samlivsbrudd.. dele omsorg for barn ( 1 barn boende hos hver)

[Gjest utslitt]

kjenner dere til noen sånne tilfeller? jeg har en veldig krevende sønn på snart 6 år ( utredes for adhd foreløpig men kan være andre ting inne i bildet også) og ei jente på 4. har adhd i familien. Jeg og samboeren har ett dårlig forhold, hatt det i flere år.Vi var unge da vi møttes. og jeg tenker litt på å flytte ut ( har prøvd før, men har ikke klart det ) jeg orker ikke tanken på å ha begge barna hos meg, og ser ikke for meg noe annet enn at datteren min hadde bodd hos meg og sønnen med faren. Jeg har ingen familie her,og vil hjem til min familie og hjemsted. det er i andre enden av landet.Føler meg rådløs. og som en dårlig mor. jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette om jeg går ut av forholdet.sønnen min utagerer mye og er veldig utfordrende. jeg sliter med å ha begge barna alene en helg liksom.Han er impulsiv og kan stikke av.Jeg er nervøs og sliten. Håper noen har noen gode råd.

[Gjest Erm]

Prøv å få hjelp i stedet for å splitte søsken. Har sønnen din vært til utredning?

[Gjest uslitt]

han er til utredning nå... holdt på i litt over 1 mnd..

[Furstina]

Jag känner till ett en familj som delade på syskonen. Föräldrarna bodde ganska nära varandra (10 min med bil) och sonen bodde hos pappa och dottern hos mamma. Varannan helge bodde båda syskonen tillsmmans hos mamm och varannan hos pappa. Jag tror föräldrarna tyckte det fungerade bra men syskonen blev mer som kusiner än syskon. När barnen blev större slutade samvaron över helgerna då barnens intressen styrde. Barnen hade inte mycket kontakt alls under flera år men jag tror de försökt i vuxen ålder att träffas mer ofta. De är i dag i 35-49 års åldern.

Så vitt jag vet hade ingen av barnen någon diagnos men sonen var ganska stulig i tonåren

[Gjest Magdalene]

Du bør virkelig prøve ALT for å unngå å splitte søsken.

[Gjest Misteltein]

Det er mye du kan gjøre, men en av tingene jeg syns du IKKE skal gjøre er å splitte barna!

[Gjest Gjest]

Hva med delt bosted eller 50/50 samvær der dere har adresse på hvert deres barn. Barna er sammen den samme uken så dette er en papir-sak. Har dere 5050 samvær kommer dere gunstigst ut med støtteordninger da dere blir regnet som aleneforsørgere begge to.

Dere får skattekl.2 begge hvert år om dere ikke får ny partner.

En slik utredning tar flere mnd. gjerne 3-4 eller opptil et halvt år.

Hvilken løsning som er best er det nok mange synsere her som vil mener noe om. Det vil ikke jeg for det ene kan være like bra som det andre.

Men ikke glem datter i dette, hun kan lett bli usynlig når alt dreier seg om adh sønnen.

Kanskje dere klarer vente til sønn er utredet før dere flytter hver til deres?

Lykke til videre

[Gjest Nikki09]

Når mine foreldre skilte seg så ble jeg boende hos pappa og min lillebror flyttet med mamma. Var ikke noe problem for vår del iallefall, vi tilbrakte alle helger og en dag i uka sammen. Vi var riktignok litt eldre, jeg var 13 og han var 7.

[Gjest Utslittt]

takk for svar... skal ringe bup til uken å spør hvor lang tid de beregner.har gått ganske kjapt , vært på flere samtaler, nå har de hatt observasjon i bhg ,og nå skal han inn å ta en kognitiv test til uka. Jeg er så sliten.Vil ikke splitte de.Skulle ønske jeg klarte å ha begge alene.Men,sånn som det er nå,vet jeg at jeg ikke klarer det.Jeg vil så gjerne at det skal funke mellom meg og bf.Men, av og til tenker jeg at vi bare lurer hverandre.Tanken på å være alene er for voldsom. Jeg har ikke familie her og for tiden heller ingen fast jobb.Jeg blir ett økonomisk vrak om jeg blir alene.Nå bor vi godt, han tjener bra nok til at vi klarer oss på hans inntekt.Vi har veldig lite kjærestetid,bor i ett oppussingskaos og han jobber i tillegg skift.Så jeg er en del alene med barna på kveldene og i helgene og ellers går det i oppussing.

[Gjest Gjest]

takk for svar... skal ringe bup til uken å spør hvor lang tid de beregner.har gått ganske kjapt , vært på flere samtaler, nå har de hatt observasjon i bhg ,og nå skal han inn å ta en kognitiv test til uka. Jeg er så sliten.Vil ikke splitte de.Skulle ønske jeg klarte å ha begge alene.Men,sånn som det er nå,vet jeg at jeg ikke klarer det.Jeg vil så gjerne at det skal funke mellom meg og bf.Men, av og til tenker jeg at vi bare lurer hverandre.Tanken på å være alene er for voldsom. Jeg har ikke familie her og for tiden heller ingen fast jobb.Jeg blir ett økonomisk vrak om jeg blir alene.Nå bor vi godt, han tjener bra nok til at vi klarer oss på hans inntekt.Vi har veldig lite kjærestetid,bor i ett oppussingskaos og han jobber i tillegg skift.Så jeg er en del alene med barna på kveldene og i helgene og ellers går det i oppussing.

Du bøt tenke på å få deg jobb siden du ikke jobber,noe annet vil bli feil ovenfor barnefar og lage konflikt pga.bidragets størrelse om barna bor hos deg.

Du vil ha barna boende hos deg men hvor skal du bo? Sannsynligvis klarer du ikke overta huset slik du beskriver. Barnefar har ikke noe ansvar for deg, kun for barna.

Tenker du skille barna fra sin far og la de kun ha samvær som passer deg. Det handler om å gi og ta i et samlivsbrudd om den ene ikke skal føle seg overkjørt. Hvordan få barnefar til å bli overbevist om at du ikke flytter til andre siden av landet der du kommer fra?

Som barnefar her har jeg ikke under noen omstendigheter gått med på at begge barna har bosted hos deg. Nettopp pga,flyttemuligheter bostedforelder har. Med dagens muligheter til flytting for bostedforelder er den konfliktskapende i stedet for konfliktdempende.Det du har sagt og skrevet har jeg ikke stolt på i det hele tatt nettopp pga,du kommer fra andre siden av landet enn det dere nå bor.

Jeg aner noe egoisme hos deg..

[AnonymBruker]

Mulig jeg misforstår her, men for meg høres det ut som at du sier at sønnen din er så vanskelig å ha med å gjøre at du bare dytter han over på barnefaren. Så kan du selv ta jenta som ikke er krevende.. Håper jeg har misforstått.

Jeg vet at det ofte er tungt å være forelder, og spesielt hvis største delen av ansvaret faller på bare den ene forelderen. Men likevel er jo barn noe man MÅ takle, uansett hvor vanskelig ting kan være.

Mitt råd til deg er å prøve å komme deg ut i jobb, gjerne deltid, hvor du kommer i kontakt med andre mennesker og får litt nye impulser. For det andre bør dere snakke med noen som kan hjelpe dere i hverdagen, hjelpen finnes hvis man bare ikke gir opp å lete. (SFO, ulike fritidsaktiviteter, "reserve-besteforeldre" ol)

Så vil jeg råde deg til å prøve så langt og så lenge du klarer å bli i forholdet til mannen din. Det er forferdelig tungt å være småbarnsforeldre og kanskje lett å gå i surr i følelser og forpliktelser. Men det går som regel over, når barna begynner på skolen åpner det seg en fullstendig ny hverdag for alle. Og årene går utrolig fort.

(Jeg har ikke erfaring med barn med ADHD, så hvis jeg er helt på jordet så ber jeg om unnskyldning for det. )

Anonym poster: f1c609648cfee7f7aa57264e221bb4b9

[AnonymBruker]

Mulig jeg misforstår her, men for meg høres det ut som at du sier at sønnen din er så vanskelig å ha med å gjøre at du bare dytter han over på barnefaren. Så kan du selv ta jenta som ikke er krevende.. Håper jeg har misforstått.

Jeg vet at det ofte er tungt å være forelder, og spesielt hvis største delen av ansvaret faller på bare den ene forelderen. Men likevel er jo barn noe man MÅ takle, uansett hvor vanskelig ting kan være.

Mitt råd til deg er å prøve å komme deg ut i jobb, gjerne deltid, hvor du kommer i kontakt med andre mennesker og får litt nye impulser. For det andre bør dere snakke med noen som kan hjelpe dere i hverdagen, hjelpen finnes hvis man bare ikke gir opp å lete. (SFO, ulike fritidsaktiviteter, "reserve-besteforeldre" ol)

Så vil jeg råde deg til å prøve så langt og så lenge du klarer å bli i forholdet til mannen din. Det er forferdelig tungt å være småbarnsforeldre og kanskje lett å gå i surr i følelser og forpliktelser. Men det går som regel over, når barna begynner på skolen åpner det seg en fullstendig ny hverdag for alle. Og årene går utrolig fort.

(Jeg har ikke erfaring med barn med ADHD, så hvis jeg er helt på jordet så ber jeg om unnskyldning for det. )

Anonym poster: f1c609648cfee7f7aa57264e221bb4b9

[Gjest Gjest]

Vi hadde en mnd pause i fjor, han var " likegyldig" jeg følte ikke jeg hadde noe valg, var som å snakke til en vegg.Han syntes det var greit at jeg hadde hovedomsorgen,pga hans jobb som er skift arbeid. Jeg ønsket at han skulle ha ungene en overnatting i uka og annenhver helg.Det gikk ikke pga skift planen hans. Han måtte ha de hulter til bulter og ikke noe annenhver helg.knapt en helg i mnd.dette diskuterte vi på familievern kontoret og hun dama tok hans parti. Jeg hadde fått meg leilighet og alt, men jeg fikk kalde føtter og ble veldig redd og ville ikke ut av forholdet likevel.Han sa bare at han hadde " vennet seg til tanken at jeg skulle flytte ut" da jeg sa at jeg ikke skulle det likevel.Så mye betyr jeg for han.Vi hadde en vanskelig start, jeg ble gravid før vi ble sammen. Og jeg føler at han er sammen med meg pga barna.vi har ikke hatt en barnefri helg på 6 år. Vanskelig også siden venninnene mine er i gode forhold . Vi kjøpte hus i fjor høst, og vi ville prøve å få det bedre. Var dumt å kjøpe ett falleferdig hus som skulle pusses opp.Vil ta fler år. Men han nektet å kjøpe nytt. han skal absolutt ikke bo tett i tett med naboen.og dobbel garasje må man jo ha.Jeg tenkte at det var verdt det,og tross alt bedre enn å bo i den trange leiligheten vi hadde leid i mange år. Jeg har ett turnus yrke,sa opp min faste jobb som jeg trivdes i for at han skulle få holde på med sin ( han tjener 3 ganger så mye som meg- jeg tjener 300 000 i full stilling, han 1,2 mill) så jeg har prøvd å finne meg jobb på dagtid.siden sønnen min er veldig krevende og jeg er en del alene med de både på kvelden og i helgene så er jeg for sliten til å jobbe i barnehage,og det er ikke lett å få seg andre jobber uten erfaring ( har prøvd å komme meg inn i kontor- markedet, men jeg har ikke noe form for dataerfaring- annen enn vanlig nettsurfing og sjekke mail osv. ) Jeg føler det er JEG som tar hensyn til han. At han har drømmejobben,får pusse opp huset som han ville, han har familien sin her, jeg har min 200 mil unna, jeg trives ikke så godt her, jeg vil bo nærmere hjemme,det nekter han, det er ikke jobbmuligheter der for han heller. Og skal vi ha familie i nærheten er det enten hans eller min.Altså må vi bo her eller der jeg kommer fra. Om jeg blir alene her har jeg kun hans foreldre,som er spreke besteforeldre som er minst annenhver helg på hytta. Jeg er allerede skuffet over de, de ser hvor slitne vi er , men stiller lite opp. Jeg har lyst å ringe bup i morgen å si at jeg må ha en cadato på når de er ferdige med utredning. Jeg sliter med stress reaksjoner på alt dette, er sliten og vet ikke hvordan jeg skal løse det. Innerst inne vil jeg bare at vi skal ha det bra og være en normal familie.Men, jeg har prøvd å forstå samboeren min i 6 år. Han slipper meg ikke inn til sine innerste følelser. Viser lite følelser for meg.Har en mørk side, med mye kjefting, går løs på inventar når han er sint og sier mye stygge ting til meg når jeg prøver å få han til å " åpne seg"... Ble litt rotete dette.. men sånn er det.. :/

[Gjest Gjest]

jeg eier nesten 40% av huset, han har egenkapital i det ,derfor har vi ikke 50/50 .. vi er ikke gift.. vi skal til adokat å lage samboeravtale.. noe jeg synes er helt idiotisk..Jeg VIL jo gifte meg.. er han som ikke vil.

[Gjest Gjest]

dvs . jeg ville gifte meg.. nå er jeg bare lei

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmissebarn og mine foreldre splittet meg og min bror. Vi hadde den standarde; annen hver helg-opplegget. I dag er jeg og min bror voksne og vi er som fremmede for hverandre. Ikke splitt barna, finn måter å takle det på. Du sier jo selv gutten er på utredning, kan jo godt være at han ved en eventuell diagnose og riktig behandling blir "lettere." Barn bør uansett ikke splittes fordi det er enklest for foreldrene...

Anonym poster: 642172e6f632f93805b0e06f6051624d

[Gjest org]

Har dere prøvd PMTO-kurs? Det anbefales.

Eller et DUÅ foreldrekurs.

Google det gjerne, hvis du trenger info.

Men magi er det jo ikke, og det er sant å si ikke adhd-medisiner heller - hvis det skulle komme på tale.

[Gjest Gjest]

dvs . jeg ville gifte meg.. nå er jeg bare lei

Jeg synes du er sutreende.

Må få lov å kritisere deg, dere er 2 stk. Mannen virker som en som stiller opp. Dette med bl.a vente med samlivsbrudd til etter barnet er født.

[Redbull]

Jeg synes du er sutreende.

Må få lov å kritisere deg, dere er 2 stk. Mannen virker som en som stiller opp. Dette med bl.a vente med samlivsbrudd til etter barnet er født.

Ja, for kvinner fortjener ikke kjærlighet så lenge mannen stiller opp!

[AnonymBruker]

Ikke splitt barna! Om det blir for mye for deg, så kan jo far ha hovedomsorgen og du ha de annenhver helg. Det må du da klare.

Anonym poster: d0d8ff77caaa0f7359798c469945ec8d