Høygravid og kanskje snart alene?

[Gjest Fortvilet]

Hei, jeg er nesten høygravid og jeg og samboer har et barn fra før av.

Saken er den at vi krangler så bustene fyker, og klarer ikke å bli enige om ting eller komme til forståelse. Kranglingen har vært av og på siden førstemann ble født, men har eskalert etter at jeg ble gravid igjen. Merker jeg har mye lavere terskel nå, er sliten og blir fort opprørt. Samboer har sine problemer og har svært lav terskel selv... Vi snakker ut etter en krangel, men så er vi liksom på skratch ved neste korsvei, og de samme tingene kommer opp igjen, så jeg blir helt sprø...

I går sa han under en krangel at han flytter ut etter fødsel, og etter det har vi ikke orket å snakke sammen, utenom overflatiske og praktiske ting. Synes situasjonen er helt for j...... Jeg er fortsatt glad i samboer men er dritt lei krangler ovr alt mulig, og det er han også. Vi har vært noen ganger og hatt parsamtaler med psykolog, men føler ikke vi kommer noen særlig vei.

Samtidig klarer jeg ikke å se for meg at jeg klarer å ta meg av et barn i trassalder pluss nyfødt baby alene heller.

Noen som har har råd eller synspunkter å komme med? Som kanskje har opplevd liknende selv?

Hilsen fortvilet

[Gjest Gjest]

Kanskje du bør skjerpe deg selv? Mener at det er ikke sikkert er barnefar som er problemet siden han stiller opp til etter fødsel? Dere er to om dette og det kan like gjerne være du som er urimelig.

[Athena27]

Gjerne ett dumt spørsmål; men hvorfor krangler dere om de samme tingene om igjen og om igjen? Hvorfor ikke sette av tid, snakke dere gjennom de tingene som dukker opp om og om igjen og få de ut av verden en gang for alle? Er ikke rart disse tingene sliter på dere begge dersom dere kontinuerlig drar frem de samme tingene og ikke legger ting bak dere. Gjerne kan dere begge lære dere å ta en "time-out" når dere merker at kranglingen bygger seg opp. Dere roer dere ned på i hvert sitt rom, gå en tur etc., så snakke sammen saklig når dere begge har roet dere. Er ikke bra for barna deres heller å være rundt slik negativ energi og krangling heller.

[Gjest Gjest]

Jeg er der nå. Bakrunnen er annerledes, men jeg er alene med et spedbarn, og en i trassalderen. Det er ufattelig tungt. Trassalderen bedres heller ikke av samlivsbrudd, samtidig som barnet får søsken.

Dere har en tøff tid nå, men den blir ikke lettere av å bryte nå. Gi dere tid, og ikke minst barnet. Vent med å avgjøre noe. Det er mye vanskeligere å reparere et forhold hvor dere har gått fra hverandre, enn om dere har gått gjennom en tøff tid.

Dere trenger hverandre fremover, og barna trenger dere. De som prater om at barn ikke har det bra med "ulykkelige" foreldre, glemmer at i bruddfasen og lenge etter, er forferdelig påkjenning, som går utover barna også.

Krangling kan faktisk jobbes mer med. Jeg råder dere til å prøve hardere.

Vi er begge lei for bruddet nå, selv om jeg ble forlatt, har det vært tøft for alle. Følelsesmessig ja, men også praktisk. Bla mangler jeg så mye søvn innimellom, at det ee vanskelig å fungere. Barnet (det største) har blitt utrygg, lei og sint. Tilknytning med baby ble vanskelig for far, som ikke orket å knytte seg til barnet han ikke får bo med. Osv osv. Dette er mye tyngre enn å være lei av å krangle.

Snart hat dere noe nytt sammen, som bringer dere nærmere igjen. Begge får mer overskudd. Dette kan bli bedre.

Jeg ønsker dere lykke til, og håper dere ikke ender som oss.

Vi forsøker forresten å reparere nå, men etter alt vondt i denne tiden, er det nok mest sannsynlig at det ikke går. Og det er trist for alle.

[Gjest Fortvilet]

Jeg er der nå. Bakrunnen er annerledes, men jeg er alene med et spedbarn, og en i trassalderen. Det er ufattelig tungt. Trassalderen bedres heller ikke av samlivsbrudd, samtidig som barnet får søsken.

Dere har en tøff tid nå, men den blir ikke lettere av å bryte nå. Gi dere tid, og ikke minst barnet. Vent med å avgjøre noe. Det er mye vanskeligere å reparere et forhold hvor dere har gått fra hverandre, enn om dere har gått gjennom en tøff tid.

Dere trenger hverandre fremover, og barna trenger dere. De som prater om at barn ikke har det bra med "ulykkelige" foreldre, glemmer at i bruddfasen og lenge etter, er forferdelig påkjenning, som går utover barna også.

Krangling kan faktisk jobbes mer med. Jeg råder dere til å prøve hardere.

Vi er begge lei for bruddet nå, selv om jeg ble forlatt, har det vært tøft for alle. Følelsesmessig ja, men også praktisk. Bla mangler jeg så mye søvn innimellom, at det ee vanskelig å fungere. Barnet (det største) har blitt utrygg, lei og sint. Tilknytning med baby ble vanskelig for far, som ikke orket å knytte seg til barnet han ikke får bo med. Osv osv. Dette er mye tyngre enn å være lei av å krangle.

Snart hat dere noe nytt sammen, som bringer dere nærmere igjen. Begge får mer overskudd. Dette kan bli bedre.

Jeg ønsker dere lykke til, og håper dere ikke ender som oss.

Vi forsøker forresten å reparere nå, men etter alt vondt i denne tiden, er det nok mest sannsynlig at det ikke går. Og det er trist for alle.

Tusen takk for svaret ditt, jeg ble veldig lei meg på dine vegne, og ser nok for meg at du har det tyngre enn jeg har det nå. Jeg tror nok vi får prøve enda hardere som du sier, selv om det innebærer svelge en rekke gigantiske kameler... Saken er den, at jeg tenker noen ganger at vi kanskje allerede har prøvd for hardt å holde sammen, og at forholdet kanskje ikke er ment å være, og at det ikke nødvendligvis er bra for barna å holde sammen for enhver pris. Men kanskje vi uansett bør prøve å unngå å ta stilling til dette nå på dette tidspunktet...

Lykke til til dere også, håper dere får det bedre etterhvert.

[Gjest BettyBoop]

Hei, jeg er nesten høygravid og jeg og samboer har et barn fra før av.

Saken er den at vi krangler så bustene fyker, og klarer ikke å bli enige om ting eller komme til forståelse. Kranglingen har vært av og på siden førstemann ble født, men har eskalert etter at jeg ble gravid igjen. Merker jeg har mye lavere terskel nå, er sliten og blir fort opprørt. Samboer har sine problemer og har svært lav terskel selv... Vi snakker ut etter en krangel, men så er vi liksom på skratch ved neste korsvei, og de samme tingene kommer opp igjen, så jeg blir helt sprø...

I går sa han under en krangel at han flytter ut etter fødsel, og etter det har vi ikke orket å snakke sammen, utenom overflatiske og praktiske ting. Synes situasjonen er helt for j...... Jeg er fortsatt glad i samboer men er dritt lei krangler ovr alt mulig, og det er han også. Vi har vært noen ganger og hatt parsamtaler med psykolog, men føler ikke vi kommer noen særlig vei.

Samtidig klarer jeg ikke å se for meg at jeg klarer å ta meg av et barn i trassalder pluss nyfødt baby alene heller.

Noen som har har råd eller synspunkter å komme med? Som kanskje har opplevd liknende selv?

Hilsen fortvilet

parterapi?

[Gjest Fortvilet]

parterapi?

Har prøvd...

[Gjest BettyBoop]

Har prøvd...

pause fra forholdet?

[frøkna]

Uff, for en vanskelig situasjon. Om det skulle ende med brudd har du noen som kan hjelpe deg i spedbarnsperioden med avlasting? Mannen stiller sikkert opp, men så små barn krever jo mye mor. Har du søsken, foreldre, venner eller en nabo som kan hjelpe deg litt? Kan jo bli en sorgprosess å gå igjennom om forholdet går duken, og da er det greit med litt hjelp

[HHH]

prøv å la situasjonen være en stund fremover. kanskjer er det begge parters stress/press som føler til en anspent situasjon. se hva som skjer når nestemann kommer, og ta beslutningen om det skal være dere to på et tidspunkt hvor det er overskudd til det.

prøv å fjern det som fører til at dere krangler..

[ism85]

Ha sex, helt sikker på at det hjelper mye(må ikke være samleie). Avtal en rutine ved begynnende krangler. Feks gi hverandre en lang klem før en forlater rommet. Og glem karamellene, ikke la krangelen handle om å vinne(ingen vinner).

[AnonymBruker]

Så ufattelig trist, ts!!! Jeg er ikke i samme situasjon, men jeg sitter her høygravid og med en treåring, så til en viss grad kan jeg kjenne på det håpløse med situasjonen deres...Å være høygravid OG ha en unge i trassalder er unntakstilstander, både for mannen og for deg. Mange går gjennom det ja, men det er ikke en varig tilstand. Er dere begge villige til å gjøre alt for å få det til å fungere over en periode? Hvis dere eks blir enige om at dere skal gjøre det dere kan for å leve sammen til den yngste er ett år, for deretter å ta et valg tror jeg kanskje dere kan se ting med litt andre øyer. Du skriver ikke noe om hva dere krangler om, men hvis det er "vanlige hverdagslige" ting typ husarbeid og legging, ser jeg for meg at dere med en felles enighet klarer å svelge endel kameler. Dette krever jo selvfølgelig at dere begge ønsker det!!! Du skriver at dere har gått til parterapi tidligere, lærte dere no der som dere glemmer i hverdagen? Skriv ned en liste sammen over utfordringene deres, og prøv å kom frem til en kompromiss.Et evt brudd vil også være lettere for dere begge når barna er ett og fire...

Anonym poster: 25db9386e08c6d585982e023bfeb53ae

[AnonymBruker]

Min mann gikk fra meg da jeg var gravid med vårt tredje barn, til fordel for en annen kvinne. Vi hadde vært sammen i 17 år.

Det var en ufattelig tung periode for meg og for våre to eldre barn (jente 13 og gutt 9).

Dette er fem år siden nå, og eksmannen min er ikke lenger sammen med kvinnen han forlot meg for. Han angrer kjempemasse på at han ødela sitt forhold til familien sin. De to eldste barna har ikke noe særlig forhold til ham, og den yngste liker best å være hos meg (det er det han kaller "hjemme", mens han er "på besøk" hos pappa, selv om vi har han 50/50). Mange av våre felles venner kuttet mer og mer kontakt med ham, men er fortsatt venn med meg. Han ødela utrolig mye for seg selv.

Noe som er veldig surt er at vi nå sitter med hver vår liten leilighet, og barna har ikke en gang hvert sitt rom. Vi måtte selge eneboligen vi hadde da vi skilte oss, da ingen hadde råd til å sitte med den alene.

Dette ble litt utenfor tema, men jeg vil råde dere til å prøve enda litt mer! Mange par sliter i perioder, men ta tiden til hjelp og se hvordan det går. Dere har snart to barn sammen, og det er sterke bånd det er snakk om. Mange har en illusjon om at parforhold skal være Hollywood-fantastisk hele tiden, men slik er det for de færreste. Kanskje dere skal bytte terapaut? Få tips til hvordan dere skal håndtere uenigheter? Det er utrolig kjipt å se tilbake på forholdet når dere sitter hver for dere og tenke "vi hadde det jo egentlig ganske fint..". Som regel er det verdt tå kjempe for.

Anonym poster: 6ae2290d90404f1a38dd61d492c4a0f2