Ufrivillig trekantdrama... Hva er rett å gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg er kjæreste og samboer med den herligste mannen på jord. Det er ingenting som kommer til å skille meg og ham, han betyr alt for meg, og jeg vet at han er den eneste jeg vil ha. Og det vet han godt.

Men for litt siden da jeg var med noen venner av meg, møtte jeg en annen mann. Vi snakket sammen, og vi fikk umiddelbart en ganske god tone(jeg har alltid vært den typen som blir raskt kompis med gutta, siden jeg er litt "guttete" av meg), og da jeg jobber med å hjelpe mennesker (skal ikke gå lengre innpå det) visste han at han kunne betro seg til meg, uten at jeg kan si det til andre (med denne jobben følger det med en ganske sterk, men uskreven taushetsplikt). Etter vi hadde snakket sammen viser det seg at denne mannen har veldig seriøse problemer, som jeg vet jeg kan hjelpe ham med. Siden han ikke føler han kan fortelle det til andre enn meg vil det da si at det også er kun jeg som kan hjelpe ham akkurat nå.

Men så til problemet. Denne mannen har et veldig dårlig rykte, og noen av de få gangene jeg har møtt ham har han vært svært beruset(han drikker alt for mye). I beruset tilstand er han i overkant flørtete, og han har blant annet sagt at han vil ligge med meg ++. Samboeren min liker selvfølgelig ikke dette, og ikke jeg heller. Derfor sitter jeg med veldig blandede følelser, jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Det blir så feil for meg og samboeren min om jeg møter ham mer, for å snakke mer med ham, siden jeg vet hva han tenker om meg. Samtidig vil jeg hjelpe ham, for han trenger virkelig hjelp (kan si så mye om at det står om liv). Ikke kan jeg si noe heller, for da bryter jeg dette løftet, og all tilliten er borte.

Jeg har snakket med vedkommende og sagt at jeg ikke liker oppførselen hans når jeg er med ham, og det beklager han veldig. Men selv om han oppfører seg ordentlig betyr det ikke at han ikke legger følelsene for meg til side.

Hva skal jeg gjøre? Samboeren forstår veldig godt at jeg vil hjelpe ham, og det mener han er rett. Men det blir vanskelig å hjelpe ham uten å omgås med ham. Har lyst å kontakte familien hans, men de tror jeg har nok å hanskes med for øyeblikket, og som sagt vil det bryte dette løftet. Denne tilliten er veldig viktig for meg, også med tanke på de andre menneskene jeg er til hjelp for.

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

[AnonymBruker]

Han er ikke ditt ansvar. Be han oppsøke profesjonell hjelp om han sliter, og så kuttet du all kontakt med han.

Anonym poster: 53c007b13420894f0b06e7e7a54c089c

[AnonymBruker]

Det foreligger ingen taushetsplikt dersom det er fare for vedkommende eller andres liv

Anonym poster: 88a90bc215c0ef5d40c3fcd481b95665

[Kajal]

Som sagt over, oppheves (selv formell) taushetsplikt når det står om fare for liv og helse.

I tillegg syns jeg det er profesjonsetisk på kanten å skulle hjelpe noen "på fritiden". Nå vet jeg ikke hva du driver med, men innenfor mitt yrke (psykolog) er ikke dette lov. Forklar ham at du ikke kan hjelpe ham, men at du gjerne vil henvise ham til noen som kan. Hvis samboeren din og du selv er komfortabel med det, kan du tilby deg å fortsette å støtte ham som en venn. Skjønner hvordan det er å være en person som har en trang til å hjelpe de som har det vanskelig, men her bør du la noen andre ta over.

[Gjest Gjest]

Enig med Kajal over her. Jeg er også psykolog og du kan ikke gå inn i et "behandlingsforhold" sånn på privaten.

[AnonymBruker]

Som sagt over, oppheves (selv formell) taushetsplikt når det står om fare for liv og helse.

I tillegg syns jeg det er profesjonsetisk på kanten å skulle hjelpe noen "på fritiden". Nå vet jeg ikke hva du driver med, men innenfor mitt yrke (psykolog) er ikke dette lov. Forklar ham at du ikke kan hjelpe ham, men at du gjerne vil henvise ham til noen som kan. Hvis samboeren din og du selv er komfortabel med det, kan du tilby deg å fortsette å støtte ham som en venn. Skjønner hvordan det er å være en person som har en trang til å hjelpe de som har det vanskelig, men her bør du la noen andre ta over.

Dette er en slags "fritidsjobb" hvis jeg kan si det slik, så dette er for meg helt lovlig. Men det er akkurat her det blir vanskelig å si om jeg kan hjelpe eller ikke... Tror ikke han vil motta noe slags profesjonell hjelp, og det er det som er problemet. Å støtte ham som venn blir på en måte min "jobb". Men er det greit å støtte ham som venn? For venner omgås jo gjerne... Uff, det er så vanskelig. For innerst inne vet jeg at han er en flott fyr, han har det bare veldig vanskelig, noe som resulterer i alt for mye alkohol. Og det er jo et vanlig fenomen at personer som sliter psykisk gjerne blir veldig uforutsigbare og også voldelige når de er overstadig beruset.

Det jeg vurderer er å fortsette å støtte ham og hjelpe ham, men forsikrer meg om at han er ved sine fulle fem (altså edru).

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

[AnonymBruker]

Jeg kan si med en gang at jeg ikke er psykolog og jobber ikke ved noen offentlig hjelpesentral eller lignende... Jeg har bare muligheten til å se hva enkelte trenger. Lengre enn det trenger vi ikke gå, for da kan ting bli litt for subjektivt her

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke noen profesjonelle ta seg av dette. Jeg føler ikke det er rett at du skal ha dette ansvaret, og det blir feil ovenfor typen din. Jeg tror ikke det er mye du kan gjøre med drikkingen hans. Hvordan ser du for deg at du skal hjelpe han?

Anonym poster: 53c007b13420894f0b06e7e7a54c089c

[Steinar40]

Hvis det dreier seg om hjelpe han til å slutte å drikke så kan faktisk ikke du gjøre det.

Det må han ville selv.

Enkelte (kvinner) har fått litt for mye av dette hjelpe-og-omsorgs-genet dessverre.

Endret 27. november 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg vil selvsagt at han skal få profesjonell hjelp. Men det tror jeg dessverre er helt utelukket for denne karen, det var et stort tiltak for ham å i det hele tatt betro seg til meg.

Måten jeg kan være med å hjelpe ham på er å forstå, være her for ham og vise min støtte til enhver tid. Og det vet jeg han trenger. Ikke nødvendigvis psykologisk terapi, men bare hjelp til å få tankene på noe annet.

Jeg får vel snakke med ham og si hva jeg føler om saken... Er bare veldig redd for fremtiden hans.

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

[AnonymBruker]

TS:

Det handler ikke om å få ham til å slutte å drikke. Men hvordan han har det psykisk påvirker humøret hans i fylla.

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

[Steinar40]

Hvis han ikke vil ha profesjonell hjelp så kan han bare skylde seg selv.

Det er overhodet ikke ditt ansvar.

Og hadde jeg vært din samboer; så hadde det vært helt uaktuelt at du skulle fortsette å "hjelpe" en fyr som ikke engang klarer å oppføre seg sømmelig.

Endret 27. november 2012 av Steinar40

[Steinar40]

TS:

Det handler ikke om å få ham til å slutte å drikke. Men hvordan han har det psykisk påvirker humøret hans i fylla.

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

Snu problemstillingen på hodet du, tenker jeg.

Han drikker sannsynligvis fordi han har problemer, og dermed blir bare problemene større. En ond sirkel.

Og det er bare han selv som kan løse sine problemer.

[hermoine]

Han sliter psykisk, og det er snakk om liv eller død? Vil han ta selvmord? Eller hva er greia?

Hvis noen hadde truet med selvmord eller hadde vært så psykisk nede at dette var en mulighet for personen, så hadde jeg nok vurdert å prøve å få dem tvangsinnlagt. Selv om det ikke kan være så enkelt, jeg vet ikke.

Han er ikke ditt ansvar hvis han ikke gidder å få hjelp selv. Han trenger tydeligvis BEHANDLING, ikke bare prat.

[Gjest loren]

Hvis du har en uskreven taushetspliktsregel på jobb burde dere være ansvarlige nok til å ha en uskreven meldepliktsregel også. Jeg synes faktisk det er over kanten etisk sett å ikke melde når det står om liv.

Er selv snart sosionom, og hadde i tilfellet du skisserer henvist vedkommende til profesjonell hjelp.

[lillevill]

Jeg kan si med en gang at jeg ikke er psykolog og jobber ikke ved noen offentlig hjelpesentral eller lignende... Jeg har bare muligheten til å se hva enkelte trenger. Lengre enn det trenger vi ikke gå, for da kan ting bli litt for subjektivt her

Anonym poster: 8c27d125b36db67ae4ace4980123a6b7

Det er veldig fint å ha den muligheten - men denne mannen blir faktisk ikke lykkelig av å være avhengig av at noen andre skal "fikse" han. Han blir lykkelig når han fikser det selv.