Jeg er så usikker..

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig usikker på forholdet til meg og kjæresten. Eller ikke forholdet. Men han. Jeg er usikker på om jeg fortsatt vil være sammen med han. Han er utrolig kontrollerende, sjalu, og hver eneste gang vi krangler så klarer han å vri alt det jeg sier om til at jeg er den som har feil. Jeg får så absolutt ikke ha guttevenner, han liker ikke at jeg drar på arrangementer eller fester, for det er det bare de single som gjør for å tafse, klå eller få seg noe, som han så fint sier. Jeg er en veeeldig sosial person, men jeg har mistet heelt livsgnisten.

Jeg føler på en måte jeg har mistet meg selv litt. Vi har vært sammen i 1,5 år, men jeg føler på en måte at jeg kastet meg litt inn i forholdet for fort. Dette er det første seriøse forholdet jeg har hatt, og han er 5 år eldre enn meg, hvis det har noe å si. Jeg tar meg selv i å bli litt irritert når jeg får melding av han eller hvis han ringer.

Men han er den som er mest klengete, og jeg merker at han har veldig sterke følelser for meg, selv etter 1,5 år. Og ja det er vel vanlig å ha sterke følelser fortsatt etter 1,5 år, men det eneste jeg føler er bare at jeg er ufattelig glad i denne mannen. Han sier at han elsker meg hele tiden, men hvis vi krangler så blir han kjempe forbanna. Jeg vil helst ikke røpe meg her, bare sånn i tilfelle noen gjenkjenner meg, men en gang jeg gjorde noe helt uskyldig, og da mener jeg helt uskyldig, så ble han så forbanna, og sjalu at han kastet meg i gulvet. Jeg fikk et blåmerke, men det så ingen.

MEN, - ja det er selvfølgelig et men. Og det er jo at jeg er veldig glad i han. Jeg er redd for å ta skrittet å gjøre det slutt med han. Redd for å være alene, redd for at jeg skal angre, redd for å savne han. Jeg er redd. Jeg føler meg rett og slett avhengig av han, samtidig som jeg er lei. Det er så ufattelig mange blandede følelser jeg har, og det går veldig mye opp og ned i perioder. Men så tenker jeg, at siden jeg er inne på tanken om at jeg kanskje vil gjøre det slutt, så er det vel ikke så bra?

æsj, jeg vet ikke.. Jeg blir så oppgitt. Så redd, og får vondt inni meg av å tenke på at det ikke skal være meg og han. Men samtidig så vil jeg styre MITT liv, ta mine EGNE valg, ha meg selv å tenke på ene og alene igjen, sånn som før..

Jeg har helt glemt hvordan det var å være den jenta som alle likte, som var glad og positiv, som nå har gått til å være en som ikke har livsgnisten lenger. Jeg er fortsatt ung, og dette skremmer meg.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal snakke med gutter lenger, for jeg føler meg nesten overvåket selv om vi bor 3 timer unna hverandre. Jeg går jo på skole, og da er det jo faktisk nødvendig å være hyggelig og prate med folk uansett kjønn.. Men det er fælt, å ikke lenger vite hvordan jeg skal forholde meg til gutter.

GUd, rotete innlegg og åh.. Vær så snill? Noen som har noen råd , eller lignende opplevelser ?

Anonym poster: 4d05044fd7c7b4603b5348b02979b566

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonym poster: 4d05044fd7c7b4603b5348b02979b566

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke akseptert dette her. Dropp han.

Det at han dytta deg er jo heelt... !

Men dette er noe du må velge selv. Uansett:

Anonym poster: 5f23f42eb8e3db58284f7a34228ccc14

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke akseptert dette her. Dropp han.

Det at han dytta deg er jo heelt... !

Men dette er noe du må velge selv. Uansett:

Anonym poster: 5f23f42eb8e3db58284f7a34228ccc14

Takk for at du svarte! Setter pris på det ja jeg skjønner jo egentlig at det har gått litt langt.. Men han har forandra seg en del (bortsett fra det med temperamentet og kort lunte) , men nå har jeg så blandede følelser om je egentlig vil være i dette forholdet eller ikke.. Blir lei meg av å tenke på å gjøre det slutt.. Men tenker også på hvor fint det kunne vært og være bare meg .. Meg selv..

Dette er egentlig ingentig jeg ville godtatt hadde det ikke gått så langt som nå.. Hadde jeg lest dette selv, så hadde jeg vel tenkt med meg selv "hoh, det hadde i hvertfall ikke jeg giddet" .. Skjønner bare ikke hvor jeg mistet meg selv på veien.. I forelskelsesrusen?

Anonym poster: 4d05044fd7c7b4603b5348b02979b566

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i situasjonen din. Har det på samme måte. Forskjellen er vel at jeg også er ganske sjalu og kontrollerende. Har selv opplevd å bli skadet i krangler, og måtte skjule blåmerkene i flere mnd fordi de ikke gikk bort. Nå har jeg imidlertid ingen gode råd, fordi jeg selv sitter her i dag, i samme situasjon. Jeg VET innerst inne at jeg burde ha gått første gangen, men jeg ble.. Delvis fordi han tok en pakke med sovetabl uten at jeg skulle "se" at han hadde de. Av frykt for at noe skulle skje så ble jeg. turte ikke forlate... Idag er det ikke slik, men jeg unngår de værste kranglene i frykt for at noe skal skje... ( Selv om det nok hadde gjort at jeg fikk en ny sjangse til å "ha en grunn" til å forlate, allikevel tror jeg kanskje at jeg hadde tatt samme valget om igjen :/ ....

Jeg vet selvhvor vanskelig det er å følge andres råd fordi jeg har gjemt meg bak "det er ikke så enkelt".... Så jeg velger å heller sende over en god , og et ønske om at du finner ut av det før det er "for sent"...

Anonym poster: ca327db94f1a38ba0bccd8ddeea76927

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i situasjonen din. Har det på samme måte. Forskjellen er vel at jeg også er ganske sjalu og kontrollerende. Har selv opplevd å bli skadet i krangler, og måtte skjule blåmerkene i flere mnd fordi de ikke gikk bort. Nå har jeg imidlertid ingen gode råd, fordi jeg selv sitter her i dag, i samme situasjon. Jeg VET innerst inne at jeg burde ha gått første gangen, men jeg ble.. Delvis fordi han tok en pakke med sovetabl uten at jeg skulle "se" at han hadde de. Av frykt for at noe skulle skje så ble jeg. turte ikke forlate... Idag er det ikke slik, men jeg unngår de værste kranglene i frykt for at noe skal skje... ( Selv om det nok hadde gjort at jeg fikk en ny sjangse til å "ha en grunn" til å forlate, allikevel tror jeg kanskje at jeg hadde tatt samme valget om igjen :/ ....

Jeg vet selvhvor vanskelig det er å følge andres råd fordi jeg har gjemt meg bak "det er ikke så enkelt".... Så jeg velger å heller sende over en god , og et ønske om at du finner ut av det før det er "for sent"...

Anonym poster: ca327db94f1a38ba0bccd8ddeea76927

Tusen takk for svar! Det varmet <3 Det er tungt, og som du skriver at du er kontrollerende og sjalu selv.. Vel, det har smittet veldig over på meg siden han er det.. Men jeg har hele tiden levd i forelskelsesrusen og tenkt at det kom ti å ordne seg, noe jeg ser nå at det ikke gjør. Jeg er redd for hva han vil gjøre om jeg gjør det slitt, han har bipolar og adhd, samtidig som han forteller meg hvor mange bommerter han har gått på ift jenter, som om han på en måte sier det for at jeg ikke skal gjøre det slutt.. I en sammenheng har han også nevnt ar hvis det går til helsikle mellom pss, vil han ikke leve mer..

Det er bare så jævlig vanskelig! KJÆRLIGHET ER JÆVLIG VANSKELIG. Åh :/

Sender er klem til deg også, så håper du finner ut av det

Anonym poster: 4d05044fd7c7b4603b5348b02979b566

[Gjest navnelapp]

Denne historia kjem tre-fire gongar i veka her på KG, det er vel difor det tok litt tid før du fekk svar. Men svar skal du få av meg og, og svaret er at dette er ein type forhold som det er heilt forjævlig å vere i, og som du bør bruke alle krefter på å kome deg ut av. Det er ikkje normalt å ha det slik. Vanlege menn er ikkje slik. Dei fleste menn kontrollerer ikkje kjæresten sin på den måten som din kjæreste gjer. Dei fleste menn er så trygge på seg sjølv at kjæresten får lov til å ha eit sosialt liv.

Eg var i eit forhold som ditt, det var også mitt første "ordentlege" forhold. (Eg trur kontrollerande menn går bevisst etter uskuldige, uerfarne jenter, dei får dei gjere som dei vil med.) Det du skriv er ein heilt nøyaktig beskrivelse av det forholdet eg var i for 25 år sidan. Han kontrollerte meg i minste detalj. Han avkrevde meg detaljerte forklaringar på alt eg hadde gjort. Han bestemte at nokre venninner var ok, andre var det ikkje. Han meinte eg var feit og uformeleg, og at han var den einaste som ville elske meg. Viss eg gjorde det slutt ville han gjere drastiske ting. Eg gjorde det slutt ein gong, traff ein annan og var utruleg lykkeleg. Han forfølgde meg, overvåka meg og pressa meg til slutt til å avslutte forholdet eg var i og bli saman med han igjen. Når eg endeleg klarte å kome meg fri var eg som ein knust krabbe. Eg brukte lang tid på å bygge meg opp att, og eg kunne ikkje tru at nokon ville ha meg. (Der tok eg feil, gitt.)

I ettertid, faktisk berre for eitt par-tre år sidan, tok eg eit skikkeleg oppgjer med han, og fortalte kor rasande eg framleis er for at han hindra meg i å leve eit fritt liv så lenge. Då hadde eg akkurat møtt igjen han som eg måtte gjere det slutt med, og vi hadde hatt ein lang prat. Eg spurte han om korleis han oppførte seg overfor ho som han no er gift og har barn med. Han innrømte på mitt direkte spørsmål at han framleis kontrollerte det meste, hadde passord osv., men at det var "enklare" no, sidan dei levde eit rolegare liv enn vi gjorde då vi var i lag.

Eg holdt på å kaste opp etter at eg hadde lagt på røret, samtidig som eg dirra av raseri. Og eg er så sjeleglad for to ting: At eg kom meg unna etter fire (!!) år, og at vi aldri fekk barn saman, slik vi planla.

Så for det det er verd, og til både TS og AB#5: Kom dokke ut av desse usunne og destruktive forholda. Det er ei ørkenvandring å vere saman med ein slik mann. Han må gjerne smiske og kose og seie at han elskar deg, men det han elskar er å ha full kontroll over deg. (Og grunnen til at han er sjalu og må ha full kontroll er sjølvsagt at han sjølv er ein usikker liten dritt.) Han kjem til å knuse deg, og du blir hans lydige vesle dokke som verken har eit eige liv eller ein eigen fri vilje.

[Gjest navnelapp]

Og for å sitere meg sjølv frå ein tråd i går, faktisk; Legg ein plan. Sett av pengar på ein konto som han ikkje veit om, litt og litt. Allier deg med nokre du stolar på. Kanskje kan nokre av dei du kjenner overraske deg, ved å vere innstilt på å hjelpe deg. Ikkje ver redd for å be om hjelp, iallfall. Ver budd på å måtte ha møblar frå Finn-gis bort og måtte sette til side pengar til rekningar og uforutsette utgifter.

Eg er sikker på, fordi eg har vore i same situasjon sjølv, at du kjem til å vere lukkelegare i ei lita leiligheit der du bestemmer sjølv og ikkje blir skjelt ut, enn der du er no. Men steget du skal ta er langt, og du må bruke den tida du treng på å ta det. (Og ein annan bonus ved å ha gått igjennom det du no skal til å gå igjennom: Du har lært deg å sjå faresignala, og du veit kva type mann du IKKJE vil ha. og lykke til!

[AnonymBruker]

Denne historia kjem tre-fire gongar i veka her på KG, det er vel difor det tok litt tid før du fekk svar. Men svar skal du få av meg og, og svaret er at dette er ein type forhold som det er heilt forjævlig å vere i, og som du bør bruke alle krefter på å kome deg ut av. Det er ikkje normalt å ha det slik. Vanlege menn er ikkje slik. Dei fleste menn kontrollerer ikkje kjæresten sin på den måten som din kjæreste gjer. Dei fleste menn er så trygge på seg sjølv at kjæresten får lov til å ha eit sosialt liv.

Eg var i eit forhold som ditt, det var også mitt første "ordentlege" forhold. (Eg trur kontrollerande menn går bevisst etter uskuldige, uerfarne jenter, dei får dei gjere som dei vil med.) Det du skriv er ein heilt nøyaktig beskrivelse av det forholdet eg var i for 25 år sidan. Han kontrollerte meg i minste detalj. Han avkrevde meg detaljerte forklaringar på alt eg hadde gjort. Han bestemte at nokre venninner var ok, andre var det ikkje. Han meinte eg var feit og uformeleg, og at han var den einaste som ville elske meg. Viss eg gjorde det slutt ville han gjere drastiske ting. Eg gjorde det slutt ein gong, traff ein annan og var utruleg lykkeleg. Han forfølgde meg, overvåka meg og pressa meg til slutt til å avslutte forholdet eg var i og bli saman med han igjen. Når eg endeleg klarte å kome meg fri var eg som ein knust krabbe. Eg brukte lang tid på å bygge meg opp att, og eg kunne ikkje tru at nokon ville ha meg. (Der tok eg feil, gitt.)

I ettertid, faktisk berre for eitt par-tre år sidan, tok eg eit skikkeleg oppgjer med han, og fortalte kor rasande eg framleis er for at han hindra meg i å leve eit fritt liv så lenge. Då hadde eg akkurat møtt igjen han som eg måtte gjere det slutt med, og vi hadde hatt ein lang prat. Eg spurte han om korleis han oppførte seg overfor ho som han no er gift og har barn med. Han innrømte på mitt direkte spørsmål at han framleis kontrollerte det meste, hadde passord osv., men at det var "enklare" no, sidan dei levde eit rolegare liv enn vi gjorde då vi var i lag.

Eg holdt på å kaste opp etter at eg hadde lagt på røret, samtidig som eg dirra av raseri. Og eg er så sjeleglad for to ting: At eg kom meg unna etter fire (!!) år, og at vi aldri fekk barn saman, slik vi planla.

Så for det det er verd, og til både TS og AB#5: Kom dokke ut av desse usunne og destruktive forholda. Det er ei ørkenvandring å vere saman med ein slik mann. Han må gjerne smiske og kose og seie at han elskar deg, men det han elskar er å ha full kontroll over deg. (Og grunnen til at han er sjalu og må ha full kontroll er sjølvsagt at han sjølv er ein usikker liten dritt.) Han kjem til å knuse deg, og du blir hans lydige vesle dokke som verken har eit eige liv eller ein eigen fri vilje.

Tusen hjertlig takk for svar! Du beskriver det hundre ganger bedre enn meg.. Tror jeg skal prøve å lese det du skrev når jeg trenger å snakke med noen.. Har jo bare to venninner som jeg får lov til å ha.. Tusen takk! Og fint at du kom deg ut av det og nå er lykkelig!<3

Anonym poster: 4d05044fd7c7b4603b5348b02979b566

[Majott]

Andre har kommet med gode svar, så jeg svarer bare kort. Men vil at du skal tenke på det jeg sier.

Du må tenke på hva du vil med livet ditt. Hvordan du vil at livet ditt skal være. Også må du gå for det. Er denne mannen uheldig for deg, så må du gå videre. Du er ung, og dere bor ikke sammen. Hvorfor i all verden skal han få styre deg?

Ikke vær redd for å være alene. Du er jo ikke alene, du har jo venner og familie. Du sier du har mistet den glade jenta du var, du har mistet livsgnisten. Det i seg selv er nok til å gå videre uten han. Å være sammen med han skader deg. Ikke bare akkurat nå, men framover også. Du ser selv hvor dårlig innvirkning han har på deg og at du innretter deg etter hans ønsker istedet for å leve livet ditt som du ønsker.

Han har også psykiske diagnoser, som påvirker deg også. Er det noe du vil leve med på sikt? Er han en du vil få barn med?

Gjør deg fri fra han før han ødelegger deg. Det var vel ikke sånn du forestilte deg at et forhold skulle være? Det finnes så utrolig mange gode menn, så det er ingen grunn til å være sammen med en dårlig en.

Og dette ble nok ikke så kort som jeg tenkte. Som sagt, tenk på hvordan du vil at livet ditt skal være, og gå for det.

[Majott]

Tusen hjertlig takk for svar! Du beskriver det hundre ganger bedre enn meg.. Tror jeg skal prøve å lese det du skrev når jeg trenger å snakke med noen.. Har jo bare to venninner som jeg får lov til å ha.. Tusen takk! Og fint at du kom deg ut av det og nå er lykkelig!<3

Anonym poster: 4d05044fd7c7b4603b5348b02979b566

Du har to venninner som du "får lov til å ha"? Og det er han som bestemmer det?

Nå har ikke du sagt hvor gammel du er, men jeg tenker at du er ganske ung. Ser du hvor galt det er at han bestemmer slike ting?

Har du gledet deg til du ble myndig og kunne bestemme selv? Bli fri fra at foreldrene dine bestemte alt, og satte regler du måtte følge?

Hvorfor ikke heller nyte det at du er voksen, og kan bestemme SELV, istedet for å la en umoden gutt ta over bestemmelsene og lage nye regler for deg? Han er sikkert til og med strengere enn foreldrene dine har vært. Og kommer med regler som er helt bak mål. Regner med at du som de fleste andre var i opprør mot reglene foreldrene dine hadde for deg. Men du godtar at denne gutten lager regler som du må følge?

Det er nå du er ung og fri, og kan leve livet akkurat som DU vil. Du har ingen forpliktelser annet enn for deg selv. Så bruk heller tiden nå til å gjøre det du vil, ikke la en kjæreste sette begrensninger for deg i den eneste tiden i livet du kan gjøre akkurat som du vil.

[Gjest Bandit]

Det er lett å miste seg selv, for forelskelsen gjør ofte at man blir blendet. Jeg husker at jeg i mitt første forhold plutselig våknet. Da hadde jeg mistet alle jentevenner og levde i et forhold der hun kontrollerte alt. Alt hadde gått så gradvis at jeg plutselig stod der og følte meg som en idiot. Jeg kom meg ut, og har ikke angret siden. Men jeg lærte mye av det.

[Obelix]

ehh... hm... løøøøøøp.. !!!