Kvinner som elsker voldelige og farlige menn

[MiracleG]

Inspirert av jenta som er blitt gravid med sine voldelige psykopatkjæreste. Over 4 år har hun tatt han tilbake etter hvert voldsraptus. Hun sier hun ikke er svak som person, bare svak for akkurat denne mannen. Er det noen kvinner her som kan dele sine erfaringer? Hva skal jenta gjøre? Er abort løsningen?

Dagbladet skriver at over 1000 kvinner er på flukt fra voldelige menn, men hvor mange kvinner burde være på flukt fra sine voldelige kjærester, men velger å fortsette forholdet? Hvorfor elsker noen kvinner voldelige og farlige menn? Hvorfor vil de ikke ut av slike forhold selv om de vet de bor i et helvete?

[mckinley]

Det er en helt umulig situasjon å sette seg inn i for en som meg. Jeg har flere bekjente som har masse erfaring med voldelige fengselsfugler og psykisk voldelige menn, og sett utenifra er det jo helt fantastisk ubegripelig at noen av dem blir! Det interessante, og kanskje mest uforståelige, er jo at kvinnen blir fullstendig avhengig av den voldelige mannen. De gode stundene blir romantisert og de jævlige stundene blir bagatellisert. Han svekker selvfølelsen hennes så kraftig at han får henne til å tro ting som at "du er ingenting uten meg" og "det er ingen andre som vil ha deg". Igjen og igjen blir hun lovet at volden aldri igjen skal inntreffe, og hun faller for det gang på gang.

Les bare denne artikkelen fra trønderavisa:

http://www.t-a.no/nyheter/article6409365.ece#.UL0vPYYX6Xs

Det viktigste vi utenforstående kan huske er at vi aldri skal heve oss over disse kvinnene og si ting som at "det det hadde jeg aldri funnet meg i" eller at kvinnene som blir i slike forhold er evneveike og dumme. Dette er mer eller mindre ødelagte kvinner, dette er ofre i situasjoner vi er ute av stand til å sette oss inn i.

[AnonymBruker]

Jeg vet av erfaring hvor lett det er å falle inn et slikt forhold. Jeg ble aldri misbrukt fysisk, men man kan si at jeg ble misbrukt psykisk... Jeg dro grensen ved at "dersom han slår, drar jeg". Ble aldri slått, men ble behandlet utrolig dårlig, psykisk. Som sagt. pga at det ikke varsynlig vold, tok det tid før jeg skjønte at dette ikke var et sundt forhold. Folk som er bedrevitere og refererer til "oss" som dørmatter som har opplevd psykisk og fysisk vold, de irriterer meg. Det er så mye de ikke forstår og så utroig mye arroganse i holdningen deres. Jeg var henne som ingen trodde vill bli viklet inn i noe slikt, jeg ble det, og elsket ham.

Anonym poster: 3e4048bcd1964c71200b95563d21810b

[MiracleG]

Det er en helt umulig situasjon å sette seg inn i for en som meg. Jeg har flere bekjente som har masse erfaring med voldelige fengselsfugler og psykisk voldelige menn, og sett utenifra er det jo helt fantastisk ubegripelig at noen av dem blir! Det interessante, og kanskje mest uforståelige, er jo at kvinnen blir fullstendig avhengig av den voldelige mannen. De gode stundene blir romantisert og de jævlige stundene blir bagatellisert. Han svekker selvfølelsen hennes så kraftig at han får henne til å tro ting som at "du er ingenting uten meg" og "det er ingen andre som vil ha deg". Igjen og igjen blir hun lovet at volden aldri igjen skal inntreffe, og hun faller for det gang på gang.

Les bare denne artikkelen fra trønderavisa:

http://www.t-a.no/ny...ce#.UL0vPYYX6Xs

Det viktigste vi utenforstående kan huske er at vi aldri skal heve oss over disse kvinnene og si ting som at "det det hadde jeg aldri funnet meg i" eller at kvinnene som blir i slike forhold er evneveike og dumme. Dette er mer eller mindre ødelagte kvinner, dette er ofre i situasjoner vi er ute av stand til å sette oss inn i.

Det siste du sier der er veldig sant og viktig. Som mann er det også for meg litt vanskelig å sette meg inn i denne situasjonen, men har vært aktiv i nettdiskusjoner over lang tid og når dette emnet dukker opp er det ikke måte på hvor oppbrakte og fordømmende kvinnene blir. Akkurat som du sier: det der hadde jeg ikke funnet meg i, osvosv. som om de kvinnene som henger i et fast forhold med en voldelig mann er dumme.

Kjærlighet er en sterk følelse, og det høres ut som kvinnen i et voldelig forhold tåler umenneskelig mye fysisk (og mental) bank, men likevel blir hos han, tar han tilbake etter hvert raptus. Er disse kvinnene sammen med disse mennene fordi de ikke ser at det finnes et annet alternativ, at de ikke tør gå, eller fordi de faktisk elsker dem ubetinget?

Endret 6. desember 2012 av MiracleG

[AnonymBruker]

Disse kvinnene har ofte psykiske problemer selv, og har gjerne hatt en vanskelig oppvekst. De har gjerne ego issues - akkurat som mennene som slår - bare at for disse kvinnene tipper det over i andre ende av skalaen.

Anonym poster: 1dcf6c907684cb402484749ada0f6856

[MiracleG]

Disse kvinnene har ofte psykiske problemer selv, og har gjerne hatt en vanskelig oppvekst. De har gjerne ego issues - akkurat som mennene som slår - bare at for disse kvinnene tipper det over i andre ende av skalaen.

Anonym poster: 1dcf6c907684cb402484749ada0f6856

Interessant. Den uttalelsen har jeg lyst til å be deg utdype. Du mener kvinnen søker noe i mannen som minner om henne selv?

[AnonymBruker]

Disse kvinnene har ofte psykiske problemer selv, og har gjerne hatt en vanskelig oppvekst. De har gjerne ego issues - akkurat som mennene som slår - bare at for disse kvinnene tipper det over i andre ende av skalaen.

Anonym poster: 1dcf6c907684cb402484749ada0f6856

Det er viktig å tenke på at menn/kvinner som mishandler ikke viser sine sanne sider fra dag 1. Jeg ble psykisk mishandlet i mitt forrige forhold og det startet så stille og dryppvis at jeg ikke ante hva som skjedde før det var for sent. Da var jeg også så knekket psykisk at jeg trodde på alt han mente var galt med meg.

Alle kan falle i denne fella- alle fra psykisk syke til friske høyt utdannede kvinner/menn.

Anonym poster: cacdac6d05a9fd7175367e18da9de1d4

[MiracleG]

Det er viktig å tenke på at menn/kvinner som mishandler ikke viser sine sanne sider fra dag 1. Jeg ble psykisk mishandlet i mitt forrige forhold og det startet så stille og dryppvis at jeg ikke ante hva som skjedde før det var for sent. Da var jeg også så knekket psykisk at jeg trodde på alt han mente var galt med meg.

Alle kan falle i denne fella- alle fra psykisk syke til friske høyt utdannede kvinner/menn.

Anonym poster: cacdac6d05a9fd7175367e18da9de1d4

Vil du si at alle som mishandler sin kjæreste er psykopater?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange elementer og tildels forskjellige elementer i forskjellige forhold.

Jeg "forstod" tidlig at det ikke var et sunt forhold. Jeg skammet meg over å ha latt meg overtale til å flytte sammen med ham så tidlig, Jeg prøvde å skape minst mulig konflikter - og ble stående i en veldig spenning mellom det og det å prøve å stå for meg og min oppfattelse av hvordan ting var.

De tingene som var viktig for meg prøvde jeg først å stå for/forklare, men det skapte de største konfliktene - med fysisk maktbruk.

Jeg ville ut, men forstod ikke helt hvordan. Jeg prøvde å bygge opp argumenter, men det gikk ikke å argumentere med ham. Han gikk rett til psykisk makt, hersketeknikker og trusler om fysisk vold. Han regnet ikke seg selv som voldelig. De blåmerkene jeg fikk var ikke farlige.

Det som var vanskeligst for meg var å ikke klare å få han til å forstå hva han gjorde. Og hva det gjorde med meg. I hans verden var det meste min feil. Det å foreslå at jeg skulle gå på butikken (fordi han var skadet eller sliten) var å ikke respektere han. Fordi jeg visste han ble redd for at noe skulle skje. Enten jeg falt og slo meg eller ble overfalt eller... Og da måtte jeg jo forstå at det var min feil og at jeg utløste krangelen. Hvor jeg ble kalt idiot, respektløs med mye mer.

Samtidig viste han meg den såre, redde siden. Hvordan han aldri fikk den tryggheten som alle barn trenger.

Han manipulerte (tror det var ubevisst) for å få meg til å love ting. Som - han visste ingen kunne love alltid å være sammen, men han trengte å høre det. Etter at jeg hadde sagt det var jeg en løgner som ikke kunne stoles på når jeg sa at jeg ikke var sterk nok til å leve med ham, at jeg ikke tålte å bli kjeftet på (lenge) fordi jeg sa et feil ord eller ikke sa det han ønsket å høre eller han ikke likte maten eller ikke syntes det var rent nok...

Om jeg bare hadde gjort ting riktig så hadde det jo ikke vært grunn til å kjefte, true eller fortelle meg hvor ubrukelig jeg var.

Og så hadde han jo gjort alt for meg, og jeg var utakknemmelig og forstod ikke hva han ofret.

Det er veldig vanskelig å forklare hvor sliten jeg ble. Av alltid å prøve å passe på hva jeg sa og gjorde. Jeg mistet kontakt med venner og familie, jeg fikk utrolig dårlig samvittighet overfor alle. Jeg planla hvordan jeg skulle komme meg vekk, samtidig som jeg mistet troen på at jeg skulle klare det.

Og han gikk på samvittigheten, vi er mange som er opplært til at det er riktig å ta vare på andre før man tar vare på seg selv. Man skal jo ikke være egoistisk.

Hver gang jeg prøvde å komme meg vekk uten at jeg klarte det, så mistet jeg mere av det lille jeg hadde av håp og selvverd.

Og jeg var 40 før jeg traff ham, jeg har aldri vært i et slikt forhold før.

Anonym poster: cba468788bcf74d8c789ab2e4d108e22

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ett forhold til en psykopat. Først skjønte jeg ikke hva som var galt med fyren. Det var da voldsomt til sjalusi samt andre avvikende trekk. Jeg var i en dyp depresjon når han "fant" meg. Instinktiv gjenkjenning av ett offer tror jeg han har lært seg igjennom livet. Jeg ble dødsforelsket og kan enda 6 år etter ønske ham tilbake men at han da er "frisk".

Så slo han meg en dag. Det var siste gang vi var alene sammen. Samme hvor mye jeg hadde lyst til det så var det helt uaktuelt. Sette meg selv i fysisk fare vs være med en mann jeg var dypt forelsket i. Valget var instinktivt nei. Ingen, INGEN får slå meg.

Jeg skjønner ikke kvinner som tar slag nr 2.

Anonym poster: d0473823c66cb00d0d7b06957ca9e7d1

[AnonymBruker]

Meg over glemte ett spm. Om jeg ble gravid med ham hadde jeg tatt abort uten tvil. Å ha ett klart mentalt tilfelle av en mann i livet ville jeg ikke hatt. Psykopati er arvelig samt at jeg aldri kunne tillatt den mannen kontakt med og delomsorg for barnet. Kan han slå meg så kan han slå ett barn.

Anonym poster: d0473823c66cb00d0d7b06957ca9e7d1

[AnonymBruker]

Jeg har også møtt en sånn mann.

Det var like etter skilsmissen, og jeg var sårbar og lengtet etter nærhet og kjærlighet.

Han var utrolig sjarmerende. Ikke helt min type, men han klarte liksom å sjarmere meg så i senk at jeg tenkte at den store kjærligheten kommer sikkert etterhvert.

Han overtalte/lurte/presset meg til å flytte inn med han etter noen få måneder. Jeg vet ikke den dag i dag hvordan og hvorfor jeg gikk med på det, for det var røde flagg. Men igjen så var det jo at han var så sjarmerende og så snill og så raus...

Når vi flyttet inn sammen så snudde han på femøringen. Han hadde fått meg dit han ville, og han trengte ikke holde maska lengre. De kjipe sidene ved han ble mer fremtredende for hver eneste dag. Han forsøkte å så tvil om min psyke, om jobben min, om vennskapene mine, om mitt forhold til familien og deres forhold til meg. Han var needy, et bunnløst hull som aldri fikk nok bekreftelse.

Han snudde og vred på alt jeg sa. Opp ble ned og svart ble hvitt. Han kunne si èn ting for å benekte det i neste setning. Om jeg "tok" han på det så var det jeg som var gal og som misforstod og som var ond og slem.

Heldigvis har jeg en såpass robust psyke og tro på meg selv, og sammen med gode venner så var det er uvurderlig ballast. Jeg så etter bare få uker at dette var et forhold som kom til å knekke meg.

Jeg begynte å lete etter ny leilighet på Finn. Jeg fikk etter lang tid napp (det tok over 3 måneder, og det var ingen andre steder jeg kunne bo i mellomtiden. Hadde mye møbler og ting, og ikke råd til mellomlagring eller noe). Jeg planla alt bak ryggen på han.

Han var ikke voldelig, så kort tid før jeg skulle flytte fortalte jeg han at jeg skulle det. Da hadde han allerede begynt et forhold med en ny dame fordi "jeg var så kald. Han trengte noen". Han var borte den helga jeg flyttet. Jeg fikk med meg store, sterke venner (i tilfelle han skulle dukke opp og noe skulle skje) og gjorde alt unna på en formiddag.

Takk og pris for at jeg gjorde det, for selv den korte tiden i "fangenskap" med en gal mann har gitt meg en del ettervirkninger. Og til dere som er der jeg var- kom.dere.ut.NÅ! Det blir aldri bedre.

Anonym poster: 21f7292e487b877fb216b8441db2f5a9

[AnonymBruker]

Vil du si at alle som mishandler sin kjæreste er psykopater?

Nei.

Anonym poster: cacdac6d05a9fd7175367e18da9de1d4