Mannen blir sur/gretten hvis jeg skal ut og treffe venninner

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har vært sammen i over seks år, gift i to av dem, bodd sammen i fire år. Jeg ser på vårt parforhold som stabilt og godt, og vi er hverandres bestevenner. Vi flyttet sammen til ny by for over to år siden pga studier og jobb, og vi trives godt begge to. Begge har fått noen nære venner, og livet føles i grunn egentlig veldig bra.

Men det er et lite problem, heldigvis ikke et stort problem, men nok til at det kan bli gnisninger. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal løse det. Problemet er at mannen blir sur og gretten hver gang jeg vil ut og treffe mine venninner. Og det fører til at jeg gruer meg litt til å gå ut for å treffe dem fordi jeg er lei av at mannen blir sur. Det er da ikke snakk om å gå ut på byen for å feste, men å møtes klokken 16:00 på den lokale kafeen for å ta en kaffe. Noen ganger kino eller lignende aktiviteter. Dette skjer aldri mer enn en gang i uka, mesteparten av uka er jeg hjemme.

Jeg er en hjemmekjær person, jeg vil si jeg er stille og rolig, verken røyker eller drikker, liker ikke å feste, liker heller et koselig restaurantbesøk med mine (to) venninner framfor fest. Mannen er likedan, og derfor går vi også godt i lag. Og som meg har han også et par gode venner som han treffer to-tre ganger i måneden. Ellers har vi jo begge enten jobb eller studier som tar en god del tid.

Det er derfor egentlig ingenting, slik jeg ser det, som skulle tilsi at mannen "har rett" til å bli sur eller gretten. Vi er sammen hver eneste dag etter endt arbeidsdag/studiedag (unntaket er den ene dagen i uken jeg gjerne vil være med mine venninner), vi koser oss, ser film, diskuterer politikk, trener sammen, går turer, har sex osv.

Jeg vil presisere: mannen er generelt veldig snill, og jeg har egentlig lite vondt å si om han, unntaket er i disse situasjonene. Det virker som han ikke helt liker å "dele" meg med mine venninner. Og vi er jo også nære venner, han og jeg, i tillegg til å være kjærester, og det er ikke snakk om å erstatte ham. Hva vi har kan uansett ikke erstattes av mine venninner. Men mine venninner kan sånn sett heller ikke erstattes av han, for meg er det viktig å være venner både med dem og han.

Og bare for å ha sagt det: jeg har prøvd å prate med min mann. Spurt hvorfor han blir sur. Han svarer at han ikke liker at jeg går ut. Men han nekter meg aldri å gå ut, så jeg gjør det siden jeg mener jeg ikke gjør noe galt, men jeg liker ikke å komme hjem til en gretten mann som sitter mutt foran tv'en et par timer før jeg kan prate til han.

Hvordan kan vi løse dette? Jeg vurderer parterapi, mannen er derimot veldig skeptisk.

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

[AnonymBruker]

Prøv å finn ut hva han er redd for. Det er som regel redsel for et eller annet som gjør at man oppfører seg sånn. Han er ikke redd for at du skal møte noen kjekke karer mens du er ute uten han?

Virker ikke som at han stoler helt på deg, uansett årsak.

Anonym poster: 0c8a2f0fff8eec317e2843a48f3698c2

[AnonymBruker]

Ts her.

Det har jeg spurt om. Han gir meg egentlig ikke noe godt svar, men nei, han påstår at han stoler på meg, og jeg har uansett aldri gjort noe som skulle tilsi at han ikke stoler på meg. F.eks har han ingen problemer med at jeg drar ut alene, jeg har også reist til utlandet alene (på shopping, han ville ikke være med), uten at det har vært et problem.

Så jeg har i grunn ikke inntrykket av at han ikke stoler på meg. Det er mer det at jeg velger å være sammen med mine venninner. Og som sagt, det er snakk om kafébesøk med veletablerte venninner som både har hus, mann, bil og barn. Det er ikke akkurat sex og singelliv.

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

[AnonymBruker]

Misliker han venninnene dine og er redd for at de skal påvirke deg negativt på et vis?

Mulig han føler seg truet, så det er lurt å få frem at han betyr mye for deg, men at du også trenger kontakt med andre. Treffer ikke han sine kamerater da? Man kan jo lure på hva de gjør sammen, siden han er så skeptisk? "På seg selv kjenner man andre."

Få han til å tenke på hvordan det hadde vært hvis det var omvendt.

Anonym poster: 0c8a2f0fff8eec317e2843a48f3698c2

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg har spurt, men han sier bare "nei", uten at jeg egentlig får et godt svar. Godt mulig han egentlig misliker dem det er vanskelig for meg å bedømme når han ikke sier noe eksplisitt. Han har truffet dem vet et par anledninger, og de er rolige og hyggelige kvinner som heller ikke er "festemennesker", ihvertfall ikke nå lenger. Mannen kjenner også ektemannen til hun ene, og det virker som de kommer godt overens.

Som jeg skrev i startinnlegget treffer han sine venner to til tre ganger i måneden. Jeg kjenner hans venner veldig godt, og det er klart, man kan aldri vite, men dette er veldig koselige karer jeg ikke kan se for meg gjør så mye galt. Hender også jeg blir invitert til å bli dem, f.eks på kino eller pizza på Peppes. Vi trives godt i lag alle sammen og jeg er veldig glad for at mannen endelig har fått seg noen gode venner.

Mannen har dessverre en oppvekst preget av få eller ingen venner, jeg tror kanskje det slår inn, at han er redd for å miste meg? Jeg vet ikke. Jeg var ihvertfall, i følge ham selv, den første gode vennen han hadde (vi var venner før vi ble sammen).

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

[AnonymBruker]

Det høres veldig fælt ut for deg at han blir sur og gretten, men jeg tenker det er veldig fælt for han og.

Kanskje han er ganske avhengig av deg, siden det stort sett er bare dere to?

Inviterer du venninnene hjem av og til? Da kan jo han være litt i nærheten også. Gi han litt oppmerksomhet samtidig, så blir det kanskje litt lettere for han..

Kan hende at han er redd for å miste deg ja. Man kan fort bli veldig avhengig av den ene man har, når man før ikke hadde noen. Så det er bra at han har andre venner også, og at dere treffes alle sammen osv.

Synes han tiden går fort (det gjør mange, spesielt folk som er litt deprimerte f.eks)? Da kan det hende han synes du er med venninnene "hele tiden", selv om det faktisk bare er noen ganger i måneden.

Anonym poster: 0c8a2f0fff8eec317e2843a48f3698c2

[Adhara]

Tør jeg foreslå dobbeldates, så han kanskje føler seg litt mer inkludert? Kanskje han ikke føler at han kjenner venninene dine godt nok?

Vanskelig å si for oss uteforstående, vanskelig å si for deg, når han ikke vil si noe.

Håper ihvertfall han tør å åpne seg for deg etterhvert.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg vil vel ikke beskrive ham som direkte avhengig av meg, han klarer seg jo veldig godt alene når han vet at også jeg er alene. Men joda, kan jo for all del være det også, ihvertfall så lenge han ikke åpner seg opp og vil si det som det er. Kanskje han faktisk ikke helt selv vet hvorfor han føler det slik.

Jeg prøver jo å gå ut med venninnene mine når han går ut med sine venner. Som regel blir det da kun 1-2 ganger pr mnd han da blir nødt til å være alene mens jeg med mine venninner. Dette er gjerne fredagsettermiddag etter jobb, som regel drar jeg da hjem i 20-tida på kvelden slik at mannen og jeg kan kose oss med god mat, drikke og en film sammen.

Har foreslått at han kan være med en gang, for å ufarliggjøre det, men skal jeg være helt ærlig har jeg egentlig ikke så lyst å ha han med. Det er "min" kveld, der vi kan diskutere og prate om "dameting". Derfor er det heller ikke naturlig å være med mannen og hans venner med mindre de spør meg. Men som sagt: jeg har spurt ham om han vil være med. Og han svarte bare mutt "nei".

Dobbeltdates? Vel, ja, jo, kanskje, det er selvsagt en mulighet. Selv om jeg i grunn synes det bør være mulig for meg å henge med mine venninner en gang i uka uten at det blir en stor sak ut av det. Jeg er en introvert person, så jeg orker ikke så mye sosial omgang, MEN jeg synes det er godt i begrensede mengder. Det er noe jeg har behov for, og det har jo mannen og. Jeg synes egentlig at det er urimelig å bli sur fordi jeg også har behov for annen menneskelig kontakt (som sagt i begrensede mengder).

Nei, det er ikke lett å bli klok på, for han er veldig åpen med meg om de fleste andre ting. Han prater med meg om ting han aldri har fortalt andre, han har egentlig aldri vært redd for å være åpen. Men i denne saken føler jeg at jeg møter en murvegg og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal slå sprekker på den. Det er jo også vanskelig for meg å gjøre noe når han ikke vil åpne seg i akkurat denne saken. Jeg får jo også vondt av ham, fordi jeg føler jeg vil hjelpe men ikke kan uten å vite hvordan jeg skal gjøre det.

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

[AnonymBruker]

Du virker tålmodig og forståelsesfull. Synd han ikke vil snakke med deg om dette.. Har han ikke noe han kunne holdt på med når han er alene hjemme? Det må være tamt å bare sitte å irritere seg over at du er ute, og bare vente på at du kommer hjem. Han skulle satt pris på alenetiden, koble av med en pils og en god bok eller gjort noe handy.

Jeg tenkte at det kunne være kjedelig for han at dette som regel skjer på fredager, men du skriver jo at du kommer hjem så dere kan finne på noe sammen. Men at han da sitter et par timer og er mutt før dere kan finne på noe sammen..

Kanskje han vil at helgene skal være deres tid, etter en uke med mye jobb?

Jeg synes det er best å møte venner på hverdager og ha familie/kjærestetid når det er helg. Bedre kvalitetstid da. For helga går så fort og så er det på`n igjen med jobb.

Anonym poster: 0c8a2f0fff8eec317e2843a48f3698c2

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg kan vel forstå det, selv om vi har hele lørdagen og søndagen sammen. Da pleier vi kjøre rundt og oppleve nye steder (han er veldig glad i historie, hvilket jeg også er, så vi drar mye på "sightseeing"), togturer (han elsker å reise med tog) til storbyene, reise på utenlandsferier osv. Dessuten føler jeg vi tilbringer mye kvalitetstid sammen i hverdagene, da jeg heldigvis har en slik jobb at jeg slipper å ta den med hjem.

Nå er han student og har mer alenetid enn det jeg har siden jeg er i jobb. Det kan nok kanskje være en faktor, for det betyr at han kanskje kjeder seg mer enn meg. I motsetning til meg, som alltid har hatt mange hobbyer (slik som tegning, lesing, håndarbeide, scrapping etc) så har han ganske få. Det kan nok kanskje stamme litt derfra, at han rett og slett ikke har så mye å gjøre. Det blir som regel enten lesing, sitte ved pc'en eller tv-spill. Jeg forstår jo at det kan være kjedelig.

Jeg vurderer kanskje å se etter en hobby vi kan gjøre sammen, men som han også kan gjøre alene når jeg ikke er der. Hvis han er lei så kan jeg kanskje forstå at han da blir mutt fordi det da blir en kjedelig kveld. Ikke for det, noen ganger ender det jo opp med at han spiller og jeg sitter på pc'en allikevel, men det er tydelig at han setter veldig pris på selskapet mitt. Det er jo koselig at han liker selskapet mitt, så det er litt vanskelig dette.

Spurte han litt forsiktig i stad. Han svarte bare at "jeg vil ikke ødelegge". Problemet er jo at det ødelegger når han ikke får fram det han egentlig vil si. Det virker som han ikke vil prate for å ikke ødelegge for meg siden jeg gleder meg til mine venninnestunder. Dessverre slår det litt feil ut siden han da blir sur og gretten.

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

[AnonymBruker]

Etter en slitsom uke er det trolig familieliv din mann ønsker, ikke det å sitte alene hjemme.Noen ganger må mann kunne gå ut med venner,men blir det veldig prioritert av den ene i et forhold vil alltid forholdet ta slutt tro meg.

Anonym poster: 717934d5ebe84e373c4f24ea92e8b9e3

[AnonymBruker]

Etter en slitsom uke er det trolig familieliv din mann ønsker, ikke det å sitte alene hjemme.Noen ganger må mann kunne gå ut med venner,men blir det veldig prioritert av den ene i et forhold vil alltid forholdet ta slutt tro meg.

Anonym poster: 717934d5ebe84e373c4f24ea92e8b9e3

Ts her.

Han sitter hjemme alene i maks 3-4 timer. Jeg mener at han egentlig burde klare såpass. Kanskje det får meg til å høres forferdelig egoistisk ut, men det er ikke snakk om mange timer. Han har meg stort seg for seg selv ellers i ukedagene når vi er hjemme, samt i helgene. Jeg kommer hjem rundt 20-tida, og da koser vi oss med f.eks middag og en fin film.

Og forøvrig han treffer jo sine venner nesten like mye som meg, okay, en til to ganger mindre i måneden enn meg, ergo er det ikke snakk om at jeg er den som prioriterer venner mens han ikke gjør det i det hele tatt.

Jeg synes vel egentlig helt ærlig at han burde tåle såpass, det burde være rom for både å kunne prioritere familieliv og venner en gang i blant. Det er ikke snakk om at jeg blir borte hele kvelden. Jeg fester ikke. Jeg drikker ikke. Jeg er ikke interessert i å være ute hele kvelden. Og vi har som regel også hele lørdagen og søndagen sammen.

Poenget er jo også det at da vi ble sammen så var jeg også klar på at jeg også vil ha litt venninnetid. Da med min bestevenninne som ikke bor i den byen vi bor i nå (ergo treffes vi ytterst sjelden, dessverre). Det er jo heller ikke slik at jeg bortprioriterer ham. Vi sees hver eneste dag etter jobb og skole. Vi sees omtrent hver eneste lørdag og søndag, og vi har fredagskvelden sammen.

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

[Bernardette]

Jeg syns du virker veldig fornuftig, TS.

Og jeg håper ikke du slutter å leve ditt eget liv innimellom kun fordi mannen din blir sur. Hvis du slutter med dette kommer det nok til å bli verre med tiden.

[Steinar40]

hehe Dette høres merkelig ut. Og er først og fremst en bagatell.

Men eneste teori jeg har er at han er sjalu på venninne til TS på en eller annen merkelig måte.

[AnonymBruker]

Jeg kommer med min egen teori, basert på min oppfatning av en mann jeg var sammen med. Mulig jeg er helt på jordet

Jeg tror han er redd. Kanskje uten å forstå det selv. Fordi han trolig har opplevd mye avvisning i livet. Trolig uten å forstå hvorfor.

Kanskje han dermed er redd for å miste den plassen han har i livet ditt. At du gir noe av deg selv til andre som han ikke får dele. Kanskje at du forteller/deler noe om han og at han føler seg utlevert. Jeg tenker at det kan gi han en følelse (fremdeles gjerne ubevisst) av at det skjer noe han ikke har kontroll over.

Om jeg er inne på rett spor, så tror jeg det sitter igjen fra barndom. Og er noe han kanskje er redd for å rote i. Men som trolig kan bearbeides om han er villig - og gis mer eller mindre slipp på.

Jeg tror ikke det blir bedre om du skulle prøve å ta mer hensyn og være mindre sammen med venninnene dine.

Håper dere finner en god løsning uansett Lykke til

Anonym poster: a63874c7a13a88d0a5b2795f829c41e8

[Steinar40]

Jeg kommer med min egen teori, basert på min oppfatning av en mann jeg var sammen med. Mulig jeg er helt på jordet

Jeg tror han er redd. Kanskje uten å forstå det selv. Fordi han trolig har opplevd mye avvisning i livet. Trolig uten å forstå hvorfor.

Kanskje han dermed er redd for å miste den plassen han har i livet ditt. At du gir noe av deg selv til andre som han ikke får dele. Kanskje at du forteller/deler noe om han og at han føler seg utlevert. Jeg tenker at det kan gi han en følelse (fremdeles gjerne ubevisst) av at det skjer noe han ikke har kontroll over.

Om jeg er inne på rett spor, så tror jeg det sitter igjen fra barndom. Og er noe han kanskje er redd for å rote i. Men som trolig kan bearbeides om han er villig - og gis mer eller mindre slipp på.

Jeg tror ikke det blir bedre om du skulle prøve å ta mer hensyn og være mindre sammen med venninnene dine.

Håper dere finner en god løsning uansett Lykke til

Anonym poster: a63874c7a13a88d0a5b2795f829c41e8

Mye mulig at du har rett.

Men jeg tenker også litt mer generelt sett på dette med utlevering av mannen til venninner.

Tror faktisk at mange kvinner er ganske dumme når det gjelder akkurat dette.

Personlig ser jeg på utlevering av min person som bortimot svik. Har dama problemer med meg så er det MEG hun tar det opp med; og IKKE venninner, mora si eller aller verst såkalte mannlige kompiser.

PS! Imidlertid ser jeg også problemet mange kvinner har når det er helt umulig å kommunisere med mannen.

Endret 25. november 2012 av Steinar40

[Gjest Wolfmoon]

Han vil ikke snakke om det for ikke å ødelegge, men ødelegger alikevel ved å være i dårlig humør.

Han er skeptisk til parterapi.

Jeg er nok en mye mindre tålmodig person enn ts, for jeg hadde bedt han bli voksen og ta ansvar for sitt eget liv. Sånn det er nå saboterer han jo det livet han ønsker.

[AnonymBruker]

Mye mulig at du har rett.

Men jeg tenker også litt mer generelt sett på dette med utlevering av mannen til venninner.

Tror faktisk at mange kvinner er ganske dumme når det gjelder akkurat dette.

Personlig ser jeg på utlevering av min person som bortimot svik. Har dama problemer med meg så er det MEG hun tar det opp med; og IKKE venninner, mora si eller aller verst såkalte mannlige kompiser.

Jeg er enig med deg i forhold til utlevering, jeg føler også det som svik. Jeg har problemer med familie som er mye mer åpen enn meg - og ikke forstår at noen ting vil jeg ikke at andre skal vite. Og at jeg dermed ikke deler en del med de lenger.

Også tidligere samboer fortalte såre ting videre, som jeg hadde delt i fortrolighet. Det var og er vondt.

Men etter manns/guttedominert utdannelse er jeg ikke enig i at det er et generelt kvinneproblem.

Anonym poster: a63874c7a13a88d0a5b2795f829c41e8

[AnonymBruker]

Ts her.

Han sitter hjemme alene i maks 3-4 timer. Jeg mener at han egentlig burde klare såpass. Kanskje det får meg til å høres forferdelig egoistisk ut, men det er ikke snakk om mange timer. Han har meg stort seg for seg selv ellers i ukedagene når vi er hjemme, samt i helgene. Jeg kommer hjem rundt 20-tida, og da koser vi oss med f.eks middag og en fin film.

Og forøvrig han treffer jo sine venner nesten like mye som meg, okay, en til to ganger mindre i måneden enn meg, ergo er det ikke snakk om at jeg er den som prioriterer venner mens han ikke gjør det i det hele tatt.

Jeg synes vel egentlig helt ærlig at han burde tåle såpass, det burde være rom for både å kunne prioritere familieliv og venner en gang i blant. Det er ikke snakk om at jeg blir borte hele kvelden. Jeg fester ikke. Jeg drikker ikke. Jeg er ikke interessert i å være ute hele kvelden. Og vi har som regel også hele lørdagen og søndagen sammen.

Poenget er jo også det at da vi ble sammen så var jeg også klar på at jeg også vil ha litt venninnetid. Da med min bestevenninne som ikke bor i den byen vi bor i nå (ergo treffes vi ytterst sjelden, dessverre). Det er jo heller ikke slik at jeg bortprioriterer ham. Vi sees hver eneste dag etter jobb og skole. Vi sees omtrent hver eneste lørdag og søndag, og vi har fredagskvelden sammen.

Anonym poster: 540d5b2c5f9c719d64113fa3d3255be7

Hei meg igjen jeg er enig det burde være helt ok.Han syntes nok du er utrolig flott, å er livredd du skal få innputt av single venninder .Alt er jo så spennende i starten helt til hverdagen møter en i døra igjen.

Anonym poster: 717934d5ebe84e373c4f24ea92e8b9e3

[Cordelia]

Jeg synes defintivt du skal kunne ha venindetiden din, spesielt siden dere ikke har barn heller enda. Det er jo heller ikke i en sånn mengde at det burde gå utover forholdet.

Har egentlig ikke noe andre råd enn at du får forsøke å fortsette å lirke det ut av han.