 5-6 år. Han har aldri vært så voldelig at jeg har fått store skader, men klær har blitt ødelagt og jeg har blitt mer skuffet og sjokkert over at en far kan gjøre noe sånt(og grått og hatt det vondt pga. det), enn at det var fysisk vondt.

Jeg forstår virkelig ikke at en far kan ha samvittighet til å gjøre noe sånt mot et lite barn. Jeg hadde kanskje ikke hørt helt på han(helt uskyldige ting, som at man ikke vil ha på seg lue eller votter om vinteren), og han har ekstremt kort lunte og tåler ingenting.

Nå tror dere kanskje at en sak har to sider, men i denne saken har den faktisk ikke det. Jeg skal ikke kalle meg selv en drømmedatter, men jeg har ALLTID bare vært snill og grei, og det har ALDRI vært noe tull med meg på noen som helst måte.

Han arvet også over 1,5 mill for noen år tilbake. Tror dere ikke han har brukt de opp på tipping? Han har ALDRI invistert noe i huset vårt, lagt penger på bil m.m., mamma har betalt alt, både bil, møbler, ferier. Mamma har en høyere lønn, men hun jobber ekstravakter hele tiden for å få ting til å gå rundt. Det vil helt sikkert komme en dag hvor hun ikke orker det. Mamma betaler alle regninger, klær til meg og søstrene mine, mesteparten av maten, ja, egentlig alt. Han skylder på at han har gjeld, og ikke har råd til å bidra. Sannheten er den at han er FERDIG med gjelden.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, jeg måtte bare få det ut, kanskje få noen synspunkter fra dere? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det blir bare verre og verre. Den dagen jeg flytter, har jeg bestemt meg for å kutte all kontakt med pappa. Han er en destruktiv pappa, og støtter meg ikke slik som andre pappaer gjør, og skal. Jeg blir så trist når jeg ser snille og gode pappaer, som gir døtrene sine klemmer og er skikkelig koselige mot dem. Jeg har aldri hatt en slik far.

Jeg har ikke råd til å flytte før jeg er ferdig med VGS, bare så det er sagt. Likevel takler jeg ikke være her lenger. Jeg er helt rådløs. Om pappa skal fortsette å være den drittsekken han er i tiden fremover(hvilket han vil), vet jeg ikke om jeg kommer til å ha psyke nok til å klare eksamenene til våren heller. Det er jeg SÅ bitter for. I utgangspunktet er jeg kjempeflink på skolen, mestrer de fleste fagene veldig bra, men i stedet ender jeg opp med et middelmådig snitt når jeg vil inn på en utdanning med skyhøyt snitt, fordi jeg har en far som gjør meg syk(det har ingenting med å legge skylden på andre, men dette mennesket har gjort meg seriøst SYK. Egentlig, innerst inne, er jeg så syk at jeg sikkert burde hatt avansert psykologisk hjelp. Men det er noe jeg synes er skamfullt, og jeg kommer aldri til å oppsøke noen psykolog..). Jeg har gitt opp absolutt alt, og føler jeg ikke kommer til å klare noe i livet. Som om livet mitt er over. Har ikke håp.

Anonym poster: 802b8c595fb1e762a96c9f7325b9921a

Hei. Trist å høre at du sliter med dette. Jeg har også vært i en situasjon som ligner den du er i nå.

Familien min flyttet inn hos stefaren min da jeg var 13. Moren min hadde vært sammen med han i noen år uten at jeg så noen tegn til at han var en slem mann. Dagen etter at vi hadde flyttet inn, fikk jeg livskiten skremt utav meg over en filleting. Jeg hadde hørt på musikk, så jeg hørte ikke at noen hadde ringt på døren. Dette hadde vekket foreldrene mine om morgenen, og jeg fikk kjeftet huden full av han. Mamma var ikke til stede. Jeg ble helt sjokkert, hadde aldri blitt snakket til på denne måten før, men dette ble et fast innslag i hverdagen vår. Jeg var alltid en "perfekt" tenåringsdatter som gjorde det bra på skolen, laget middag hjemme fire dager i uken og bidro masse med husarbeid. Jeg var alltid veldig lett å ha med å gjøre, særlig hvis man tenker på hvordan tenåringsjenter kan være. "hvorfor skal jeg vaske, når jeg bor med tre kjerringer" kom det fra han. Jeg visste aldri hva som var riktig oppførsel for han. Jeg prøvde mitt beste for å bevare husfreden og var konstant redd. Hvis du ikke hadde ryddet på stua, brøt helvete løs. Hvis du HADDE ryddet på stua, brøt helvete løs. Slik var det med både meg, søsteren min og moren min. Lillesøsteren min var i tillegg mer distré enn meg, og jeg gikk hele tiden og ryddet etter henne og dekket over ting som han kunne finne på å eksplodere for. Hun fikk enda mer kjeft enn det jeg gjorde. Jeg fikk også høre at jeg var helt ubrukelig. "Det eneste område du innfrir på, er skolearbeidet. På alle andre områder innfrir du ikke i det hele tatt forventningene til deg". Jeg var en pen, slank jente som i utgangspunktet ble godt likt på skolen og hadde et rikt sosialt liv. Jeg turte etter hvert ikke å ha venner på besøk, for jeg ville ikke vise noen hvordan jeg hadde det hjemme, ble mer innesluttet og gråt meg i søvn hver kveld. Jeg kunne sitte ved bordet og rekke ut hånda etter hvitosten, og plutselig bli kløpet i "grevinnearmene" mine og få høre "fy faen. Du må begynne å trene snart, tror jeg". Selv om jeg drev med idrett og han ikke trente en eneste gang så lenge jeg kjente han.

Mamma prøvde å forsvare meg og søsteren min, men da oppstod det store konflikter dem imellom. Han kanaliserte også en del av kritikken sin gjennom henne. Jeg gikk til legen fordi moren min sendte meg dit. Legen henviste meg til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), hvor jeg etter hvert fikk snakke med en fantastisk psykolog. I tillegg gikk hele familien til samtaler med psykologen og en sosionom. Psykologen hjalp meg med å legge strategier for hvordan jeg skulle takle utbruddene hans. "ikke snakk sånn til meg", "snakk til meg på en ordentlig måte" kunne jeg prøve å si. Dette gjorde jeg også, og jeg greide å stoppe noen av utbruddene på denne måten. Du kan jo forsøke i si dette til faren din neste gang. Det krever veldig mye mot å gjøre det, men jeg lover at det er verd å prøve. "Skal du si noe til meg, så får du snakke ordentlig til meg" eller "det du sier nå er ikke sant. Jeg er IKKE lat. Jeg er flink!"

Mamma ble gravid kort tid etter at vi hadde flyttet inn hos han. De fikk en sønn sammen, noe som gjorde at hun antageligvis ble mye lenger hos han enn hun ellers ville gjort. I tillegg tror jeg at han hadde den samme manipulerende kontrollen over henne som han hadde over meg og søsteren min. Hun var sikkert like redd for han som det vi var. Han drev med psykisk vold. Han kunne klikke så hardt på henne at jeg ble livredd noen ganger. Hørte glass knuse, før mamma stormet ut døren. Jeg tenker at naboene må jo høre dette. Noen ganger stod jo vinduene på vidt gap når det sto på. Jeg skulle så VELDIG GJERNE ØNSKE at noen hadde ringt politiet. Jeg stod flere ganger med tlf i hånda selv, klar til å ringe politiet fra rommet mitt - men jeg turte aldri å gjøre det for jeg skjønte at den mistenksomme psykopaten kom til å anklage meg for å ha gjort det, og jeg fryktet konsekvensene. Men kanskje moren min hadde skjønt det tidligere da, at du kan ikke bli hos en mann som kjefter og smeller så høyt at politiet kommer på døren.

Du kan også ringe til politiet, eller til barnevernet. Psykisk terror er like alvorlig som fysisk misbruk, og du kan i tillegg rapportere at han slo deg som barn. Dette vil de ikke ta lett på, selv om du snart er gammel nok til å flytte ut så har du jo yngre søsken som også lever under samme tak som han.

Jeg hadde veldig rare og blandede følelser mens dette pågikk. Moren min unnskyldte han med at han hadde hatt en vanskelig oppvekst med en tyrann av en far, og at det var derfor han oppførte seg sånn mot oss. Jeg følte sympati med han, jeg tenkte at det var synd på han som hadde blitt ødelagt på den måten av faren sin. Samtidig tenkte jeg at han ødelegger jo meg! Jeg hadde veldig lav selvfølelse og tålte ikke å få et kritisk ord rettet mot meg fra omverden. Jeg hatet han og syntes synd på han. Etter hvert gikk det mer over til at jeg hatet han mest, og at jeg så han som en veldig liten person, en stakkarslig VITS av en mann. Han hadde veldig mye makt over hele familien, makt han hadde opparbeidet seg gjennom frykt.

Jeg bodde der i fire år. Da jeg var 17, hadde jeg fått nok. Jeg ba psykologen min skrive en erklæring om at jeg ikke kunne bo hjemme slik forholdene var der, slik at jeg kunne søke om borteboerstipend. Det kan du også gjøre for å komme deg vekk. Jeg flyttet ikke ut, fordi jeg klarte ikke å forlate søsteren min. Hun ville blitt den eneste hakkekyllingen og ville få det mye verre hvis jeg flyttet.

Men en kveld hadde jeg kjæresten min på besøk. Han visste ikke hvor ille det var hjemme hos oss, og trodde at jeg var dramatisk og overdrev mye når jeg fortalte om hvordan det var hjemme. I løpet av kvelden oppstod en voldsom krangel mellom han og moren min. Det endte også med at hun stormet ut av huset. Jeg og kjæresten var hjemme alene med stefarmonsteret. Jeg begynte å gråte og syntes det var forferdelig at kjæresten min var vitne til dette. Jeg gikk opp i stua og skrek "Jeg har besøk!" og svaret jeg fikk var "DETTE ER MITT HUS OG DET DRITER JEG I!!!" Hvorpå jeg ropte til han at han var en jævla drittsekk og løp ned trappen til rommet mitt. Hadde aldri turt å si noe sånt til han før. Fikk slengt etter meg at det var jeg som var den store drittsekken som ikke bidro med noen ting i familien. Kjæresten min skalv da jeg kom ned igjen. Han har sikkert aldri hatt det så ubehagelig i sitt liv før. Jeg hylgråt, og sendte mamma en tekstmelding: Nå flytter vi. Og det gjorde vi sannelig også.

I min situasjon følte jeg nesten at jeg måtte ta forelderrollen til slutt. Moren min var helt kontrollert av denne mannen og så nok hva han gjorde med barna hennes, men hun greide ikke å iverksette tiltakene som var nødvendige. Hun trengte sikkert å høre det fra meg, at nå har du ikke noe valg, vi må flytte.

Jeg tror nok mye av det samme gjelder for moren din. Du må være den som setter dette igang. Han er ikke god for resten av familien din heller, faren din, som bare spiller bort pengene sine og spyr eder og galle utav seg. Snakk med legen din, prat med noen (tro meg, det gjør deg sterkere, faren din trenger ikke å få vite at du går og snakker med noen), snakk med barnevernet eller politiet. Hvor lenge skal han få behandle deg slik? Du er så mye bedre enn han! En far skal elske deg og behandle deg deretter, hvis han ikke gjør det har han INGEN RETT til å ha deg i livet sitt.

Jeg har tenkt mange tanker i ettertid om hvorfor stefaren min var sånn. For det første tror jeg at han opplevde omsorgssvikt da han vokste opp. For det andre tror jeg han har en personlighetsforstyrrelse, for han er en diger narsissist med veldig store tanker om seg selv. Han snakket også veldig nedsettende om alle andre menn han kjente og hadde nok et stort hull inne i seg som aldri kan fylles, når det kommer til selvfølelse. Han evnet ikke å se NOEN av sine egne feil, og følte nok at han måtte trykke oss andre nede for å hevde seg selv. Jeg tror han egentlig var misunnelig på alle de gode egenskapene mine. Jeg var smart, flink og hadde en god fremtid foran meg og en mulighet til å lykkes godt i mitt voksne liv. Dette tålte han sikkert ikke tanken på. Jeg har tenkt at han skal ikke få knekke meg på noe vis. Jeg sliter litt i etterkant pga dette, blant annet synes jeg det er veldig vanskelig å stole på menn, og jeg blir redd og nervøs når jeg er i kontakt med autoritetsmennesker. Men jeg har lært meg å kjenne igjen personligheter som ligner på hans, og skyr slike mennesker som ilden. Jeg har også lært at jeg ALDRI skal utsette mine barn for noen som han. Jeg har båret litt nag til min mor som ikke tok oss ut av situasjonen før, og følt at hun har sviktet litt. Samtidig ser jeg at det er lett å bli et offer når man har med slike personer å gjøre. Hun er bare en kvinne, og hun ble også sliten og psykisk nedbrutt av samlivet med han. Det er nok din mor også! Stefaren min var en taper som ikke så på stebarna sine som noe han kunne være stolt av, han så dem som en trussel mot sitt eget ego. Kanskje det er tilfelle når det gjelder faren din også? Høres ut som han også er en taper som sikkert ikke har levd opp til drømmene han hadde som ung.

Det viktigste jeg vil fremheve er at du selv kan ta kontroll over situasjonen. Ikke tro på de stygge tingene han sier til deg, han sier det bare for at han vil oppnå noe, ikke fordi det faktisk stemmer med virkeligheten. Han har mislykkes totalt når han ikke greier å vise kjærlighet og omsorg for barnet sitt. Du kan komme deg ut av dette og få et veldig fint liv! Jeg er 23 år nå (og føler at alt jeg har gjennomgått har gjort meg mye eldre enn det jeg egentlig er) og er halvveis i drømmeutdanningen min, har et veldig fint, balansert og kjærlig forhold til en fantastisk gutt som behandler meg som en prinsesse, og jeg har det veldig godt sosialt og ikke minst - veldig godt med meg selv. Føler at livet mitt akkurat er i ferd med å starte Alt føles veldig håpløst ut for deg nå, men det ligger så mye godt foran deg! For å komme dit må du erkjenne at du ikke kan la faren din være sånn mot deg, at enten du eller hele familien din må flytte ut, og så må du komme deg til en psykolog/terapeut som kan hjelpe deg å bearbeide alt du har opplevd. Det er ikke noe galt med deg, du ble bare født inn i en familie der faren din tydeligvis sliter. Du skal ikke lide på grunn av han!

Livet ditt kan bli akkurat det du vil, bare du bestemmer deg for å gjøre noe med det og oppsøker noen som kan hjelpe deg på veien!