Kinkig situasjon

[AnonymBruker]

Huff, jeg må bare spørre om råd her, og jeg er redd dette blir et laaangt innlegg

Jeg går nå andreåret på universitetet, på et temmelig krevende studium. Jeg er helt avhengig av å få minimum B for å komme inn videre til neste år, så det sier seg selv at det blir mye skolearbeid.

Da jeg begynte i fjor høst fikk jeg umiddelbart ganske god kontakt med ei jente i en av gruppene mine, la oss kalle henne Kari. Etter et par uker ble vi også kjent med ei annen jente i samme gruppa, vi kaller henne Anne, og alle tre hang sammen endel på fritida. Førsteåret var ikke så veldig krevende, så vi hadde god tid til å dra ut, dra på kino, ha filmkvelder, osv. Anne og jeg er ekstremt forskjellige mennesker, og det er mange områder vi ikke helt går overens på, så vi møttes sjelden uten Kari.

Andreåret så langt har vært knallhardt. Jeg oppdaget at jeg rett og slett ikke har tid til å finne på så mye på kveldstid lenger, og er helt avhengig av å bruke helgene til lesing. Presset ble til slutt alt for mye for Kari, og hun bestemte seg for å slutte på universitetet. Jeg synes selvsagt det var trist, men mener at hun må få bestemme selv, så jeg støttet henne. Anne tok det ikke så bra, og på skolen neste dag kom hun bort til meg og begynte å dure ivei om at Kari mente at hun var for "god for" studier og at hun ikke brydde seg om oss lenger, osv. Jeg trakk meg helt unna og sa at dette ville jeg ikke blandes opp i, og at jeg ikke liker baksnakking i det hele tatt. Dette er nå fem uker siden.

De ordnet opp noen dager senere, men i og med at Kari ikke var på skolen hver dag lenger kom Anne daglig til meg og spurte om å finne på ting. Greia er at hun spør ikke "vil du bli med på kino?", hun sier: "vi MÅ dra på kino i morra og vi MÅ dra ut og drikke på lørdag og vi MÅ på konsert på mandag", osv "FORDI VI HAR IKKE GJORT NOE PÅ EVIGHETER" Og de gangene jeg må si nei - uansett grunn - så gir hun meg et blikk som bare sier at jeg er en hjerteløs bitch og det er min feil at hun kjeder seg. De gangene jeg blir med er det liksom ikke "bra nok" det heller, fordi det er så mye mer vi kunne funnet på, så det ender alltid med at hun kommer med hundre nye forslag og jeg deretter må si nei fordi jeg ikke har tid. Samtidig er det litt anstrengt fordi vi rett og slett ikke har noe særlig god kjemi.

Det toppet seg i går, vi var på vei ut av dagens siste forelesning og plutselig sier hun "jeg hadde helt rett ang. Kari". Jeg spør hva hun mener og hun svarer "vennskapet vårt er over. Jeg visste at det kom til å skje, hun kommer ikke til byen lenger selv om hun sa at hun kom til å gjøre det hele tida". (Kari bor ca en times busstur unna byen) Jeg sa jeg at jeg helst synes at Anne bør snakke med Kari selv, fordi jeg blir veldig ubekvem av å skulle stå og snakke om noen som ikke er der og kan svare for seg. (Jeg synes også det er helt utrolig overdramatisk å skulle erklære vennskapet for avsluttet bare for at man ikke treffes daglig lenger, men jeg lot være å si det.)

Anne fortsatte å gnage videre på tema og til slutt måtte jeg bare avbryte og si at dette synes jeg er skikkelig ubehagelig, og jeg ville ikke snakke mer om det. Eksamen er i neste uke, jeg er dødsnervøs, og det siste jeg trenger nå er krangling. Jeg sa at jeg måtte dra hjem for å lese, og da begynte hun igjen å mase om at vi måtte finne på noe nå i helga OG etter eksamen. Jeg har planer om å dra hjem dagen etter eksamen, moren min er veldig syk og trenger litt ekstra hjelp før jul, så jeg sa at jeg veldig gjerne var med på å ta et par øl og noe mat rett etter siste eksamen, men at om jeg skulle reise som planlagt rakk jeg ikke noe mer. Da fikk jeg slengt "javel, hvis du MÅ hjem til mor di så må du vel det da, bare drit i meg liksom!" Jeg ble så satt ut at jeg klarte ikke helt å reagere, og før jeg fikk sagt noe mer kom bussen så jeg sa bare at jeg måtte stikke og at vi snakkes i morra.

Hun var ikke på skolen i dag (det var knapt 20% som møtte opp i dag), og det var siste forelesning, så vi sees neppe før eksamen. Og nå vet jeg virkelig ikke altså. Jeg har jo forståelse for at hun føler seg ensom når Kari ikke er der lenger, men jeg blir bare sliten av hele opplegget. Føler at hun nesten ser på det som min plikt å underholde henne, siden hun prøver å gi meg dårlig samvittighet for at hun kjeder seg. Jeg har ikke hatt tid til å møte de andre vennene mine stort i det siste heller - bare de jeg har hatt gruppearbeid med, men de har jo forståelse for at jeg ikke har tid. De fleste av dem er også like travle og stressa selv, og det blir liksom mest at vi møtes for å jobbe med skolearbeid, ikke for å være sosiale.

Og det er sikkert egoistisk å tenke sånn, men når jeg først har tid har jeg mest lyst til å henge sammen med folk jeg går godt overens med og har det gøy med, og ikke ei som suger all energi ut av meg og baksnakker de andre vennene mine Jeg har nesten begynt å lure på om hun har depresjon eller noe, og jeg har jo sympati med henne, men hun sliter meg ut!

Hvordan kommer jeg meg ut av dette uten å såre henne? Jeg tror virkelig ikke hun trenger at jeg er verken brutal eller altfor direkte, og jeg orker ikke noe krangling (hun gråter veldig lett, og da er det automatisk jeg som blir drittsekken) eller dårlig stemning. Orker bare ikke et semester til med drama, og jeg vet at det på ingen måte blir noe mindre travelt neste semester, tvert imot. Huff, føler meg litt fæl nå, men det er nesten så jeg håper at hun ble fornærma nok i går til at hun gir meg en kald skulder fremover Ikke at jeg er veldig konfliktsky, men hun virker bare litt...skjør egentlig, og jeg opplever det som at hun tar det meste opp i verste mening.

Råd?

Anonym poster: 35c2cb547be1f6697080736c5ec3f89e

[Gjest]

Du har ikke gjort noe galt i den situasjonen her, så om du ikke ser hun før eksamen og du drar hjem etter det, ville jeg ventet til hun selv tok kontakt. Det var hun som ikke dukket opp på skolen, og det er hun som opptrådt barnslig. Når det en dag passer seg å ta opp, f.eks hun spør om du vil finne på noe, du takker nei og hun kommenterer det med "drit i meg", så si at du ikke driter i hun selv om du ikke har tid. Si du prøver å fokusere på skole, og ikke har tid til å være så mye med venner. Forstår hun ikke det, nei da får det nesten bare være.. Da har du ikke vært noe annet enn hyggelig, om hun da blir sint så er det hennes problem.

[Havbris]

Om hun tar kontakt så si at du prioriterer studier og at du synes det er viktig å hjelpe moren din akkrat nå. Punktum. Denne damen ser ikke ut til å tåle at ikke alt blir som hun vil og det er ikke ditt ansvar at hun skal ha det bra.

[AnonymBruker]

Takk for svar Godt å høre at ikke alle synes jeg er så fæl som jeg følte meg tidligere.

Har ikke hørt fra henne siden sist, eneste jeg har lagt merke til er at hun stadig legger ut "dramaqueen-statuser" på facebook og hun skriver masse rart i facebookgruppen til ene faget vårt (felles gruppe for alle studentene som tar det faget i år, hvor vi diskuterer pensum, eksamen, oppgaver, osv) - ser ut som at hun fisker veldig etter oppmerksomhet. Nå i dag skrev hun noe ala "hva var det som sto på pensum igjen?" og når hun får svar: "Njæsj, gidder ikke, ser film istedet". Eksamen er om to dager, så det sier seg selv at dersom hun ikke faktisk sitter og sprengleser (evt allerede er ajour) så går dette dårlig. Men åååh, jeg orker faktisk ikke å gå inn i det. Jeg har stått på og lest som en gal de siste par ukene, og føler at jeg begynner å få kontroll så jeg kan senke skuldrene litt og kanskje slappe av litt i morra - frister lite å bruke tid og energi på å bekymre meg for/prøve å hjelpe noen som enten har gitt opp (hun trenger ikke dette faget videre, det holder at hun står) eller som bare vil ha oppmerksomhet men ikke kan be om det på en voksen måte. Eneste er at hun lager enormt med drama dersom hun får dårlige karakterer, og det kan jo bli skikkelig festlig på nyåret hvis dette går dårlig

Snakket med faren min i dag, og han tilbød seg å bestille flybillett til meg til onsdag neste uke, dvs at jeg blir her et par dager lenger enn planlagt. Er det dårlig gjort om jeg ikke sier noe om dette til "Anne", som tror jeg skal dra i helga? Jeg kunne tenkt meg å ha litt tid til å vaske leiligheten, pakke, handle julegaver (hun hater selvsagt shopping også) og bare ha litt alenetid - og jeg har jo allerede sagt ja til å dra ut etter siste eksamen på fredag...føler meg litt slem, men jeg er bare så utrolig sliten av hele opplegget Og jeg blir litt amper dersom hun begynner å tråkke inn på det med moren min akkurat nå, det er et veldig ømt punkt siden mamma er såpass syk som hun er - jeg vil helst ikke snakke med noen om det utenom familien, og jeg føler heller ikke at Anne helt forstår (evt engang vil prøve å forstå) hvor vanskelig dette faktisk er for meg.

Anonym poster: 35c2cb547be1f6697080736c5ec3f89e

[^littletoomuch]

Jeg tror, for ditt eget beste, at du bare glemmer denne dramaqueenkjerringa en gang for alle. Som du sier; du har nok å tenke på og energotyver som henne trenger du overhoooodet ikke i livet ditt. Håp for all del at hun vender en kald skulder til, for lettere vei ut finnes ikke for en slik person som du beskriver.

Jeg ventet i 3 år på den kalde skulderen og når den kom ble livet himmelsk igjen!