Hva skal til for at man blir fratatt omsorg for sitt eget barn?

[Gjest Månestøv]

Bekymrer meg en del for dette, særlig etter flere tråder som har vært her. Jeg er gravid og under utdanning, samtidig som jeg har en personlighetsforstyrrelser, og slitt en del. Bor sammen med barnefar som er frisk og ressurssterk, men bekymrer meg en del for at fortiden min med barnevern og psykiatrisk skal ødelegge for oss. Jeg vet vi kommer til å klare oss fint, men vil tro psykologen jeg har nå vil sende inn en bekymringsmelding når jeg forteller henne at jeg er gravid. Vurderer å bytte psykolog, men usikker på om der er uten hensikt. Setter pris på tilbakemeldinger.

[AnonymBruker]

Tja, i tilfeller som ditt er det vel bare greit med litt oppfølging så dere vet at dere gjør det beste for barnet?

Det er en lang prosess mot å bli fratatt omsorgen for barnet sitt, eventuelt må noe drastisk skje som gjør at det er en grunn til å gå inn i en familie med tiltak som dette (rusmisbruk osv).

Det er ingen automatikk i at du skal følges opp av barnevernet pga din bakgrunn. Om det skjer noe og det sendes bekymringsmelding fra psykolog, lege eller helsesøster er det basert på en faglig vurdering og da må du bare finne deg i at BV undersøker forholdene.

Slapp nå av.

Anonym poster: f92e54f901421c3c408db40e871e87ec

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt, og hadde en voldsom utagering i begynnelsen av tenårene. Barnevernet ble tilkalt, og jeg ba på min knær om hjelp til å komme meg bort. Etter mye om og men fikk jeg et havnet jeg i fosterhjem ved at min mor frivillig gav meg opp.

Så ja, det skal MYE til.

Anonym poster: 687c63b34197bbc8fb7addac48c80589

[AnonymBruker]

Det skal sinnsykt mye til for at domstolen godkjenner å ta vekk et barn fra foreldrene dine. Da skal det være akutt fare for barnets ve og vel.

Men, det høres kanskje ut som om du burde jobbet med problemene dine og lagt dine egne issues med barnevern oppvekst, psykiatri, innleggelser og sånt bak deg, før du setter barn til verden. For jeg har sett så altfor ofte at barnevernsoppvekst og psykiske problemer går i arv.

Anonym poster: eedc65a59fbaf75ea155f34c301cd99a

[AnonymBruker]

TS er allerede gravid.

Anonym poster: f92e54f901421c3c408db40e871e87ec

[frøkna]

Barnevernet er der for å hjelpe. Før de tar barnet vil de prøve flere tiltak for at barnet skal få bli, som kursing av foreldre, avlastning, og råd til foreldre.

Å flytte barnet til en fosterfamilie er en belastning for barnet i seg selv og blir bare gjort om det er veldig gode grunner til det.

[Gjest Purple Haze]

Bekymrer meg en del for dette, særlig etter flere tråder som har vært her. Jeg er gravid og under utdanning, samtidig som jeg har en personlighetsforstyrrelser, og slitt en del. Bor sammen med barnefar som er frisk og ressurssterk, men bekymrer meg en del for at fortiden min med barnevern og psykiatrisk skal ødelegge for oss. Jeg vet vi kommer til å klare oss fint, men vil tro psykologen jeg har nå vil sende inn en bekymringsmelding når jeg forteller henne at jeg er gravid. Vurderer å bytte psykolog, men usikker på om der er uten hensikt. Setter pris på tilbakemeldinger.

Det går ingen automatikk i at psykisk syke havner under BV kun fordi man er psykisk syk. Psykisk sykdom kan ramme en når som helst i livet, og i ulik grad. Om psykologen mener det er grunnlag for at dere skal følges opp av BV når barnet er født, er det sannsynligvis grunner til det.

Jeg har jobbet med barn i mange år, og har selvfølgelig vært borti mange familier hvor en av foreldrene har psykisk sykdom. Noen av de hadde oppfølging av BV, andre ikke.

[Gjest Mockinjay]

Barnevernet har jeg aldri likt, og jeg kommer aldri til å like de heller. Jeg ble banket hele min oppvekst, og drøsser av bekymringsmeldinger ble sendt. Null skjedde. Null.

Når jeg ble eldre ble jeg "vanskelig og utagerende" , og da va bv der på flekken og skulle sende meg på ungdomshjemmet. Til tross for at min mor hadde vært flink nok til å hive min voldelige far ut av huset.

En venninne av meg ble gravid veldig ung, type 15 år. Og hun ville jo så gjerne beholde barnet. Foreldrene hennes var villige til å stå som verger. Men når de gravde i arkivene fant de ut at moren hennes hadde vært alkoholiker for 20 år siden. Da gikk det ikke tydeligvis lengere. Hun ble ringt hverdag med lovnader om at de skulle ta barnet i fra henne, og når hun fødte sto den forbannede dritt kjerringen utenfor fødestuen. Men barnet var dødfødt, kroppen hadde avstøtet det under alt stresset. Tror kanskje at den dama der mistet jobben, håper det i alle fall..

En annen venninne av meg mistet omsorgsretten fordi bf flyttet fra henne og barnet , og hun tidligere hadde utalt til legen ; " jeg er så glemsk i ammetåka, Gud vet hva som hadde skjedd om ikke bf var der!" Hadde aldri skjedd noe alvorlig, men sånne nesten ulykker. (Glemte nesten bremsene på barnevogna, glemte nesten og skjekke temperaturen på flaska.) Jeg mener jo at hun ikke har gjort noe galt , men hun overdramatiserer jo veldig selv når hun skal fortelle..

[Gjest Magdalene]

En annen venninne av meg mistet omsorgsretten fordi bf flyttet fra henne og barnet , og hun tidligere hadde utalt til legen ; " jeg er så glemsk i ammetåka, Gud vet hva som hadde skjedd om ikke bf var der!" Hadde aldri skjedd noe alvorlig, men sånne nesten ulykker. (Glemte nesten bremsene på barnevogna, glemte nesten og skjekke temperaturen på flaska.) Jeg mener jo at hun ikke har gjort noe galt , men hun overdramatiserer jo veldig selv når hun skal fortelle..

Tydeligvis så vet du ikke hele sannheten. Ingen blir fratatt barns pga en slik kommentar.

[Niennas]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Niennas, mod.

[Gjest Månestøv]

Tusen takk for gode svar! Bekymrer meg nok litt uten grunn da. Det er klart jeg gjerne tar i mot hjelp fra barnevernet, om jeg ser at jeg ikke strekker til. Har bare hørt mye og har dårlige erfaringer fra barnevernet selv.

[Gjest O___o]

Bekymrer meg en del for dette, særlig etter flere tråder som har vært her. Jeg er gravid og under utdanning, samtidig som jeg har en personlighetsforstyrrelser, og slitt en del. Bor sammen med barnefar som er frisk og ressurssterk, men bekymrer meg en del for at fortiden min med barnevern og psykiatrisk skal ødelegge for oss. Jeg vet vi kommer til å klare oss fint, men vil tro psykologen jeg har nå vil sende inn en bekymringsmelding når jeg forteller henne at jeg er gravid. Vurderer å bytte psykolog, men usikker på om der er uten hensikt. Setter pris på tilbakemeldinger.

Hva med å si i fra til barnevernet selv?

På den måten vil du kunne være føre var - spille med åpne kort.

At du selv har erfaringer fra barndommen med barnevernet og det at du har personlighetsforstyrrelser - betyr ikke nødvendigvis at du vil utgjøre noen bekymring - verken for psykologen din, eller for barneverntjenesten.

[Gjest Glenn]

Skjønner ikke hvem som har kalt deg personlighetsforstyrret. Bare på ditt innlegg her er det minst to ganger du ikke kvalifiserer til dette. Skulle vært morsomt å se hva slags psykolog som har skrevet din diagnose. En klinisk psykolog uten viten vil jeg tro.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvem som har kalt deg personlighetsforstyrret. Bare på ditt innlegg her er det minst to ganger du ikke kvalifiserer til dette. Skulle vært morsomt å se hva slags psykolog som har skrevet din diagnose. En klinisk psykolog uten viten vil jeg tro.

Dette er et merkelig innlegg.. Det finnes mange forskjellige personlighetsforstyrrelser. Hvordan kan du utifra et par innlegg på et forum utelukke at hun har en av dem? Forøvrig er det en gammel tråd. Men at du skal utelukke en eksisterende diagnose stillt av fagperson over lang tid er helt drøyt.

Utover det vil jeg tilføye at det er mange foreldre der ute med lignende diagnoser som fungerer veldig bra i forhold til barna sine. :-) godt at du har kontakt med hjelpere som ser deg og hvordan du har det, og som kan støtte deg på de områdene som er vanskelige for deg.

Anonym poster: e09f8558d4e34aef9265afd20e93052c

[Gjest Raggy]

Jeg ba selv om hjelp fra barnevernet til mine barn når jeg var veldig psykisk syk siden bup anbefalte det. Det var kun positivt, noen tiltak fungerte bedre enn andre. Men jeg har ikke noe negativt å si om barnevernet annet enn at de tok meg og barna på alvor.

Min diagnose var de ikke så opptatt av sa de, de var mer opptatt av hvordan barna hadde det. Når de hadde vært inne en stund fant vi ut i fellesskap at det ikke var noe hjelpebehov men at vi kunne ta kontakt visst de skulle endre seg.

[Gjest Gjest]

Barnevernet er der for å hjelpe. Før de tar barnet vil de prøve flere tiltak for at barnet skal få bli, som kursing av foreldre, avlastning, og råd til foreldre.

Å flytte barnet til en fosterfamilie er en belastning for barnet i seg selv og blir bare gjort om det er veldig gode grunner til det.

Barnevernet er der for å hjelpe. Før de tar barnet vil de prøve flere tiltak for at barnet skal få bli, som kursing av foreldre, avlastning, og råd til foreldre.

Å flytte barnet til en fosterfamilie er en belastning for barnet i seg selv og blir bare gjort om det er veldig gode grunner til det.

At barnevernet er her for å hjelpe og at du som mor skal være takknemlig for oppfølging fra institusjonene er latterlige utsagn i mine øyne. Forstår veldig godt dine bekymringer, dette er i n s t i t u s j o n e r, ikke venner, bekjente eller privatpersoner som blir riktig kjent med deg, det er lett for dem å handle ut fra stereotypen de tror du faller under. Jeg vil tro det finnes "flinke" og "mindre flinke" folk som jobber i barnevernet, men klart det er skummelt å føle at man kan bli overvåket for ingenting, og, i verstefall, av noen som kanskje ikke ser din individuelle situasjon. I det hele tatt er en bekymringsmelding et stressmoment under svangerskapet og etter fødsel, har ikke selv fått bekymringsmeldinger i forhold til min datter, men har vært i kontakt med f.eks Ullevålsteam ved eget initiativ, og veit at den feilen gjør jeg ikke igjen. Det eneste de "hjalp" meg med var å påføre meg en masse stress og unødvendige bekymringer i et helt normalt svangerskap, tvinge meg til å avlegge urinprøver tre ganger i uka til tross for at jeg ikke ruset meg eller drakk alkohol, spurte meg gjentatte ganger om jeg ikke bare skulle adoptere bort barnet jeg ventet, og så klart mestret de også å fortelle meg at jeg aldri kan bli en god mor pga søvnvansker og lignende bullsh***. På to møter, der de forskjellige legene, psykologene og statsansatte stortsett snakket, følte de at de hadde grunn og rett til å si disse tingene, noe som er avskyelig, skremmende og helt helt helt utrolig at de kan gjøre noe sånt uten grunnlag! Hold deg unna denne typen "hjelp" om du ikke virkelig har behov for noen utenifra, og husk at Norge er et land der det ikke skjer så mye, og disse menneskene trenger å vise til statistikker... Vil også råde deg til å ikke lytte til hva folk her på forumer o.l. tror er lov og ikke lov, det dukker stadig opp nye lover også, så informer deg skikkelig, ring frirettshjelp f.eks og hør med dem hva evt barnevern faktisk kan gjøre og ikke, så slipper du å være bekymret og babyen din har det mye bedre inni deg:)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Psykologen min mener jeg kommer til å bli en fantastisk mor, tross min oppvekst og mine problemer. Så det er nok ikke noe automatikk i det slikt sett. Barnevernet kan godt bli koblet inn for å hjelpe til, når de først var inne i bildet hos meg i oppveksten var de til litt hjelp og ødela ikke noe mer slikt sett.

Kanskje du skal spørre henne hvordan hun tror du blir som mor før du avslører graviditeten?

Jeg så nå at det er en gammel tråd. Jaja, jeg svarer nå allikevel.

Anonymous poster hash: 98888...e17

[AnonymBruker]

Psykologen min mener jeg kommer til å bli en fantastisk mor, tross min oppvekst og mine problemer. Så det er nok ikke noe automatikk i det slikt sett. Barnevernet kan godt bli koblet inn for å hjelpe til, når de først var inne i bildet hos meg i oppveksten var de til litt hjelp og ødela ikke noe mer slikt sett.

Kanskje du skal spørre henne hvordan hun tror du blir som mor før du avslører graviditeten?

Jeg så nå at det er en gammel tråd. Jaja, jeg svarer nå allikevel.

Anonymous poster hash: 98888...e17

Jeg tenker at det å ha en psykisk lidelse eller det å være deprimert kan skje alle. Og at du ikke har vært deprimert eller har noen andre psykiske lidelser vil ikke si at du aldri får det og det vil i hvertfall ikke si at du er en god forelder i hvertfall. Mine foreldre har ingen diagnose, men Gud bedre de skulle aldri ha blitt foreldre!!

Jeg selv slet da jeg var yngre, men min lege sa at han mente det ikke ville være noe problem og at jeg kom til å bli en god mor. Dette er en lege som har vært der gjennom hele perioden jeg slet, og jeg hauker egentlig ikke men jeg tror jeg har hatt han siden jeg ble født.

Men hvis psykologen til ta nå sender en bekymringsmelding, så vil jeg si at da er det grunnlag for det. En psykolog gjør ikke dette automatisk!

Anonymous poster hash: cdb31...f4a

[AnonymBruker]

At barnevernet er her for å hjelpe og at du som mor skal være takknemlig for oppfølging fra institusjonene er latterlige utsagn i mine øyne. Forstår veldig godt dine bekymringer, dette er i n s t i t u s j o n e r, ikke venner, bekjente eller privatpersoner som blir riktig kjent med deg, det er lett for dem å handle ut fra stereotypen de tror du faller under. Jeg vil tro det finnes "flinke" og "mindre flinke" folk som jobber i barnevernet, men klart det er skummelt å føle at man kan bli overvåket for ingenting, og, i verstefall, av noen som kanskje ikke ser din individuelle situasjon. I det hele tatt er en bekymringsmelding et stressmoment under svangerskapet og etter fødsel, har ikke selv fått bekymringsmeldinger i forhold til min datter, men har vært i kontakt med f.eks Ullevålsteam ved eget initiativ, og veit at den feilen gjør jeg ikke igjen. Det eneste de "hjalp" meg med var å påføre meg en masse stress og unødvendige bekymringer i et helt normalt svangerskap, tvinge meg til å avlegge urinprøver tre ganger i uka til tross for at jeg ikke ruset meg eller drakk alkohol, spurte meg gjentatte ganger om jeg ikke bare skulle adoptere bort barnet jeg ventet, og så klart mestret de også å fortelle meg at jeg aldri kan bli en god mor pga søvnvansker og lignende bullsh***. På to møter, der de forskjellige legene, psykologene og statsansatte stortsett snakket, følte de at de hadde grunn og rett til å si disse tingene, noe som er avskyelig, skremmende og helt helt helt utrolig at de kan gjøre noe sånt uten grunnlag! Hold deg unna denne typen "hjelp" om du ikke virkelig har behov for noen utenifra, og husk at Norge er et land der det ikke skjer så mye, og disse menneskene trenger å vise til statistikker... Vil også råde deg til å ikke lytte til hva folk her på forumer o.l. tror er lov og ikke lov, det dukker stadig opp nye lover også, så informer deg skikkelig, ring frirettshjelp f.eks og hør med dem hva evt barnevern faktisk kan gjøre og ikke, så slipper du å være bekymret og babyen din har det mye bedre inni deg:)

Lykke til!

Det er alltid noen som faller utenom.

Jeg er glad for at eksen min ble tatt fra sin alkoholiserte mamma (og det er han og!)

Jeg er enda mer glad for at BV kunne kontaktes når en mor flyttet ut fra sitt hus, uten å ta med seg sine 3 barn på 3 mnd, 2 år og 4 år. (Og det er barna også som i dag er over 40)

Det passer seg også helt fint at foreldrene som ikke vil sitt barns beste blir tatt fra seg barna sine når de ikke vil, jeg presiserer VIL, endre på sin skadelige adferd.

Anonymous poster hash: 9f656...623