Til steforeldre: Hjelp?

[Gjest (u)naiv?]

Dere som er sammen med noen som har barn fra før, jeg trenger sårt deres råd og innspill.

Jeg har møtt en mann jeg har falt hardt for. Følelsene er gjensidige, og jeg burde egentlig sveve på skyer. Men (og det er for meg et stort men) han har barn fra før. Jeg har ingen barn og ønsker meg ikke barn selv akkurat nå. Far har dessverre kun barnet annenhver helg og endel i ferier pga. avstand. Jeg vet at far og barn har et nært forhold, og at far har et ekstremt fokus på barnet. Han kan f.eks. ikke snakke i telefon med meg eller andre når barnet hans er hos han, for barnet krever hans oppmerksomhet hele tiden, noe jeg ærlig talt synes er litt spesielt. En ting er å sitte en halvtime i telefon, men at det ikke går an å snakke i fem minutter for å gi en beskjed kan jeg ikke se for meg at er normalt. Jeg synes det er flott at han tar seg av barnet sitt så godt han kan, men merker at jeg ville nok gjort ting på andre måter om jeg selv fikk barn. Min potensielle kjærestes venner sier at de aldri har sett et barn som er så avhengig av sin far, og at barnet visstnok ikke viker en tomme fra fars side når de er sammen. (Jeg har ikke møtt barnet etter eget ønske, om dette her skal bli noe vil jeg ta ting gradvis ifht. til barnet hans.) Nå kjenner jo ikke jeg til situasjonen når barnet er hos far ettersom jeg ikke har vært der, men kjenner at jeg reagerer veldig på at det ikke kan tas noen telefonsamtaler når de er sammen.

Jeg har tantebarn i samme alder som barnet til denne mannen, som heller ikke bor sammen med begge foreldrene. Jeg synes tantebarnet mitt har et flott og nært forhold til sin far (min bror) selv om broren min kan snakke i telefon, lage middag mens barnet leker for seg selv, være inne og ordne ting en time mens barnet leker ute osv. Så fokuserer han selvfølgelig masse på barnet når de gjør ting sammen.

Jeg ser for meg at hvis jeg blir sammen med denne mannen, så må jeg godta at jeg må holde meg endel på sidelinjen den tid de har sammen. Samtidig ønsker jeg jo på sikt å kunne bli endel av familien, og at jeg skal respekteres på samme måte som jeg vil respektere at jeg trår inn i noe som allerede er etablert. Barnet er jo ikke så mye fysisk til stede i hverdagen, men det vil jo likevel bli sentralt i mitt liv, og alle ferieukene far har er han sammen med barnet.

Tar jeg meg vann over hodet hvis jeg går videre med denne mannen? Vil jeg bli en ikke-person som må respektere at jeg ikke vil bli endel av denne familien? Hvordan kan jeg få i gang en dialog rundt dette uten å tråkke ham på tærne?

Forøvrig har jeg lest endel tråder her inne som omhandler problematikk rundt stefamilier, og til enkelte brukere vil jeg bare poengtere at jeg ikke ønsker at barnet skal nedprioriteres på noen måte, og at jeg heller ikke er ute etter å ta far fra barnet.

[AnonymBruker]

Hei

Har selv vært i et forhold hvor far/barn hadde et, etter min mening, symbiotisk forhold. Far kunne ikke snakke med meg i tlf eller møte meg når barnet var der(50-50). Da vi dro til syden sammen klarte ikke far å kose seg fordi han tenkte på/ hadde dårlig samvittighet for at barnet var hos mor og ikke med han.

Jeg har selv barn og dette ble for tett for meg.

Du må nesten se hva det gjør m deg- men om det irriterer deg sånn at far etterhvert blir stående mellom deg og barnet anbefaler jeg deg å trekke deg nå.

Anonym poster: 49538f75ea5d7dcb0ee6cd780e5d1c2c