Kvinner som "forlater" barna sine ved skilsmisse

[Gjest Anonymous]

For noen år siden leste jeg en artikkel om kvinner som lot mannen beholde barna etter skilsmissen. De fleste av kvinnene opplevde å bli møtt med forferdelse og spørsmål om hvordan de kunne finne på å forlate barna sine. De ble stemplet som grusomme og følelseskalde.

Hva synes dere? Er det verre at mor lar far beholde barna?

[Brunhilde]

Det er vel ikke verre at mor lar barna bo hos far, men foreløpig er det ganske uvant!

Det jeg syns er ille er hvis den ene forelderen gir blaffen i ungene etter et brudd, uavhengig av om det er en far eller mor, men jeg vil nok dømme en mor hardere, synd, men sant.

Det beste ville jo være hvis vi var fornuftige nok til å sette barnets beste først. Gjorde vi det tror jeg nok det ville atskillig flere enslige fedre i landet vårt.

[Rannva]

En bør alltid tenke på barnets beste. Og selv om faren får ungene, betyr ikke det at moren også ønsker å beholde dem.

[Nabodama]

Barna våre var så store da vi ble skilt, så vi lot dem i stor grad bestemme selv hvor de ville bo. Det endte med at den største ble hos far, og den minste ble hos meg.

Nå bor de begge hos meg, mest på grunn av at miljøet på skolen der far bor er mye dårligere enn her hvor jeg bor.

[la Flaca]

Ja, for meg kommer det mye an på alder. Jeg reagerer når en mamma overlater ansvaret for to-åringen til pappa, og kun får besøk annenhver helg ol. Det går på at jeg tillegger mødre en del egenskaper helt automatisk, og et inderlig ønske om omsorg for egne barn er en av dem. Også i dyreriket er det som regel mor som har hovedomsorgen for avkommet, sånn er vi som regel skapt fra naturens side.

Ei venninne av meg overlot 1-åringen til pappa, og valgte å reise til utladent for å studere. Nå er hun der på 6 året, og har bare hatt kontakt med guttungen i ferier. Jeg må si jeg har vanskelig for å forstå hvordan en mor kan greie noe sånt.

[anneca]

Jeg vet at hvis jeg skulle skille meg i dag så ville mannen min aldri gått med på at jeg skulle hatt sønnen vår, for han vil ha han like mye. Jeg er imot delt omsorg (en uke her, en uke der...) så da hadde jeg faktisk latt han få bo hos faren. Jeg ville selvfølgelig sørget for å se han så mye som mulig, og det beste for oss ville vært å delt en tomannsbolig eller noe i den duren. Sønnen vår er bare 16 mndr, så det hadde jo vært helt tragisk :cry:

[Naken]

Ja' date=' for meg kommer det mye an på alder. Jeg reagerer når en mamma overlater ansvaret for to-åringen til pappa, og kun får besøk annenhver helg ol. Det går på at jeg tillegger mødre en del egenskaper helt automatisk, og et inderlig ønske om omsorg for egne barn er en av dem. Også i dyreriket er det som regel mor som har hovedomsorgen for avkommet, sånn er vi som regel skapt fra naturens side.[/quote']

:enig_animasjon: Med fare for å få "likestillingsforkjempere" på nakken, så må jeg si meg helt enig! Spes. når det gjelder små barn, mener jeg at der ER forskjell på mor og far.

:o Det skjønner jeg virkelig ikke at noen orker! Jeg hadde dødd av savn!!! :cry:

[Gjest gjesten]

Føler meg krenket som singel far, men delt omsorg og hovedansvar!

Jeg personlig er kanskje en bedre omsorgsperson for min datter enn hva moren er som tar på segr mye jobb, må bruke andre til å hente/ bringe vår datter i barnehage etc...

Dette synes jeg rett og slett blir sludder av bedrevitere!

Ungen er rastløs og usikker når hun er med mor, men er rolig og trygg hos meg!

:-?

[Gjest barrymore]

Som alenefar, så må jeg si at det er tull at faren ikke kan gi den samme omsorgen til barnet som moren, vi kan.

Men fra min egen erfaring og generelt synspunkt så mener jeg at mødre som forlater barna er følelskalde. Min ex forlot meg og lot barnet være hos meg av uforståelige grunner, men jeg er glad for det.Inntrykket mitt da var at hun gjorde det for å ikke bli belastet med ungen i det nye forholdet sitt (hun har ett barn med en annen fra før av), og ikke ville bli assosiert med de mødrene som har barn med flere fedre. Derfor virket dette forferdelig kaldt og følelsmessig for meg. Og jeg tror rådet er å styre unna disse personene.

[Gjest bare lille meg...]

Mamma og pappa skilte seg da jeg var 8 år. Jeg, storesøster ( da 10 år) og storebror (da ca 14 år) valgte å bo hos pappa.

Mamma flyttet til Oslo.

Hos oss var det ikke tvil om hvor vi skulle være.

Kunne ikke fått en bedre oppdragelse enn det pappaen min har gitt meg.

Da jeg var ca 9 år kom det en ny kvinne inn i pappas liv. Hun er der enda og hun har gitt meg (og mine storesøsken) to små hærlige søsken!

Mamma har jeg nesten aldri kontakt med. Dette har hun helt valgt selv. Ikke at det gjør meg noe heller.

I mine øyne så må en gjøre seg "fortjent" til navnet mamma....og det har ikke min biologiske mor gjort.

Jeg har èn mamma og det er hun som er sammen med pappa nå. Hun har vært der for meg de siste 16 årene. Hun har vært mer mor for meg en det min bioligiske mamma noen gang kommer til å være!

Så at man "på død og liv" skal bo hos mammaen trenger ikke være det beste for barnet/barna.

Barna kan få det like bra hos en pappa som hos en mamma!

Har det ikke vært for pappa og hans oppdragelse så har jeg ikke vært den personen jeg er i dag! Og det er jeg han evig takknemlig for!

En bedre pappa enn det skal men lete LENGE etter!!

[Gjest anneline]

Jeg skiller vel ikke så mye på kjønn her, ettersom jeg er godt vant med både kvinner og menn som omsorgspersoner i min egen barndom.

Jeg mener også at det er sludder at menn ikke kan ta seg like godt av et lite barn (over det verste puppestadiet) som kvinner. Det er heller gjerne det at de ikke slipper til, og at mange rett og slett ikke er vant til tanken.

Mange vokser sikkert opp med mamma som nærmeste omsorgsperson, og da er det sikkert mer naturlig for dem å tenke i de baner? Jeg kjenner faktisk menn som har hatt hovedomsorgen nærmest fra dag 1, uten at barnet har fått varige men av den grunn. Min far som f.eks vokste opp kun sammen med min bestefar fikk det nærmest inn med 'farsmelka' at faren var den han gikk til uansett problem, så det ble ganske naturlig for ham å ha samme rolle ovenfor meg igjen. Han hadde ganske enkelt et forbilde å leve etter. Min onkel har hatt aleneansvar for et prematurt barn nærmest fra dag 1 uten at det er så big deal i min familie. Man må lære et sted, noe mange menn og barn tydeligvis ikke får anledning til i dag. Det er faktisk ikke det minste naturlig at man løper til mamma straks man har f.eks slått seg, det er noe man lærer seg av sine omgivelser, akkurat på samme måte som jeg tidlig lærte at pappa var den det var best å søke trøst hos når jeg hadde slått meg. Jeg går ikke rundt og tror at menn er bedre omsorgspersoner av den grunn, men regner dem faktisk som likestilte hvis omstendighetene ligger til rette for det.

[Naken]

Føler meg krenket som singel far, men delt omsorg og hovedansvar!

Jeg personlig er kanskje en bedre omsorgsperson for min datter enn hva moren er som tar på segr mye jobb, må bruke andre til å hente/ bringe vår datter i barnehage etc...

Dette synes jeg rett og slett blir sludder av bedrevitere!

Ungen er rastløs og usikker når hun er med mor, men er rolig og trygg hos meg!

:-?

Beklager at du føler deg krenket. :-(

Det var ikke min meningen å si at fedre ikke kan være like gode, eller bedre omsorgspersoner, enn mødrene. Det vet jeg at de kan.(Mannen min og hans bror vokste opp med faren, og min bror vokste opp med pappa).

Tradisjonelt er det mødrene som har hatt hovedannsvaret for barna, og selv om samfunnet har utviklet seg en del, (heldigvis), så tror jeg fremdeles det er langt fler kvinner enn menn, i den rollen. Tror du ikke?

Jeg vet om flere fedre som har flyttet langt fra barna sine/ har lite samvær med dem, men jeg hører nesten aldri om mødre som har gjort det. Derfor blir jeg mer sjokkert når mødrene sluntrer unna annsvaret.

(Kan ikke noe for at jeg føler det er mer naturstridig enn når far gjør det, men selvf. er det grusomt uansett!).

Det er tross alt vi som føder dem, og det er vi som ammer dem, (de fleste norske kvinner ammer), og det er ikke til å komme bort fra, at det gjør båndet mellom mor og barn spesielt nært, mens barna er små.

I tillegg er det menn som jobber mest, og som tar ut minst permisjon. (generelt sett)

Jeg synes at den av foreldrene som er den beste omsorgspersonen, bør få omsorgen, uansett kjønn. (Det er bare det at jeg tror at også i fremtiden, vil det være flere kvinner enn menn i den rollen..).

...Og det er ikke for å være bedreviter.

[Gjest Anonymous]

For noen år siden leste jeg en artikkel om kvinner som lot mannen beholde barna etter skilsmissen. De fleste av kvinnene opplevde å bli møtt med forferdelse og spørsmål om hvordan de kunne finne på å forlate barna sine.  De ble stemplet som grusomme og følelseskalde.  

Hva synes dere? Er det verre at mor lar far beholde barna?

Da er jeg av de grusomme og føleseskalde jeg da :o Det er gått 3 år siden jeg flyttet fra x-mannen. Å vi ble enige om at han skulle ha den daglige omsorgen for datteren vår. Siden jeg valgte å flytte 60 mil. Å datteren vår har bodd i hjem komunen til faren sin hele livet. Hvorfor da rive henne fra trygge omgivelser`??

Å må jo også få sagt at det var ikke den letteste avgjørelsen i livet mitt, å det er faktisk ganske tungt ennå. Men så lenge datteren min har det bra, så slapper jeg også mer av.

Har fått mange rare blikk når noen har hørt at jeg ikke har den daglige omsorgen for barnet mitt, å hørt noen si at det må jo være noe galt med den dama siden hun ikke har omsorgen for ungen sin!!??

Vel ikke noe galt med meg, tar ikke det så tungt at folk har sine meninger og lager sine egene oppfatninger...

Jenta mi har verdens beste pappa, og blir tatt godt vare på Å hun får se mamman sin så ofte hun vil.

Synes det er skammelig at folk skal blande seg inn i andres liv, å komme med fordommer osv.... Uten at de i det hele tatt skjønner hvorfor ting er slik. Blir kvalm av slike folk.

Har selv blitt stemplet som dårlig mor på bakgrunn av dette... Men som sagt så bekymrer det meg lite... Jeg ler av slike folk som rett og slett ikke har annet og bedrive tiden sin med enn å snakke stygt om andre.....

[murre]

Er det verre at mor lar far beholde barna?

Nope. Det er det ikke.

Dette har ingenting med kjønn å gjøre - kan ikke folk skjønne det?!

[Laina]

Da er jeg av de grusomme og føleseskalde jeg da :o Det er gått 3 år siden jeg flyttet fra x-mannen. Å vi ble enige om at han skulle ha den daglige omsorgen for datteren vår. Siden jeg valgte å flytte 60 mil. Å datteren vår har bodd i hjem komunen til faren sin hele livet. Hvorfor da rive henne fra trygge omgivelser`??

Å må jo også få sagt at det var ikke den letteste avgjørelsen i livet mitt, å det er faktisk ganske tungt ennå. Men så lenge datteren min har det bra, så slapper jeg også mer av.

Har fått mange rare blikk når noen har hørt at jeg ikke har den daglige omsorgen for barnet mitt, å hørt noen si at det må jo være noe galt med den dama siden hun ikke har omsorgen for ungen sin!!??

Vel ikke noe galt med meg, tar ikke det så tungt at folk har sine meninger og lager sine egene oppfatninger...

Jenta mi har verdens beste pappa, og blir tatt godt vare på Å hun får se mamman sin så ofte hun vil.

Synes det er skammelig at folk skal blande seg inn i andres liv, å komme med fordommer osv.... Uten at de i det hele tatt skjønner hvorfor ting er slik. Blir kvalm av slike folk.

Har selv blitt stemplet som dårlig mor på bakgrunn av dette... Men som sagt så bekymrer det meg lite... Jeg ler av slike folk som rett og slett ikke har annet og bedrive tiden sin med enn å snakke stygt om andre.....

Altfor mange dømmer uten å kjenne til alle sider av saken. Jeg mener faktisk at en del mødre som velger å la barna sine bo hos far viser en enorm omsorg for barna sine. Nettopp fordi det er et fryktelig vanskelig valg å ta, og at de møter så mange fordommer. Dette viser at de setter barna først. Det kan være mange grunner til at man blir enige om at barnet har det best hos far. Og da bør de være hos far. Jeg tror ikke det er verre for et barn å savne moren sin enn å savne faren sin. Enkelte fedre er ikke interessert i å ha den daglige omsorgen for barna sine, men noen er det, og da bør de stille på lik linje med mor. Man skal veie alle sider av saken, og finne det beste alternativet, uavhengig av foreldrenes egoistiske ønsker.

[Gjest Anonymous]

Altfor mange dømmer uten å kjenne til alle sider av saken. Jeg mener faktisk at en del mødre som velger å la barna sine bo hos far viser en enorm omsorg for barna sine. Nettopp fordi det er et fryktelig vanskelig valg å ta, og at de møter så mange fordommer. Dette viser at de setter barna først. Det kan være mange grunner til at man blir enige om at barnet har det best hos far. Og da bør de være hos far. Jeg tror ikke det er verre for et barn å savne moren sin enn å savne faren sin. Enkelte fedre er ikke interessert i å ha den daglige omsorgen for barna sine, men noen er det, og da bør de stille på lik linje med mor. Man skal veie alle sider av saken, og finne det beste alternativet, uavhengig av foreldrenes egoistiske ønsker.

nemmelig!!!!!

[Lisemor]

Hvis en mor bryter ut av forholdet, så er det vell rett og rimeligt at far får omsorgen eller delt.

Hva er så galt med at fedre har omsorgen for 1 år gamle barn?

Fedre har jo mer og mer fødselspermisjon opp til 1/2 år år.

Hvorfor forventes det at far skal kun vere helgepappa?

Er mor bedre enn far?

[Gjest Far til 2]

Jeg er enig med alle de andre her som mener at fedre generellt sett er like gode omsorgspersoner som mødre er.

Men det er tragisk at mødre som velger alternative løsninger blir stemplet av andre (i hovedsak av medsøstre desverre). Kansje en lovendring med felles omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd kunne gitt en del barn alternativer som i dag er vanskelig å akseptere. Da vil kvinner som velger "anderledes" ha en større mulighet til å gå med hevet hode en den fordømmende holdningen enkelte møter i dag.

Heldigvis er det noen som er tøffe nok til å vurdere barnas behov fremfor personlige ønsker. Disse kvinnene er et forbilde for mange. Det er naturligvis ikke dermed sagt at mødre bør overlate omsorgen til far ved enhver anledning, men forsøke å se hvilke ønsker barna har og vise fleksibilitet.

De fleste fedre blir vurdert som "kjempeflinke" kort tid etter at barnet er kommet til verden. Når samlivsbruddet skjer er de plutselig uegnet. Jeg tror det har noe med holdninger og konflikter å gjøre.

Far til 2

[Dina]

[

Da er jeg av de grusomme og føleseskalde jeg da :o Det er gått 3 år siden jeg flyttet fra x-mannen. Å vi ble enige om at han skulle ha den daglige omsorgen for datteren vår. Siden jeg valgte å flytte 60 mil. Å datteren vår har bodd i hjem komunen til faren sin hele livet. Hvorfor da rive henne fra trygge omgivelser`??

Måtte du flytte 60 mil, eller kunne du flyttet 2 km??? bare spør jeg.... du skriver jo at det var et valg??!!! Kanskje datteren deres kunne vært like mye sammen med begge to om du hadde blitt boende??!!!!

Jenta mi har verdens beste pappa, og blir tatt godt vare på Å hun får se mamman sin så ofte hun vil.

Hvordan kan hun se mammaen sin så ofte hun vil, om du bor 60 mil unna???????

Har selv blitt stemplet som dårlig mor på bakgrunn av dette... Men som sagt så bekymrer det meg lite... .

Det er ihvertfall godt at du ikke bekymrer deg, og at datteren din har det fint hos pappaen sin!!!

[Nette]

Jeg vokste opp hos min far, og har hatt en bra oppvekst.

Men jeg kommer aldri til å forstå det valget moren min gjorde. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for å få hoved ansvar for mine barn. Men jeg vet ikke om dette har så mye med kjønn å gjøre.