Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

[AnonymBruker]

Ok, så jeg har en ting på gang med en fin fyr. Har tidligere opplevd med han at han har virket uinteressert pga manglende sms/chat-frekvens, men har etter litt tid skjønt at han bare er sånn og vi HAR snakket om det. Nå skal jeg ikke møte han fram til eksamen(som er både altfor kort til og altfor lenge til, spørs helt hva det gjelder), siden jeg har så ekstremt mye å gjøre. Det er det jeg som har bestemt, og jeg har nok virket litt avvisende, selv om det absolutt ikke var meningen. Så jeg har prøvd å veie det opp med et par meldinger, der han svarte på forrige.

Til poenget. Jeg sender meldinger som er korte/konsiste(sånn av typen oppdatering) og ikke har noe spørsmål eller noe særlig å svare på, fordi jeg er redd for å ikke få svar/ikke vil virke "masete". Jeg tenker da, i mitt positive sinn, at jeg ikke vil bli skuffet om jeg ikke hører fra han. Så hører jeg ikke fra han, da. Og sitter her, litt mutt, litt redd for å ha mistet han og tankene vil helst være i hans retning. Selv om jeg vet innerst inne at han ikke vil svare når jeg sender sånne meldinger. Og det er greit, så lenge vi møtes jevnlig. Men så møtes vi ikke jevnlig, og jeg blir skikkelig usikker på om han fortsatt er "der", enda han var helt "der" forrige gang vi møttes, mens jeg virket avvisende(jeg var stressa pga skole, han ville helst kysse og kose og kline, jeg var ikke helt med). Han var også hyggelig/bekreftende sist gang vi så vidt utvekslet noen ord på facebook.

Allikevel så blir jeg skuffet. Jeg ber jo om det selv! Aahhh, så irriterende.

Noen som har litt rasjonalitet å dele ut?

Anonym poster: 3e6acdd6f1521e2f152f1a9f12db05cb