Sliter med tvangstanker og tvangstanker. Er jeg syk nok til å få hjelp?

[lovepepsimax]

Har lest om tvangstanker, tvangshandliger og i samspill med dette OCD. Problemet mitt er bare at jeg vet ikke om jeg er "syk" nok til at jeg vil få hjelp, eller om jeg er "syk" nok til å bli tatt seriøst. Derfor vil jeg gjerne høre deres erfaringer, meninger og hva dere tror.

Det har seg slik at jeg egentlig ikke kjenner meg helt igjen med det som står rundt om kring når det gjelder disse plagene. Jeg høres kanskje nærmest gal, eller overtroisk ut, men det er på en måte slik at ting og gjennstander jeg tar på/bruker kan få meg til å tro at noen ting kan skje. Det dreier seg for det meste om de jeg er glad i, eller de jeg bryr meg om. Det som skjer i hodet mitt er at jeg føler at hvis jeg tar på den tingen/bruker den, så kommer jeg til å ha en stor krangel med kanskje en av de nærmeste. Hvis jeg med uhell kommer borti en ting som jeg føler har "negativ energi" eller som jeg har hatt dårlige opplevelser med før, så må jeg vaske meg på hendene også. Men ikke fordi jeg er redd for å bli syk ol, men fordi jeg føler det kan gi meg konsekvenser.

Når jeg nevnte dårlige erfaringer over, så kan det være klær, sminke, mat, rom jeg har vært i, og i værstefall mennesker jeg har vært med når negative ting har inntruffet i løpet av en dag. Da har jeg problemer med å bruke disse klærne, spise denne maten, og gjøre de tingene jeg gjorde før det negative kom, nettopp fordi jeg tror at om jeg bruker/spiser/gjør de tingene, så kommer det til å få negavtive konsekvenser igjen. Det høres kanskje spessielt ut, men er sånn jeg føler det, og er jeg flink å tar meg sammen så får jeg ofte en stor trang til å løpe å skifte igjen, mens jeg ber til gud vet hva om at det ikke må skje noe negativt fordi jeg hadde på meg klærne i noen minutter.

En annen hendelse jeg også har hatt, er at en jente i klassen min hadde en stygt brudd med kjæresten sin, og jeg brukte pennen hennes noen dager senere. Plutselig fikk jeg for meg at siden jeg hadde tatt i pennen hennes så kom det samme til å skje med meg, så jeg fløy ut midt i timen og vasket hendene så de "negative" tingene ble borte.

Hva mener dere, og hva tror dere? Kommer de til å ta meg seriøst, og hva kommer evnt til å bli gjort med dette? Vil gjerne høre hvis noen sliter med de samme problemene, for er ikke å legge sjul på at jeg føler meg temmelig rar!

Hvis det har noe å si, så er jeg 18 år, og har lite problemer utenfor, bortsett fra overtenknig og flink til å tenke det værste!

[AnonymBruker]

Regelen er vel at du skal oppsøke hjelp når det går utover livet ditt, og det virker det som det gjør. Jeg vil anbefale å ta en prat med fastlegen din, for de er gode på å vurdere sånt. Uansett høres det ut som du trenger noen å snakke med, og da kan kanskje Mental Helses hjelpetelefon være noe.

Anonym poster: e74adf9f07905888bf90914a764bff93

[Gjest Gjest]

Hm

[Cho Kon It]

Jeg fikk også beskjed om at når et element begynner å gå ut over dagliglivet, da er det på tide å hente hjelp. Enten det er angst, depresjon, tvangshandlinger eller andre psykiske utfordringer.

Bestill en time hos legen din og forklar problemet, og si at du vil henvises til psykolog. Ikke underdriv problemet ditt, og ikke tenk at "det er sikkert ikke så farlig". Fortell om ALT som plager deg, og vær ærlig om hvordan det påvirker deg. Absolutt ALT er relevant, og du kan aldri gi for mye info.

Lykke til

[Nasse1]

Jeg har diagnosen ocd og når jeg leser gjennom innlegget ditt, så kjenner jeg meg godt igjen i mye av det du skriver, selv om mine tvangshandlinger er et resultat av en spesifikk smitteangst.

Dette må være veldig slitsomt deg og jeg synes ikke du skal være redd for å søke hjelp med frykt for å ikke bli tatt på alvor. Slike tanker er ganske vanlig, og hvis du tenker over det, har de fleste sine rutiner, for eksempel at de må ha i ingrediensene i tacon i riktig rekkefølge, at dorullen alltid skal henge en vei, man må se fotballkampen på en bestemt pub eller så taper laget, osv. For de fleste er ikke disse tingene noe stort problem, og hvis rutinen brytes, er det heller ikke krise. Det er når dette går ut over daglige gjøremål, utover skole/jobb/fritid, at de reduserer livskvaliteten din og du rett og slett ikke klarer å la være, at det er et problem og man trenger hjelp. Det virker for meg at dette er et problem for deg, så jeg anbefaler deg å kontakte legen din for en time.

Hvis du ønsker å prate litt mer, utveksle litt erfaringer o.l kan du gjerne sende meg en privat melding

[Kala]

Det høres ut som en gryende depresjon

[Nasse1]

Det høres ut som en gryende depresjon

Uten å være noen ekspert, men tror ikke depresjon er det primære problemet i ts tilfellfe. Depresjon kommer som regel sammen med andre psykiske (og fysiske) lidelser da, så at ts eventuelt i tillegg kan være det, er ikke umulig,

[Sugerøret]

ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til en psykolog som kan mye om ocd

Samt ta kontakt med Ananke

[Kala]

Er det noe i livet du føler du ikke har kontroll over? Dette kan være en sykelig måte å få en følelse av kontroll i livet sitt på.

[lovepepsimax]

Er det noe i livet du føler du ikke har kontroll over? Dette kan være en sykelig måte å få en følelse av kontroll i livet sitt på.

Føler vell egentlig ikke at jeg har kontroll over noen ting. Men med tvangstankene så føler jeg at jeg i det minste "bidrar" til at det ikke skjer negative ting rundt meg, med meg, og med de rundt meg. Derfor jeg også får "småpanikk" når jeg prøver å ta meg sammen, fordi hvis jeg ikke følger tvangstankene så bidrar jeg til at negative ting skjer...

Takk til dere andre som har svart, og som har ønsket meg lykke til! Tror jeg trenger det, for føler meg temmelig spesiell!

[Kala]

Men da finnes det jo en logikk i det for deg. Jeg sier ikke at det er en bra logikk, men logikk er det likevel. Hva med å sette deg ned og se hva du føler du ikke har kontroll over, er misfornøyd med i livet ditt og ta nødvendige valg og grep. Så får du se om det endrer seg.

[Cordelia]

Jeg kjenner igjen det du sier for jeg har hatt akkurat det samme. Ta kontakt med fastlegen nå før det blir verre. Det gjorde ikke jeg, og det ble ganske stygt. Det tar ofte litt tid å bli tildelt psykolog/psykiater. Men der får du hjelp til å håndtere disse problemene.

Der er nok ikke en påbegynnende depresjon, men blir symptomene for ille kan man få det i tillegg. Det jeg fikk hjelp til var anti-depressiva/angt dempende til å dempe panikkanfallene når jeg unnlot å gjøre disse tingene og fikk disse tankene. For det er den eneste måten å bli frisk på.

Så ta det heller nå på et relativt tidlig tidspunkt, så gjør du ting så mye lettere. Må forresten legge til at jeg nå er nesten helt frisk og uten medisiner. Så det hjelper.

Lykke til!

Endret 27. november 2012 av Cordelia

[Gjest lovepepsimax]

Jeg kjenner igjen det du sier for jeg har hatt akkurat det samme. Ta kontakt med fastlegen nå før det blir verre. Det gjorde ikke jeg, og det ble ganske stygt. Det tar ofte litt tid å bli tildelt psykolog/psykiater. Men der får du hjelp til å håndtere disse problemene.

Der er nok ikke en påbegynnende depresjon, men blir symptomene for ille kan man få det i tillegg. Det jeg fikk hjelp til var anti-depressiva/angt dempende til å dempe panikkanfallene når jeg unnlot å gjøre disse tingene og fikk disse tankene. For det er den eneste måten å bli frisk på.

Så ta det heller nå på et relativt tidlig tidspunkt, så gjør du ting så mye lettere. Må forresten legge til at jeg nå er nesten helt frisk og uten medisiner. Så det hjelper.

Lykke til!

Hvordan var det når du søkte hjelp første gangen? Jeg mener, tok de deg seriøst, eller måtte du bokstavelig talt be om hjelp? Og hva var egentlig det første de gjorde, eller ble alt satt på vent?

For det verste jeg egentlig kan tenke meg nå, er å møte opp hos noen som kan hjelpe, og at de egentlig ikke tar meg seriøst, og at de ber meg vente å se hvordan det utvikler seg, og om det kanskje blir borte av seg selv...

Er så godt å høre at jeg ikke er alene om å ha sånne tanker. Har fått ordnet meg time hos helsesøster imorgen, så skulle vi snakke litt nærmere om ting slik at hun skulle finne ut hva vi evnt. gjør med det! Så da får jeg ihvertfall håpe hun tar meg på alvor!

[Cordelia]

Hvordan var det når du søkte hjelp første gangen? Jeg mener, tok de deg seriøst, eller måtte du bokstavelig talt be om hjelp? Og hva var egentlig det første de gjorde, eller ble alt satt på vent?

For det verste jeg egentlig kan tenke meg nå, er å møte opp hos noen som kan hjelpe, og at de egentlig ikke tar meg seriøst, og at de ber meg vente å se hvordan det utvikler seg, og om det kanskje blir borte av seg selv...

Er så godt å høre at jeg ikke er alene om å ha sånne tanker. Har fått ordnet meg time hos helsesøster imorgen, så skulle vi snakke litt nærmere om ting slik at hun skulle finne ut hva vi evnt. gjør med det! Så da får jeg ihvertfall håpe hun tar meg på alvor!

Jeg tok kontakt med fastlegen, og han henviste meg videre til psykiater. Imens jeg ventet gav ham meg legetimer bare for å følge meg opp. Nå vet jeg ikke hvor vanlig dette er, men såvidt jeg husker fikk jeg time relativt raskt. Men dette er vel forskjellig overalt. Om jeg ikke husker feil, så skulle maks ventetid være seks uker, men hvorvidt dette fremdeles gjelder vet jeg ikke. Nå var jeg relativt akutt, så det kan ha hatt noe med tidsaspektet å gjøre.

Jeg håper og helsesøster tar deg på alvor. Hvis ikke får du bare finne andre steder å få henvisning fra. En må bare ikke gi seg før noen tar en seriøst. Bare vær nøye å forklare hvordan det utarter seg og hvordan det påvirker deg i hverdagen. Ikke utelat noe fordi du skulle føle det er litt flaut eller skummelt å forteller om. Det får de tåle, og de er jo vant til å høre om litt av hvert.

Bare konsentrer deg om timen med helsesøster, også tar du det derfra.

[lovepepsimax]

Jeg tok kontakt med fastlegen, og han henviste meg videre til psykiater. Imens jeg ventet gav ham meg legetimer bare for å følge meg opp. Nå vet jeg ikke hvor vanlig dette er, men såvidt jeg husker fikk jeg time relativt raskt. Men dette er vel forskjellig overalt. Om jeg ikke husker feil, så skulle maks ventetid være seks uker, men hvorvidt dette fremdeles gjelder vet jeg ikke. Nå var jeg relativt akutt, så det kan ha hatt noe med tidsaspektet å gjøre.

Jeg håper og helsesøster tar deg på alvor. Hvis ikke får du bare finne andre steder å få henvisning fra. En må bare ikke gi seg før noen tar en seriøst. Bare vær nøye å forklare hvordan det utarter seg og hvordan det påvirker deg i hverdagen. Ikke utelat noe fordi du skulle føle det er litt flaut eller skummelt å forteller om. Det får de tåle, og de er jo vant til å høre om litt av hvert.

Bare konsentrer deg om timen med helsesøster, også tar du det derfra.

Ja, får vell håpe det går greit!

Takk for svar:)

[lovepepsimax]

Jeg ble sendt videre til vurdering av psykolog. Det eneste som bekymrer meg nå er hvordan jeg skal få råd til dette, for hun sa at jeg må betale selv ettersom ingen kommet til å ville ta meg inn til behandling når jeg fyller 18 om 1 mnd og 3 dager...

[Sugerøret]

Om du ser etter en psykolog med offentlig avtale,skal det du betaler gå på egenandelskortet (1)

Og om du har betalt mer enn fastsatt beløp,får du frikort.Og skal da ikke betale egenandeler

http://www.helse-nord.no/egenandeler/category2857.html

[Nasse1]

Jeg ble sendt videre til vurdering av psykolog. Det eneste som bekymrer meg nå er hvordan jeg skal få råd til dette, for hun sa at jeg må betale selv ettersom ingen kommet til å ville ta meg inn til behandling når jeg fyller 18 om 1 mnd og 3 dager...

For en merkelig ting å si av helsesøster. Har du blitt henvist til en spesifikk psykolog eller må du selv ringe rundt?

I og med at du snart fyller 18 synes jeg du burde blitt henvist til et DPS. Du må betale egenandel til du kommer opp i 1800 - 1900 kr og så vil du få tilsendt frikort ut året. En time (45 min) koster som regel 307kr. Dette er for 2012 vel og merke, kan endres til neste år.

[lovepepsimax]

For en merkelig ting å si av helsesøster. Har du blitt henvist til en spesifikk psykolog eller må du selv ringe rundt?

I og med at du snart fyller 18 synes jeg du burde blitt henvist til et DPS. Du må betale egenandel til du kommer opp i 1800 - 1900 kr og så vil du få tilsendt frikort ut året. En time (45 min) koster som regel 307kr. Dette er for 2012 vel og merke, kan endres til neste år.

Hun skulle ordne time med en som skulle vurdere meg, og sende meg videre om han mente at jeg behøvde det. Hvis han mente jeg trengte det, så ga hun meg et alternativ som hun foreslo, eller så kunne jeg gå til privat, men det anbefalte hun ikke selvfølgelig fordi det er mye dyrere.

Problemet her for meg nå er vell egentlig at jeg har nok å bruke pengene mine på ettersom jeg er student, og for meg er 307 kr ganske mye. Får vell høre med henne om det finnes noen løsning, eller så får jeg bare presse det inn i budsjettet på en eller annen måte!

Endret 28. november 2012 av lovepepsimax

[Cordelia]

Hun skulle ordne time med en som skulle vurdere meg, og sende meg videre om han mente at jeg behøvde det. Hvis han mente jeg trengte det, så ga hun meg et alternativ som hun foreslo, eller så kunne jeg gå til privat, men det anbefalte hun ikke selvfølgelig fordi det er mye dyrere.

Problemet her for meg nå er vell egentlig at jeg har nok å bruke pengene mine på ettersom jeg er student, og for meg er 307 kr ganske mye. Får vell høre med henne om det finnes noen løsning, eller så får jeg bare presse det inn i budsjettet på en eller annen måte!

De fleste studiesteder(studentsamskipnaden)har også en "sosialrådgiver". Skader ikke å gå innom og snakke med en. De kan ha informasjon om du har noen økonomiske fordeler ved det å være student.

Endret 28. november 2012 av Cordelia