Skilt, ensom mor m.hovedomsorg for to barn

[AnonymBruker]

Som tittelen sier er jeg altså skilt og har hovedomsorg for to barn, og ganske ensom. Barna er helt normale, sunne, nydelige barn -jente på 2 år og gutt på 4. Jeg har en jobb jeg trives veldig godt med, kjøpte meg tomannsbolig etter skilsmissen og har barna ca. 70% av tiden.

Problemet er at jeg alltid har hatt vanskelig for å bli kjent med folk, var mobbeoffer på ungdomsskolen og har blitt litt redd for å ta kontakt med nye folk etter det.

Jeg merker det i barnehagen f.eks. at mange av foreldrene der kan ha dialoger som "ja, det er helt fint om Lise blir med Stine hjem i morgen, det var jo så gøy sist da Lise fikk besøk", og "takk for hyggelig bursdagselskap for Andreas i går, gleder oss til neste gang."

Ingen i barnehagen har invitert hverken min sønn eller datter hjem til seg, eller i en eneste bursdagsfest. Ja, jeg burde kanskje ha invitert noen selv og vært proaktiv, men jeg "tør" liksom ikke, redd for at jeg skal være for kjedelig, eller at sønnen min skal være for hardhendt med potensielle nye lekekamerater.

Vil jo så gjerne bli kjent med noen som har barn i samme alder, kanskje helst også i samme livssituasjon, for jeg synes barna kunne hatt godt av å leke med barn på fritiden som ikke bare er kusiner og fettere - men som kan være/bli venner også.

Hvordan kan jeg bli kjent med noen i lignende situasjon? Noen som har vært ensomme, men som etterhvert har funnet venner til kanske både seg selv og barna? Hvordan fikk dere det til?

Jeg blir egentlig sår og lei meg av å tenke på barnehagen, og lurer på hvorfor mine barn aldri blir invitert i bursdager. Kanskje jeg burde bytte barnehage, men det ville kanskje være traumatisk for barna?

Anonym poster: 746ffc9a0c7f27f125671fa9bc87b477

[ViljaH]

I vår barnehage pleier personalet å hinte til foreldrene når barna er klar for å bli med hjem til venner. De følger med hvem som er venner, passer på å rullere litt, og hvem av barna som selv tenker på dette. Kanskje ditt barn ikke er klar enda. Det er vel i den alderen de begynner?

[Løvetanten]

Du må "bare" trå ut av komfortsonen og ta kontakt med folk.

Jeg kjente ingen på det stedet jeg flyttet til da de minste var små, og hadde samme problem som deg. Var vant til å ha folk rundt meg, og plutselig satt jeg der "alene". I barnehagen så kjente foreldrene hverandre, De hadde gått i barselgruppe sammen, og kanskje de var barndomsvenner eller skolevenner. Gudene vet, men de var ihvertfall en sammensveiset gjeng.

Jeg tok meg tid i garderoben om morgenen og ettermiddagen. Snakket litt med de som jobbet der og med andre foreldre. Observerte hvem barna lekte med. Så tok jeg bare mot til meg og spurte.

Du trenger ikke være supermamma eller ha huset fullt av leker og moro. Barn har det gøy nesten uansett. Er kjemien god mellom ungene så går leken og praten av seg selv- akkurat som med oss voksne.

Spør gjerne personalet hvem han leker mest med, så vet du hvem du skal spørre.

Lykke til:)

Endret 3. desember 2012 av Løvetanten

[Gjest Tuva]

Med barn på 2 og 4, så tviler jeg på at det har vært særlig med barnehagebursdager frem til nå. De starter gjerne med det i 4-5 års alderen. Det er uansett vanlig at man inviterer ALLE barna i gruppa, samme årskull el.lign. Tror de aller fleste foreldre sørger for at dette går riktig for seg - og hvis ikke - så vil nok barnehagepersonalet si ifra.

Det er ikke så veldig vanlig å besøke hverandre på den alderen dine barn er. Vent til 4-åringen nærmer seg, eller passerer, 5, så vil du merke forandring. Kanskje du ekstra følsom for dette, fordi du er redd barna dine skal føle seg ensom, slik du gjør? Som du skriver, barna dine er friske og normale barn, de vil få seg venner. Kanksje bringer de også nye venner inn i livet ditt?

Det er mange i din situasjon, kanskje snakke med Helsesøster og høre om hun kan "koble" deg med noen andre hun vet om? Eller kanskje du kan bruke mer tid på bringe og hente i barnehagen, prøv å kom i snakk med andre foreldre?

[AnonymBruker]

Folk snakker så mye om ensomhet, og hva som skal til for å bryte den sirkelen.

Kommer du eks til en ny plass når du er voksen, så skal det mye til for å komme inn i en ny vennegjeng.

Det virker som om folk ikke tenker over det selv,men de har de venner de har...har vi bruk for flere?

Så kansje vi alle kan se oss litt rundt mere?

Anonym poster: b06bd41afbc6d7874a05eca109fffe2f

[AnonymBruker]

Jeg inviterte barn fra barnehagen som jeg fikk et inntrykk av at barna mine likte. Du kan ikke sitte å vente på at noen skal invitere. Gjør det selv. Flere var alenemødre og syntes det var helt topp og få noen timer for seg selv. Mitt barn fikk lekekamerater og et fellesskap. Jeg fikk gode opplevelser. Noen foreldre ble jeg kjent med på lekeplassen eller aktiviteter. Jeg var aktiv selv og inviterte hjem til oss. Det nytter ikke å være passiv.

Anonym poster: b378895898082f948fdf31a49d67be9b

[Gjest TS]

Jeg inviterte barn fra barnehagen som jeg fikk et inntrykk av at barna mine likte. Du kan ikke sitte å vente på at noen skal invitere. Gjør det selv. Flere var alenemødre og syntes det var helt topp og få noen timer for seg selv. Mitt barn fikk lekekamerater og et fellesskap. Jeg fikk gode opplevelser. Noen foreldre ble jeg kjent med på lekeplassen eller aktiviteter. Jeg var aktiv selv og inviterte hjem til oss. Det nytter ikke å være passiv.

Anonym poster: b378895898082f948fdf31a49d67be9b

Hei. Ja, jeg vet jeg har vært for passiv, samtidig er jeg ganske innadvendt av natur så det er en stor terskel for meg men jeg håper at det skal gå.

Sønnen min har nå f.eks. nevnt en gutt i barnehagen flere ganger som han vil skal komme og besøke oss. Hvordan ville f.eks. du som mor reagert om en mor du ikke kjente inviterte sønnen din hjem til seg for å leke med jevnaldrende fra barnehagen? Ville du vært skeptisk og vært tilstede ved hele besøket, eller kunne du ha levert barnet ditt og så kommet tilbake og hentet et par timer senere?

Til nest siste: Har ingen venner her jeg bor, så ja, trenger "flere."

[AnonymBruker]

Vel jeg ble alenemor og tenkte siden vi begynte i ny barnehage og den var stor med store avdelinger så er det alltids noen som trenger kontakt.

Ikke faen om det skjedde de tre årene vi var der, foreldrene hilste ikke engang på hverandre og i fellessamlinger så gikk de sammen de som kjente hverandre fra før. Så der kjente jeg bare barnehagepersonalet. Ungen min fikk venner som han var veldig tett i lek på, men aldri en invitasjon og når vi var i kontakt med foreldrene så virket det ikke som de ønsket noe kontakt utover det i barnehagen.

Ting løsnet først når ungen begynte på skolen, for der hadde foreldresamlinger og bursdager var obligatorisk for alle i klassen.

Ikke stress med å få kontakt, det merker disse foreldrene og prøv heller forsiktig og se om det er mulighet til å bli bedre kjent når du er i barnehagen for henting og levering.

Dessuten så jeg en annen tråd her når det gjaldt å få nye kontakter som småbarnsforeldre, det var noen salige svar med at de har da faen meg ikke tid til egne venner og da bruker de iallefall ikke tiden til å bli kjent med nye.

Anonym poster: ea3f2eea7c64a6b99bc12afbcedc80b5