"Koselig" i barnehagen

[Gjest Lotta]

Så har vi hatt "førjulskos" i barnehagen til sønnen min... jeg skriver "kos" i parantes, for det er aldri spes. hyggelig. Mitt barn (3 år) vil ikke delta på det de andre gjør, han vil kun sitte på armen min. Resultat; jeg blir sliten, etter hvert irritert og får bare lyst å dra hjem. Gruppa hans skulle synge for oss andre, og jeg fikk han riktignok til å stille opp med de andre barna. Men det tok 3 min., og så begynner han å gråte og hyle etter meg. De andre ungene sang videre, glade og fornøyde. Under spisingen etterpå sitter de andre barna sammen og spiser, min sitter på armen min - og hyler når jeg setter han ned. Pappaen er også med, men han avlaster ikke, dessuten vil poden til meg. Han er selvfølgelig verdens søsteste, men jeg syns det bare blir slitsomt når han er slik.

Når jeg ikke er i nærheten, er han selvstendig og ikke sutrete i det hele tatt. Det skjer gang på gang at når jeg kommer i barnehagen, så slår han om og blir en helt annen unge, hyler og bærer seg for ingenting. Så det er noe jeg gjør feil - men hva?!

Vet det er barnslig, men vet ikke om jeg orker dra på luciafest før han blir større, det er direkte ukoselig med all denne hylingen og klengingen på meg. Går dette over av seg selv, eller må jeg gjøre noe spes.?

[Gjest Purple Haze]

Dette er kjempevanlig! Barn som til vanlig er trygge og harmoniske i barnehagen kan slå helt om så fort en av foreldrene er til stede. Vi som jobber i barnehage ser dette veldig ofte.

Det handler om at han skiller veldig på barnehage og livet utenom barnehage. Når disse to skal blandes sammen, går det i ball for han, og han vet ikke hvordan han skal håndtere det. Da er det tryggest å holde seg til mamma som er selve grunnpilaren i livet.

Han er bare tre år og har ikke funnet ut av dette enda. Gi han tid, så skal du se det går over.

Jeg synes det er rart at han skal tvinges fram for å synge o.l når han så tydelig ikke vil. Jeg har aldri presset barn til å gjøre det i sånne sammenhenger der jeg jobber.

[Gjest TS]

Nei var ingen som presset han, han gikk frem selv etter at jeg spurte et par ganger. Men deretter ble altså alt feil. Og slik fortsatte det resten av tiden vi var der, dersom han ikke fikk sitte på min arm. Er dette vanlig, altså? Det virket som de andre barna var fornøyde og koste seg... Foreldrene tok bilder og drakk kaffe. Ungene sang og lekte seg. Huff, for en sutrebøtte jeg er! Men er godt å vite at dette sannsynligvis går over, tusen takk for svar!

[Gjest Purple Haze]

Det er vanlig at noen barn er sånn når det skjer ting utenom det vanlige i barnehagen. For de aller fleste år det over når de blir større.

Og husk, han er tre år. Han er inne i en selvstendighetsprosess hvor han skal løsrive seg litt mer fra foreldrene. Da går det litt i rykk og napp. Da kan de være sinte, teste grenser, gråte, ville sitte på armen, ja, alt på en gang. Det er en litt forvirrende tid for dem. Så kommer 4-åringen, og da faller det til ro en stund

[Gjest loren]

Om det er noen trøst var min også sånn i 2,5-3 årsalderen. Men som Purple Haze sier gikk det over, litt "av seg selv", dvs vi gjorde ikke noe spesielt, men etterhvert bare var det ikke noe problem lenger :-)

[Britt Banditt]

Min 2,5 åring er også sånn, og fryktelig mammadalt. Jeg syns jo det er slitsomt innimellom, men jeg prøver å nyte at hun er kosete og avhengig av meg, før jeg plutselig en dag er "dummemamma" (litt satt på spissen selvfølgelig)

[Arkivskap]

Jeg har aldri syntes det har vært noe hyggelig på slike "kosestunder" i barnehagen nettopp pga det samme. Er heldigvis ferdig med barnehagen nå. Det er utrolig deilig å kunne sitte sammen med andre foreldre å snakke og barna kan være sammen med andre barn. Det går som regel over!

[Gjest pysepusen]

Sånn er min også. Han har så klare skiller mellom hjemme og barnehagen og når de to blir blandet blir det bare feil for han. I fjor endte det med at vi bare måtte gå fra Luciafrokosten. Og han hadde det ikke noe gøy før alle foreldrene var gått. For foreldre skal jo ikke være i barnehagen

La han sitte på armen din og kos deg heller istedenfor å bli frustrert over hvordan det er

[AnonymBruker]

Sånn er min 4-åring fremdeles... Forrige "kosedag" skulle det tas gruppebilde av alle barna. Alle ungene unntatt én satt smilende og fornøyde, mens min unge slo seg helt vrang. Resultatet? Alle ungene har nå bilde av meg i arbeidsboken sin.. Et fint bilde av ørten unger, og meg med min unge på fanget, passelig sur i trynet begge to...

Anonym poster: a218aacfa3b750b68e4c4c41865819cb

[Gjest Purple Haze]

Sånn er min 4-åring fremdeles... Forrige "kosedag" skulle det tas gruppebilde av alle barna. Alle ungene unntatt én satt smilende og fornøyde, mens min unge slo seg helt vrang. Resultatet? Alle ungene har nå bilde av meg i arbeidsboken sin.. Et fint bilde av ørten unger, og meg med min unge på fanget, passelig sur i trynet begge to...

Anonym poster: a218aacfa3b750b68e4c4c41865819cb

Unnskyld at jeg ler, men det kan være morsomt å ta fram igjen og vise barnet ditt når det er blitt voksen.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen, jeg også. Jenta mi har alltid vært sånn, og allerede på barseltreffene syntes jeg det var litt stress. Selv om det er vanskelig, prøver jeg å ikke stresse og presse henne for mye. Tenker at hun da i enda større grad vil føle at hun må "kjempe" for å få være hos meg og at det gjør det verre, men det holder hardt noen ganger... Godt å høre at dette gjelder flere! Synes å merke en liten endring nå når hun er 2,5 , men tror nok fortsatt ikke hun er typen til å løpe avgårde...

[AnonymBruker]

Ja problemet er at de er for lite sammen med dere MAMMAER! Så bruk mer tid på ungene deres, så skal dere se de vil endelig føle seg sett, elsket og trygg.

Anonym poster: 30a0e29daf70d6146e54c19a30b1dfbd

[Britt Banditt]

Ja problemet er at de er for lite sammen med dere MAMMAER! Så bruk mer tid på ungene deres, så skal dere se de vil endelig føle seg sett, elsket og trygg.

Anonym poster: 30a0e29daf70d6146e54c19a30b1dfbd

Hahaha, idiot.

[Gjest TS]

Hahaha, idiot.

Du som skriver at de trenger mer tid med mammaer; jeg er TS - og jeg kan fortelle deg at mitt barn har begrenset plass i barnehagen, han har masse tid med meg. Syns derimot at jeg ser at de barna som er MEST i barnehagen, er de som er mest harmoniske i slike settinger som jeg nevner.

For mye tid hjemme kun med mamma, tror jeg derimot kan virke negativt. Husk at mor og barn ofte blir veldig mye alene - "alle" andre mammaer er på jobb - det er som regel ingen i nabolaget for barn (og mor) å leke med. Min mening.

Mest av alt tror jeg du er en av disse dustene som bruker KG Forum til å få ut innestengt aggresjon!

[Gjest TS]

Sånn er min 4-åring fremdeles... Forrige "kosedag" skulle det tas gruppebilde av alle barna. Alle ungene unntatt én satt smilende og fornøyde, mens min unge slo seg helt vrang. Resultatet? Alle ungene har nå bilde av meg i arbeidsboken sin.. Et fint bilde av ørten unger, og meg med min unge på fanget, passelig sur i trynet begge to...

Anonym poster: a218aacfa3b750b68e4c4c41865819cb

TS her: Unnskyld at jeg ler! Men jeg bare måtte! Akkurat det der kunne skjedd meg også. Og - på det "koselige" arrangementet jeg skrev om, sto jeg faktisk sammen med ungene og sang, med alle de andre foreldrene som smilende tilskuere... Følte meg bare sånn passe lur! Slikt ler man godt av etterpå, men er VELDIG lite artig når det skjer!!

[AnonymBruker]

Feil, de som er mest i bhg og lengst og aldri fri i romjuler og påske, er de som er trøttest og leiest siste året de går der. De er lei av det meste og ønsker bare nye impulser. 5 år i bhg er veldig mange år og jeg forstår de veldig godt at de blir leie. Barn som går mest har gitt opp å klage, derfor innfinner de seg mer også. Er kjempebra dere bruker tid med barna da, og selv om dere ikke liker de klenger og kan virke sytete så går det over. Hvorfor skal man være 3 år og best i alt?

Anonym poster: 30a0e29daf70d6146e54c19a30b1dfbd

[AnonymBruker]

Hva med å la kun far bli med på slike tilstelninger senere?

Anonym poster: 968d230fb2c65d53e28aca14082674a2

[ViljaH]

Min er litt sånn. Samme alder, vil ikke stå fremme og synge med de andre barna foran foreldrene. Synes personalet er flinke til å veilede oss der, for vi blir jo litt i stuss. De sa bare la han sitte med dere hvis han ikke vil, ikke noe å stresse med. Så gjorde han det. Holdt seg nær oss etterpå, men leker med andre barn når han skjønner vi ikke skal plutselig gå uten han. Jeg prøver å være proaktiv med å fortelle ham hva som skal skje, og forsikre ham om det jeg tror han er utrygg på. Mamma skal IKKE gå uten deg, mamma skal være rett her, du kan leke litt hvis du vil. Ved levering ser vi ofte at hvis vi blir lenge, vil han klenge mer fordi han vet ikke når vi vil gå, og vil ikke at vi plutselig er borte. Så viktig å aldri bare forsvinne, men si ordentlig fra at nå skal mamma gå, ha en fin dag, nuss nuss.