Bør jeg få barn? Følelser v. fornuft...

[AnonymBruker]

Jeg har vippet 30-årene og sitter her og tenker litt for meg selv. Jeg er usikker på om jeg vil ha barn, og mener selv at jeg bør bestemme meg for dette snart.

(Har satt en grense på 38 år i hodet mitt, men tenker litt fremover.)

Jeg er i et forhold som har vært igjennom mye utroskap og løgn (!) og pga at jeg ikke vet hvordan det kommer til å gå med oss, har jeg bestemt meg for at det er uaktualt med barn før vi eventuelt får et fungerende forhold eller går hver for oss. Jeg vil ikke at et barn skal oppleve å komme inn i et forhold som ikke er optimalt.

Det andre er at jeg har mye studielån og gjeld som jeg må betale ned, hvis jeg skal tenke at jeg skal ha råd til en leilighet/hus alene vil jeg nok ikke få råd til dette før om kanskje ti år. Hvis jeg derimot har en stabil og trygg partner blir det selvsagt mulig å få dette til før.

Mine argument for å få barn:

- Mange sier det er meningen med livet

- Mange opplever barn som en ekstrem glede

- Jeg er redd for å angre når det er for sent

- Det høres kjekt ut med en egen familie

- Hvis man har barn blir man aldri helt alene

- Barn setter livet i et nytt perspektiv

Mine argumenter mot å ha barn:

- Det er dyrt

- Man har ingen garantier for at de ikke hater deg senere og sier at du var en dårlig mor

- Jeg er redd for at barnet skal bli narkoman eller en byrde som jeg angrer på

- Det er tidkrevende og slitsomt

- Man blir ikke lenger fri og må bo på et sted, og ta hensyn til barnets ve og vel hele tiden

- Man får ikke lenger ro og stillhet og tid til seg selv

Jeg er redd for å gå glipp av noe hvis jeg velger å ikke få barn. Samtidig er jeg et menneske som liker å ha fred og ro rundt meg og jeg er totalt avhengig av å få nok søvn hver natt. Jeg liker å bruke penger på meg selv og å spise ute, få massasjer, reise og være fri. Jeg er en person som liker å lese og fundere på livet og er et ekstremt følelsesmenneske.

Jeg tror jeg kunne vært en god mor, men hadde jeg fått et barn som blir vrangt og et helvete er jeg redd for å ende opp som en gretten gammel kjerring.

Jeg har alltid sagt at jeg er åpen for barn, med den rette personen, men nå tenker jeg mer og mer at jeg ikke vet om jeg vil takle en eventuell omstilling til å være 1000% fokusert på et annet menneske.

Jeg har på en måte vært mer opptatt av å finne den store kjærligheten, bygge et flott hus sammen, reise sammen og kose oss og nyte livet.

Jeg er redd for å få barn for deretter å oppdage at det er et altfor stort ansvar. Økonomisk har jeg heller ikke lyst til å slite.

Finnes det menn som vil være sammen med damer som ikke får barn? Vil de ønske å bli med dem?

Er livet mitt bortkastet hvis jeg ikke blir mor?

Anonym poster: 42eb12d31efacd884448ca6c9da5f82c

[AnonymBruker]

Få barn, men ikke med han du er sammen med nå. For ærlig talt, hva tror du er sjansen for at dere to ikke går fra hverandre ganske kjapt?

Anonym poster: 9e6c62f19ef3198f13373796f41d7516

[AnonymBruker]

TS her.

Vel, forholdet vårt har vært igjennom mye, men det er mye som har holdt oss sammen. Jeg føler egentlig at hele spørsmålet mitt er separert ifra det forholdet jeg er i nå. Kanskje jeg ikke føler det annerledes med en annen mann.

Anonym poster: 42eb12d31efacd884448ca6c9da5f82c

[Gjest Wolfmoon]

Ikke få barn fordi du er redd for å angre! Et barn bør være ønsket av begge foreldrene. Er du usikker på om du ønsler barn, om du takler det og situasjonen rundt i tillegg er så usikker, så er det bedre å la være.

[Løvetanten]

Jeg fikk barn sent fordi jeg ikke hadde lyst på barn. Det endret seg med alderen.

Jeg tror det henger mye sammen med hvilket forhold du er i.

[AnonymBruker]

Har du angret i ettertid? Jeg er også litt der at jeg har opplevd mye vondt og vært deprimert mer eller mindre de ti siste årene. Jeg føler meg klar til å gå inn i et nytt ti år der jeg fokuserer på å ha det godt med meg selv. Er usikker på om et barn vil bidra til glede eller mer sorg siden jeg liker godt å ha den tiden for meg selv og kunne gi meg selv ting jeg vil ha...

Anonym poster: 42eb12d31efacd884448ca6c9da5f82c

[AnonymBruker]

Jeg har vippet 30-årene og sitter her og tenker litt for meg selv. Jeg er usikker på om jeg vil ha barn, og mener selv at jeg bør bestemme meg for dette snart.

(Har satt en grense på 38 år i hodet mitt, men tenker litt fremover.)

Jeg er i et forhold som har vært igjennom mye utroskap og løgn (!) og pga at jeg ikke vet hvordan det kommer til å gå med oss, har jeg bestemt meg for at det er uaktualt med barn før vi eventuelt får et fungerende forhold eller går hver for oss. Jeg vil ikke at et barn skal oppleve å komme inn i et forhold som ikke er optimalt.

Det andre er at jeg har mye studielån og gjeld som jeg må betale ned, hvis jeg skal tenke at jeg skal ha råd til en leilighet/hus alene vil jeg nok ikke få råd til dette før om kanskje ti år. Hvis jeg derimot har en stabil og trygg partner blir det selvsagt mulig å få dette til før.

Mine argument for å få barn:

- Mange sier det er meningen med livet

- Mange opplever barn som en ekstrem glede

- Jeg er redd for å angre når det er for sent

- Det høres kjekt ut med en egen familie

- Hvis man har barn blir man aldri helt alene

- Barn setter livet i et nytt perspektiv

Mine argumenter mot å ha barn:

- Det er dyrt

- Man har ingen garantier for at de ikke hater deg senere og sier at du var en dårlig mor

- Jeg er redd for at barnet skal bli narkoman eller en byrde som jeg angrer på

- Det er tidkrevende og slitsomt

- Man blir ikke lenger fri og må bo på et sted, og ta hensyn til barnets ve og vel hele tiden

- Man får ikke lenger ro og stillhet og tid til seg selv

Jeg er redd for å gå glipp av noe hvis jeg velger å ikke få barn. Samtidig er jeg et menneske som liker å ha fred og ro rundt meg og jeg er totalt avhengig av å få nok søvn hver natt. Jeg liker å bruke penger på meg selv og å spise ute, få massasjer, reise og være fri. Jeg er en person som liker å lese og fundere på livet og er et ekstremt følelsesmenneske.

Jeg tror jeg kunne vært en god mor, men hadde jeg fått et barn som blir vrangt og et helvete er jeg redd for å ende opp som en gretten gammel kjerring.

Jeg har alltid sagt at jeg er åpen for barn, med den rette personen, men nå tenker jeg mer og mer at jeg ikke vet om jeg vil takle en eventuell omstilling til å være 1000% fokusert på et annet menneske.

Jeg har på en måte vært mer opptatt av å finne den store kjærligheten, bygge et flott hus sammen, reise sammen og kose oss og nyte livet.

Jeg er redd for å få barn for deretter å oppdage at det er et altfor stort ansvar. Økonomisk har jeg heller ikke lyst til å slite.

Finnes det menn som vil være sammen med damer som ikke får barn? Vil de ønske å bli med dem?

Er livet mitt bortkastet hvis jeg ikke blir mor?

Anonym poster: 42eb12d31efacd884448ca6c9da5f82c

Er det ikke mulig å ''spare'' på eggene sine? Slik at du kan bruke dem når du har lyst på barn (jo eldre man blir, jo mindre sjanse for å få barn)

Anonym poster: 9811d15d155de4bfed9fe4cb0ce89986

[Løvetanten]

Jeg har aldri angret på at jeg ble mamma seint. Tvert imot så kom barna når jeg selv var klar, jeg hadde lagt både festlivet og studier bak meg og var voksen og rolig.

Har faktisk aldri tenkt på det før nå- det bare kom naturlig...

[LedigNavn]

Første punkt må vel være å flytte fokuset fra hvordan et barn vil påvirke -ditt- liv og hva et barn kan tilføre -deg-, til hvordan din livssituasjon vil passe et -barn- og hva du kan tilby -barnet-.

Hvis det du bekymrer deg for er at barnet skal bli narkoman og en byrde du angrer på, så mener jeg at du bør tenke deg om og endre fokus. Barn får du hvis du virkelig ønsker å lose et nytt lite menneske trygt gjennom barne- og ungdomsårene, se det vokse og lære og kan tilby de trygge rammene som gir forutsetningen for at det skal gå dem vel. Du får barn hvis du vil ta hensyn til barnets ve og vel først -alltid- fordi det er det du -ønsker-.

[Gjest Gjest]

Du kan jo gå for ferdigpakke..? Mann som har et par barn, sånn type hver onsdag og annenhver helg, og som ikke har lyst på flere.

Seriøst... Liker du å være rundt barn? Du høres ut som du tenker at du må få barn "fordi alle andre gjør det", ikke som du egentlig har lyst.

Alle kvinner har ikke lyst til å få barn. Ikke alle menn heller. Det er opp til hver enkelt person. Selvfølgelig fins det menn som ønsker å være sammen med en kvinne som ikke vil forplante seg! Og tro meg, det fins ikke noen så effektiv romantikkdreper som en baby!

[AnonymBruker]

Første punkt må vel være å flytte fokuset fra hvordan et barn vil påvirke -ditt- liv og hva et barn kan tilføre -deg-, til hvordan din livssituasjon vil passe et -barn- og hva du kan tilby -barnet-.

Hvis det du bekymrer deg for er at barnet skal bli narkoman og en byrde du angrer på, så mener jeg at du bør tenke deg om og endre fokus. Barn får du hvis du virkelig ønsker å lose et nytt lite menneske trygt gjennom barne- og ungdomsårene, se det vokse og lære og kan tilby de trygge rammene som gir forutsetningen for at det skal gå dem vel. Du får barn hvis du vil ta hensyn til barnets ve og vel først -alltid- fordi det er det du -ønsker-.

Jeg har også tenkt på dette, mulig det ikke kom helt tydelig frem i innlegget mitt. Grunnen til at jeg er usikker er nettopp på grunn av at jeg er redd for å ikke kunne tilby barnet det det fortjener. CDet å være i det mindsettet der at man kan via all energi, oppmerksomhet og hjelp til barnet.

Anonym poster: 42eb12d31efacd884448ca6c9da5f82c

[AnonymBruker]

Gjest: Jeg har tenkt tanken. Vil barna hans kunne bli glad i meg, eller vil jeg være hun "ekle nye" som er en trussel mot moren...?

Jeg vet rett og slett ikke. Det er og noe med dette at de sier at de som har barn i lag har et bånd resten av livet...

Anonym poster: 42eb12d31efacd884448ca6c9da5f82c