Forskjell på å elske og å være glad i?

[AnonymBruker]

Hva er forskjellen på å være glad i noen og å elske noen?

Kan man elske kjæresten om man møttes for tre uker siden?

Anonym poster: ab50f55e5146428cfc3ff91e089d6f88

[Gjest Gunfreak]

Ja, man kan elske noen på så kort tid, kanskje ikke vanlig, og noen folk får slike følelser forttere enn andre.

Elsker man noen er de sett på som en sterkere følesle enn å være glad i, det er også en annen forskjell, å være glad i noen/noe kan gjelde mye, man kan være glad i katten, hunden, broren og moren sin, men man elsker bare noen man ser romantisk/sexuelt på.

[AnonymBruker]

Ja, man kan elske noen på så kort tid, kanskje ikke vanlig, og noen folk får slike følelser forttere enn andre.

Elsker man noen er de sett på som en sterkere følesle enn å være glad i, det er også en annen forskjell, å være glad i noen/noe kan gjelde mye, man kan være glad i katten, hunden, broren og moren sin, men man elsker bare noen man ser romantisk/sexuelt på.

Man elsker bare noen man ser romantisk/seksuelt på? For noe tull. Jeg elsker min mor, far og lillesøster.

Anonym poster: 265c0099abacba14f0530ec204e1ea1d

[AnonymBruker]

Jeg vil si at hvis man elsker noen, så kan man ikke leve uten dem uten å merke et stort savn, mens hvis man bare er glad i noen så kan man klare seg lenge uten kontakt.

Anonym poster: ab50f55e5146428cfc3ff91e089d6f88

[AnonymBruker]

Jeg vil si det er umulig å elske noen etter bare noen dager/uker. Man kan bli stormende forelsket og tenke på personen hele tiden, men det er noen annet enn å elske. For å elske noen må man ha blitt godt kjent.

Anonym poster: ab50f55e5146428cfc3ff91e089d6f88

[AnonymBruker]

Hvis man elsker noen er man villig til å gå i døden for vedkommende.

Anonym poster: c12b092768965fec325932ff3d4a7b46

[Havbris]

"Forelskelsen er en forbigående galskap, den bryter ut som en vulkan og faller til ro igjen. Og når den faller til ro må dere ta en beslutning. Dere må avgjøre om røttene deres har tvunnet seg så tett sammen at det er utenkelig for dere å leve adskilt. For det er det som er kjærlighet. Kjærlighet er ikke åndeløs spenning, kjørlighet er ikke å forkynne løfter om evig lidenskap, det er ikke å ligge våken om natten og fantasere om at han kysser hver krik og krok på kroppen din. Det er bare å være forelsket, noe enhver tosk kan få til".

Fra Captain Corellis Mandolin, Louis de Bernières.

Jeg elsker mannen min, det innebærer at jeg ikke kan tenke meg et liv uten han. Det innebærer også at det ikke er vanskelig å være raus og tilgivende, og det innebærer en respekt for at han ikke er som meg, at han ikke tenker som meg, og at vi gjør hverandre gode. Det er en kjærlighet som har vokst frem og blitt styrket igjennom mange år sammen, fordi man blir mer og mer kjent med hverandes sider.

Jeg elsker mine barn, med den ubetingede kjærligheten som eksisterer mellom foreldre og barn. Jeg er glad i mange mennesker, men denne formen for kjærlighet er ikke nødvendigvis ubetinget.

Endret 26. november 2012 av Havbris

[AnonymBruker]

man elsker bare noen man ser romantisk/sexuelt på.

Bullshit. Jeg elsker mammaen min, men ville aldri hatt sex med henne.

Anonym poster: ab50f55e5146428cfc3ff91e089d6f88

[Gjest loren]

Man kan elske uten at det er seksuelt, jeg elsker sønnen min høyere enn noen annen person i hele verden.

Ellers synes jeg, som ofte ellers, at havbris sier mye klokt.

[Gjest Snoken-]

Ja, man kan elske noen på så kort tid, kanskje ikke vanlig, og noen folk får slike følelser forttere enn andre.

Elsker man noen er de sett på som en sterkere følesle enn å være glad i, det er også en annen forskjell, å være glad i noen/noe kan gjelde mye, man kan være glad i katten, hunden, broren og moren sin, men man elsker bare noen man ser romantisk/sexuelt på.

Blir veldig glad i noen på kort tid heter vel å være betatt eller å være forelsket. Man elsker ikke noen før de betyr alt i verden for deg. Man være glad i mange. Det kommer også an på hva slags sammenheng du brukene ordene. Du kan være glad i vennene dine, du kan være glad i samboeren din, du kan være glad i familien.

[Bloodless]

Jeg tror fullt og helt på at man kan elske noen etter bare noen uker. Det gjorde jeg derimot ikke for et halvt år siden. Var overbevist om at jeg ikke var i stand til å falle så fullstendig for et annet menneske, etter flere forhold med fantastiske personer, som aldri klarte å vekke de følelsene i meg. Men det var før jeg traff samboeren min. Alt har gått veldig kjapt. Vi møttes, jeg sov over. Dro hjem, savnet ham i noen timer, før han ringte og sa at han visste det hørtes merkelig ut, men han savnet meg og ville at jeg skulle komme tilbake. Siden har jeg bodd her, og savnet er enormt hver gang vi er fra hverandre.

Dette ble litt langt, men jeg har endelig funnet den personen jeg vil leve med resten av livet, og det visste jeg nesten umiddelbart. Og det er fantastisk!

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg mener at å elske noen er en helt annen følelse enn å være glad i. Det er en enormt god følelse Man får da ikke den følelsen etter 3 uker. Jeg tror noen blander det å være forelsket med å elske. Jeg opplever iallefall forskjellen veldig godt.

Endret 26. november 2012 av Evilposelos

[Gjest Lille-pus]

Havbris har, som alltid, fullstendig rett i det hun sier og i det hun siterer.

Den som har levet en liten stund og engang blitt elsket, engang har elsket, vil til all tid være merket av dette.

[Steinar40]

Være glad i, er nok mer på et vennskapelig og ikke romantisk nivå. Tror mange ser det sånn.

[Havbris]

Havbris har, som alltid, fullstendig rett i det hun sier og i det hun siterer.

Den som har levet en liten stund og engang blitt elsket, engang har elsket, vil til all tid være merket av dette.

Og Lille - pus er nok også en kvinne som har levd og opplevd hva livet kan tilby. Derav dine alltid kloke bidrag her.

[Gjest Gjest]

Jeg mener det Havbris skriver er veldig sant.

Å virkelig elske noen krever tid.

Forstår ikke at noen på alvor kan mene at de elsker noen etter noen uker.

Jeg trodde jeg elsket noen av guttene jeg var sammen med for lenge siden jeg også, men ser nå i ettertid at jeg bare har elsket èn eneste unntatt han jeg er sammen med nå.

Det andre har vært forelskelse og jeg har vært glad i dem.

Man forstår ikke at man ikke egentlig har elsket før, før man utvikler den følelsen etterhvert, enten for den man er sammen med nå eller senere. Den følelsen tror jeg ikke folk har med alle kjærestene opp igjennom tidene.

[Havbris]

Jeg tror fullt og helt på at man kan elske noen etter bare noen uker. Det gjorde jeg derimot ikke for et halvt år siden. Var overbevist om at jeg ikke var i stand til å falle så fullstendig for et annet menneske, etter flere forhold med fantastiske personer, som aldri klarte å vekke de følelsene i meg. Men det var før jeg traff samboeren min. Alt har gått veldig kjapt. Vi møttes, jeg sov over. Dro hjem, savnet ham i noen timer, før han ringte og sa at han visste det hørtes merkelig ut, men han savnet meg og ville at jeg skulle komme tilbake. Siden har jeg bodd her, og savnet er enormt hver gang vi er fra hverandre.

Dette ble litt langt, men jeg har endelig funnet den personen jeg vil leve med resten av livet, og det visste jeg nesten umiddelbart. Og det er fantastisk!

Jeg falt også pladask for mannen min, og vi flyttet sammen etter kort tid. Giftet oss etter et halvt år og jeg visste at det var han jeg ville dele livet mitt med. Sterk forelskelse lenge. En form for "å elske" som handlet mest om å være veldig forelsket.

En annen form for "å elske" har utviklet seg med tiden, etter å ha gått motbakker sammen og blitt kjent med mange flere sider ved hverandre, enn det som er mulig på noen uker. I starten av et forhold viser en seg gjerne fra "solsiden". Over tid kommer andre sider frem, og kjærligheten blir satt på prøve. Når kjærligheten tåler disse prøvene, så får den flere røtter.

Jeg tror at "å elske" noen kan ha mange betydninger, men er overbevist om at "å elske" mannen min har en annen betydning i dag, enn tidlig i forholdet. Det er ikke en følelse som kjennes, slik som forelskelsens rus - det er like mye en tanke, en visshet, og en vilje.

Endret 27. november 2012 av Havbris

[la Flaca]

men man elsker bare noen man ser romantisk/sexuelt på.

Hehe, Gunfreak da.

Jeg ser motsatt på det. Å elske noen forbinder jeg med betingelsesløs kjærlighet. Den dypeste kjærligheten man kan føle for et annet menneske.Typisk den foreldre føler for barna sine, eller som man føler for nær familie. Uansett hva mine barn finner på her i livet vil jeg elske dem og støtte dem, bare fordi de er barna mine. Noe av den samme følelsen har jeg for foreldrene mine. Blodsbånd.

Mannen min må gjøre seg fortjent til følelsene mine på en annen måte. Hvis jeg vil kan jeg skru av og gå videre, hvis han virkelig sårer meg.

Jeg kunne ikke elsket en kjæreste etter bare noen uker, da er det andre følelser det dreier seg om. Mye hormoner.

[Gjest Yellow Taxi]

Nå må folk slutte med dette tullet!!!! Det er ikke noe som heter å elske og noe annet og være glad i noen, på engelsk er det akkurat det!

(Ref. diskusjonene om biseksuell vs bifil)

[Fru Duck]

"Forelskelsen er en forbigående galskap, den bryter ut som en vulkan og faller til ro igjen. Og når den faller til ro må dere ta en beslutning. Dere må avgjøre om røttene deres har tvunnet seg så tett sammen at det er utenkelig for dere å leve adskilt. For det er det som er kjærlighet. Kjærlighet er ikke åndeløs spenning, kjørlighet er ikke å forkynne løfter om evig lidenskap, det er ikke å ligge våken om natten og fantasere om at han kysser hver krik og krok på kroppen din. Det er bare å være forelsket, noe enhver tosk kan få til".

Fra Captain Corellis Mandolin, Louis de Bernières.

Nydelig!

Mye klokt er sagt i denne tråden. Jeg vil bare legge til at å elske og å være glad i som uttrykk bare er ord. Hva vi legger i ordene varierer ut i fra hva vi er vant til å si, hvor vi er i fra osv. Jeg tenker derfor at jeg kan elske noen på ulik måte, mannen min på en måte, barna mine på en annen måte. Sånn sett kan det også ligge helt uendelig mye i det å være glad i noen. Å si at jeg er glad i, eller elsker, er ikke følelser uttrykt i en fast størrelse, det er ikke konkrete uttrykk. For meg er det hva ordene rommer som betyr noe, og at den jeg sier ordene til vet hva jeg de betyr når jeg sier de. Slike ord må altså fylles med innhold for dem som står meg nærest. Sier jeg til barna mine at jeg er glad i dem, så vet de at det betyr at jeg elsker dem herfra til månen og tilbake. Sier jeg til en venninne at jeg er glad i henne, så vet hun at jeg bryr meg om henne, at jeg setter uendelig stor pris på henne og alltid vil være der for henne. Og sier jeg det til mannen min, så er det en bekreftelse på alle de følelsene som ligger der mellom oss. Når det er slik tenker jeg at ord rommer uendelig mye uansett om ordet er "elsker" eller "glad" i og jeg tenker at slike ord ikke er selvforklarende i seg selv.