Helt alene i ny by med samboer.. :(

[AnonymBruker]

Flyttet til ny by med samboer i september. Til hans gamle hjemby. Regnet med at vi kunne få det fint her. Dessverre ser det ut til at jeg tok grundige feil. Jeg starter å jobbe i februar, og har derfor ikke klart å få noen venner. Samboer er ute og går tur med sine gamle barndomsvenner og har også familien sin her.

Jeg derimot, har ingenting her. Jeg savner familien min så jeg får vondt. Og jeg har i det siste begynt å ha et sterkt sinne mot samboer. Fordi jeg sitter mye alene i leiligheten og gråter. Jeg er egentlig et veldig sosialt menneske, og trenger noen å snakke med. Men nå går det bare nedover. Jeg er så sint og lei meg. Jeg orker ikke å ikke ha venner mer. Begynner å bli dypt deprimert.

Samboer forventet at jeg skulle bli god venninne med kjærestens til kompisene hans. Og det hadde jeg også håpet. Dessverre er det en match laget i helvete, og selvom jeg har spurt om hun vil finne ting osv, så vil hun ikke. Og jeg sitter her alene og vil kaldkvele kjæresten min fordi han er så "ond" og lar meg være alene.

Huff. Tror jeg begynner å bli gal. Vet ikke helt hva jeg vil oppnå. Men akkurat nå er jeg ekstremt ensom og deprimert sover maks 3 timer om nettene og gråter hver gang samboer lar meg sitte igjen alene. jeg er gal.

Anonym poster: dfc8eb9d67b764fe25ec5c57b804b3ef

[Cupcake92]

Postet som anonym ved et uhell :o må bare legge til at min samboer også begynner å bli sint og lei. På meg selvfølgelig. Fordi jeg ikke har fått venner her. Han sier at han sliter med dette, at han syntes det er vanskelig og får det "vondt" når han er ute fordi jeg sitter hjemme alene. Så basically gir han meg enda dårligere samvittighet og selvtillit. For ikke bare har jeg det vondt når jeg er alene, meg gjør tydeligvis han vondt. Han klarer ikke "kose" seg når han er alene ute, på fest etc......

[Suzy]

Jeg har flyttet til min samboers hjemby. Jeg har et par venner her fra før, men stort sett ikke noe nettverk, men jeg har skapt mitt eget og er fornøyd med det.

Først og fremst: Kan du være sammen med hans venner og familie? Om du har noen der du kommer over ens med kan kanskje de få deg introdusert til andre mennesker og involvert i kretser du ikke kjenner nå.

Dernest: Har du noen fritidsaktiviteter du kan delta på? Trening, sjakk eller whatever har en tendens til å dra med seg noe sosialt også. De som har samme interesse som deg selv er det jo lett å komem i kontakt med.

[Cupcake92]

Jeg har flyttet til min samboers hjemby. Jeg har et par venner her fra før, men stort sett ikke noe nettverk, men jeg har skapt mitt eget og er fornøyd med det.

Først og fremst: Kan du være sammen med hans venner og familie? Om du har noen der du kommer over ens med kan kanskje de få deg introdusert til andre mennesker og involvert i kretser du ikke kjenner nå.

Dernest: Har du noen fritidsaktiviteter du kan delta på? Trening, sjakk eller whatever har en tendens til å dra med seg noe sosialt også. De som har samme interesse som deg selv er det jo lett å komem i kontakt med.

Det var jo det jeg hadde håpet på at skulle skje. Hadde jo ingen jeg kjente her fra før. Men nei, vennene hans er lite interessert i å henge med meg. Jeg har vært med og prøvd å snakke med dem, henge meg på osv. Men jeg blir bare ignorert og snakket over. De har null interesse i meg. Når det kommer til familien hans vil de ha han på besøk alene. (Uten at jeg har gjort dem noe annet enn å være snill, hjelpsom og hyggelig). Så ditt får jeg ikke være med.

Har ikke noen fritidsaktiviteter nå. De tingene jeg er interessert i har de ikke i denne byen. Før jeg kom hit pleide jeg jo være med venninner, gå ut på kafé, osv. Her har jeg ingen gjøre det med. Og kjærestene til kompisene til samboer er lite interesserte i å finne på noe med meg. Får alltid en kald skulder.

Jeg har virkelig prøvd det meste.

[Bachata]

Hvorfor i all verden går han fra deg for å være sammen med venner og familie da? Er dere ikke ett par, som da i utgangspunktet gjør ting sammen?

Greit nok at han kan gå på byen med bare gutta en gang i blant, men når man velger å flytte sammen, og spesielt når man velger å flytte sammen til en by der en kjenner mange og den andre ikke kjenner noen, så gjør man da ting sammen som ett par, ikke masse rundt alene uten partnere!!

DERE kan som par være sammen med kameraten hans og dennes kjæreste, det er for meg ikke naturlig at du og hun skal måtte treffe perfekt og være masse sammen uten kjærestene deres. Det er jo kjærestene som er grunnen til at dere engang snakker sammen.

Hvor lenge har dere bodd der nå da?

Hva gjør du sånn utenom jobb og å sitte alene hjemme?

Selv har jeg blitt kjent med nye mennesker både på trening, i forbindelse med hobbyer, og via kjæresten og via jobb.

Og at han blir sur på DEG, for at du ikke finner venner alene? Etterhvert trodde jeg i utgangspunktet at DERE hadde venner, både mine, dine og felles, og faktisk ganske mye felles. Dere er jo ikke single lenger.

[Gjest Summers]

Klart det er kjipt om du er venneløs i tillegg til midlertidig uten arbeid. Du vil sikkert få nye venner på jobben, mange av dem er vel på din alder?,ville faktisk valgt jobb delvis med tanke på alder på kolleger. Sikkert flere på din alder som har flyttet til byen om den har høyskole.

[AnonymBruker]

Er det noen på jobb du kunne tenke deg til å bli bedre kjent med og kanskje bli venninne med? Spør om å finne på noe en kveld. Noen hobbyer hvor du kan treffer andre mennesker? Er det i en stor by el en liten plass dere bor?

Det er ikke sånn at venner detter ned i fanget vårt når vi flytter, vi må gjøre en innsats selv dessverre.

Anonym poster: a8536b182e12bde21df97e29a57358f2

[Sugar&Spice]

Snakket dere ikke om det her før du flyttet dit? Hva sa han sa? Høres ut som om dere burde ta en sånn samtale igjen...

[AnonymBruker]

Å du jobber ikke, beklager det så jeg ikke før nå!

Anonym poster: a8536b182e12bde21df97e29a57358f2

[KaDust]

Skjønner det er kjedelig. Sitter i omtrent samme situasjon, men heldigvis tar samboer meg alltid med på ting så jeg får vært sosial uansett.

[Cupcake92]

Klart det er kjipt om du er venneløs i tillegg til midlertidig uten arbeid. Du vil sikkert få nye venner på jobben, mange av dem er vel på din alder?,ville faktisk valgt jobb delvis med tanke på alder på kolleger. Sikkert flere på din alder som har flyttet til byen om den har høyskole.

Satse på at vennene kommer med jobben. Regner med at det er noen på min alder der, selvom alder ikke er så veldig viktig. Jeg vil bare ha andre å snakke med en samboer!

Jeg og samboer er egentlig veldig forskjellige. Noe som har funket veldig godt med oss to. Men nå ser jeg problemene. Særlig på vennefronten. Han er vel litt mer "tøff" og "vågal" enn meg. Kan ha noe med at han har hatt en helt annen oppvekst. Vennene er derfor av den typen som jeg alltid har holdt meg litt unna. Og misforstå meg rett, jeg har virkelig prøvd å bli kjent med dem. Men føler meg litt dømt og utenfor. Jeg er ikke som dem, og det gjør de ganske tydelig.

For min del har jo det ingenting å si, så lenge de er koselige, så driter jeg i hvordan de ser ut. Men akkurat nå føler jeg meg bare dum og liten. De overkjører meg jo helt alltid. Får jo ikke åpne munnen engang. Åååååååååå. Jeg er lei meg

[Suzy]

Du verden.

Det var besynderlig oppførsel både av vennene og familien hans. Utrolig dårlig gjort.

Kan du finne noen andre fritidsaktiviteter?

Svømme, sy, male f.eks??

[Cupcake92]

Hvorfor i all verden går han fra deg for å være sammen med venner og familie da? Er dere ikke ett par, som da i utgangspunktet gjør ting sammen?

Greit nok at han kan gå på byen med bare gutta en gang i blant, men når man velger å flytte sammen, og spesielt når man velger å flytte sammen til en by der en kjenner mange og den andre ikke kjenner noen, så gjør man da ting sammen som ett par, ikke masse rundt alene uten partnere!!

DERE kan som par være sammen med kameraten hans og dennes kjæreste, det er for meg ikke naturlig at du og hun skal måtte treffe perfekt og være masse sammen uten kjærestene deres. Det er jo kjærestene som er grunnen til at dere engang snakker sammen.

Hvor lenge har dere bodd der nå da?

Hva gjør du sånn utenom jobb og å sitte alene hjemme?

Selv har jeg blitt kjent med nye mennesker både på trening, i forbindelse med hobbyer, og via kjæresten og via jobb.

Og at han blir sur på DEG, for at du ikke finner venner alene? Etterhvert trodde jeg i utgangspunktet at DERE hadde venner, både mine, dine og felles, og faktisk ganske mye felles. Dere er jo ikke single lenger.

Men han trenger jo tid alene med kompiser og familie. Derfor går han. Skjønner jo det til en viss grad, men vanskelig å være forståelsesfull når jeg alltid er alene. Jeg har som sagt alltid vært sosial, og i starten prøvde jeg å få han med på mye. Kino, restaurant, pub osv. Men han var ikke interessert i å gå ut av døren. Så ga opp det litt.

Vi har bodd her siden starten av september. Og jeg gjør ikke så mye annet enn å sitte hjemme. Går jo turer med hunden min. Hender at familien min henter meg og tar meg med på ting. Men det kan de selvfølgelig ikke gjøre hver dag, vil begynne å trene, men Pga. Dårlig råd akkurat nå er det uaktuelt. Så gjør egentlig absolutt ingenting. Og det ødelegger meg litt.

Og han er som sagt bare sint på meg. For at jeg ikke går ut av døren og finner meg venner.

[Gjest Wolfmoon]

Altså, samboeren din blir sur når du ikke klarer å finne deg venner på egenhånd? Er selv ikke interessert i å ta deg med til venner og familie, og vennene hans har i tillegg ikke normal folkeskikk.

Du har min fulle sympati, men jeg har dessverre ikke så mange gode råd å komme med annet enn å snakke med samboeren din om det på en ordentlig måte. Ikke ta til tårer, men legg fram hvordan du føler det på en så nøytral måte som mulig.

[Cupcake92]

Snakket dere ikke om det her før du flyttet dit? Hva sa han sa? Høres ut som om dere burde ta en sånn samtale igjen...

Joda. Men da var jo alt rosenrødt. Alt var visst så fint her. Og jeg prøver å snakke med han. Hver dag. Men det ender med at han blir sint fordi jeg er lei meg.

[Cupcake92]

Skjønner det er kjedelig. Sitter i omtrent samme situasjon, men heldigvis tar samboer meg alltid med på ting så jeg får vært sosial uansett.

Lucky you! Jeg får være med Iblandt. Men da går jeg vel to meter bak og skal helst ikke si noe. Jeg har visst ikke noe interessant å si.

[mp84]

uff a meg. Ikke lett det der. Gjorde det selv for noen år siden. Det var ikke kjærestens hjemby, men han hadde bodd der ca et år før jeg kom, og hadde allerede klart å skape et nettverk. Jeg er veldig sjenert av meg og brukte lang tid på å bli kjent med folk. Jeg satt mye alene hjemme i helgene, da samboeren som regel var ute på byen. Jeg kunne ha blitt med, og det gjor jeg iblant, men det var jo med hans venner fra jobb, hvor de snakket om ting som ikke jeg var inkludert i, og jeg orket heller ikke drikke hver eneste helg. Etter ca 9 - 10 mnd tok jeg opp med samboeren at dette ikke fungerte for meg, og at jeg savnet hjembyen min, familien min og vennene mine veldig mye. Så det endte faktisk opp med at vi flyttet til min hjemby (hvor han hadde bodd to år tidligere).

Kan ikke annet enn å gi deg en klem og ønske deg alt godt. Håper dere klarer å finne ut av det.

[Cupcake92]

Du verden.

Det var besynderlig oppførsel både av vennene og familien hans. Utrolig dårlig gjort.

Kan du finne noen andre fritidsaktiviteter?

Svømme, sy, male f.eks??

Joda. Jeg både strikker og broderer. Men er litt kjedelig når man sitter alene og gjør det. Ting som koster mye penger er uaktuelt pgaden økonomien vi har akkurat nå.

[Cupcake92]

Altså, samboeren din blir sur når du ikke klarer å finne deg venner på egenhånd? Er selv ikke interessert i å ta deg med til venner og familie, og vennene hans har i tillegg ikke normal folkeskikk.

Du har min fulle sympati, men jeg har dessverre ikke så mange gode råd å komme med annet enn å snakke med samboeren din om det på en ordentlig måte. Ikke ta til tårer, men legg fram hvordan du føler det på en så nøytral måte som mulig.

Prøver og prøver. Men den siste gangen endte det opp med at han ikke visste om han ville mer. Fordi jeg er så vanskelig fordi jeg ikke har venner. Han er så ååååååååå

[Majott]

Datteren min hadde det på samme måte i over et år. Vi flyttet til et sted vi hadde hatt lyst til å flytte til lenge (mens hun enda bodde hjemme), og tilfeldigvis bodde kjæresten hennes på det stedet også.

Det tar av og til lang tid før man finner egne venner, folk som passer for seg. Det tok over et år før datteren min fikk gode venninner selv. Men til da ble hun jo tatt med og involvert i hans venner. Venner kommer med jobb og/eller skole, samt fritidsaktiviteter. Du får være litt tålmodig, og tenke at det kommer med tiden.

Synes forresten at både samboeren din og hans familie burde involvert deg mer.