Følsom gutt

[Birgitte]

Sønnen min på sju år er blitt så veldig følsom i den senere tid. Tårene triller og han er ekstremt sentimental og dramatisk i fohold til sine søsken, døden og livet i sin helhet. Dette er forsåvidt greit nok, men når følsomheten og sentimentaliteten går utover tingene vi har rundt oss, ja da synes jeg det blir litt overdrevet.

Vi måtte ha nytt kjøleskap. Karene tok med seg det gamle, ødelagte skapet med ulike kilstermerker på. Gutten satt og gråt da de kjørte av sted - å nei, han skulle aldri mer få se den grønne reklamedotten fra KIwi. Det er nesten uansett hva jeg kaster, så får han tårer i øynene og mareritt om natta, til og med isbokser og tomme sjampoflasker.

Er dette noe jeg skal ta alvorlig fra et psykologisk synspunkt?

Skal jeg tolke det som oppmerksomhetsbehov?

Hva mener dere?

[Brunhilde]

Jeg hadde en tanteunge som var akkurat lik! I dag er han er flott ung mann på 25+ som ikke har nevnevedige problemer i livet sitt.

Helt ærlig talt så tror jeg det er en fase og at det vil gå over.

[Gjest Starya]

Da jeg var på den alderen trodde jeg verden skulle gå til grunne da mamma kastet en tom badesåpeflaske formet som en blå delfin. Jeg så den for meg, der den stakkars delfinen lå ensom og forlatt på søppelfyllinga.. :cry:

[Gjest Abelone]

Jeg tror ikke du skal overdramatisere måten hans å reagere på. Noen barn er ekstra følsomme, og takler generelt omstillinger og endringer vanskeligere enn de mer robuste barna. Jeg syns du skal benytte slike anledninger hvor barnet ditt viser følelser til å snakke med ham om hva han tenker, hva han føler, hjelpe ham til å sette ord på sine reaksjoner. Slik blir du bedre kjent med barnet ditt, og han blir bedre kjent med seg selv. En slik kjennskap både hos deg og han er grunnlaget for den videre utviklingen.

Slike sorgreaksjoner som du opplever over små dagligdagse ting, bunner ofte i den grunnleggende redselen for å miste det trygge, kjente, i bunn og grunn kanskje dere foreldre; hans omsorgbase. Det er viktig å få tak i slike følelser, og snakke åpent om det. Det gjør redselen mindre, og forståelsen større.

[Gjest Zalomine]

Det er en grunn til at jeg og min bror hadde badekaret fult av tomme shampo og såpeflasker som barn... KASTE? Nei det kunne ikke gå ann. (vi brukte flaskene som leker... og gud bevare dem som fjernet noen av dem, uansett om det var hull i den "klokkeflaska" så skulle vi da HA den!) Også hadde vi "gullsåpene" våre, det var figurformede såpestykker. Da ble vi "gullende ren" med, men brukte dem sparsomt... til siste lille flik var borte....

Det går sikkert over, som alle de andre her sier. I dag klarer jeg fint å kaste tomme shampoflasker.

[Gjest Tex]

Jeg er sånn som sønnen din ennå jeg.....

Datteren min også er sånn....

Enkelte av oss er bare slik........

[Lille Rosin]

Jeg har en datter på 6 år som er slik. Kan være ganske slitsomt i perioder ja. Du vil ikke tro hva hun har samlet på rommet sitt. Siden hun er det første barnet mitt har jeg mange ganger lurt på om dette er normalt. Har sikkert gjordt mye feil ang. dette også. Men etterhvert har jeg godtatt " sorgen" hennes. Det vil si at jeg har fjernet og kastet ting, men latt henne sørge seg ferdig. Trøstet og forklart. Synes faktisk det har gått mye bedre nå etter at jeg tatt sorgen hennes på alvor.

En krevende prosess. :-(