Møtte du din livspartner i studietiden?

[Gjest TS]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ett år nå. Forholdet vårt startet med vennskap, før det etter noen år oppsto søt musikk mellom oss. Han er den kjærligste, morsomste og herligste kjæresten jeg noen gang har hatt. Jeg synes forholdet mellom oss fungerer veldig godt på alle plan - god samtale, mye latter, godt forhold til hverandres venner, vi har en stor, gjensidig respekt for hverandre og sterk lidenskap for hverandre. Vi klikker så godt og passer så godt sammen, ønsker oss mye av det samme i livet. Vi kommuniserer godt og løser konflikter når de oppstår. Han har alle verdier jeg ser etter i en mann, han er en ekte kjernekar, snill som få, og han føles som den rette for meg.

Vi er unge (25) og studerer. Livene våre er ganske bekymringsløse og det er mye rom for å være spontan og legge planer som man vil, nå mens vi er studenter. Jeg har i lengre tid kjent på at dette er annerledes enn hva jeg har opplevd før. Jeg føler meg veldig lykkelig og trygg, og begynner å se for meg en fremtid med han. Jeg tror han er den jeg vil starte en familie med. Jeg elsker han.

Så tenker jeg at dette ligger et stykke frem i tid. Mye kan skje med oss i tiden som kommer. Vi vil etter hvert bli mer voksne og etablerte med fulltidsjobb, egen leilighet og et rutineliv. Vi kommer til å forandre oss mye. Er det sannsynlig at vi ender opp sammen? Skal jeg tillate meg å drømme om å bygge rede med han? Drømme om barna vi skal få sammen? Jeg er redd for å ønske meg dette for sterkt, for så å få det revet fra meg. Vi har snakket om dette, og det virker som han tenker mye av det samme, men jeg er likevel litt redd for å la meg selv håpe for mye. Jeg har aldri før vært sammen med noen som har fått meg til å tenke på hvilke barnenavn jeg liker.

Derfor lurer jeg: stiftet du familie med noen du møtte i ung alder, eller i studietiden? Hva skjedde så videre?

[AnonymBruker]

Ja. Man møter sin kjærlighet i studietiden <3 Ønsker dere lykke til! :D

Anonym poster: a5a47d36d6bb143890ff68cc2cce65a7

[AnonymBruker]

Tenker veldig likt som deg og har omtrent samme historie og alder. Møtte samboeren min for 5 år siden da vi var 19 år og første gang jeg bare så han i øyene visste jeg at det kom til å bli oss to. Vi ble raskt sammen og jeg føler meg bare mer og mer forelsket for hver dag som går. Kjærlighet ble et helt nytt begrep for meg med han. Vi er nå begge 24 år og vi snakker jo om fremtiden sammen hele tiden, om at vi vil være sammen resten av livet.

Men, så kommer tvilen da. de fleste par som møtes i ung alder brytes jo opp, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten han, men jeg må vel likevel kanskje se for meg muligheten for at det faktisk kan skje. Og ifølge statisikken at det veldig trolig vil skje. Dette gjør meg så trist.

Svarte ikke på det du egentlig lurte på nå, TS, men jeg tenker akkurat det samme som deg.

Anonym poster: 9167dc05eeea8c6bd6b89ca79b11c334

[AnonymBruker]

ja, jeg møtte min kjære på folkehøyskole da jeg var 19 og han 20. fire år senere holder vi fortsatt sammen, selv om vi har vært mye av og på fordi vi bor på ulike steder og har forendret oss en del begge to. men jeg er sikker på at det er han jeg kommer til å gifte meg med vi har snakket om en fremtid sammen med barn osv.

Anonym poster: 0bc1c29b7ec7c885ff4bbfa96f218c14

[AnonymBruker]

Jeg gjorde ikke det, men kjenner flere som har møttes under studier, folkehøyskole osv og fortsatt holder sammen over ti år seinere - med barn og det hele. De virker som de har det fint sammen også. Dere har jo uansett et godt utgangspunkt og antagelig mye felles. Forhold forandrer seg med tiden, det er selvsagt annerledes med travle hverdager og rutiner enn å være frie studenter - men mange av de samme utfordringene gjelder jo par som møtes etter studietida også? Dere får nyte det som er nå og bruke det som et grunnlag for å bli godt kjent med hverandre, diskutere ønsker for framtida og kommunisere godt, så har dere alle muligheter. Jeg synes du kan tillate deg å drømme, samtidig som det er viktig å leve i øyeblikket - og eventuelt ta konsekvensene dersom dere etter hvert oppdager at dere ikke vil det samme lenger.

Anonym poster: 92dfca289d9fd7dd7dd594335b34d847

[AnonymBruker]

Det håper jeg da ikke, for nå har jeg bare et par måneder igjen og har så vidt jeg vet ikke møtt noen livspartner. Satser alle mine egg på at jeg får en mulighet resten av livet også.

Anonym poster: 2982ffc8a3df24b2f7aa2d2258159431

[Perrin]

Møtte min eks i studietiden. som nevnt ovenfor er alt flott sålenge "rutinelivet" ikke har begynt.

10 år etterpå avsluttet vi forholdet fordi vi følte vi hadde endret oss i forskjellige retninger og alt det der

I min erfaring er ikke dette noe uvanlig. Treffer noen i studietiden som man holder samme med en god stund. kanskje man skaffer seg et par barn. før man i 30 årene avslutter forholdet

Uansett gir jeg TS lykke til. Jeg hadde 10 gode år og det er ingenting som tilsier at dere skal ende opp i den store skillsmisseprosenten sålenge dere har det gøy sammen

Endret 29. november 2012 av Perrin

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg var 22 og studerte da jeg møtte min kjære. 8 år senere er vi gift og venter barn

Tror ikke jeg var så veldig bevisst på dette med å stifte familie og etablere oss. Jeg bare kjente at det føltes veldig riktig og tok en dag av gangen.