Hvorfor ble du mobbet?

[Gjest Marsvinet]

Vær så snill å les det med tykk skrift før du poster.

http://forum.kvinneg...opic=704439&hl=

Jeg ser nå at min tråd om å prøve å finne positive konsekvenser av å ha blitt mobbet failet totalt. Resten av KG er 100% enige om at ingenting godt kan komme ut av mobbing. Konklusjon trukket.

Jeg starter nå en ny tråd om mobbing. En der jeg vil utfordre folk til å spekulere i akkurat hvorfor de ble mobbet. Jeg vil helst at folk unngår selvnedverdigelser som "fordi jeg er stygg", "fordi jeg ikke fortjener bedre". Det er ikke konstruktivt, og det er ikke sant. Ingen fortjener å bli mobbet, men det skjer likevel! Det er heller ikke alltid noen spesiell grunn til at noen blir pekt ut som mobbeoffer, ofte er det helt tilfeldig, og så begynner en ond sirkel. I mitt tilfelle vil jeg si at det var flere grunner.

Jeg mener det jeg skriver i trådene mine godt, og jeg ønsker ikke at noen skal bli såret/provosert. Det er så klart lov å skrive det hvis man føler at ting er støtende.

Jeg ble mobbet fra 1. til 10. trinn. Og jeg har analysert meg selv og prøvd å forbedre meg slik at folk skulle slutte å mobbe meg. Dette er det jeg tror jeg ble mobbet for:

Grunn 1) Jeg ble ansett som "rar" fra første skoledag. Jeg hadde gått på privat barnehage, der det var helt annen kultur enn på skolen der jeg begynte (vi var litt nerdete kan du si). Foreldrene mine tilhørte en annen generasjon enn de fleste foreldrene på trinnet og jeg hadde dermed en annen litt mer gammeldags kultur hjemmefra. Begge mine foreldre var fra bygda og hadde derfor lite å hjelpe meg med når deg gjaldt å bli akseptert av en større gruppe i en by. De hadde aldri hatt noe problem med å skaffe venner selv. De fleste som begynte i klassen kjente andre fra før, jeg kjente ingen.

Grunn 2) Foreldrene mine var som sagt eldre enn de fleste foreldrene på trinnet og hadde dermed ferdig nedbetalt studie/huslån og kunne derfor gi meg dyrere ting/klær. Jeg tror i ettertid at mange var sjalu på grunn av dette. De nektet der i mot å kjøpe klær som var "inn" til meg, fordi de mente at det ikke var sømmelig for en jente. Ikke at jeg tror at mine nerdeklær var noen grunn til at jeg ble mobbet, men det kan jo ha gjort noe med selvtilliten min...

Grunn 3) Foreldrene mine var opptatt av at jeg skulle gjøre det bra på skolen, og hadde lært meg så mye som mulig før skolestart. Jeg ble tidlig en streber, og var misfornøyd med meg selv hvis jeg ikke stod til mine foreldres forventninger. Mange ble nok provosert over at jeg kunne være misfornøyd med å ha gjort det bedre enn dem. Dette var ikke lurt av meg.

Grunn 4) Etter hvert som jeg ble mer ensom på skolen søkte jeg mer og mer mot lærerene. Jeg begynte å snakke med/ diskutere ting med lærerne for de var de eneste "vennlige" personene på skolen. Noen ganger gjemte jeg meg på lærerrommet i steden for å leke ute der folk kunne slå meg/ ta tingene mine eller jeg måtte sitte alene i en krok til jeg kunne gå inn. Å skulke skolen var helt uaktuelt fordi foreldrene mine var så strenge. Mange elever ble nok provoserte av det de så på som "smisking" med lærerene og bestemte seg for å "ta meg" av den grunn.

Til slutt vil jeg nevne at jeg var svært dårlig til å snakke for meg og generelt sosialt klønete. Jeg hadde aldri hatt noen venner/ eldre søsken å snakke med. Det var faktisk ingen som likte meg, og jeg gikk helt feil fram for å få folk til å like meg bedre. (Jeg trodde at å være flinkest ville gjøre meg populær, fordi foreldrene mine/ voksne likte dette). Etter hvert som jeg ble mobbet utstrålte jeg mer usikkerhet og bitterhet - noe som ikke akkurat tiltrekker mennesker.

Sånn gikk jeg helt mutters alene gjennom 10 år, og de eneste gangene folk snakket til meg var når de mobbet meg eller slo meg. I perioder var det verre enn ellers og folk skamklipte meg, rev i stykker leksene mine, ødela klærne mine, stjal tingene mine og sa mye stygt og var alltid mange mot én. Det var også lett å mobbe meg, for jeg hadde jo ingen venner. Jeg slet med selvmordstanker og skadet meg selv for første gang da jeg var 8 år gammel.

Da jeg gikk ut av US begynte jeg på "nerde-videregåendeskolen" i min by. Her opplevde jeg for første gang å bli akseptert og å få venner, selv om ikke alt var gull og grønne skoger her heller, så hjalp det meg veldig. Hvis jeg ikke kunne ha begynt på en skole det ingen av mobberne hadde søkt, så hadde jeg droppet videre utdanning. Men det ble heldigvis ikke nødvendig.

Hvis noen andre har spekulert i hvorfor de ble mobbet så vil jeg gjerne høre om det. Ingen fortjener å bli mobbet, men om man vet hva som er årsaken til at man selv ble plukket ut så kan man lettere sørge for at man ikke blir mobbet senere i livet. Det kommer i hværtfall ikke til å skje igjen med meg.

Takk

[Gjest Gjest20]

Fordi jeg ikke passer inn.

[Gjest Gjest20]

men om man vet hva som er årsaken til at man selv ble plukket ut så kan man lettere sørge for at man ikke blir mobbet senere i livet.

Mobbing skal ikke forekomme uansett. Det er der problemet ligger; hos mobberne, ikke mobbeofrene. Det er mobbingen vi må ta tak i.

[AnonymBruker]

Jeg var stille, følsom og skoleflink, og hadde helt andre interesser enn de fleste på min alder. Når jeg i tillegg ikke var noe pen, og ikke hadde noen nære venner som kunne "beskytte" meg, var jeg sikkert lett å plukke ut.

Anonym poster: 0349220d21041c083e91c6ac007c8883

[Anciol]

Prøvde å gripe inn å prøve å stoppe mobbingen av en litt svak elev i et klassetrinn under meg, dette fikk noen i klassen min til å se rødt, og så begynte mobbingen av meg og så fant mobberne ut at jeg hadde egen hund så de laget en kanin klubb hvor de hadde sammekomster med sine kaniner, de frøs meg ut og gikk på kino.

Og de var misunnelige fordi jeg hadde velstående foreldre og gikk med dyre merkeklær (som farmor fikk til halv pris i butikken hun jobbet) ja hun jobbet frem til hun var 75 år ;

[Gjest Sweet Violet]

Jeg ble mobbet på vgs fordi jeg likte musikk fra 60- og 70-tallet, fordi jeg ikke lå rundt med alle (noe som automatisk gjorde meg rar og sær), mitt fornavn, og fordi jeg hadde mellomrom mellom fortennene. Jeg fikk også mange jenter mot meg denne perioden ettersom at jeg begynte å bry meg om utseende noe som resulterte i at gutter fattet interesse for meg. Jeg var også sjenert og stille av meg.

Jeg hadde dessuten en "venninne" som spredte usanne rykter om meg slik at alle trodde jeg var sprø. Denne "venninnen" hadde sterke psykopatiske trekk og hun fortsatte med å spre rykter om meg etter jeg flyttet. Hun var en mester i å manipulere folk, inkludert meg. Jeg har senere lært at denne personen har slitt med alkoholisme, sosial angst og matforstyrrelse. Selv brukte jeg 5 år på å bygge meg opp igjen etter vgs...

[Gjest pålogget]

jeg var rolig og veldig snill i barneskolen, ble ikke mobbet av jentene på barneskolen, der var jeg mer populær. Men guttene derimot var veldig ekle mot meg, de ville ikke røre på meg fordi jeg var visst den eneste jenta på skolen med jentelus.(tror det var en måte gutta ga oppmerksomhet på, noe jeg misstolket som mobbing) Ødela selvtilliten i ettertid da jeg bynte på ungdomskolen, der ble jeg litt vrangere og godtok ikke dritt fra noen. Ble derimot mer populær hos guttene enn hos jentene, ble mye sjalusi drama for å si det sånn, og venninne gjengen min frøs meg ut ved å spre stygge å usanne rykter om meg og det som verre er, og prøvde å vende hele skolen mot meg, de fleste jentene hatet meg, men jeg hadde fortsatt noen av gutta på min side. Da jeg fikk meg kjæreste så jeg at jentene skrev masse usanne stygge ting om meg til han så han skulle miste interesse for meg, men det lot oss ikke knekke, før en av jentene hadde sex med typen min etter et år.

Endret 26. november 2012 av pålogget

[AnonymBruker]

Fordi jeg hadde for små pupper - fordi jeg hadde for store pupper.

Fordi jeg var for høy - fordi jeg var for lav.

Fordi jeg hadde for langt hår - fordi jeg hadde for kort hår.

Fordi jeg hadde briller i ett år. - Fordi jeg var den eneste uten tannregulering.

Fordi jeg hadde foreldre som snakket en annen dialekt.

Fordi jeg ikke hadde miss sixty-bukser - og når jeg hadde miss sixty-bukser var de ikke fine nok.

Fordi jeg hadde for gode karakterer. - Fordi jeg hadde for dårlige karakterer.

Da vi lærte om partall og oddetall i matematikken - lekte jentene " partall " eller " oddetall ".

Hvis de var 8 - og jeg ville være med å leke, så kunne jeg ikke det - fordi da ble de et oddetall.

Hvis de var 9 - og jeg ville være med å leke, så kunne jeg ikke det - fordi da ble de et partall.

Mange av lærerne og de andre foreldrene grep ikke inn - men bidro til mobbingen.

De andre foreldrene kunne bevisst la meg være den eneste som

ikke ble invitert i bursdager,

aldri fikk sitte på med med hjem i bilen etter trening.

Lærerne kunne gjentatte ganger glemme bursdagen min, sette meg i gruppr med menneskene som plaget meg mest ol.

Da mine foreldre gjentatte ganger tok opp mobbingen med skolen - mente lærerne at de ikke kunne gjøre noe med klassen - men at det var meg det måtte gjøres noe med.

Mange av de som mobbet meg i barnehagen - barneskolen - ungdomskolen og videregående

har ikke blitt narkomane, unge mødre, aleneforeldre, NAV-ere, kriminelle eller annet.

De fleste har blitt advokater, lærere, politi, leger, psykologer, økonomer, svært kjente idrettsutøvere og musikere.

Anonym poster: bb8909831a77f4d6ec5bf208192a3d39

[Gjest pålogget]

jeg var rolig og veldig snill i barneskolen, ble ikke mobbet av jentene på barneskolen, der var jeg mer populær. Men guttene derimot var veldig ekle mot meg, de ville ikke røre på meg fordi jeg var visst den eneste jenta på skolen med jentelus.(tror det var en måte gutta ga oppmerksomhet på, noe jeg misstolket som mobbing) Ødela selvtilliten i ettertid da jeg bynte på ungdomskolen, der ble jeg litt vrangere og godtok ikke dritt fra noen. Ble derimot mer populær hos guttene enn hos jentene, ble mye sjalusi drama for å si det sånn, og venninne gjengen min frøs meg ut ved å spre stygge å usanne rykter om meg og det som verre er, og prøvde å vende hele skolen mot meg, de fleste jentene hatet meg, men jeg hadde fortsatt noen av gutta på min side. Da jeg fikk meg kjæreste så jeg at jentene skrev masse usanne stygge ting om meg til han så han skulle miste interesse for meg, men det lot oss ikke knekke, før en av jentene hadde sex med typen min etter et år.

[estrella]

Jeg vet ikke. Fordi jeg var den jeg var?

Jeg fikk høre at jeg var feit, ekkel, stygg o.l. Jeg ble spyttet på. Dyttet. Behandlet som en sykdom.

Men jeg var ikke feit, ekkel, stygg eller noen form for sykdom. Så jeg vet ikke.

Jeg var derimot veldig redd, følsom og usikker. Så jeg var et "godt bytte", fordi jeg trodde på det de fortalte meg. Så kanskje det var derfor, fordi jeg trodde på dem og fordi jeg var følsom?

[Gjest zerox_ztoleranz]

Mobbing skal ikke forekomme uansett. Det er der problemet ligger; hos mobberne, ikke mobbeofrene. Det er mobbingen vi må ta tak i.

Så lenge det finnes mennesker, vil det finnes mobbing. Synd, men sant.

[AnonymBruker]

Fordi jeg hadde fregner og skilte meg ut utseendemessig.Hadde ikke vært så mye med andre barn da jeg ikke gikk i barnehage før skolen

Anonym poster: 2c9211d79f0358e890a54b0a8da60335

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet antagelig fordi jeg var stille og beskjeden og hadde store briller med tykke glass. Hadde dessuten andre interesser enn de andre, og var nok litt sosialt klønete. Jeg var ikke god på å tolke de sosiale kodene, og dermed ble jeg hele tiden redd for å gjøre noe galt, og ble enda mer keitete i sosiale sammenhenger. Det ble fort en ond sirkel. Jeg var også den dårligste i gymmen, og var den som alltid sto igjen til sist da det skulle velges lag. Utrolig at lærerne kan tillate slikt, egentlig. De kan da ikke unngå å se det, når en elev alltid står igjen til sist? De mest populære jentene, var nesten alltid flinke i sport. Det er noe jeg har lagt merke til.

Det var den psykiske mobbingen som var det største problemet. Guttene lo av meg, sukket og stønnet og himlet med øynene. De slengte dritt, pekte og sa f.eks "Se på hu feite stygga der a", "Hei, du ditt stygge pizzatryne, skal vi kline?" "Vet du at du er den styggeste og dummeste på hele skolen?" osv, osv. Når man får høre slike ting hver dag i flere år, så gjør det noe med deg. Mobbingen førte til at jeg fikk konsentrasjonsvansker, som igjen gikk ut over karakterene.

Det vil nok aldri bli helt slutt på mobbing, men det er viktig at det forebyggende arbeidet mot mobbing holdes ved like hele tiden.

Anonym poster: d80725eb67a3fbc2e1b1140e1df6f53d

[Gjest Marsvinet]

Fordi jeg hadde for små pupper - fordi jeg hadde for store pupper.

Fordi jeg var for høy - fordi jeg var for lav.

Fordi jeg hadde for langt hår - fordi jeg hadde for kort hår.

Fordi jeg hadde briller i ett år. - Fordi jeg var den eneste uten tannregulering.

Fordi jeg hadde foreldre som snakket en annen dialekt.

Fordi jeg ikke hadde miss sixty-bukser - og når jeg hadde miss sixty-bukser var de ikke fine nok.

Fordi jeg hadde for gode karakterer. - Fordi jeg hadde for dårlige karakterer.

Da vi lærte om partall og oddetall i matematikken - lekte jentene " partall " eller " oddetall ".

Hvis de var 8 - og jeg ville være med å leke, så kunne jeg ikke det - fordi da ble de et oddetall.

Hvis de var 9 - og jeg ville være med å leke, så kunne jeg ikke det - fordi da ble de et partall.

Mange av lærerne og de andre foreldrene grep ikke inn - men bidro til mobbingen.

De andre foreldrene kunne bevisst la meg være den eneste som

ikke ble invitert i bursdager,

aldri fikk sitte på med med hjem i bilen etter trening.

Lærerne kunne gjentatte ganger glemme bursdagen min, sette meg i gruppr med menneskene som plaget meg mest ol.

Da mine foreldre gjentatte ganger tok opp mobbingen med skolen - mente lærerne at de ikke kunne gjøre noe med klassen - men at det var meg det måtte gjøres noe med.

Mange av de som mobbet meg i barnehagen - barneskolen - ungdomskolen og videregående

har ikke blitt narkomane, unge mødre, aleneforeldre, NAV-ere, kriminelle eller annet.

De fleste har blitt advokater, lærere, politi, leger, psykologer, økonomer, svært kjente idrettsutøvere og musikere.

Anonym poster: bb8909831a77f4d6ec5bf208192a3d39

Dette høres litt ut som min historie, bortsett fra at jeg var heldig og hadde én lærer som var på min side. Husker at han tok meg til side og snakket med meg når det hadde vært skikkelig ille, selv om han ikke turte å gripe inn i situasjonen der og da. Desverre sluttet han det siste året. Det er svært vondt å se at en mobber lykkes like bra/ bedre enn deg. Ingen av mine mobbere har blitt narkomane eller unge mødre, men det er heller ingen som har blitt lege, økonom eller advokat. Noen har blitt eiendomsmeglere, psykologer (oh, the irony!) og arkitekter. Det er derfor jeg nå tar opp fag fra VGS. Jeg føler at jeg er nødt til å bli økonom eller advokat for å "slå dem". De er faktisk hovedmotivasjonen min.

[Gjest *smak*]

Husker "the Cosby show" hvor minste jenta ble mobbet pga. nesen sin.. Da hun fortalte det til pappaen sin, Bill Cosby, svarte han at det nok var det eneste de kunne finne på å mobbe hun for, siden hun var så perfekt.. Synes den scenen var litt søt...

[Gjest Marsvinet]

Jeg fikk høre at jeg var feit, ekkel, stygg o.l. Jeg ble spyttet på. Dyttet. Behandlet som en sykdom.

Men jeg var ikke feit, ekkel, stygg eller noen form for sykdom. Så jeg vet ikke.

Jeg var derimot veldig redd, følsom og usikker. Så jeg var et "godt bytte", fordi jeg trodde på det de fortalte meg. Så kanskje det var derfor, fordi jeg trodde på dem og fordi jeg var følsom?

Jeg tror at mobbere ofte tar den som det er "lettest" å mobbe. Du var følsom og trodde på det de sa, derfor risikerte ikke mobberene at du tok igjen eller sa stygge ting tilbake. De var svake, og trengte derfor å knekke noen andre - uten å risikere å bli knukket selv. I mitt tilfelle sluttet folk å mobbe meg da jeg begynte å ta igjen, fordi de ikke synes det var verdt det.

[Anciol]

Den verste av mobberne mine endte opp som krøpling i rullestol, KARMA!!!

[melly666]

Redd, følsom, usikker og smart - og mye modnere enn de noen gang kunne vært.

[Gjest Hikken]

Det var nok flere grunner. Hovedsaklig har jeg alltid vært veldig stille og slitt med sosialangst helt siden barneskolen. I tillegg likte jeg annerledes musikk, kledde/sminket meg annerledes enn de populære, var veldig tilbaketrukken under timene og var redd for å ha øyekontakt med folk. Nådestøtet var da de fant ut at jeg gikk til psykolog og slet med psyken på grunn av problemer jeg hadde både hjemme og på skolen, det likte de virkelig å ta meg for.

[Junine]

Det eneste jeg gjorde galt, var å være meg selv. Dessverre føler jeg at dem tok dette fra meg.

Jeg var ikke som dem, der jeg vokste opp skulle alle jentene være 'tøffe' med joggebukser, farget håret mørkt, bannet & sloss. Jeg var ikke sånn. Jeg var blond, pen, hadde alltid fine klær & likte å pynte meg. Jentene hatet det.

På denne tiden klarte jeg ikke å se at jeg var pen. Alle jentene skulle alltid rakke ned på utseendet mitt, fikse på 'trynet mitt', osv. Nå i senere årene forstår jeg hva som var så 'galt' med meg. Dette dreide seg om sjalusi. Det eneste jeg kunne gjort for å ikke bli mobbet, var å bli noe jeg ikke var.

Ingen lærere stoppet mobbingen, til tross for at jeg ble truet med banking og på livet, daglig. Jeg ble ikke sett på som et mobbeoffer av voksne, fordi det aldri var noe 'galt med meg'.