Vennen min - kjærst'en min er død.

[AnonymBruker]

Etter 17 år sammen så er du nå borte. Borte for alltid. Det er jeg helt sikker på for jeg var med og stelte deg og kledde på deg klærne du elsket å ha på deg da vi skulle bort.

Du fikk beskjed om at du hadde uhelbredelig kreft i mai i år, men jeg trodde jo at jeg skulle få ha deg lengre enn den korte tiden vi fikk.

Sist torsdag kunne du ikke være hjemme mer for du var så syk, men du kom et sted hvor du følte deg ivaretatt og trygg, noe som jeg syntes var veldig godt å vite midt oppe i alt.

Vi hadde planlagt å reise på julemarked til Berlin nå i desember sammen med broren din og kona hans. Du gledet deg som en unge, men det kommer du aldri til å få oppleve.

Vi hadde skaffet deg nytt pass og du hadde allerede vekslet penger, så vi skulle ha litt lommepenger. Resten av utgiftene skulle du bruke kort på, så vi trengte ikke så mye lommepenger som du sa. Dette skulle være din gave til meg fordi jeg fyller rundt år neste neste gang jeg har bursdag.

I går skjønte jeg at livet ditt begynte å ebbe ut, men jeg hadde jo et håp om at medisinene du fikk kanskje ville i oss litt mer tid. Jeg orket vel ikke å tenke tanken på at jeg skulle sitte alene igjen, med sorg, tungsinn og knuste drømmer.

Du var en helt spesiell person. Litt spesiell, men verdens snilleste menneske. Det var det alle sa om deg. Du visste ikke hva godt du kunne gjøre for andre. Du skulle bare visst, at alle disse menneskene du alltid var så snill imot, nå virkelig kom når du ikke lengre var den som ga, men kun kunne ta imot. De satt hos deg og gråt sine modige mannetårer.

Nå er du borte, borte for alltid. Du vil aldri mer ringe meg midt i et tvprogram jeg så på, bare fordi det var pause i fotballkampen du så på. Jeg vil aldri mer ha noen grunn til å bli irritert fordi du ringte meg så mange ganger om kvelden fordi du ikke fikk sove. Jeg angrer så på at jeg ikke forsto at du var redd for sovne alene. Du var jo så redd for å dø mens du sov, så derfor passet du på å sove på dagen når det var folk rundt deg. Hvorfor kunne jeg ikke hver gang du ringte vært ekstra hyggelig mot deg, bare fordi det var deg. Men jeg visste jo ikke før fredag at det var derfor du ringte meg når natten nærmet seg. Først da spurte jeg deg hvorfor du ikke ville sove og du svarte: Jeg er så redd for å daue mens jeg sover. Men da var det jo for sent for meg å gjøre ting om igjen. Hadde jeg bare visst alt jeg vet nå, så hadde mye vært annerledes for deg den korte tiden du fikk leve etter du ble syk. Men ikke for å unnskyld meg, men jeg er jo bare et menneske. Ikke et dårlig menneske heller, men jeg visste bare ikke alt.

Takk for alt vennen min. Hvil i fred.

Anonym poster: 56259099104c75adf16058490746bfa8

[humalla]

Uff, kondolerer, det må være vanskelig Tenker på deg!

[Lillah]

Huff, så utrolig trist.. Livet er urettferdig! Kondolerer, håper du har folk rundt deg. Klem.

[loffen]

Så trist.. håper du har noen hos deg i sorgen.

Kondolerer!

[Wildy]

> Kondolerer.

Og takk for at du delte dette meg oss. Jeg sitter her med klump i halsen og tørker tårer, du er så ærlig om dette med etterpåklokskap at det gjør vondt. Takk for å gi oss en bit av din historie; og hold deg sterk. Du har gjort din jobb og vel så det i det som har vært; det er også en tid for å ta vare på deg selv.

[AnonymBruker]

Hadde jeg hatt noen rundt meg, så hadde jeg ikke skrevet her inne nå. Jeg føler meg så alene og er helt tom. Og jeg er så lei meg fordi jeg ikke forsto alt at jeg holder på å rakne av dårlig samvittighet. Vi bodde jo ikke sammen, så derfor var "ting" litt vaskeligere også. Men det var sånn vi hadde valgt å ha det. Han hadde jo sine barn og jeg mine, selv om hans nå ikke lengre bodde hjemme. Så derfor bodde vi hver for oss. Hvorfor kunne jeg ikke forstått mer mens han levde? Kanskje jeg er et dårlig menneske, kanskje det var det han tenkte da jeg ikke forsto! Hvorfor sviktet jeg når han trengte meg mest? Jeg skjønner det ikke nå, for nå ser jeg jo alt klart, men nå trenger jeg ikke å se, skjønne eller tolke noe mer.

Anonym poster: b6e829b34899fab0cfcaf1e16cbe52a3

[AnonymBruker]

Hadde jeg hatt noen rundt meg, så hadde jeg ikke skrevet her inne nå. Jeg føler meg så alene og er helt tom. Og jeg er så lei meg fordi jeg ikke forsto alt at jeg holder på å rakne av dårlig samvittighet. Vi bodde jo ikke sammen, så derfor var "ting" litt vaskeligere også. Men det var sånn vi hadde valgt å ha det. Han hadde jo sine barn og jeg mine, selv om hans nå ikke lengre bodde hjemme. Så derfor bodde vi hver for oss. Hvorfor kunne jeg ikke forstått mer mens han levde? Kanskje jeg er et dårlig menneske, kanskje det var det han tenkte da jeg ikke forsto! Hvorfor sviktet jeg når han trengte meg mest? Jeg skjønner det ikke nå, for nå ser jeg jo alt klart, men nå trenger jeg ikke å se, skjønne eller tolke noe mer.

Anonym poster: b6e829b34899fab0cfcaf1e16cbe52a3

åh, så vondt!! Men jeg trur det er naturlig å tenke sånn i sorgprossessen. Akkurat som hvis en bestemor dør så tenker en "åh, hvorfor besøkte jeg hu ikke oftere? Så slem jeg er". Eller "hvorfor fortalte jeg aldri hvor glad jeg var i h*n"

Jeg skjønner du tenker sånn, men det er utrolig lett å være etterpåklok.

Det kan hende han ikke tenkte sånn som du tenker i det hele tatt. Tenk hvis han var kjempe fornøyd med måten du taklet alt? Fornøyd med hvordan du stilte opp?.. Og kanskje han bare var fornøyd med å ha deg i hjerte sitt før han døde?

Anonym poster: 92865d90b4531d92e7a15be70b4208c4

[Japp]

[Anglofil]

Kondolerer

[Muscae]

Hadde jeg hatt noen rundt meg, så hadde jeg ikke skrevet her inne nå. Jeg føler meg så alene og er helt tom. Og jeg er så lei meg fordi jeg ikke forsto alt at jeg holder på å rakne av dårlig samvittighet. Vi bodde jo ikke sammen, så derfor var "ting" litt vaskeligere også. Men det var sånn vi hadde valgt å ha det. Han hadde jo sine barn og jeg mine, selv om hans nå ikke lengre bodde hjemme. Så derfor bodde vi hver for oss. Hvorfor kunne jeg ikke forstått mer mens han levde? Kanskje jeg er et dårlig menneske, kanskje det var det han tenkte da jeg ikke forsto! Hvorfor sviktet jeg når han trengte meg mest? Jeg skjønner det ikke nå, for nå ser jeg jo alt klart, men nå trenger jeg ikke å se, skjønne eller tolke noe mer.

Anonym poster: b6e829b34899fab0cfcaf1e16cbe52a3

Kondolerer kjære deg!

Jeg synes ikke du skal tenke sånn! Jeg tenker at når man har noen som man føler man kan ringe til selv om man vet det ikke passer - og han ringer deg sent på kvelden, og fortsetter å gjøre det, selv om du blir irritert - ja da har han virkelig stolt på at du elsker ham uansett! Og den vissheten hadde han nok med seg både i livet og i døden. Ikke tvil på det!

[floppesopp]

Huff, sitter med tårer i øynene.

Kondolerer så mye, alle varme tanker til deg

[AnonymBruker]

Nå er begravelsen og turen jeg fikk i gave over. Du fikke en flott begravelse. Dine to barn hadde skrevet flotte minneord om deg, der fortalte om sine opplevelser og små ting fra dagene sammen med deg. Broren din og hans beste venn fra barndommen leste også fra sin tid sammen med deg. Ingen prest eller andre hadde noe med denne begravelsen å gjøre. Begravelsen ble deg verdig. Da begravelsen startet med "This is my life" gråt jeg så jeg ristet. Trodde jeg aldri skulle klare å stoppe igjen. Jeg gråter nå mens jeg skriver dette. Sorgen og savnet er så tung å bære. Det hjalp ikke så mye da mitt lille barnebarn på 2 1/2 år i går sier: Mormor, jeg gråter for ... ... jeg.

Turen ble tung fordi jeg da også innså, om han hadd fått leve og gjennomføre den, så hadde han ikke hatt noen glede av den. Det gjorde meg så trist. Han ga den til meg for å glede meg og måtte ha skjønt at dette kan han ikke klare.

Nå er det snart jul og i år blir den forferdelig trist. Tre mennesker som jeg var glad i er borte. Og alle har dødd i høst., men aller mest kjenner jeg sorgen og savnet etter telefonene som nesten alltid kom midt i et tvprogram jeg så på. Nå er det bare datteren min som ringer, men aldri midt i et tvprogram. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg gjennom dagene. Synes på en måte at tiden skulle stoppet opp, så jeg kunne fått en liten pause. Men sånn er det jo ikke, for etter dag kommer kveld og så kommer en ny dag igjen.

Siden jeg er arbeidsufør, så blir livet ekstra tungt en stund, men jeg vet at det vil bli bedre.

I går var jeg hjemme i huset hans som står tomt, fordi ungene hans har spurt om jeg ikke kan holde et øye med det til de kommer hit igjen. Fikk fyrt opp i ovene og matet hønene hans. Noen må jo ta den jobben og siden han og jeg bodde i samme by, så blir det jo meg. Syntes det var fryktelig å tråkke inn der, hvor jakker og sko er i gangen og klesvasken ligger i kurven på badet, men han var jo ikke der, klar til å sette på kaffen.

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette her inne, men er vel min måte å prøve å skrive av meg noe sorg.

Anonym poster: b6e829b34899fab0cfcaf1e16cbe52a3

[loffen]

[Gjest Blur]

Kjære ts. Jeg kondolerer så utrolig mye.

Sitter her med tårer nedover kinnene og håper du har det bra.

Smerten når man mister en person er utholdelig først, men det blir bedre.

Du kommer kanskje aldri helt over savnet, men du setter deg ved rot at denne personen finnes enda. I din sjel og i dine tanker.

Sender deg mange gode tanker. Klem.

Endret 19. desember 2012 av Blur

[AnonymBruker]

Denne julen har vært bare dritt. Julaften var alle voksne to, mens jeg var bare en. Jeg var så langt nede at jeg nesten ikke kom meg igjennom kvelden. 1. dag hadde jeg min datter og mann med barn på middag. Lagde middag mens tårene rant. Dekket bordet til en for mye, men oppdaget det i siste liten. Var kjempeglad da de gikk hjem. Jeg smilte og var en god vertinne, men ønsket bare at de skulle gå så jeg kunne legge meg på sofaen for å gråte. Det ble ikke oppdaget at jeg spilte teater tror jeg. 2. dag satt jeg alene og vurderte om jeg orket å leve videre i min ensomhet.

I dag hentet jeg eldste barnebarn, for er det noen som kan få meg til å smile så er det han på 5 år. Mens vi spiste kveldsmat spør han: Hva er ditt største ønske her i verden? Da svarte jeg: Å finne en mann som kan bli glad i meg som .... .... var. Da sa barnebarnet: Du får aldri ... ... tilbake for han er død, men kaskje det kommer en ny .... .... mormor hvis du bare ønsker det hardt og mye. Hva er ditt da spurte jeg: Å få komme ut i verdensrommet! Nå sover han i sengen min lille snille gutten på 5 år og i morgen kommer enda en dag vi kan kose oss sammen.

Men hvorfor skulle du dø fra meg da du visste jeg allerede hadde mistet to jeg var glad i i høst. Kunne du ikke ha kjempet mer for å leve. Ikke gitt opp da du fikk diagnosen i våres. Etter legebesøket bare sank du sammen og gjorde absolutt ikke noe for å prøve å kjempe. Du hadde to flotte barn, en svigersønn og to barnebarn. Du hadde meg og min familie og mange gode venner, men livsgnisten din forsvant den dagen du fikk kreftdiagnosen.

Jeg hørte en gang et ordtak av nyere dato: Døden er ikke værst for den som dør, men for de som sitter igjen. Bedre kan det vel ikke sies. Nå er det snart nyttårsaften, som jeg blir alene. Så starterr det nye året og jeg er alene. Vet ikke om jeg kommer meg videre uten hjelp. Jeg vet at tiden leger, men jeg vil bare ha tiden tilbake før du ble syk. Vil ikke møte hverdagen alene. Jeg er helt død innvendig og bruker all min energi på å holde meg på bena. Er det verd å fortsette et sånt liv? Jeg må for min datter og mine barnebarns skyld. Kan ikke påføre de enda en sorg. Det må vel være en måte å komme videre på. Jeg vet bare enda ikke hvordan jeg skal finne den. Måtte tømme meg litt her for å ha noen å "snakke" med.

Anonym poster: b6e829b34899fab0cfcaf1e16cbe52a3

Anonym poster: b6e829b34899fab0cfcaf1e16cbe52a3

[AnonymBruker]

Kjære, kjære deg. Kondolerer så mye. Som du ser, er det mange her på KG som leser det du skriver og som føler med deg og tenker på deg. Så flott barnebarn du har! Fortsett å finne det fine i verden i ham pg de andre barnebarna og barna dine.Jeg skjønner at det virker tungt å skulle gå videre nå. Jeg synes ikke du bør spille teater og holde alt inne i deg og late som alt er bra, men snakke med den voksne datteren din, eller, hvis du ikke er komfortabel med det, snakke med en sorggruppe eller en psykolog. Du merker kanskje at det hjelper å skrive her, og jeg tror det vil hjelpe å snakke med noen utenom i tillegg.

Ta vare på deg selv.

Anonym poster: efaeee200f11a84eb224f09b4dc1b174

[AnonymBruker]

Anonym poster: c5f1314c8fe2ac1fb950de27f3df8f4a

[Japp]

Og jeg er veldig glad du har 5-åringen din <3