Det å ha barn sammen med en man ikke lever sammen med

[Gjest Anonymous]

Jeg var alene under hele svangerskapet. Barnet mitt var 6 mnd første gangen hennes far møtte henne. Da hun var 1 år, flyttet vi til samme by som han. Jeg gjorde det fordi jeg ville gi ham og datteren min en sjanse til å skape et godt og nært forhold mens hun ennå var liten. De første par månedene måtte jeg mase på ham for at han skulle gjøre en innsats i forhold til sin datter. Etterhvert fikk vi en samværsavtale som vi nå har holdt oss til i 7 mnd. Jeg synes det har fungert greit. Men må være varsom med hva jeg tar opp med barnefar, da han har meget kort lunte, og ikke tåler kritikk. Nå i det siste har datteren min begynt å si "nei" når jeg snakker om pappaen, og hun vil ikke til ham. Hun gråter voldsomt av og til når jeg leverer henne, men barnefar sier det går over straks jeg er ute av døra. Når jeg henter henne, vil hun fortest mulig ut derfra.

Hele tiden har barnefar vært meget opptatt av meg, og "glemt" sin datter på en måte... Han sier ofte; "Du kan ikke gjøre som du vil, så lenge jeg er med i bildet". Han truer også med bråk (hva nå det betyr) hvis jeg noen gang hindrer ham i å se sin datter. Jeg har hele veien gjort akkurat det motsatte....har gang på gang sagt til ham at han når som helst kan komme å hente sin datter om han vil være sammen med henne. Hittil har han KUN holdt seg til våre avtaler...

Utifra alt det han sier til meg, og handlingene hans, virker det som det er meg han fokuserer på, og ikke vår datter. Summen av alt får meg til å føle at han prøver å ha en form for kontroll over meg. Det virker faktisk ikke som han føler inderlig kjærlighet for jenta vår, men at han bruker henne som et middel for å nå frem til meg.

Jeg er veldig usikker på ham, og har det ikke godt inne i meg når datteren vår er hos ham. Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg kan ikke prate med barnefar om noe av dette. Han vil ta alt som kritikk, og så er helvete løs. Han påstår at jeg tror datteren vår er min eiendom, og gjør alt til det beste for meg selv. Jeg derimot føler at jeg har lagt alt til rette for ham og vår datter, og at jeg nå ikke vil strekke meg lenger.

[Laina]

Dette problemet har jeg aldri hatt. Selv om jeg var alene i svangerskapet, hadde jeg en barnefar som ønsket å stille opp. Det tok litt tid etter datteren min var født før han faktisk stilte opp, men jeg tror det var fordi han trengte tid til å venne seg til å være far. Ikke alltid lett for menn å forholde seg til bittesmå babyer. Men fra hun var 6 mnd, begynte han å ha henne jevnlig. I begynnelsen var det bare noen timer om gangen, men gradvis økte vi samværet til hver 2. helg. Datteren min har ALDRI vist tegn til at hun ikke vil til ham. Når hun var 2 år kalte hun opp alle dukkene sine etter pappaen sin. Jeg og faren hennes har et veldig åpent forhold, og kan snakke om og diskutere alt mulig. Og vi er begge enige om hva som er viktig i forhold til henne. Så jeg har vært svært heldig. Ingen bekymringer ift hans omsorgsevne.

Jeg tror det er lurt av deg å ta signalene datteren din gir deg. Og om faren ikke er til å snakke til/med har du jo et problem ift hvordan du skal følge det opp. Men uansett er det jo ditt ansvar at hun har det bra. (Selvfølgelig også hans, men om han ikke tar det ansvaret, må du gjøre det.) Det kan høres veldig drøyt ut, men det går an å ta kontakt med barnevernet. Fortelle om din bekymring, og la de være mellommenn. (Hvis det viser seg helt umulig å prate med barnefar.) Barnevernet vil ikke nekte ham samvær dersom det ikke er noen grunn til det. Men de kan samtale med ham om hvordan samværet er, om det er ting som burde forbedres. Dette krever jo også et visst samarbeid fra hans side. Uansett kan det være lurt å ta kontakt med barnevernet for å fortelle om din bekymring. Der er det "nøytrale" mennesker som ser det fra en litt annen vinkel.

Hva slags bråk er det han truer med? Jeg syns også det høres ut som han ikke setter datteren deres først, dersom han truer med å lage bråk. Dette er uheldigvis et vanlig problem for foreldre som ikke lever sammen. De bruker barna i en maktkamp og hevnaksjon mot hverandre. Og til syvende og sist er det barna det går ut over.

Uansett skal du ikke finne deg i at datteren din kanskje ikke har det bra sammen med far, og han bør være villig til å diskutere selv de enkleste ting med deg. Aner ikke hvilke andre råd jeg kan gi deg. Men et lykke til kan du kanskje trenge?

[Gjest heggec]

Lytt til dottra di og hald ho heime. Han kan ikkje lage noko helvete for deg så lenge ho ikkje ønsker og vere med han.

Eg hadde akkurat same problemet. Det er barnet så har rett til og sjå sin far og IKKJE faren så har rett til og sjå barnet.

[Gjest Madam Felle]

Lytt til dottra di og hald ho heime. Han kan ikkje lage noko helvete for deg så lenge ho ikkje ønsker og vere med han.

Eg hadde akkurat same problemet. Det er barnet så har rett til og sjå sin far og IKKJE faren så har rett til og sjå barnet.

Og dette skal en liten jente på knappe to år bestemme? :o

Barn i den alderen liker seg best der de er tryggest, og det er jo selvfølgelig hos deg siden du er den nærmeste. Kanskje dere kan sitte dere ned å prate sammen. La han fortelle hva de gjør på når de er sammen han og datteren. At du rett og slett stiller deg åpen til å få dette til å fungere.

Det kan hende du kanskje må gi litt mer av deg selv for å få dette til å fungere. Men det kan igjen gi både deg og datteren din mye i fremtiden.

[Gjest Anonymous]

Man MÅ ikke beholde kontakten med sin mor eller far for ENHVER pris.

Man MÅ ikke gjøre noe som i lengden tapper en for energi.

Hvis din datter har det bedre uten denne mannen, hvorfor da insistere på å se ham. Det kan da holde med at din datter kan oppsøke ham frivillig når hun blir større- om hun ønsker. OG at pappaen FRIVILLIG kan besøke henne når han vil?

Det er da ingen regel som sier at DU er den ansvarlige for at HAN skal presses til å se datteren sin?

Liker du oppmerksomheten fra ham? Vil du egentlig ha ham tilbake fordi du ikke har en mann i livet ditt nå?

Prøv å skill dine behov og din datters behov. Analayser HVA det er denne mannen bringer med seg inn i livene deres. Er det ikke noe å skryte av forsøk å holde avstand til ham. Og la ingenting hindre deg fra å flytte ti en annen by og finne deg en jobb der. Og la datteren din finne seg en skole og et fas oppvekstmiljø. Uten denne mannen, som faktisk ikke høres helt god ut.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Fra hovedinnlegger...

Jeg liker ikke oppmerksomheten fra ham... Hvis jeg skulle vært skikkelig egoistisk, hadde jeg flyttet til en annen kant av landet (byen der jeg har veldig lyst å bo). Jeg liker ikke faren til barnet mitt, men hva skal man gjøre da? Jo, man setter sitt barns behov foran sitt eget. Jeg har giftet meg, og jenta min har fått en flott stefar. Men jenta har en far, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe som forhindrer ham i å se vår datter. Men så veldig lett å ha med å gjøre er han ikke.... Nå har jeg tatt kontakt med et offentlig organ for å få råd om hvordan jeg skal takle barnefar.. Håper det hjelper.

[Gjest Mannen]

Lytt til dottra di og hald ho heime. Han kan ikkje lage noko helvete for deg så lenge ho ikkje ønsker og vere med han.

Eg hadde akkurat same problemet. Det er barnet så har rett til og sjå sin far og IKKJE faren så har rett til og sjå barnet.

Jeg blir skremt av å lese slikt :-( Alle som har barn som må til den andre forelderen annenvher helg vet godt hvor lite villige barna kan være i slike situasjoner. Humørsvingningene er ofte store, og de sutrer og vil ikke, det er en helt normal reaksjon, og betyr ikke at barnet ikke er glad i den andre forelderen. Ofte er det jo slik at ungen ikke vil reise i fra far og tilbake til mor igjen etter helgen også, da slår sutringen ut den andre veien. Betyr det da liksom at barnet ikke er glad i mor og vil være hos henne?

Og dette skal en liten jente på knappe to år bestemme?  :o  .

Ja ikke sant

Barn i den alderen liker seg best der de er tryggest, og det er jo selvfølgelig hos deg siden du er den nærmeste. Kanskje dere kan sitte dere ned å prate sammen. La han fortelle hva de gjør på når de er sammen han og datteren. At du rett og slett stiller deg åpen til å få dette til å fungere.

Det kan hende du kanskje må gi litt mer av deg selv for å få dette til å fungere. Men det kan igjen gi både deg og datteren din mye i fremtiden.

Kloke ord!

[Carrot]

Jeg ville tatt det opp min bekymring med de på helsestasjonen jeg :-) de er ofte langt flinkere til å gi råd om slike problemer enn "de kloke koner på KG" og de er dessuten flinke på å se forskjell på om det virkelig er noe som plager barnet ved far eller om det er savnet av mor som frembringer "nei" fra barnet...

[Gjest Sissi]

Det er BARNET du har et ansvar ovenfor, ikke faren. Barnet har rett til samvær, og du må selvsagt ikke hindre dette (og det inkluderer "negativitet" overfor ungen). Men - og dette er viktig - det er IKKE din oppgave å tilrettelegge for far! Dersom han ønsker et godt forhold til sitt barn har han et selvstendig ansvar for å få dette. Det betyr også at han må samarbeide. Det er ikke samarbeid å true med å lage helvete om en ikke får viljen sin!

Det er ingen grunn til at du skal legge deg flat for alle hans krav. Ditt fokus er ungen, ikke faren. Mener du at det er problematisk for BARNET så er det ditt ansvar å fokusere på det.

Man skal ta barn og deres reaksjoner på alvor. Det er altfor enkelt å si at det er "mors skyld" dersom ungen ikke vil til far.

Hvis du har muligheten til å flytte så hadde jeg sterkt vurdert å gjøre det.

Lykke til!