Hvordan/når visste du at det var på tide å gjøre det slutt?

[AnonymBruker]

Sliter med tankene om dagen. Vet ikke om jeg skal bli i dette forholdet eller gå. Når/hvordan visste du at det var på tide å gå og hva fikk deg til å innse det?

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

[MiracleG]

Ingen forhold er like, men det at du "sliter med tankene" er et tegn i seg selv. Kan du si noe mer om hvorfor du sliter med tankene? Har det skjedd noe spresielt i forholdet?

[Gjest Naria]

Jeg slet med tankene over lengre tid.Ttok opp det som plaget meg flere ganger, men vi klarte ikke komme til varige løsninger på problemene våre, så til slutt måtte jeg bare gå. Jeg ble dypt deprimert av tanken på å leve slik resten av livet og det gikk til slutt opp for meg at det ikke ville bli bedre.

[AnonymBruker]

Ingen forhold er like, men det at du "sliter med tankene" er et tegn i seg selv. Kan du si noe mer om hvorfor du sliter med tankene? Har det skjedd noe spresielt i forholdet?

Jeg føler at han tar meg for gitt. Vi krangler om alt og ingenting, og det er generelt sur stemning i huset - hver eneste dag. Vi har snakket om det flere ganger, og det ser ikke ut til at mer prating vil føre til noen bedring. Har slitt med disse tankene i noen måneder nå, men er så redd for å angre hvis jeg går. Tenk om gresset ikke er grønnere på den andre siden (bare så det er sagt så er det ingen annen i bildet).

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

[AnonymBruker]

Jeg slet med tankene over lengre tid.Ttok opp det som plaget meg flere ganger, men vi klarte ikke komme til varige løsninger på problemene våre, så til slutt måtte jeg bare gå. Jeg ble dypt deprimert av tanken på å leve slik resten av livet og det gikk til slutt opp for meg at det ikke ville bli bedre.

Når innså du at det var rett å gå? Før du tok skrittet, eller er dette noe du så i ettertid? Sitter liksom å venter på at noe skal slå meg, at jeg en dag bare skal vite hva som er rett, men er redd det ikke er så lett...

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

[Gjest Naria]

Når innså du at det var rett å gå? Før du tok skrittet, eller er dette noe du så i ettertid? Sitter liksom å venter på at noe skal slå meg, at jeg en dag bare skal vite hva som er rett, men er redd det ikke er så lett...

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

Dette gikk opp for meg før jeg gikk. Det var veldig vondt å ta inn over meg at forholdet jeg hadde investert så mye tid og krefter i ikke kom til å fungere, men den seigpiningen jeg holdt på med var heller ikke holdbar. Det var bedre å ha det vondt i en periode (kjærlighetssorg), enn å være ulykkelig sammen med eksen på ubestemt tid.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det på akkurat samme måten TS.

Nå hadde jeg skrevet et langt innlegg her som jeg slettet. Det ble for mye frem og tilbake.

Problemet vårt er i bunn og grunn at han har en situasjon som har gått for langt uten at han er villig til å ta tak i den. Dette har til sist ført til at mine følelser mer eller mindre er borte.

Jeg er fremdeles veldig glad i han, men jeg har ikke lyst å tilbringe resten av livet med en person som suger energien og humøret ut av meg. Jeg tror heller ikke jeg kan leve med en person som setter sine behov foran alle andres, uansett om det ikke er av vond vilje.

Ethvert forsøk på kommunikasjon rundt problemstillingen fra min side oppfattes som kritikk, mas eller et angrep. Dette orker jeg ikke så mye lenger.

Samtidig er jeg redd for å angre. Jeg er redd for å bli alene. Vi flyttet til hans hjemby, og jeg har ikke mange egne venner her. Alle mine er i min hjemby.

Men jeg kan jo heller ikke la dette stoppe meg? Kaste bort et helt liv pga. noe som er en problemstilling akkurat her og nå?

Men akk...hva om jeg angrer?? Hva om han finner tilbake til seg selv, og blir den mannen jeg elsket?

Jeg tenker på dette hver dag.

Anonym poster: d88fcadcc463cf7e18376aa06fb64dac

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt da jeg kjente at det ville være bedre å være alene, enn å være usikker og redd.

Jeg var usikker hver dag i kanskje tre måneder, var redd for å miste ham hele tiden, følte at jeg ikke var viktig for ham lengre. Jeg gråt noen timer etter å ha gjort det slutt, men våknet morgenen etter med energi, livsglede og en følelse av å selv ha kontroll på mitt liv og mine følelser

Anonym poster: d5d78ba783edbefd6800fba13fdee7be

[MiracleG]

Jeg føler at han tar meg for gitt. Vi krangler om alt og ingenting, og det er generelt sur stemning i huset - hver eneste dag. Vi har snakket om det flere ganger, og det ser ikke ut til at mer prating vil føre til noen bedring. Har slitt med disse tankene i noen måneder nå, men er så redd for å angre hvis jeg går. Tenk om gresset ikke er grønnere på den andre siden (bare så det er sagt så er det ingen annen i bildet).

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

Hvor lenge har dere vært sammen, og har det vært slik hele tiden? Hvis dere har hatt gode runder kommunikasjon og dette ikke har forbedret seg kan det hende dere er to utmerkede personligheter i dårlig selskap for hverandre. Fokus trenger ikke være på om det er grønt gress noe sted, men bare kjenn etter om du vil være i dette forholdet eller har det bra for deg selv en periode. Det er ikke noen krise for han du er sammen med, hvis han er en bra fyr fortjener han også å være sammen med noen han passer sammen med.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det på akkurat samme måten TS.

Nå hadde jeg skrevet et langt innlegg her som jeg slettet. Det ble for mye frem og tilbake.

Problemet vårt er i bunn og grunn at han har en situasjon som har gått for langt uten at han er villig til å ta tak i den. Dette har til sist ført til at mine følelser mer eller mindre er borte.

Jeg er fremdeles veldig glad i han, men jeg har ikke lyst å tilbringe resten av livet med en person som suger energien og humøret ut av meg. Jeg tror heller ikke jeg kan leve med en person som setter sine behov foran alle andres, uansett om det ikke er av vond vilje.

Ethvert forsøk på kommunikasjon rundt problemstillingen fra min side oppfattes som kritikk, mas eller et angrep. Dette orker jeg ikke så mye lenger.

Samtidig er jeg redd for å angre. Jeg er redd for å bli alene. Vi flyttet til hans hjemby, og jeg har ikke mange egne venner her. Alle mine er i min hjemby.

Men jeg kan jo heller ikke la dette stoppe meg? Kaste bort et helt liv pga. noe som er en problemstilling akkurat her og nå?

Men akk...hva om jeg angrer?? Hva om han finner tilbake til seg selv, og blir den mannen jeg elsket?

Jeg tenker på dette hver dag.

Anonym poster: d88fcadcc463cf7e18376aa06fb64dac

Jeg tenker også på dette hver eneste dag, har begynt å ligge våken om nettene også ...

Jeg tror at vi får frem det værste i hverandre, men så har det jo ikke alltid vært sånn, tror jeg. Han er heller ikke lykkelig i forholdet, og sier at det er jeg som er årsaken til hans dårlige humør, men likevel så ønsker ikke han å gjøre det slutt - jeg forstår ikke hvorfor ... Kanskje han sliter med de samme tankene som meg, men da skulle jeg tro at han var villig til å jobbe med problemene.

Som en annen her skriver, føler jeg at jeg ikke er viktig for han, og det er en forferdelig følelse. Nesten som en ulykkelig forelskelse, bare at han faktisk er kjæresten min...

Jeg føler jeg har så mye å hjertet, men samtidig kommer det ingen ord her jeg sitter å prøver å skrive, alt føles helt låst.

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har så mye å hjertet, men samtidig kommer det ingen ord her jeg sitter å prøver å skrive, alt føles helt låst.

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

Kan ikke annet enn å sende deg en klem, og håpe at det ordner seg for både deg og meg

Jeg har satt en slags deadline for meg, og det er når kontrakten på leiligheten vår går ut om et par måneder.

Da må situasjonen vår enten være fikset, eller jeg finner meg eget bosted, uten han. Det er en liten trøst for meg å ha denne "tidsfristen", for det er noe som tvinger meg til å ta en avgjørelse.

Men jeg håper selvfølgelig at jeg har fått avklart tankene mine, den ene eller andre veien, før den tid.

Slitsomt.

Og jeg er egentlig verdens mest sprudlende og energiske person.

Anonym poster: d88fcadcc463cf7e18376aa06fb64dac

[hermoine]

Når jeg ble irritert når han ringte, eller sendte melding.... Og vi kranglet alltid om småting. Og når jeg oppdaget at jeg alltid var forsiktig med hva slags bilder jeg la ut på face itilfelle typen skulle bli sjalu... Og når jeg alltid måtte forklare hvordan ting egentlig var fordi han alltid trodde jeg var utro.. (avstandsforhold)

Da følte jeg det var på tide å slå opp.

[Gjest Gjest]

Det er egentlig slutt når du begynner å tenke på å gjøre det slutt.

Når det har gått så langt at du ikke ser for deg løsninger, men bare ønsker en utvei.

Du begynner kanskje å tenke på en annen, og tenke mindre og mindre på den du er sammen med.

Men det er en prosess, man må tenke grundig gjennom hva man vil. En del angrer, det tror jeg helst er de som har vært for raske til å bryte ut.

[AnonymBruker]

Når jeg var usikker veldig så bestemte jeg meg for at detvar slutt. Men jeg angrer nå. Såg ingen løsninger, kun problemer og nå er det omvendt. Skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid.

Anonym poster: 59cc8a9bf7f413162021865c0fca09cb

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen, og har det vært slik hele tiden? Hvis dere har hatt gode runder kommunikasjon og dette ikke har forbedret seg kan det hende dere er to utmerkede personligheter i dårlig selskap for hverandre. Fokus trenger ikke være på om det er grønt gress noe sted, men bare kjenn etter om du vil være i dette forholdet eller har det bra for deg selv en periode. Det er ikke noen krise for han du er sammen med, hvis han er en bra fyr fortjener han også å være sammen med noen han passer sammen med.

6 år, det har bare blitt værre og værre de siste to årene. Akkurat nå så vet jeg ikke om det kanskje alltid har vært sånn, at jeg kanskje har vært blind og forelsket, men humøret har jo så klart vært bedre før ... Eller jo det er klart, det var jo bedre før, det er bare så lenge siden ...

Jeg ser hva du sier, og tar det med meg, du har gode poeng

Kan ikke annet enn å sende deg en klem, og håpe at det ordner seg for både deg og meg

Jeg har satt en slags deadline for meg, og det er når kontrakten på leiligheten vår går ut om et par måneder.

Da må situasjonen vår enten være fikset, eller jeg finner meg eget bosted, uten han. Det er en liten trøst for meg å ha denne "tidsfristen", for det er noe som tvinger meg til å ta en avgjørelse.

Men jeg håper selvfølgelig at jeg har fått avklart tankene mine, den ene eller andre veien, før den tid.

Slitsomt.

Og jeg er egentlig verdens mest sprudlende og energiske person.

Anonym poster: d88fcadcc463cf7e18376aa06fb64dac

Håper du har kommet til en konklusjon du føler at du kan "stå for" når deadlinen kommer. Huff det er så utrolig vanskelig situasjon å være i, og det er jo ingen andre som kan fortelle oss hva vi skal gjøre, da det ikke er noen som sitter med fasiten. Skulle dog ønske at det var noen som hadde den.

Takk for klemmen, den tar jeg i mot sender også en tilbake til deg

Burde egentlig sovet nå, men tankene spinner og jeg finner ikke roen.

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

[AnonymBruker]

Når jeg var usikker veldig så bestemte jeg meg for at detvar slutt. Men jeg angrer nå. Såg ingen løsninger, kun problemer og nå er det omvendt. Skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid.

Anonym poster: 59cc8a9bf7f413162021865c0fca09cb

Ja, det er nettopp dette jeg er redd for at skal skje, for jeg er jo så utrolig glad i han, men det betyr jo likevel ikke at vi er bra for hverandre.

Og til alle dere andre som har svart, jeg leser alt dere skriver, det gjør litt vondt og godt da det bekrefter mye av tankene jeg har nå.

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

[MiracleG]

6 år, det har bare blitt værre og værre de siste to årene. Akkurat nå så vet jeg ikke om det kanskje alltid har vært sånn, at jeg kanskje har vært blind og forelsket, men humøret har jo så klart vært bedre før ... Eller jo det er klart, det var jo bedre før, det er bare så lenge siden ...

Jeg ser hva du sier, og tar det med meg, du har gode poeng

Håper du har kommet til en konklusjon du føler at du kan "stå for" når deadlinen kommer. Huff det er så utrolig vanskelig situasjon å være i, og det er jo ingen andre som kan fortelle oss hva vi skal gjøre, da det ikke er noen som sitter med fasiten. Skulle dog ønske at det var noen som hadde den.

Takk for klemmen, den tar jeg i mot sender også en tilbake til deg

Burde egentlig sovet nå, men tankene spinner og jeg finner ikke roen.

Anonym poster: 19ecee3915bba63ea79a4c73eef39c4e

Det er veldig vanskelig å være den som gjør det slutt. Å såre en annen er ingen ønskesituasjon. Likevel er det du selv du har ansvaret for, og det er din egen lykke det handler om. Det er bare du selv som kan gjøre de riktige tingene for deg selv. Jeg har både gjort det slutt og blitt dumpet i tidligere forhold, og begge deler er vondt, bare forskjellige nyanser av vondt. Situasjonen likner på noe jeg opplevde med en jente jeg var sammen med før. Hun hadde en vanskelig fortid med en voldelig kjæreste og hadde store personlige problemer. Dette gikk utover forholdet vårt, og jeg måtte til slutt bryte over selv om jeg var veldig glad i henne. Det finnes ikke et "riktig tidspunkt". Når man er sikker, er det best å få det overstått.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, og da var det i hvert fall på høy tid å gjøre det slutt i det forholdet jeg var i. Begge var egentlig enige og det hadde vært en del fram og tilbake tidligere også (uten at det gikk så langt som brudd), men det var vanskelig å lande på at det var det nødvendige valget. Men for all del: Det KAN hende dere kan løse problemene deres, for eksempel ved hjelp av samlivsterapi, hvis begge har motivasjon for det. Hvis ikke er det antagelig mye bedre å gå. Eksen og jeg fikk det i hvert fall bedre hver for oss - angående grønnere gress, så er min erfaring at det er klart bedre å være alene enn i et forhold hvor man bryter hverandre ned, og det er nok i seg selv... men vi har også møtt nye kjærester det så langt virker som vi passer mye bedre sammen med enn vi gjorde med hverandre.

Anonym poster: b3f46054ad1a6ef4937e4cb9457e7da8

[Gjest Gift jente]

Det et nesten som om det er meg selv som har skrevet startinnlegget. Sliter veldig med tankene om dagen om framtiden med min mann. Jeg tenner ikke på ham lenger i det hele tatt, sex føles som en plikt, men jeg har ekstremt lyst på andre menn. Jeg føler meg nok mer som en bestevenn og hushjelp som blir tatt for gitt enn en samboer og kone.

Han har mange gode kvaliteter, men også noe dårlige som får meg til å føle meg som en dritt. Føler en stor likegyldighet til ham og jeg avviser ham ofte. Selvfølgelig er det jeg som får skylden for ting når vi krangler, for jeg er ofte ubrukelig i følge ham.

Vi har vært sammen i mange mange år, hatt en god del diskusjoner gjennom tiden hvor jeg har vært knust, men jeg tror nok er nok nå. Tror ikke jeg orker et litt hvor jeg må leve på tå hev og please ham for at vi ikke skal krangle. Har mer lyst til å leve litt alene nå og tenke på meg selv og ha det litt gøy.

Vi ble sammen i ung alder, så jeg hoppet over ungdomstiden på en måte. Det som er vanskelige er at vi er gift. Jeg synes det er skamfullt hvis vi skal gjøre det slutt. Det er jo familiet involvert og det hele. Aner ikke hva jeg skal gjøre egentlig.

Håpet du finner ut av det trådstarter. Ikke la det gå for langt, for det blir bare vanskeligere.

[Gjest HunterLady]

I det første forholdet mitt så var det utroskap som gjorde utslaget.

I det andre forholdet der jeg gikk fra ham var det det at jeg rett og slett innså at jeg ikke elsket ham. Jeg var nesten ikke glad i ham engang. Jeg ble irritert hver gang han ringte eller skrev sms, og jeg hatet han litt hver eneste dag. Han sugde energi og livglede ut av meg og vi kranglet konstant. Jeg kunne ha vondt i kroppen om kveldene fordi jeg hadde ropt så mye, og jeg kunne ikke stole på han. Han var ansvarsløs, holdt aldri avtaler og manglet grunnleggende sosiale antenner. Han var mye mindre intelligent enn meg og jeg fikk nok av å være den som hele tiden måtte forsøke å hjelpe han på rett spor. Han var i grunnen ufordragelig, men jeg ble i lang tid pga at han elsket meg så utrolig høyt. Til slutt innså jeg at jeg var både egoistisk, slem og selvdestruktiv. Jeg ble også interessert i andre menn, og framstod ofte som singel dersom han ikke var til stede. It was all so wrong.

Tredje og nylige forhold var det meg som ble dumpa.