Hva burde jeg gjøre, egentlig?

[AnonymBruker]

Kjæresten min gjennom fire år står nå i en usikker posisjon der hvor han føler at alt er umotiverende. Da jeg ble kjent med han, var han en treningsglad mann. Han likte også å ha det ryddig rundt seg og tok veldig godt vare på seg selv og meg.

Men etter at han var ferdig i millitæret (da hadde vi vært sammen i litt over ett år) så la han på seg litt, men fortsatte å trene og være ansvarlig for ting og sånt. Vi flyttet sammen og han var en drøm å bo med. Vi sto 50/50 med husarbeid og lignende.

Etter ett år i den første leiligheten, flyttet vi en ny. Og da hadde vi vært sammen i litt over 2 år og det var da alt begynte egentlig. Han fikk seg en ny jobb som innebærer å sitte på ræva i 9 timer hver dag. Han jobbet/jobber også alltid senvakter, og er altså hjemme seint, seint på kvelden.

Han sluttet å trene, begynte å spise dritt hele tiden, dreit i husarbeid, begynte å game hver eneste natt, ble mindre og mindre oppmerksom på meg. Vi har vært gjennom utallige samtaler om hvordan vi kan løse dette, men han har ikke vært like samarbeidsvillig som meg, noe som tilslutt førte til masse krangel og så ønsket han pause. Jeg spurte "hvorfor akkurat pause, og ikke slutt?" Og da svarte han med at han ikke ønsker å gjøre det slutt, men at han føler han har sunket såppas dypt og trenger bare tid for seg selv igjen til å rette opp "feilene" han har kommet oppi.

Jeg flyttet ut i egen leilighet. Men vi ble kjapt sammen igjen noen uker senere, og det er nå et halvt år siden. Vi har altså bodd i hver vår leilighet i et halvt år og prøvd å fikse problemene våre. Men aller mest er det valgene han tar som skaper krangel. Han har fått et halvt år på seg til å forbedre livet sitt, bli sitt gamle-seg-selv igjen. Ikke èn ting er forbedret, men jeg tror fortsatt han skjerper seg, snart. Jeg har fortsatt håp.

Han har blitt helt utrolig uryddig av seg, spiller altfor mye og jobber altfor mye. Han spiser heller ikke sunt i det hele tatt og det er så å si null aktivitet i hverdagen hans. Han har blitt litt småtjukk, men det er ikke mye. Bare litt mage og en bitteliten dobbelhake. Men det er ikke det som er viktig, eller det som har påvirket forholdet, det er alt annet jeg har nevnt her. Og ikke minst orker han ikke så mye heller, til og med sexlysten hans har minsket, og vi som pleide å ha sex gjerne hver eneste dag og/eller opptil 2 dager om dagen. Selv etter 3 år som par liksom...

Vi har fortsatt sex, men det er snakk om 1-2 ganger i uka kanskje. Og for meg er dette lite, i forhold til hva jeg er vant til.

Jeg lurer på hvor lenge han skal ønske å ha pause? Vi har blitt sammen, tatt pause, blitt sammen, tatt pause... Jeg vet liksom ikke om han egentlig vil ha meg og jeg har blitt så usikker pga. dette. Jeg elsker han og det burde jo han forstå ettersom jeg er her ennå, selv etter et halvt år og ingen forbedringer. Jeg holder ut, jeg føler at det er verdt det. Men jeg merker også at jeg gir opp snart og jeg er så redd for å gi opp. Jeg vil virkelig ikke at det skal bli slutt.

Jeg trygler han om å bare si det, sannheten, at han egentlig ikke vil ha meg mer, fordi det er det jeg tror. Men uansett hvor mye jeg ber han om å si det, så sier han det ikke. Han sier at han VIL ha meg, men at han er så usikker på seg selv og sånt. Og at han trenger avstand og tid osv.

Her om dagen spurte jeg han "Men hvis du ikke hadde vært i denne situasjonen du er i nå, ville du fortsatt ønsket avstand/pause, eller ville du hatt meg helhjertet?" Og da svarte han at han ikke visste svaret på det.

Og bare det svaret fikk meg til å nesten skjønne det. At han vil faktisk ikke ha meg... men hvorfor han kan ikke bare si det? hvorfor må han tviholde på meg, hvis det er det han gjør? Jeg klarer ikke å gjøre det slutt med han, fordi det er ikke det jeg ønsker, så derfor ønsker jeg at han skal gjøre slutt. Men han gjør det ikke, han ber bare om pause. Og pausen inneholder at vi fortsatt er forpliktet til hverandre. Denne pausen er litt mer sånn at vi fortsatt er kjærester, men tar litt avstand for å tenke ut egne ting alene. Eller, han trenger det...

Jeg vet jeg kanskje bare burde gå og heller finne meg en mann som faktisk VIL ha meg og ikke tviler. Men samtidig virker det som kjæresten vil ha meg, men har problemer med å være sammen med meg pga. de problemene han har kommet seg oppi. Han liker helt klart ikke livsstilen sin, men han gjør ikke noe særlig med det.

Kan noen hjelpe meg litt? :S Elsker han meg eller elsker han meg ikke?

Anonym poster: 96c2bd2558f29d621b3c9936740247d0

[ajohan]

Vanskelig situasjon.. har du fortalt ham rett ut at han var "bedre" før? Jeg tror ikke helt han forstår hvor heldig han er som forsatt har deg, ikke alle som ville vært like tålmodige.

Jeg skjønner at du ikke vil gjøre det slutt, men pass på at dette håpet ditt ikke blir urealistisk. Det blir litt respektløst av han å si at han trenger tid for seg selv, slik at alt kan bli bedre igjen, for å så ikke gjøre noe og la deg sitte med så mange tanker. Blir for dumt at han sitter og klager over så mye uten å gjøre noe med det.

Du må nesten si til han at dette ikke kan pågå i all evighet, for da vil du før eller siden gå fra han. Hvis han ikke skjerper seg da så tror jeg han rett og slett har nok med seg selv og ikke er i stand til å gi deg den oppmerksomheten du fortjener.

Håper det ordner seg:)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, ajohan!

Ja, jeg har sagt til han at jeg ikke kan vente i all evighet og at dette sliter på meg også. Jeg har også sagt at han var "bedre" før, og han er klar over det. Han klager på åssen han har blitt, og da spør jeg "Så hvorfor gjør du ikke bare noe med det?" og da svarer han med at han venter på at noe skal si "klikk" eller noe, at han plutselig en dag er motivert til å ta tak i problemene sine. Jeg har der igjen sagt til han at det er ikke noe som kommer og redder han, det er han selv som må gjøre noe med saken. Men han hører ikke etter. Eller mener jeg ikke har rett, eller noe.

Jeg tenker oftere og oftere at håpet mitt virker mer og mer urealistisk og for dumt. At jeg må slutte og håpe hele tiden. Men likevel klarer jeg ikke å finne mot i å gå fra han. Jeg klarer ikke å si til han at det er slutt, for det er ikke det jeg vil. Det er kanskje det beste for meg og muligens han, men det virker ikke nok for meg.

Det virker som han mener at jeg fortjener bedre, da han har sagt noe lignende "Jeg er jo bare en idiot, hvorfor går du ikke bare?" Og det gjør så vondt for meg å høre det fra han, når både han og jeg vet at han egentlig ikke er en dust. Han er jo så snill og god, men helt siden han har kommet i den situasjonen han er i, så har han i tillegg fått enda kortere lunte og kanskje litt mindre snill, men han sier fortsatt at han elsker meg og sånt.

Jeg forstår meg egentlig ikke helt på følelsene hans og hva han tenker. Jeg skulle ønske jeg kunne lese tankene hans og forstå han bedre... jeg har også prøvd å motivere han, hjelpe han. Har hjulpet han med å rydde eller dra han med på lange gåturer i sola. Eller kjøpt treningsklær til han, eller prøvd å gjøre noe fint for han som å gi ham en massasje eller oppmuntre han med å si at han er en sterk person. Jeg har vist ham gamle bilder av han selv og sagt "Du er fortsatt han der, lengst inni deg. Du må bare dra han ut igjen" liksom... jeg har sagt at jeg har tro på han og elsker han osv.

Men ingenting fungerer, og det jeg har fått inntrykk av, er at det beste å gjøre er å holde meg unna. Vi ser jo hverandre aldri på dagene, og han pleier også å jobbe lørdager, så ser hverandre sjeldent om dagen. Så det er dermed ganske sjeldent vi har skikkelig kvalitetstid sammen. Som regel ses vi en time hver kveld før han stikker hjem igjen. Jeg prøver også å la vær å sende ham melding og lar han heller sende meg melding først, når han skulle ønske det.

Er ikke det avstand nok? tenker jeg. Han får jo så mye tid fra meg, så enda mer avstand... jeg vet ikke, det forteller meg på en måte at han prøver å kvitte seg med meg sakte men sikkert. Syns ikke jeg fortjener det, egentlig. Etter alt hva jeg har gjort for han.

Hvordan finne mot? Hvordan klare å gå fra han uten å angre sekundet etterpå og ta han tilbake?...

Anonym poster: 96c2bd2558f29d621b3c9936740247d0

[Gjest anonym]

Tusen takk for svar, ajohan!

Ja, jeg har sagt til han at jeg ikke kan vente i all evighet og at dette sliter på meg også. Jeg har også sagt at han var "bedre" før, og han er klar over det. Han klager på åssen han har blitt, og da spør jeg "Så hvorfor gjør du ikke bare noe med det?" og da svarer han med at han venter på at noe skal si "klikk" eller noe, at han plutselig en dag er motivert til å ta tak i problemene sine. Jeg har der igjen sagt til han at det er ikke noe som kommer og redder han, det er han selv som må gjøre noe med saken. Men han hører ikke etter. Eller mener jeg ikke har rett, eller noe.

Jeg tenker oftere og oftere at håpet mitt virker mer og mer urealistisk og for dumt. At jeg må slutte og håpe hele tiden. Men likevel klarer jeg ikke å finne mot i å gå fra han. Jeg klarer ikke å si til han at det er slutt, for det er ikke det jeg vil. Det er kanskje det beste for meg og muligens han, men det virker ikke nok for meg.

Det virker som han mener at jeg fortjener bedre, da han har sagt noe lignende "Jeg er jo bare en idiot, hvorfor går du ikke bare?" Og det gjør så vondt for meg å høre det fra han, når både han og jeg vet at han egentlig ikke er en dust. Han er jo så snill og god, men helt siden han har kommet i den situasjonen han er i, så har han i tillegg fått enda kortere lunte og kanskje litt mindre snill, men han sier fortsatt at han elsker meg og sånt.

Jeg forstår meg egentlig ikke helt på følelsene hans og hva han tenker. Jeg skulle ønske jeg kunne lese tankene hans og forstå han bedre... jeg har også prøvd å motivere han, hjelpe han. Har hjulpet han med å rydde eller dra han med på lange gåturer i sola. Eller kjøpt treningsklær til han, eller prøvd å gjøre noe fint for han som å gi ham en massasje eller oppmuntre han med å si at han er en sterk person. Jeg har vist ham gamle bilder av han selv og sagt "Du er fortsatt han der, lengst inni deg. Du må bare dra han ut igjen" liksom... jeg har sagt at jeg har tro på han og elsker han osv.

Men ingenting fungerer, og det jeg har fått inntrykk av, er at det beste å gjøre er å holde meg unna. Vi ser jo hverandre aldri på dagene, og han pleier også å jobbe lørdager, så ser hverandre sjeldent om dagen. Så det er dermed ganske sjeldent vi har skikkelig kvalitetstid sammen. Som regel ses vi en time hver kveld før han stikker hjem igjen. Jeg prøver også å la vær å sende ham melding og lar han heller sende meg melding først, når han skulle ønske det.

Er ikke det avstand nok? tenker jeg. Han får jo så mye tid fra meg, så enda mer avstand... jeg vet ikke, det forteller meg på en måte at han prøver å kvitte seg med meg sakte men sikkert. Syns ikke jeg fortjener det, egentlig. Etter alt hva jeg har gjort for han.

Hvordan finne mot? Hvordan klare å gå fra han uten å angre sekundet etterpå og ta han tilbake?...

Anonym poster: 96c2bd2558f29d621b3c9936740247d0

Hei ts!

Jeg har lest det du har skrevet her, og jeg mener følgende:

høres ut som om han kanskje er deprimert? Kanskje han trenger profesjonell hjelp, psykolog/terapeut? Når han snakker nedsettende om seg selv, er det et tegn på at han ikke er fornøyd med seg selv og sin livssituasjon, og har da heller ikke noe å gi andre. Mulig han og sliter med selvforakt pga dette eller pga tidligere hendelser ( barndom, relasjoner til familien etc...) Ofte kan slike ting dukke opp senere i livet, forholdet man har til seg selv har mye med forholdet til de nære man vokste opp med, omsorgspersoner o.l. Kanskje han trenger å bearbeide ting fra tidligere eller at han rett og slett bare har kommet i et dårlig spor, ser ingen livslyst lenger...

Jeg synes det høres ut som om du har gjort det du kan, nå må du ikke bli ei dørmatte for han, ja det man kaller selvutslettende. Du har sagt at han må gjøre noe, men du godtar igjen og igjen at han ikke gjør noe, hvorfor? Da vet han jo at det du sier ikke betyr noe og han har , som du selv nevner, blitt litt , mer "slem" i det siste. Det handler nok om at du sier han må gjøre ting hvis du skal bli, men blir allikevel, og at han innerst inne er misfornøyd med seg selv. Du er på en måte med på å støtte hans destruktive livsstil.

Jeg mener absolutt at man skal støtte hverandre i tykt og tynt, han er som sagt kanskje deprimert, og da slutter man å ta vare på seg selv, gir mer eller mindre f...ser ingen vits i noe lenger osv. Uansett, du kan ikke forandre han, men du kan forandre deg selv. Jeg tror at hvis du holder på dine krav, tar avstand, ja forventer at han tar tak i seg selv før du vil ha noe kontakt med han, at han da kanskje vil se mer vits i å gjøre noe? Hvis ikke ser han jo at det gir han konsekvenser og at det kan få han til å våkne?

Husk : du kan ikke redde han, han må til syvende og sist ta tak i seg selv, enten det gjelder å begynne å trene igjen, husarbeid, spise sunnere, slutte å bruke all fritid på å spille...ja rett og slett ta tak i seg selv! Dette må han gjøre av seg selv. Jeg tenker at hvis du nå setter ned foten, si at nok er nok, nå vil du ikke ha mer kontakt med han før han viser vilje til å gjøre noe, at han da først kan se alvoret i saken.

Hvorfor vil du at han skal gjøre det slutt først? Hvorfor kan ikke du si hva du vil ha, å gå for det? Nå sier du en ting, men gjør det motsatte, noe som og er forvirrende for han.

Sett krav, si at du ikke kan ha kontakt før det skjer noe. Hvis han da fortsatt ikke gjør noe, vil du jo etterhvert se at dette er noe du ikke ønsker å være i?

[AnonymBruker]

Gjest anonym:

Det du skrev hjalp veldig! Det ser ut som vi har gjort det slutt, er ikke helt sikker, men antar det. Vi har ikke møtt hverandre på noen dager, men vi har tekstet innimellom i løpet av de dagene og begge er veldig lei oss. Jeg vil fortsatt være sammen med han, men som du sier, og han selv, kanskje han faktisk trenger avstand for å komme seg på beina igjen.

Er det noen sjanse for at vi kan finne tilbake til hverandre igjen en dag? Når han har det bedre og er seg selv igjen. Han er en sånn mann som jeg absolutt kan se for meg et liv med, men denne "depresjonen" han er kommet oppi ødelegger jo mye, som sagt.

Jeg får vel bare holde ut og gi han litt avstand. Selv om jeg vil det stikk motsatte... Savner å holde rundt han!

Anonym poster: 96c2bd2558f29d621b3c9936740247d0