Blir man bedt i konfirmasjon....

[Gjest Lille Solstråle]

.....når man er kjæreste gjennom 11 måneder til storebror?

For jeg har svært liten lyst til å finne antrekk, gave og gjøre meg til en hel dag for verdens prektigste svigerfamilie

[Gjest Poirot]

Det ble ihvertfall min kjæreste når min lillebror konfirmerte seg. Det samme gjelt når mine fettere konfirmerte seg og deres søskens kjærester. Men vi inviterte ikke deres kjærester til vår konfirmasjon og omvendt, kun søskens kjærester.

Oj, det ble innviklet.

[AlleyCat]

Det vil jeg tro...

[Laina]

Men hvis du ikke har lyst til å gå i konfirmasjonen, kan du ikke si det til kjæresten din, da?

Men med verdens prektigste svigerfamilie, faller det kanskje ikke i god jord å takke nei til en evt. innbydelse?

[Gjest Madam Felle]

Du må jo før eller siden prøve å komme overrens med den siden av familien også. Blir du invitert ville jeg gått, for det viser at du vil prøve iallefall.

[Gjest Zalomine]

Om du ser seriøst på forholdet, BØR du gå om du blir invitert, for om du vil dele livet med denne fyren, d bør du klare å gå i konfirmasjonen til ett av hans søsken...

Jeg vil tro det er ganske normalt å be en kjæreste dersom forholdet har vart såpass lenge, og anses som seriøst ja.

Forøvrig: jeg var i barnedåp til min samboers fetter. Gutten er født ETTER at vi ble sammen. Gave ga vi sammen, og det føltes helt rett at jeg skulle være der, Vi visste at dette var et forhold som skulle vare.

Om du har tenkt å være sammen med denne fyren, da må du jo på et eller annet tidspunkt takle familien hans?

[Gjest Chica]

Når dere har vært sammen i 11 mnd skulle det være rart om de ikke ber deg, med mindre de har veldig stor familie og dårlig økonomi etc.

Jeg ble bedd i sambos søskenbarns konfirmasjon noen måneder etter av vi ble sammen. Dette så alle på som helt naturlig!

[Gjest Lille Solstråle]

Det er bare så tydelig at de ikke liker meg... Det er en veldig kristen familie, og jeg er ateist/agnostiker, så der er svaret. Jeg forsøker så godt jeg kan å delta i salmesanger rundt middagsbordet, svare pent og tekkelig for meg, kle meg ordentlig osv... Føler at jeg går på nåler når jeg er hos dem, så jeg regner med at dersom jeg blir invitert, er det bare av ren pliktfølelse fra deres side. Og det er da jeg har så mange vansker med å glede meg til å gå. På den annen side, hvis jeg ikke blir invitert blir jeg også lei meg :-( Klarer ikke bestemme meg for hva som er verst :-?

Kjæresten min setter både familien sin og meg høyt, og vil ikke gå mellom oss/ si fra om noe på noen måter.

[Gjest 1111]

Trist å høre at du ikke har noe godt forhold til familien hans. vel, jeg er ganske sikker på at du blir invitert, og det er jo bare en dag.. får vel bare ønske deg lykke til!

[Gjest Lille Solstråle]

Neei, jeg er ikke invitert

Ganske paradoksalt, egentlig, før ville jeg blitt sjeleglad for å slippe, men etter at de fleste her fortalte at det ville være normalt, blir jeg lei meg likevel.

Fin bekreftelse på at man ikke er godtatt av familien :-?

[Gjest Tex]

Om jeg hadde invitert deg kommer an på hvor gamle dere er og hvor mye tid du hadde tilbragt sammen med oss på forhånd.

Er dere i tyveårene og du har overnattet mange ganger, og sittet sammen med familien ved andre anledninger så hadde jeg invitert deg.

Er dere søtten og ser hverandre alle andre steder enn hjemme hos oss og vi knapt har håndhilst på hverandre, blir du ikke invitert hos meg.

[Gjest Lille Solstråle]

Om jeg hadde invitert deg kommer an på hvor gamle dere er og hvor mye tid du hadde tilbragt sammen med oss på forhånd.

Er dere i tyveårene og du har overnattet mange ganger, og sittet sammen med familien ved andre anledninger så hadde jeg invitert deg.

Er dere søtten og ser hverandre alle andre steder enn hjemme hos oss og vi knapt har håndhilst på hverandre, blir du ikke invitert hos meg.

Njaa, blir vel en slags mellomting... Han er rundt tyve, jeg er snart nitten. Jeg har gått inn og ut det siste året, og vært invitert til alle bursdager/ familieselskaper. De er kristne, så overnatting ville vært moralsk utelukket uansett alder, så lenge vi ikke er gift.

Det virker som om de fleste er uenige om hva som er riktig "etikette" når det gjelder dette, men at de er såpass kristne har nok en del å si.

[Gjest Tex]

Hvis du har vært i alle selskaper frem til nå ville jeg syns det var merkelig om du ikke ble bedt til konfirmasjonen.

[Gjest Anonymous]

Neei, jeg er ikke invitert

Ganske paradoksalt, egentlig, før ville jeg blitt sjeleglad for å slippe, men etter at de fleste her fortalte at det ville være normalt, blir jeg lei meg likevel.

Fin bekreftelse på at man ikke er godtatt av familien :-?

Kan det tenkes at de er så oppegående at de skjønner at det kan være vanskelig for ikke-religiøse deg å forholde seg til at de som familie legger stor religiøs vekt på denne dagen?

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært samboer med min sin i snart fire år og blir ikke bedt på søndagsmiddag engang, så det er ikke sikkert. I ditt tilfelle ville jeg heller ikke håpt på det. Du kan forøvrig sørge for at din kroniske og stadig tilbakevendende migrene blir oppdaget i god tid før konfirmasjonen, slik at du kan få et anfall den dagen.