Jeg orker snart ikke mer av min østers-kjæreste, råd?

[AnonymBruker]

Litt info. Vi er 20 og 23 år gamle. Kjæresten og jeg har vært sammen i halvannet år, der mesteparten har vært avstandsforhold. Vi har bodd på samme sted det siste halve året. Vi har ikke bodd sammen, men vært hos hverandre innimellom. Om en liten måned flytter jeg slik at vi får avstandsforhold igjen, men planen hans er visstnok å flytte etter.

Jeg er ufattelig glad i ham, men vi er så ulike på enkelte punkter at jeg nesten ikke tror jeg makter mer.

Problemet er at han er ekstremt lite åpen av seg. Han deler så godt som aldri noe fra sitt "sjelsliv", i mangel på bedre ord. Han gir heller aldri bekreftelse. Og når jeg skriver aldri, så mener jeg virkelig aldri. Han sier aldri at han er glad i meg med mindre jeg sier det først, han sier aldri han savner meg, selv om vi ikke har sett hverandre på to uker, han gir aldri komplimenter, han sier aldri noe positivt om meg whatsoever, men er flink til å påpeke det hvis jeg gjør noe feil.

Jeg vet at dette sikkert høres ut som overdrivelser, men han gir meg virkelig ALDRI noen form for bekreftelse, med mindre jeg har mast, gravd og prøvd å tvinge det ut av ham. Om jeg f.eks spør om han synes jeg er fin, svarer han ja. Men aldri noe på eget initiativ. Han viser det heller ikke med handling. Han ser aldri på meg med lyst i blikket, det virker aldri som om han bare må ha meg seksuelt, han tar nesten aldri på meg når vi har sex, forspillet vårt er helt seriøst som regel slik at han fører min hender mot hans allerede harde penis, mens jeg må fingre meg selv våt. Jeg suger ham hver gang vi har sex (han elsker å bli sugd) men jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger han har slikket meg det siste halve året, selv om jeg har snakket med ham om det flere ganger, så virker det ikke som om han gidder å bry seg.

Mange kommer sikkert til å spørre hva jeg gjør for ham, om jeg er så mye bedre selv. Og vet dere hva, ja, det mener jeg virkeig at jeg er. Jeg gir masse komplimenter, fordi jeg rett og slett synes han er superdeilig. Jeg viser med hele meg at jeg har lyst på ham, fordi jeg virkelig har det. Jeg viser at jeg nyter ham når vi har sex, og jeg gjør generelt masse for ham. Kjøper mat, lager gode middager, gir ham små gaver når jeg føler for det og jeg prøver så langt jeg klarer å være en kul og god kjæreste.

En ting som er positivt med ham er at han er kosete. Han bruker kosen til å gi meg en følelse av at han tross alt er glad i meg, men jeg er rett å slett så kravstor at en klem innimellom rett og slett ikke er nok.. Det er ikke det at han MÅ gi verbale komplimenter, jeg vet at mange ikke liker det rett og slett, men bare en generell følelse av at han virkelig vil ha meg. Jeg går rundt flere ganger i uka å lurer på om han egentlig vil gjøre det slutt..

En siste ting jeg virkelig savner er den gode samtalen. I starten når vi begynte å date kunne vi snakke ordentlig sammen, han sendte meg ofte interessante meldinger om alt fra universet til Harry Potter tolkninger og vi fikk mange interessante samtaler ut av det. Nå snakker vi nesten aldri lenger. Han sender meg aldri meldinger. Vi snakker på skype når vi ikke er sammen (chat, ikke videosamtale) og den kommunikasjonen er så begredelig at den gir meg nesten mer negativt enn positivt. For det første spiller han mye, så ofte gpr det lang tid før jeg får svar. For det andre virker han ikke interessert i det jeg har å si, han spør aldri oppfølgingsspørsmål til noe jeg skriver, og dersom jeg beveger meg inn på et tema der det er naturlig at en ordentig samtale kan oppstå lar han simpelten være å svare eller han avleder samtalen ved å totalt ignorere det jeg skriver og sende link til en kattevideo (jeg kødder ikke). Det er ikke det at jeg krever lange samtaler om følelser, langt der i fra. Men jeg skulle ønske vi av og til kunne snakke om noe annet enn hva vi har spist til middag eller ting han har lest på reddit.

Og ja, jeg har tatt dette opp med ham, flere ganger. Jeg har grått og sagt at jeg ikke orker mer. Når jeg gjør dette blir han lei seg, sier han vil ha meg og at han skal skjerpe seg. SÅ blir det bedre i kanskje to dager før det er rett tilbake på samme spor. Selvtilliten min blir skjørere og skjørere av dette her, og i det siste har jeg hatt seriøse tanker om å slå opp.

Dere kan tro det hele toppet seg når jeg fant ut at han har sendt usømmelige meldinger til ekser av seg, der han bla skrev at han vil ha dem og lignende. D satt jeg igjen med en følelse av at jeg virkelig ikke betyr noe for ham, men dette benekter ham. Det er lenge siden meldingene ble skrevet, men det var etter at vi ble sammen.

Beklager et langt og usamenhengende innlegg. Når jeg først begynte å sette tankene ned på papir kom visst alt jeg har gått å bært på i flere måneder ut hulter i bulter.

Er det noen som har opplevd lignende? Noen som er sammen med noen som er så annerledes fra en selv og egne kommunikasjonsbehov, men som likevel har fått det til å funke? Jeg vil nemlig helst få det til å funke..

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[Gjest Fluttershy]

Hva er en østers-kjæreste?

Anyways, at han sender usømmelige meldinger til ekser hadde vert kroken på døra for min del...

[AnonymBruker]

Hva er en østers-kjæreste?

Anyways, at han sender usømmelige meldinger til ekser hadde vert kroken på døra for min del...

Hehe, som i stum som en østers.

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[Havbris]

Han har kanskje anstrengt seg litt i starten, da man gjerne viser seg fra sine beste sider. Men kanskje han ikke er slik.

Du kan ikke endre han. Det eneste du kan gjøre er å vurdere om du kan leve i et slikt forhold, der du savner helt grunnleggende ting. Du skjønner selvsagt at du ikke kan forvente at han skal bli som deg - men når savnet ditt er så stort, og fortvilelsen like stor så må du kanskje revurdere hele forholdet.

Hvis en venninne hadde fortalt deg det som du har formidlet til oss her - hva ville du ha svart henne?

Endret 29. november 2012 av Havbris

[Gjest Tutta]

Litt info. Vi er 20 og 23 år gamle. Kjæresten og jeg har vært sammen i halvannet år, der mesteparten har vært avstandsforhold. Vi har bodd på samme sted det siste halve året. Vi har ikke bodd sammen, men vært hos hverandre innimellom. Om en liten måned flytter jeg slik at vi får avstandsforhold igjen, men planen hans er visstnok å flytte etter.

Jeg er ufattelig glad i ham, men vi er så ulike på enkelte punkter at jeg nesten ikke tror jeg makter mer.

Problemet er at han er ekstremt lite åpen av seg. Han deler så godt som aldri noe fra sitt "sjelsliv", i mangel på bedre ord. Han gir heller aldri bekreftelse. Og når jeg skriver aldri, så mener jeg virkelig aldri. Han sier aldri at han er glad i meg med mindre jeg sier det først, han sier aldri han savner meg, selv om vi ikke har sett hverandre på to uker, han gir aldri komplimenter, han sier aldri noe positivt om meg whatsoever, men er flink til å påpeke det hvis jeg gjør noe feil.

Jeg vet at dette sikkert høres ut som overdrivelser, men han gir meg virkelig ALDRI noen form for bekreftelse, med mindre jeg har mast, gravd og prøvd å tvinge det ut av ham. Om jeg f.eks spør om han synes jeg er fin, svarer han ja. Men aldri noe på eget initiativ. Han viser det heller ikke med handling. Han ser aldri på meg med lyst i blikket, det virker aldri som om han bare må ha meg seksuelt, han tar nesten aldri på meg når vi har sex, forspillet vårt er helt seriøst som regel slik at han fører min hender mot hans allerede harde penis, mens jeg må fingre meg selv våt. Jeg suger ham hver gang vi har sex (han elsker å bli sugd) men jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger han har slikket meg det siste halve året, selv om jeg har snakket med ham om det flere ganger, så virker det ikke som om han gidder å bry seg.

Mange kommer sikkert til å spørre hva jeg gjør for ham, om jeg er så mye bedre selv. Og vet dere hva, ja, det mener jeg virkeig at jeg er. Jeg gir masse komplimenter, fordi jeg rett og slett synes han er superdeilig. Jeg viser med hele meg at jeg har lyst på ham, fordi jeg virkelig har det. Jeg viser at jeg nyter ham når vi har sex, og jeg gjør generelt masse for ham. Kjøper mat, lager gode middager, gir ham små gaver når jeg føler for det og jeg prøver så langt jeg klarer å være en kul og god kjæreste.

En ting som er positivt med ham er at han er kosete. Han bruker kosen til å gi meg en følelse av at han tross alt er glad i meg, men jeg er rett å slett så kravstor at en klem innimellom rett og slett ikke er nok.. Det er ikke det at han MÅ gi verbale komplimenter, jeg vet at mange ikke liker det rett og slett, men bare en generell følelse av at han virkelig vil ha meg. Jeg går rundt flere ganger i uka å lurer på om han egentlig vil gjøre det slutt..

En siste ting jeg virkelig savner er den gode samtalen. I starten når vi begynte å date kunne vi snakke ordentlig sammen, han sendte meg ofte interessante meldinger om alt fra universet til Harry Potter tolkninger og vi fikk mange interessante samtaler ut av det. Nå snakker vi nesten aldri lenger. Han sender meg aldri meldinger. Vi snakker på skype når vi ikke er sammen (chat, ikke videosamtale) og den kommunikasjonen er så begredelig at den gir meg nesten mer negativt enn positivt. For det første spiller han mye, så ofte gpr det lang tid før jeg får svar. For det andre virker han ikke interessert i det jeg har å si, han spør aldri oppfølgingsspørsmål til noe jeg skriver, og dersom jeg beveger meg inn på et tema der det er naturlig at en ordentig samtale kan oppstå lar han simpelten være å svare eller han avleder samtalen ved å totalt ignorere det jeg skriver og sende link til en kattevideo (jeg kødder ikke). Det er ikke det at jeg krever lange samtaler om følelser, langt der i fra. Men jeg skulle ønske vi av og til kunne snakke om noe annet enn hva vi har spist til middag eller ting han har lest på reddit.

Og ja, jeg har tatt dette opp med ham, flere ganger. Jeg har grått og sagt at jeg ikke orker mer. Når jeg gjør dette blir han lei seg, sier han vil ha meg og at han skal skjerpe seg. SÅ blir det bedre i kanskje to dager før det er rett tilbake på samme spor. Selvtilliten min blir skjørere og skjørere av dette her, og i det siste har jeg hatt seriøse tanker om å slå opp.

Dere kan tro det hele toppet seg når jeg fant ut at han har sendt usømmelige meldinger til ekser av seg, der han bla skrev at han vil ha dem og lignende. D satt jeg igjen med en følelse av at jeg virkelig ikke betyr noe for ham, men dette benekter ham. Det er lenge siden meldingene ble skrevet, men det var etter at vi ble sammen.

Beklager et langt og usamenhengende innlegg. Når jeg først begynte å sette tankene ned på papir kom visst alt jeg har gått å bært på i flere måneder ut hulter i bulter.

Er det noen som har opplevd lignende? Noen som er sammen med noen som er så annerledes fra en selv og egne kommunikasjonsbehov, men som likevel har fått det til å funke? Jeg vil nemlig helst få det til å funke..

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

Ikke uvanlig for menn å være sånn.

[Gjest Purple Haze]

Jeg var gift med en sånn, og til tross for gråt, fortvilelse, terapi og kniven på strupen, endret det seg ikke. Noen er bare sånn, og klarer ikke endre seg, uansett. Etter seks år orket jeg ikke mer. Da var jeg så psykisk nedkjørt at jeg ble sykemeldt fra jobb en periode.

Du må finne ut om dette er noe du kan leve med, for jeg tror ikke det endrer seg.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket å være sammen med en egoist i senga, en som ikke gir de bekreftelsene man trenger i hverdagen, eller gir av seg selv, hverken ved kommunikasjon eller annet.

Dette minner meg forresten 100% om min første kjæreste.

Han ble senere en eks, og av forholdet med han lærte jeg hva jeg IKKE vil ha i en mann (eller gutt, som jeg syntes han var).

Nå er jeg sammen med den rake motsetningen, og klarer å sette ekstra stor pris på det siden jeg har opplevd det motsatte

Kan også nevne at eksen var gjerrig, uinteressert i å finne på ting sammen, ikke så varm som person/lite empati, tok alltid andres side i problemer i stedet for å støtte meg, følte alltid at jeg sto alene i forholdet, sviktet da vanskelige ting inntraff, kom med frekke kommentarer, ble raskt bråsint der skjellsordene haglet for bagateller, var egoistisk, og platt, hadde aldri gode samtaler med ham der vi verdsatte hverandre som menneske, var mer et overfladisk forhold - følte han ville ha meg som et trofe uten å jobbe med forholdet. Glad vi ikke endte opp med å dele hus, økonomi og barn. Alt ansvaret hadde blitt på meg. Garantert. Og ja, han hadde heller aldri evnen til å være ydmyk og si unnskyld dersom han gikk over grensa med ting. Han fant alltid på ting som rettferdiggjorte det han hadde gjort.

Fortsetter du forholdet med han du er sammen med nå, føler jeg det litt som at du "tar til takke med" en som ikke er en optimal match for deg. Det gjelder bare det å tørre å sjanse på at man kan skaffe seg noe bedre, og å tåle å være alene og singel en stund.

Ønsker deg lykke til uansett, vet hvordan det er å aldri føle seg tilfreds i forholdet, for så å dekke over det en stund, før det så bobler opp igjen til overflaten Det er vanskelig å bryte med noen man er vant til å være sammen med, kjenner og tross alt har gode stunder med også.

Men tenk langsiktig. Ta kontroll over livet ditt.

Anonym poster: e14c648702d400fe637f0efc4fc2d311

[Alina X]

Ikke for å være frekk, men du må da være dum som finner deg i noe sånt!

Du sier jo selv, mellom linjene, at han ikke gjør deg lykkelig, hva er vitsen med å holde på han da?

Han er ego i senga, bryr seg ikke med å gi deg komplimenter, gjør aldri noe for deg, du har snakket med ham om problemene og allikavael vil du fortsette?Skal du slite deg helt ut før du slår opp?

Og du, han forandrer seg når dere snakker samme, også er det tilbake til det samme gamle, så da sier det seg vel selv at dette er bortkasta tid for din egen del. Slå opp med han og finn en som er verdig for deg, det finnes så mange andre gutter, og noen av dem er faktisk normale og ikke komplett idioter.

Blir du i forholdet, ok, synd for deg, for nå burde du ha skjønt for lengs at dette ikke funker, da kan du ikke klage om 2-3 år når han har hatt sex med andre jenter eller lignende.

[Gjest Lille-pus]

Jeg sitter her og undrer meg på om han faktisk forstår det du prøver å formidle til ham.

Om han klarer å forstå hvordan der er å være deg i dette.....

Det er jeg neimen ikke sikker på ser du..... Jeg var nemlig også bort i en slik en.... det holdt i noen år det også, men sendte meg rett ned i avgrunnen, og kombinert med akkurat den samme oppførsel mht. økonomi så gikk det som det måtte gå.

[AnonymBruker]

TS herTusen takk for svar, alle. Dere skriver mye klokt. Jeg skjønner godt at dere mener at jeg bør bryte, og jeg hadde nok rådet en venninne til det dersom hun kom med samme problemstilling til meg. Og takk til dere som har delt egne erfaringer, det er nyttig. Det er svært trist å innrømme det, men det er nok den veien det går, ja. Jeg kan ikke leve med dette i lengden. Jeg kan ikke ha det sånn resten av livet.Men det er fryktelig synd, for han er egentlig en veldig fin gutt. Han er snill og oppvakt, samfunnsengasjert og klok. I starten var han herlig å snakke med, for vi hadde mye til felles og mange like interesser. Men det er vel som Havbris skriver, han anstrengte seg vel litt for å få meg på kroken. Men samtidig sitter jeg jo igjen med en følelse av at han kan hvis han vil. At han har det i seg å dele av seg selv men at han ikke orker/gidder. Det er en vond følelse..Men gutten har jo venner. Det er så rart å tenke på. Han klarer jo å ha samtaler med vennene sine, han er svært sosial med dem, de spøker og ler og snakker om alt mellom himmel og jord. Det sårer. Jeg føler meg som verdens kjipeste person, som om det bare ikke går an å ha det morsomt med meg.Jeg tar virkelig til meg det dere skriver, men jeg skal gi det bittelitt tid og se an litt. Prøve å snakke med ham igjen og prøve å få en ordentlig forklaring fra ham, der han gir meg et innblikk i sin side av saken. Når jeg har tatt det opp tidligere har han som regel jattet med uten å gi meg svar på noe. Men bare så det er sagt så er jeg ingen dørmatte,og kommer ikke til å finne meg i dette i lengden.

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[AnonymBruker]

TS her

Tusen takk for svar, alle. Dere skriver mye klokt. Jeg skjønner godt at dere mener at jeg bør bryte, og jeg hadde nok rådet en venninne til det dersom hun kom med samme problemstilling til meg. Og takk til dere som har delt egne erfaringer, det er nyttig. Det er svært trist å innrømme det, men det er nok den veien det går, ja. Jeg kan ikke leve med dette i lengden. Jeg kan ikke ha det sånn resten av livet.Men det er fryktelig synd, for han er egentlig en veldig fin gutt. Han er snill og oppvakt, samfunnsengasjert og klok. I starten var han herlig å snakke med, for vi hadde mye til felles og mange like interesser. Men det er vel som Havbris skriver, han anstrengte seg vel litt for å få meg på kroken. Men samtidig sitter jeg jo igjen med en følelse av at han kan hvis han vil. At han har det i seg å dele av seg selv men at han ikke orker/gidder. Det er en vond følelse..

Men gutten har jo venner. Det er så rart å tenke på. Han klarer jo å ha samtaler med vennene sine, han er svært sosial med dem, de spøker og ler og snakker om alt mellom himmel og jord. Det sårer. Jeg føler meg som verdens kjipeste person, som om det bare ikke går an å ha det morsomt med meg.Jeg tar virkelig til meg det dere skriver, men jeg skal gi det bittelitt tid og se an litt. Prøve å snakke med ham igjen og prøve å få en ordentlig forklaring fra ham, der han gir meg et innblikk i sin side av saken. Når jeg har tatt det opp tidligere har han som regel jattet med uten å gi meg svar på noe. Men bare så det er sagt så er jeg ingen dørmatte,og kommer ikke til å finne meg i dette i lengden.

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

Alle avsnittene forsvant visst fra innlegget mitt...

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[AnonymBruker]

Trodde denne tråden kom til å handle om en kjæreste som spiste østers jeg

Anonym poster: f797bc7c51de6723752b793bfe806f23

[Havbris]

Jeg synes du gjør klokt i å forsøke deg på en samtale til, slik at du i det minste kan se om det er noe som beror på misforståelser i kommunikasjonen her, om forholdet er veldig asymmetrisk og hvordan han opplever dette. Jeg sier ikke at det nødvendigvis vil føre til noen endringer, men det kan også være ting i forholdet som har gjort han mer taus. Hvis du generelt er veldig mye sterkere verbalt enn han - så kan han også ha følt seg overkjørt og derfor funnet det mest trygt å bli mer taus og "usynlig".

Som sagt - det er ikke sikkert du kommer noen vei, men jeg opplever at du vil forsikre deg om at dere virkelig ER så forskjellige som dere fremstår her.

Men finn en anledning der det virker naturlig å snakke om det. Ikke annonser at "nå skal vi sette oss ned og snakke sammen", da kan det hende at østersen lukker seg 100 %.

[AnonymBruker]

TS her

Vil bare legge til noe, slik at dere ikke får et altfor ensidig bilde av situasjonen.

For det første tror jeg ikke han gjør noe av dette av vond vilje. Jeg tror nok det, som dere skriver, bare er sånn han er, i tillegg til en blanding av egoisme og tankeløshet.

Han har mange gode sider også. Om jeg er lei meg trøster han meg. Han sier ikke så mye men holder meg hardt inntil seg og viser med hele seg at han føler med meg. Om jeg er lei meg og gråter merker jeg at det går hardt inn på ham og han er alltid super støttende. Han sier han blir redd når han merker at jeg ikke har det bra. Han koser meg mye og holder meg hardt inntil seg. Jeg tror nok at han er glad i meg, og han tolererer egentlig mye av meg. Jeg har hatt en periode med litt angst og diverse der jeg kunne være litt irrasjonell og sutrete samtidig som jeg nok skjøv ham litt unna, men han støttet meg alltid og fant seg i det dersom jeg hadde "utbrudd". Dette får meg til å føle at han faktisk er redd for å miste meg.

Men jeg kan jo uansett ikke leve sånn for resten av livet..

Til Purple Haze, Lillepus og ellers dere som har skrevet at dere har lignende erfaringer. Jeg har et spørsmål. Fant eksen deres noen ny etter at det ble slutt? Hvis ja, virker det som om de har et godt forhold og at de passer hverandre? Jeg må nemlig innrømme at jeg har vanskelig for å se for meg at denne typen menn egentlig kan ha et langvarig og lykkelig forhold til et annet menneske...

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[Gjest Purple Haze]

Så vidt jeg vet, er min eks fortsatt singel. Han hadde en kortvarig greie med ei rett etter bruddet, men det ble slutt. Jeg kjenner tilfeldigvis hun han var sammen med før meg, og hun kunne fortelle samme historie som meg.

Min eks var nok glad i meg han også, og sa han var livredd for å miste meg. Likevel evnet han ikke å endre seg da alt smuldret opp. Men jammen klarte han å grave til seg langt mer enn sin del av penger og ting da vi ble skilt. Da var tafattheten som blåst bort. Mens jeg som var totalt nedkjørt orket ikke kjempe i mot. Kjernekar.

[AnonymBruker]

Jeg synes du gjør klokt i å forsøke deg på en samtale til, slik at du i det minste kan se om det er noe som beror på misforståelser i kommunikasjonen her, om forholdet er veldig asymmetrisk og hvordan han opplever dette. Jeg sier ikke at det nødvendigvis vil føre til noen endringer, men det kan også være ting i forholdet som har gjort han mer taus. Hvis du generelt er veldig mye sterkere verbalt enn han - så kan han også ha følt seg overkjørt og derfor funnet det mest trygt å bli mer taus og "usynlig".

Som sagt - det er ikke sikkert du kommer noen vei, men jeg opplever at du vil forsikre deg om at dere virkelig ER så forskjellige som dere fremstår her.

Men finn en anledning der det virker naturlig å snakke om det. Ikke annonser at "nå skal vi sette oss ned og snakke sammen", da kan det hende at østersen lukker seg 100 %.

Takk for klokt svar.

Det er det jeg gjerne vil komme til bunns i. Kanskje misforstår jeg situasjonen og leser mye inn i ting som betyr lite, og tilsvarende feiler i å se ting jeg kanskje burde legge merke til.

Og jeg lurer også på om du kan ha rett i at det er noe i forholdet vårt som gjør ham taus. Du har rett når du sier at jeg er sterk verbalt. Jeg er redd han kan føle seg litt truet av meg, eller at jeg muligens får ham til å føle seg "mindreverdig" (noe som selvsagt ikke er bevisst fra min side!). Jeg er nemlig ganske kunnskapsrik, jeg kan litt om mye og jeg studerer et krevende fagfelt. Jeg har tenkt tanken at han kanskje unngår samtaler med meg fordi han er redd han ikke skal strekke til.

Dette skal jeg virkelig ta til meg, og når vi skal snakke sammen skal jeg prøve å vinkle samtalen slik at han får legge frem sitt synspunkt på sine premisser. Jeg skal spørre om det er noe med meg og min atferd som gjør at han trekker seg tilbake. Så får jeg om ikke annet muligens et mer helhetlig bilde av det hele. Jeg er ikke den som gir opp, og jeg har lyst til å prøve alt før jeg eventuelt ender forholdet.

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[Havbris]

Det er mulig at jeg er helt på jordet, men jeg får en følelse av at dette er litt mer nyansert enn det du skrev i det første innlegget ditt. Det er ikke sikkert han "er" slik du tolker han, men det kan hende han blir slik i forholdet med deg. Vi blir den vi er i de relasjonene vi er i.

Har du ubevisst kommunisert til han at han ikke er bra nok? En ting er hva du sier - en helt annen ting er hvordan han tolker budskapet ditt. Er du interessert i han - eller er du mest interessert i å fortelle om deg og ditt? Lytter du - da mener jeg ikke bare å lytte til ord, men jeg mener å lytte til det som kan ligge bak ord og bak handlinger.

Du beskriver jo i et annet innlegg en mann med stor omsorg for deg, som har støttet deg da du hadde det vanskelig, som lytter til det etc. Dette kom jo ikke frem i det første innlegget ditt. Og hvordan er du i denne relasjonen? Jeg bare stiller disse spørsmålene slik at du kanskje også ser din egen rolle oppi dette.

[AnonymBruker]

Det er mulig at jeg er helt på jordet, men jeg får en følelse av at dette er litt mer nyansert enn det du skrev i det første innlegget ditt. Det er ikke sikkert han "er" slik du tolker han, men det kan hende han blir slik i forholdet med deg. Vi blir den vi er i de relasjonene vi er i.

Har du ubevisst kommunisert til han at han ikke er bra nok? En ting er hva du sier - en helt annen ting er hvordan han tolker budskapet ditt. Er du interessert i han - eller er du mest interessert i å fortelle om deg og ditt? Lytter du - da mener jeg ikke bare å lytte til ord, men jeg mener å lytte til det som kan ligge bak ord og bak handlinger.

Du beskriver jo i et annet innlegg en mann med stor omsorg for deg, som har støttet deg da du hadde det vanskelig, som lytter til det etc. Dette kom jo ikke frem i det første innlegget ditt. Og hvordan er du i denne relasjonen? Jeg bare stiller disse spørsmålene slik at du kanskje også ser din egen rolle oppi dette.

Du har rett. HI var skrevet i stor desperasjon, og alt det negative kom for en dag. Men ikke det positive. Det kom også etter en periode fra hverandre, og det er det som er den aller største svakheten i forholdet vårt, nemlig å kommunisere verbalt når vi ikke er sammen.

Jeg håper virkelig ikke jeg har gitt ham en følelse av å ikke være bra nok. Jeg prøver ofte å si at jeg er fornøyd med ham akkurat som han er og jeg klarer bare ikke å unngå å si fine ting til ham.

Noen av problemene hans bunner nok i at han har gått lenge uten arbeid, og det har derfor blitt naturlig at jeg har bidratt mest. Han har heller ingen klare planer om hva han skal gjøre med livet sitt, men han sier han vil studere. Dette fører jo kanskje til at han føler seg litt mindreverdig, jeg vet ikke. Men det kan jo ha noe med saken å gjøre.

Jeg er veldig interessert i ham som menneske, men jeg opplever at han avviser alle mine forsøk på å få ham til å åpne seg. Om han opplever det på samme måte vet jeg selvsagt ikke, men skal spørre ham om det når jeg skal snakke med ham. Vil få et bedre innblikk i hvordan han opplever forholdet. Jeg snakker nok kanskje litt for mye om meg selv, men jeg har blitt mer bevisst på dette og prøver å ikke vri samtalen over på meg.

Jeg er nok ikke så enkel å leve med jeg heller, men dessverre føles det nesten som vi får frem det verste i hverandre. Hans mangel på oppmerksomhet fører til at jeg nesten får en trang til å provosere frem en reaksjon til tider, jeg blir så frustrert og føler meg så usynlig at jeg kan synke så lavt at jeg spør om han synes jeg er stygg eller lignende idiotiske spørsmål, bare for å få en form for bekreftelse på at han i det hele tatt er bevisst min tilstedeværelse.

Det høres sikkert absurd ut, men noen ganger tar jeg meg i sammenligne vår situasjon med still face experiments, om noen er kjent med det.

Føler meg så ekstremt usynlig til tider...

Noe jeg ikke nevnte i hovedinnlegget men som gjør det hele ekstra vondt er at han i starten av forholdet vårt fikk meg til å føle meg ganske dårlig. Han hadde da en ekstrem tendens til å kommentere andre damer, han gjorde det seriøst hele tiden, det var nesten litt sykt. Så vi en dame på en reklame på tv bare måtte han kommentere hvor deilig hun var. Han kunne sende meg melding om hvor deilig han syntes Triana Iglesias var, sånn holdt han på nesten HELE tiden. Dette har da skapt en snikende følelse i meg om at den egentlige grunnen til at han ikke gir meg komplimenter er at han synes jeg er stygg, ikke at det ikke er naturlig for ham.. For det er jo åpenbart naturlig for ham å legge merke til, samt kommentere andres skjønnhet. Blæ.

Anonym poster: db0bad11c3aa5425ca396510b9ab9430

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert han "er" slik du tolker han, men det kan hende han blir slik i forholdet med deg. Vi blir den vi er i de relasjonene vi er i.

Jeg signerer denne. Det var jeg som skrev det lange innlegget om eksen.

Han var også god å prate med i starten, veldig interessert, ga av seg selv, osv.

Men etter en stund kom hverdagen, og oss to sammen fungerte ikke.

Han ble veldig lat i forholdet med meg og tok alt for gitt. Han ble rett og slett for trygg på meg.

Jeg på min side er altfor snill og ettergivende, nesten dumsnill. Har også liten tålmodighet, så da han "glemte/unngikk" å kjøpe dopapir da det var hans tur (han var jo gjerrig), så hadde ikke jeg tålmodighet til å vente år om så for å få han til å gjøre det, da stakk jeg bare ut og gjorde det selv. Samme skjedde med rydding og vasking.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med han, da vi kuttet kontakten med hverandre og bor på forskjellig kant av landet. Men min teori er:

- Dersom han blir sammen med ei som ligner meg i personlighet vil nok mønsteret lett gjenta seg, og denne jenta vil ikke føle at hun har kapret en drømmemann. Kan se for meg at hun vurderer skilsmisse i tunge stunder, der han svikter.

- Dersom han blir sammen med en helt annen type personlighet, kanskje ei som er litt mer tøff i trynet, og med bein i nesa, som ikke lar seg utnytte, og som kanskje er litt i overkant dominerende, så ser jeg for meg at de kan gi hverandre såpass motstand at de holder hverandre i sjakk. Da fortsetter han kanskje å ta vare på seg selv, og jobbe for forholdet. Han får kanskje mer respekt for henne enn han hadde for meg.

Jeg som person hadde ikke orket å "spilt maktspill" hele tiden, jeg vil ha en som er lett å samarbeide med, god til å kommunisere, en som respekterer meg som menneske helt av seg selv. En som har samvittighet og masse empati og varme. En "giver" sånn som meg selv, ikke en "taker".En som disse grunneggende tingene rett og slett ligger helt naturlig for, slik som meg. Jeg følte meg som en mamma i forholdet med han andre, han var som en 17-åring, som man hele tiden måtte mase på.

Fant i det hele tatt ut at jeg måtte finne en som var likere meg selv, ikke min rake motsetning.

Anonym poster: e14c648702d400fe637f0efc4fc2d311

[Havbris]

Jeg kjenner still face eksperimentet veldig godt, og skjønner at du føler deg som ungen i videoen. Jeg tror ikke det bare er kjæresten din som lager alle problemene her - dere lager de sammen. Jeg er overbevist om at du skjønner at et forhold handler om mye mer enn at den ene er slik eller slik. Og at det kanskje er mye som dere aldri har fått ryddet opp i av uheldige hendelser, utsagn etc. Uansett utfall her så kan et brudd/ikke brudd gi dere ny innsikt.