Overanstrenger jeg meg for kjæresten?

[mckinley]

kan dere slette dette?

Endret 23. november 2013 av mckinley

[AnonymBruker]

Jeg har også problemer med å sove sammen med kjæresten. Det kommer av frustrasjon over hans tiltaksløshet og holdninger til ting. Han er også veldig difus på ting som flytting osv, jeg blir gal av det...

Kan jo være så enkelt at det er uforutsigbarheten og mangel på trygghet som gjør det?

Anonym poster: 406890d2c7e8e6323e23b49fd56e7136

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[AnonymBruker]

Er det noen grunn til at du overanalyserer humøret hans? Hender det at det er noe galt uten at han sier noe?

Anonym poster: 2a285c8314091a399cbc3d056faf5587

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[Marsipan]

Kan det være nettopp seriøsiteten som gjør at disse problemene dukker opp? At du nå endelig har funnet en som du i utgangspunktet kunne tenke deg å dele livet med, men at du på grunn av baggasjen fra barndommen din, ikke tør stole på at det som er godt kan vare?

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[Gjest Lille-pus]

Basert på det du sier om nåtilstand og bakgrunn så våger jeg meg på en påstand;

Du trenger trygghet (stabilitet/'sikkerhet' mot store uforutsette hendelser) og forutsigbarhet (være klar over hva som skal skje et stykke frem i tid, muligheter for å planlegge eller finne løsninger før ting blir akutte) som 'grunnmur' i et forhold.

Du har ikke disse tingene nå, og det bidrar til at du definitivt ikke sover særlig godt.

Hvorledes har tryggheten og forutsigbarheten vært i tidligere forhold hvor du har sovet godt ?

Og har du da hatt denne stabiliteten i din eget tilværelse/liv når du ikke har bodd sammen med tidligere kjæreste® ?

Endret 1. desember 2012 av Lille-pus

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[Gjest Lille-pus]

Jeg bare mistenker at akkurat nå føler du at du ikke har et stabilt nok underlag i tilværelsen.

Det 'underlaget' jeg snakker om er alt som gjør at du har tilstrekkelig styring og kontroll over din hverdag, slik at du ikke overraskes av noe.

Jeg kjenner den igjen. I mitt tilfelle handlet det om økonomisk strying og kontroll etter å ha levd i et forhold hvor jeg plutselig ble oppringt av noen som fortalte at alt ville endre seg i løpet av 3 dager.

Jeg hadde bare fått løgner og falske betryggelser om ting som var i orden.

I mange år etterpå, og fremdeles, er det slik at jeg alltid tar høyde for at det kan komme en overraskelse som krever x ganger 10 talls tusen kroner, - med umiddelbar virkning.

Uten at jeg har tryggheten for at alt er under stålkontroll på økonomisiden vet jeg at jeg ville hatt de samme søvnproblemene som jeg hadde de 3 dagene dengang.

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[Gjest Lille-pus]

Hm, det var interessant. Men kan det virkelig være så enkelt (og komplisert) at alt jeg trenger er en avklaring for fremtiden? Tror du ikke det ligger mye i en generell utrygghet på ham generelt i og med at jeg er så bevisst på at han er i rommet til enhver tid? Og har du noen idé om hvordan man kan bli tryggere på et menneske?

Nja..... jeg ville tro du trenger tryggheten også for nåtiden i tillegg til fremtiden, trygghet på hvor mennesker står og hva de står for i relasjon til deg og hva de er til å stole på for/at de er til å stole fullt og helt på.Stole så godt på at du nesten kan overlate livet til dem fordi du vet de ikke svikter, eller gjør noe annet uten å si ifra i god tid så du får tiden du trenger til å tenke om og finne kompenserende tiltak.

Tillit og trygghet må bekreftes eller bygges, men noen måte å bygge denne tryggheten knyttet til andre mennesker har jeg intet godt svar på.

Det beste vil antageligvis være å la disse menneskene få vite at du har et sterkt behov for trygghet og stabilitet i tilværelsen din, og at de må være så snille og snakke med deg slik at dere kan finne gode metoder for å bygge den tryggheten.

Jeg blir nødt til å legge til en ting til:

Søvnen min ble akutt helt fin i hele sommer (fordi kjæresten min forandret seg og ble mye lettere å stole på) og rimelig fin frem til noen måneder siden. Jeg ble kjent med en i klassen min og utviklet noen romantiske følelser for ham. Har ikke vært utro, men har tilbrakt mye tid med denne mannen. Har nå kuttet ham ut i håp om at søvnen vil bli bedre. Vet ikke helt om han har noen sammenheng med søvnen, er ikke direkte forelsket, men kunne vært interessert om jeg var singel. Huff, fungerer som desperat søvndetektiv her, men... Hva tror dere?

Er kjæresten din klar over den gode effekten endringene hans resulterte i ?

Jo flere uavklarte tanker som spinner rundt i hodet jo vaskeligere å få den roen som trenges for å få sove godt, så om ikke direkte så indirekte kan jo denen mannen i klassen din bety noe.

Dog vil jeg tro han er mer ennå en dråpe i begret enn hovedårsaken.

- tror jeg.

[Gjest brutal mann]

Her er det mye diffust og ingen fasit. Veldig mye hvis om og men. Jeg tror en utenforstående sin hjelp til å sortere tanker kan være fint. Pluss at det virker som om du trenger å lære å tro på dine egne tanker om deg selv. Altså, jeg har et inntrykk av at du sliter med å sortere ut hva som er riktig for DEG.

uansett, så langt så er det lille-pus som gir de fornuftige svarene i denne tråden.

[AnonymBruker]

Har det alltid vært slik?

Anonym poster: 48f6e3f19452b318f83e9f4615334d7d

[AnonymBruker]

Hvis du ikke klarer å sove sammen med mannen, er han ikke rett. Det skal føles godt å kravle sammen i sengen. hvis det ikke føles godt, er det ikke rett person.

Anonym poster: 1ffa421d01695995a616713efb8d040c

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[mckinley]

.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[Gjest L]

Er det flere som har opplevd ikke å kunne sove godt med ett spesifikt menneske, men alltid sove bra ellers?

Hei. Jeg har det akkurat på samme måte som deg, og kunne bostavelig ha skrevet det samme. Jeg vokste opp med en enslig mor med store psykiske problemer, som jeg også måtte passe på. Jeg har vært i flere forhold, og det tar alltid uhorvelig lang tid før jeg føler meg trygg. Jeg er genrelt en skvetten, uttrygg person, som hele tiden må tolke mine omgivelser, og tror ofte det verste, til stor plage for meg selv og mine omgivelser. Nå er jeg i et nytt forhold, og alt uro og angst begynner på nytt - men jeg vet det vil roe seg engang. Jeg har prøvd å bli kjent med meg selv og mine reaksjoner, og det har hjulpet litt. Jeg får den samme sterke angsten hver gang (er ekstremt redd for å bli forlatt, og tror de fleste kommer til å svike meg) og må gjennomlide den - men prøver aktivt å være rasjonell, godta at jeg har følelsene - men vite at det er senskader jeg har etter barndommen, og ikke noe "feil" med den andre. Det kan lindre og hjelpe på det verste.

Ikke så dumt å snakke med en psykolog om dette. Det kan ta bort noen av de verste "demonene".

Ønsker deg lykke til. L