Han går oppå meg

[Gjest stina]

Tror jeg holder på å bli gal.

sikkert teit men sånn føles det.

Jeg jobber for tiden hjemme. har et konsulent firma som krever mye tid samt studerer ved siden av via nett. Alt er hjemme mens jeg har enkeltmøter utenfor hjemmet.

Mannen min mistet jobben i august. Går på dagpenger. I begynnelsen var han veldig "på" det å få ny jobb, men etter endel mislykka intervjurunder er han mye mindre aktiv på søking. prøver å oppmuntre han men likevel.

Nå opplever jeg at han henger over meg 24/7. Er sjalu pga min suksess. Gjerne vil finne på ting med meg hele dagene osv osv. Jeg kjenner jeg begynner å bli gal.

Han skulle på et NAV møte nå og skulle tatt tre-fire timer,men han får det unna på 30 minutter, om han i det hele tatt har vært der. Teit å si men hadde gledet meg til en fri formiddag uten han og barna så jeg kunne hatt full fokus..

Tror han lyver til meg om jobbintervju, osv osv. Og han overvåker heller mitt liv. Er misunnelig osv.

Hva gjør man?!

[Marsipan]

Jeg forstår din frustrasjon, men det er også viktig at du forstår hans! Det er for mange en kjempepåkjenning å bli gående hjemme ufrivillig. Det tærer på humør, selvbilde og psykisk helse.

Selvsagt er det vanskelig for ham å sitte der og se på at du "fikser alt", studier, jobb og sikkert også et sosialt liv.

Tror dere bør ta en alvorsprat, hvor du må få ham til å forstå viktigheten av å gjøre noe. Det er ikke så nøye hva det er, men han er nødt til å komme seg ut og få noen impulser. Om det ikke finnes verken jobb eller kurs el.l han kan gå til, får han gjøre noe frivillig arbeide. (Noe som forresten er kjempebra uansett, da det gjør mye med selvfølelsen å få lov til å bety noe for andre)

Uansett må du ikke la ham trekke deg ned! Du skal ha lov til å nyte suksess og gode prestasjoner selv om han i øyeblikket ikke har noen.

[Gjest Trådstarter]

Takk!

Jeg prøver å forstå han, prøver å oppmuntre han, men føler ofte jeg snakker til en vegg!

Selv prøver jeg å jobbe på, men jeg har han hele tiden hengende over skulderen min fordi han "liker å følge med på hva jeg gjør" - for meg oppleves det som overvåking. Sier jeg det til han, som jeg gjerne prøver, så blir han furt.

Han vil ikke være stolt av min suksess men heller få være en del av den. Jeg vil gjerne få ha min jobb som "min". Han kan godt være en del av den i så måte av vi snakker om det, men han kan ikke forvente at han kan være med på alt.

I går ble jeg forfremmet - fikk ikke en gang en gratulasjon fra han. Han mente bare det var teit i og med jeg , oppi det hele, er gravid og sjefen vet det ikke ennå, er 13 uker på vei...

Sosialt liv har jeg nesten ikke lenger, fordi han ikke har det. Han forventer å være med på alt som skjer på kveldstid og de gangene jeg gjør noe med venninner på kvelden har jeg en rimelig furt mann hjemme ...

Han var ikke sånn før. Han sliter.. Jeg oppmuntrer om nettstudier, kurs, tid med kompiser, finner jobbannonser osv... men neida......

Sånn det er nå hindrer han indirekte meg i å gjøre en god jobb.