Å få igjen selvrespekten, samt klare å glemme løgnene hans?

[Gjest Pia83]

Jeg har vært sammen med kjæresten i to og et halvt år nå. Det har vært to episoder der han har løyet for meg.

1) Første månedene vi var sammen, var han utro med en gammel flamme av seg. Det skjedde én gang, og episoden er så og si tilgitt (ikke glemt, men..) siden vi var i startfasen og begge var usikre på hverandre.

2) Han fikk ei ny venninne i fjor. Jeg følte det var noe galt, men han nektet på at denne jenta var intr i han. Jeg var ekstra sårbar og mistenksom pga jenta han var utro med i begynnelsen. Jeg fant så en mail til han fra henne, der hun sier at hun "ga han sommerfugler i magen" osv. Ergo hun var forelsket i han. Han innrømte (plutselig husket) at han hadde fått denne mailen. Likevel har han altså møtt henne i full viten om at hun var intr i han.

Jeg var på ferie en uke i fjor sommer, og jeg vet at de to hang sammen en kveld. De var til og med innom leiligheten vår, visstnok bare for å hente mobilen hans som han påsto han hadde glemt - de dro så videre på en fest hos en venninne av henne. Det jeg tror, men han nekter for, er at de kan ha hatt sex i leiligheten vår denne kvelden. Jeg tror han på et vis, men følelsen jeg sitter igjen med er å IKKE VITE.

Første episode VET jeg hendte. Så dette tenker jeg ikke på lenger.

Det er denne andre jenta (som han nå ikke har kontakt med fordi han skjønte at det ble feil overfor meg) jeg er bekymret for, siden jeg ikke har bevis for at det IKKE skjedde noe.

Jeg og samboeren min har hatt det bedre siden den kvelden vi pratet ut om "jente nr 2". Jeg sa til han den kvelden at jeg ikke skulle ta opp dette igjen. Selv om vi har hatt det fint nå det siste halvåret, vi har til og med bestemt oss for å få barn og kjøpe en større leilighet, så dukker det altså opp slike kvelder som i kveld, der jeg sitter og tenker over "hva hvis det skjedde noe mellom han og henne" - og det gnager på selvrespekten min.

Siden jeg nå har sagt til han at jeg tror på han (og jeg tror på han også, mesteparten av tiden), ønsker jeg ikke ta det opp med han at jeg føler det slik igjen. Mulig jeg bør gå til psykolog.. Jeg blir gal av å ikke vite helt sikkert!

Er det noen der ute som har opplevd lignende, som kan gi meg noen råd om hvordan jeg kan prøve glemme dette, og slutte å få "dagmareritt" om at han og hun har hatt sex? I perioder tenker jeg på det flere ganger i uken, det dreper meg innvendig.

PS. Ønsker ikke meninger om det faktisk skjedde noe eller ei.

[mckinley]

Det der høres helt grusomt ut. Jeg tror aldri du vil kunne stole helt på mannen din, det hadde i hvert fall aldri jeg klart. Hvordan klarer du å bygge en fremtid med ham da? Og barn? Jeg skal ikke legge meg noe oppi det, men det jeg kan si med sikkerhet, for å besvare spørsmålet ditt, er at du aldri vil kunne glemme det som skjedde. Bildene av ham og hun jenta vil alltid hjemsøke deg i mer eller mindre grad. Jeg mistenker at du er klar over dette selv, kanskje du ikke vil være det?

Jeg har selv vært utsatt for noe lignende, og jeg klarte aldri å tilgi ham, det var for sårt og for vondt. Hva er det jeg mangler, tenkte jeg. For noe måtte det være. Og hva vet jeg om at det ikke vil gjenta seg?

Jeg ble nødt til å beskytte meg selv og gjorde det dermed slutt. Det var kjempetrist, jeg elsket ham jo, så jeg forstår at du kanskje opplever det jeg skriver som et angrep på kjæresten din. Dere har det sikkert helt topp ellers, men jeg har dessverre ingen bedre råd til deg enn at, hvis du vil være sammen med ham, blir du på en eller annen måte nødt til å forsone deg med ideen om at han har vært utro, at han kanskje har vært det flere ganger enn han sier og at han kanskje vil være det igjen. Det er tungt å leve med, men med god kommunikasjon og full åpenhet fra hans side (noe du i aller høyeste grad kan kreve), kan det sikkert fungere.

[Gjest Pia83]

Det der høres helt grusomt ut. Jeg tror aldri du vil kunne stole helt på mannen din, det hadde i hvert fall aldri jeg klart. Hvordan klarer du å bygge en fremtid med ham da? Og barn? Jeg skal ikke legge meg noe oppi det, men det jeg kan si med sikkerhet, for å besvare spørsmålet ditt, er at du aldri vil kunne glemme det som skjedde. Bildene av ham og hun jenta vil alltid hjemsøke deg i mer eller mindre grad. Jeg mistenker at du er klar over dette selv, kanskje du ikke vil være det?

Jeg har selv vært utsatt for noe lignende, og jeg klarte aldri å tilgi ham, det var for sårt og for vondt. Hva er det jeg mangler, tenkte jeg. For noe måtte det være. Og hva vet jeg om at det ikke vil gjenta seg?

Jeg ble nødt til å beskytte meg selv og gjorde det dermed slutt. Det var kjempetrist, jeg elsket ham jo, så jeg forstår at du kanskje opplever det jeg skriver som et angrep på kjæresten din. Dere har det sikkert helt topp ellers, men jeg har dessverre ingen bedre råd til deg enn at, hvis du vil være sammen med ham, blir du på en eller annen måte nødt til å forsone deg med ideen om at han har vært utro, at han kanskje har vært det flere ganger enn han sier og at han kanskje vil være det igjen. Det er tungt å leve med, men med god kommunikasjon og full åpenhet fra hans side (noe du i aller høyeste grad kan kreve), kan det sikkert fungere.

"Problemet" mitt er at jeg ikke vet om det har skjedd noe. I teorien, og i følge han selv, har det IKKE skjedd noe mellom han og jenta (altså den nye venninna). Han sa at han løy om kontakten med henne fordi han var redd for at det skulle oppfattes som noe a la utroskapet/"episode nr 1".

Skal jeg da bare anta at det har skjedd noe, og stikke mens jeg kan? Hva om han faktisk snakker sant? I såfall vil jeg jo være sammen med. Problemet er usikkerheten min, at jeg ikke klarer stole på han fordi han har vært utro en gang før.

Ville du stukket om du ikke visste om det hadde skjedd eller ei?

[mckinley]

Det kommer an på hva magefølelsen min fortalte meg. Om jeg dypest hadde trodd at det hadde skjedd noe og at jeg på et eller annet nivå visste at jeg aldri ville stole på ham, ja, da hadde jeg stukket. Men du må jo bare kjenne etter og være helt ærlig med deg selv. Kan du leve i den usikkerheten? Vil du noen gang bli sikrere?

På den annen side, jeg har vært utro selv en gang, jeg. Og jeg elsket kjæresten min som bare juling. Det ville vært veldig smertefullt hvis han hadde forlatt meg på grunn av én dum kveld som ikke hadde noen verdi for meg.

[Gjest Pia83]

Det kommer an på hva magefølelsen min fortalte meg. Om jeg dypest hadde trodd at det hadde skjedd noe og at jeg på et eller annet nivå visste at jeg aldri ville stole på ham, ja, da hadde jeg stukket. Men du må jo bare kjenne etter og være helt ærlig med deg selv. Kan du leve i den usikkerheten? Vil du noen gang bli sikrere?

På den annen side, jeg har vært utro selv en gang, jeg. Og jeg elsket kjæresten min som bare juling. Det ville vært veldig smertefullt hvis han hadde forlatt meg på grunn av én dum kveld som ikke hadde noen verdi for meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Jeg tar en stor risiko ved å stikke, mtp at vi har det bra nå, er på leilighetsjakt, vil ha barn etc. Har tatt det opp med han flere ganger tidligere, og han blånekter på at det har skjedde noe mellom de. Vet dette er vanskelig for dere å svare på. Skal jeg la noe som KANSKJE har skjedd for 1 år siden ødelegge for framtiden vi kan få sammen? Jeg er vel kanskje redd for at OM det har skjedd noe, skal komme fram i lyset om noen år..

Finnes det noen teknikker for å komme over dette? Han blir bare frustrert når jeg tar det opp, og hvis han faktisk snakker sant, skjønner jeg jo at han blir frustrert.

Hva hvis han snakker sant. Hvordan skal jeg klare å komme i balanse igjen, personlig? Hvordan snakke med han for å få han til å forstå at det ikke er så lett å stole på han med dette?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart å stole på denne mannen. Er man i stand til å være utro iløpet av et forholds første måneder - hvor man liksom skal være temmelig forelsket - er man i stand til å være utro når som helst.

Anonym poster: e0f808ec8a9166e345c38f1ad982d1a0

[mckinley]

At han blir frustrert når du tar det opp, det får han bare tåle. Hvis han snakker sant er det selvfølgelig irriterende å bli mistrodd, men du har jo god grunn til å være i tvil. Det fins jo ikke noen quick fix her, det tror jeg du vet sjøl, det fins ikke noen magiske pusteteknikker som sletter deler av hukommelsen din, du må bare ta tida til hjelp hvis du gidder. Prøv å få ham til å sette seg inn i situasjonen om det var omvendt. Hvis du var utro, ville han stolt blindt på deg etter det osv.

[Hecubaa]

Dette innlegget kunne jeg nesten skrevet selv for to år siden. Dessverre er det nok som andre her sier; du vil aldri få vite sikkert hva som skjedde og ikke skjedde, og dette er noe som både kommer til å plage deg og prege forholdet lenge. Du må vel enten selv sette en strek for tankene dine og på sett og vis starte forholdet med blanke ark og tillate deg selv å være godtroende en stund ELLER innse at du sannsynligvis alltid kommer til å gå rundt med ødeleggende tanker i hodet og en klump i magen og derfor ende forholdet.

[Gjest Pia83]

Det kommer an på hva magefølelsen min fortalte meg. Om jeg dypest hadde trodd at det hadde skjedd noe og at jeg på et eller annet nivå visste at jeg aldri ville stole på ham, ja, da hadde jeg stukket. Men du må jo bare kjenne etter og være helt ærlig med deg selv. Kan du leve i den usikkerheten? Vil du noen gang bli sikrere?

På den annen side, jeg har vært utro selv en gang, jeg. Og jeg elsket kjæresten min som bare juling. Det ville vært veldig smertefullt hvis han hadde forlatt meg på grunn av én dum kveld som ikke hadde noen verdi for meg.

Dette gikk meg litt til hodet, og jeg sjekket mailen hans på nytt nå. Fant en mail fra en kompis som skulle på festival med den gjeldende jenta, der samboeren min så sier: Sweet! Boner-materiale.

Tror jeg må slutte å sjekke mailen hans. Men nå vet jeg iallefall at på det tidspunktet han møtte henne mens jeg var på ferie, så syntes han altså at hun var "boner-materiale".

[Gjest Gjest]

herregud, selvfølgelig hadde han sex med henne. Han lyver!

Og hvem skaffer seg jentevenner, eller gutter venner helt plutselig midt i et forhold? og skal plutselig henge med de hele tiden.