Klisjeer i bøker

[AnonymBruker]

Selv begynner jeg å bli fryktelig lei av mange klisjeer som man ofte kommer over i enkelte sjangere og skjønnlitteratur generelt. Noen av dem er så overgjort og kjedelige at jeg som regel legger en bok fra meg om jeg støter på disse.

Bare så det er sagt; det ikke slik at en klisjé ikke kan være med i en god bok og det er i det hele tatt så å si umulig å skrive en bok uten noen former for klisjeer. Det handler i stor grad om hvordan forfatteren bruker klisjeene og bygger opp historien. Alikevel, noen klisjeer er verdt å i alle fall prøve å unngå for min del.

Er det noen klisjeer dere begynner å bli fryktelig lei av?

Blant mine er disse (leser mest fantasy, så listen er sterkt preget av det):

Profetier, - dette er noe som jeg virkelig hater. Det er så kjedelig og overgjort. Du røper mye av historien, og det blir særdeles lite spennende å lese. Profetier som har en vri, eller som ikke går i oppfyllelse er også gjort. Alt som har med profetier generelt, er allerede gjort mer enn nok.

Alver, orker, dverger osv, - det er begrenset hvor mange bøker en gidder å lese om de stereotypiske Tolkien skapningene. Gjør i det minste en vri på dem og gjør dem til dine egne skapninger.

Jenta/gutten som alle blir forelsket i, - denne går også under en av de klisjeene jeg virkelig hater. Greit at hovedpersonen er attraktiv, men må hver eneste karakter i historien mene det? Hvorfor må det alltid være to eller flere som kjemper om den samme dama/fyren? Hvorfor kan det ikke være hovedpersonen som er forelsket i noen som ikke gjengjelder de samme følelsene, for en gangs skyld?

Vampyrer og varulver, - har blitt skrevet så mye om de siste årene at det skal godt gjøres å finne på noe nytt og interessant med disse skapningene.

Læremesteren, - er nesten alltid en vis, gammel mann/kvinne som av en eller annen grunn har forbarmet seg over hovedpersonen. Hva med å la drittungen snuble seg gjennom på egen hånd?

Den foreldreløse, - denne trenger jeg vel egentlig ikke å si så mye om…

Antagonisten, - som er ond bare for å være ond. Det er sjeldent noe som driver denne karakteren, annet enn at den er ond og ønsker å ødelegge eller herske over hele verden. Denne karakteren pleier også å drepe undersåttene sine for å være ”udugelige” når det kommer til ting som er helt utenfor deres kontroll, og den gjør også flust av andre ”onde” ting, bare for at forfatteren virkelig skal vise leserne sine hvor OND denne antagonisten er. Denne karakteren pleier også å drepe en av de mest hardbarkede karakterene i gruppen, igjen bare for at forfatteren skal vise hvor hard denne antagonisten VIRKELIG er. På slutten pleier denne antagonisten å dø for et latterlig ”feiltrinn” som den burde sett om den virkelig var så sterk, smart og ond som forfatteren skulle ha det til.

De dumme undersåttene til antagonisten, - nuff said.

Når jenta er en hovedperson i fantasy, - er hun enten

A) en villstyring som ikke bryr seg om kjønnsrollene i samfunnet,

B) en mutt skapning som kjemper for å bli respektert

eller C) en bortskjemt, snobbete drittkjerring (ofte en prinsesse eller velstående) som innser hvor teit hun er underveis og blir en likende karakter etter hvert.

Som regel er hun fryktelig god med pil og bue, men hun kan også slå menn med tjue års erfaring og femten kilo muskelmasse i sverdkamp, - med sin spinkle beinbygning og ikke-eksisterende muskler.

Oppdiktede språk, - der er særdeles lite interessant å lese setning på setning med uforståelige ord som skal forestille et svært lite overbevisende språk.

Psykiske bånd mellom mennesker og dyr, - har blitt gjort til det kjedsommelige. Det samme gjelder dyr som er unaturlig smarte og lydige. Hva med å la dyr være nettopp ... dyr?

Anonym poster: acc56b3ca7f17006b1d1e47b414b0c2d

[Gjest Wolfmoon]

Enig med noe av det, samtidig har jeg lest noen veldig gode bøker med klisjeene du nevner

Jeg tror det ofte avhenger langt mer av forfatteren og dens språk, enn av klisjeene i seg selv

[Harlequin]

Dels enig, spesielt med den onde antagonisten som egentlig ikke har noen grunn til å være ond. Mange av klisjeene du nevner er det jo ofte umulig å unngå, så noe er jo greit. Som Wolfmoon sa over her, det avhenger av forfatter, språk og hvordan resten av historien er bygd opp.

Generelt er jeg fryktelig lei krim-sjangeren, og spesielt norsk krim. Alt er så likt, og veldig forutsigbart (selvsagt finnes det unntak, men gidder ikke lese 12 dårlige for å kanskje komme over en brukbar...).

[AnonymBruker]

Sant det dere sier. Som jeg skrev så er det ikke slik at en klisjé jeg missliker ikke kan være med i en god bok, det handler jo om hvordan forfatter bygger opp historien og bruker klisjeen som avgjør hvorvidt jeg blir interessert eller ikke (men på generelt grunnlag er disse klisjeene ofte med i bøker som jeg legger fra meg av ulike grunner)

Regner ikke med at alle er enige i de klisjeene jeg missliker heller, så derfor synes jeg det er interessant å høre hva andre missliker av klisjeer

Anonym poster: acc56b3ca7f17006b1d1e47b414b0c2d

[HedvigR]

Hovedpersoner som på alle måter virker perfekte, bortsett fra én sjarmerende feil. F.eks. at de er klumsete, eller ikke skjønner hvor pene/flinke/fantastiske de er.

[Missandei]

Ønsker man eksempler på klisjeer, er det bare å sette seg godt til rette med Fifty Shades trilogien, det er en slags oppramsing av de klisjeene man kan finne. :gjeiper:

Ellers er jeg veldig enig med HedvigR, jeg er lei av hovedpersoner som er perfekte, og alle ser det utenom de selv (igjen er Fifty Shades et prakteksempel). Jeg savner ofte litt mer dybde i personlighetene, og at de er litt mer realistiske. Et godt eksempel på dette synes jeg er A Song of Ice and Fire, serien har helt klart en del av klisjeene nevnt i HI, men alikevel er persongalleriet svært annerledes fra en del av det jeg har lest tidligere. Der får man se personene fra forskjellige vinkler, og ikke ofte jeg endrer mening om hovedpersoner underveis i serier slik som jeg har gjort i denne.

[Gjest Jovia]

Handler boken om et par/ektepar har de alltid dårlig forhold til foreldrene/svigerforeldrene som er litt velstående, mens den andres dårligere bemidlede familie har et hjerte av gull.

[HedvigR]

Et godt eksempel på dette synes jeg er A Song of Ice and Fire, serien har helt klart en del av klisjeene nevnt i HI, men alikevel er persongalleriet svært annerledes fra en del av det jeg har lest tidligere. Der får man se personene fra forskjellige vinkler, og ikke ofte jeg endrer mening om hovedpersoner underveis i serier slik som jeg har gjort i denne.

Nemlig, helt helt enig! Det som er så artig med serier, hvordan man kan utforske karakterene etterhvert, og finner uventet dybde. Se bare på Cersei Lannister!

[Alice123]

Skandinavisk krim.

ALT ved sjangeren.

[Missandei]

Nemlig, helt helt enig! Det som er så artig med serier, hvordan man kan utforske karakterene etterhvert, og finner uventet dybde. Se bare på Cersei Lannister!

Artig. Hun er en av de jeg faktisk tenkte over at jeg ikke fikk endret inntrykket kraftig av etter å ha fått hennes POV kapittler. Jaime derimot, der fikk jeg en overraskelse eller tre!

Og jeg er også enig med Alice, jeg takler ikke å lese krim i det hele tatt, har enda ikke kommet over en god krimbok jeg har blitt skikkelig fenglset av.