Venninne som klager over at hun aldri får seg jobb

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette innlegget for å få deres syn på en sak som begynner å tappe meg for energi, og jeg har nå kommet til et punkt der jeg må finne ut om jeg skal si til venninnen min at jeg ikke lenger kan være den hun kommer og syter til, eller om jeg fortsatt bør vise sympati og forståelse.

Venninnen min er 30 år og sa for ca fire år siden opp jobben sin mens hun gikk hjemme i mammaperm, da den jobben hun hadde ikke var forenelig med mammatilværelsen pga mye reising og uforutsigbar arbeidstid. Dette var et forståelig valg, for med hennes arbeidserfaring og utdanning burde det i teorien være enkelt å få en ny jobb. Beklageligvis var det mangel på jobber innenfor det området da hun var ferdig i permisjon, så hun gikk arbeidsledig i seks måneder. Da fikk hun et kort vikariat (3 mnd), med mulighet for forlengelse innenfor et annet område. Sønnen hennes hadde da sin første høst/vinter i barnehage, noe som førte til endel sykefravær, så hun fikk aldri forlenget dette vikariatet. Det neste halvåret sto hun som "ringevikar" i et par barnehager og på den jobben hun hadde hatt de tre månedene, men det ble mindre og mindre jobb på henne, da hun ofte takket nei. Hun valgte denne perioden å starte videreutdanning. En tid etter fikk hun et års vikariat innenfor det hun ønsker å jobbe med. Dette var et vikariat som kunne blitt fast, men kort tid inn i vikariatet ble hun sykmeldt da hun "møtte veggen", og den faste jobben ble gitt til noen andre. I den perioden hun var sykmeldt fortsatte hun videreutdanningen sin. Nå har det snart gått et år uten at hun har jobbet. På Facebook og til venninnegjengen klager hun stadig over hvor frustrende situasjonen er og hvor lei hun er av å aldri få jobb. Men samtidig legger jeg stadig oftere merke til at hun sier at "det er jo godt å ikke jobbe og da" og veldig ofte når vi har avtaler melder hun avbud pga sykdom (ofte sykdom som går fort over som omgangssyke, diare, ørebetennelse osv) eller fordi hun er sliten og vil ligge på sofaen. Hun fikk nylig brev fra Nav om at hun har fått innvilget dagpenger i ett år til.

Så sitter jeg her da, i min trygge lille verden med drømmejobb og trygg inntekt og tar meg i å tenke at "hvis man virkelig vil, får man seg jo jobb". Samtidig får jeg dårlig samvittighet fordi det kanskje ikke er så lett som jeg tror... Jeg har jo full forståelse for at det ikke nødvendigvis er en drøm for henne å vaske, jobbe i kantine, sykehjem eller butikk, mens samtidig er det jo disse jobbene man stadig vekk hører at behovet for "ringevikarer" er. Hun sier selv at "hullene" i cv'en hennes begynner å jobbe imot henne i søkeprosessen, men samtidig finner hun stadig unnskyldninger for å ikke melde seg som "ringevikar".

Kan noen hjelpe meg å se flere sider ved denne saken, evt måter jeg kan hjelpe henne på? Jeg vil jo ikke tenke negative tanker om min venninne, men samtidig får jeg stadig vekk følelsen av at hun syns sofaen er litt for god, og at det er derfor hun ikke jobber.

Og bare så det er sagt har jeg presentert henne for mennesker som kan hjelpe henne med tanke på "ringevakter" samt en som jobber med å veilede mennesker til riktig utdanning/i jobbsøkeprosessen, så det eneste hun må gjøre er å ta en telefon/sende en mail for å avtale møte.

Er takknemlig for svar/tanker!!!

Anonym poster: be2a7ebe099d6f18c7840af72c634966

[The Kitten]

Jeg tenker at dette er venninnen din sitt problem. Hun virker rett og slett ganske lat, men nå kan det jo ligge mer bak enn vi får vite. Jeg ville ikke hjulpet henne mer om jeg var deg. For når du skaffer henne kontakter, som hun ikke følger opp, da setter du deg selv i dårlig lys!

[Harlekin]

Jeg synes nå egentlig at eget sykdom eller barns sykdom eller slitenhet er grunn nok til å avlyse avtaler, jeg da. Mener du hun skal møte deg selv om hun er syk eller utslitt?

Det kan jo være at hun er såkalt lat, men som en person som virkelig har slitt med å skaffe seg jobb, mye pga. at ansvar for barn gjør det vanskelig å være så fleksibel som arbeidsgiverne ønsker, så ser jeg hvorfor hun sliter. Hvis hun skal være ringevikar, hvem passer barnet da? Er han i barnehage alle dager? Hva med kvelder og helger?

Hvis hun har barnevakt (var det en far med i bildet?) og alt ellers er "på stell", må hun sikkert være mer aktiv ift. jobbsøkingen. Ringe arbeidsgivere, sende åpne søknader, være "på høgget". Det var i hvert fall slik det løsnet for meg.

Endret 28. november 2012 av Harlekin

[Gjest Reza08]

Av det jeg har lest så tror jeg ikke at din venninne er regelrett lat. Når man har barn som har vært preget av sykdom, i tillegg til en følelse av å ikke strekke ordentlig til, kan det resultere i tomhet, hjelpesløshet og en konstant følelse av å være udugelig.

Vi alle har en eller annen gang i løpet av livet gått på en smell som har gjort at vi trenger en varm og utstrakt hånd. Derfor er det da viktig å ha familie og bekjente rundt seg som viser at de bryr seg om vedkommende. Er ikke hver gang man har like stor flaks i jakten på en ny jobb, så du må råde henne til å fortsette kampen.

Så lenge du ikke føler at du blir utnyttet, eller at det går ut over ditt liv, må du fortsette å hjelpe henne. Tenk at du gjør en god gjerning, og at neste gang kan det hende at det er nettopp du som trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. Har selv en venninne som går på dagpenger selv om hun kunne ha jobbet. Syns det er frustrerende å høre om at hun "ikke får jobb" når det egentlige problemet er at hun ikke får den perfekte jobben. Vet hun har mulighet til å jobbe utenom sin bransje, så det er kun viljen det står på.

Jeg pleier å si forsiktig at "du kan jo jobbe som tilkallingsvikar mens du leter etter fast jobb da", men da sier hun bare at det er ikke det hun er utdannet til. Har veldig lyst å svare at hun er da vel ikke utdannet til å gå på NAV heller, men da blir det jo dårlig stemning så det lar jeg være.

Ser nå at jeg hadde ikke så mange gode råd, hehe. Men du har min forståelse i alle fall.

Anonym poster: c075309651e282b621bd5f697e124602

[Middag]

hun er ett resultat av velferdsstaten..

for man har det faktsik helt greit i norge uten jobb, man får penger til å bo, penger til barnet og penger til seg selv uten problemer.. med mindre man har lyst å reise på eksotiske ferier eller ha en dyr hobby så trenger man ikke jobbe i Norge.

Dette gjør at en rekke folk ubevist blir late og med latterlig lav terskel for når man er "syk" eller "sliten"..

hadde hun måttet jobbe for å overleve så skal du se at det ikke hadde vert ett problem.

[Gjest Doh]

Hun virker litt sutrete og lat, og jeg hadde ikke orket å høre mer på henne om jeg var deg. Hun får melde seg inn et vikarbyrå og ta de jobbene hun kan. Jeg tok et vikariat på to uker, og nå har jeg straks vært der i tre måneder og har i mellomtiden fått meg fast jobb. Ikke akkurat det jeg har utdannet meg som, men nesten. Og noen ganger må nesten være godt nok

Om hun ikke gjør en innsats får hun slutte å sutre

[Løvetanten]

Jeg har en venninne som tross alle odds sliter masse med å få jobb. Hun er godt utdannet, men tette barn gjorde at hun har lite erfaring. Så da faller hun mellom to stoler, overkvalifisert eller erfaringsløs.

Men hun er det tak i! Hun har tatt absolutt alt av jobber hun har kunnet få, tilogmed en vanlig butikkjobb som hun med sin utdannelse er waaaaay overkvalifisert som. Vikarbyrået ville først ikke gi henne jobben engang, men hun sa at hun ville ut og ville gjøre noe. Samme hva.

[LittleJ]

Dere som mener hu er lat: Etter x antall år med jobbsøking og kun vikariat blir man SLITEN! Man vet aldri hva man har av penger og har heller aldri veldig mye penger. Har man fått nei nok ganger orker man rett og slett ikke mer tilslutt, blir en ond sirkel!

Og man kan ikke bare sitte på raua, jeg har hvertfall ikke råd til å leve på 7000 kr. i mnd. som var det jeg fikk av NAV når jeg gikk på dagpenger.

[Knirke]

Det blir lett en ond sirkel når man har søkt jobb et par ganger og fått avslag. Selvtilliten synker, og fremfor neste søknad tror man at man ikke får jobben uansett og søknadene/intervjuene blir dermed dårligere og dårligere som en selvoppfyllende profeti. Til slutt blir overlevelsesstrategien at man slutter å prøve, ikke nødvendigvis fordi man er lat (men jeg kjenner jo ikke denne venninnen, så det kan godt hende at hun faktisk ER lat)

Ringevikar er vel noe av det verste man kan være, spesielt om man har små barn.. Man vet aldri når telefonen ringer og når man plutselig må være ute av døren. Forstår godt at hun ikke ønsker akkurat dét

[AnonymBruker]

Ja tenk sånn er det blitt her i landet: Kriteriet for dagpenger er at man ikke fikk Drømmejobben.

Ikke rart myndighetene mener vi har skrikende behov for utenlandsk arbeidskraft.

Anonym poster: 44fe21504c100682417137a676366705

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som tross alle odds sliter masse med å få jobb. Hun er godt utdannet, men tette barn gjorde at hun har lite erfaring. Så da faller hun mellom to stoler, overkvalifisert eller erfaringsløs.

Men hun er det tak i! Hun har tatt absolutt alt av jobber hun har kunnet få, tilogmed en vanlig butikkjobb som hun med sin utdannelse er waaaaay overkvalifisert som. Vikarbyrået ville først ikke gi henne jobben engang, men hun sa at hun ville ut og ville gjøre noe. Samme hva.

Dette burde vært normalen, i stedet er det et eksempel på et menneske det er tak i.

Våre forfedre ville gremmes

Anonym poster: 44fe21504c100682417137a676366705