Hei alle foreldre. Tenåringsjente her.

[AnonymBruker]

Jeg er ei 18 år gammel jente som opp gjennom årene alltid har hatt et turbulent forhold til foreldrene mine, spesielt faren min.

Han har alltid hatt en tendens til å ta alt som er galt over til oss barna, og er flink til å manipulere og gi oss skyldfølelse og dårlig samvittighet.

På torsdag så skjedde en sånn episode igjen, jeg tok opp det at de konstant retter på ting jeg gjør, og at det gjør meg så utrolig trist, fordi jeg føler ikke at jeg duger, og som vanlig så klikka det helt for ham og han hadde et kjefte-foredrag på 30 min.

Jeg tenkte "that's it, i had enough" og dagen etter(fredag) var jeg ikke hjemme hele dagen. Snakket utrolig mye med gode venner, og de støtter meg, har ikke vært hjemme siden fredag morgen.

Sitter hos en venn nå, og har tenkt å tilbringe resten av helgen med venner, orker ikke å se foreldrene mine mer. De behandler meg som om jeg fortsatt er 10 år.

Må være hjemme kl 11, får ikke lov å overnatte, får ikke dra til venner osv.

Jeg er bare lei, av alt sammen. I 18 år har jeg vært en god datter og aldri har jeg rørt alkohol, aldri vært en festetype eller gjort noenting galt, men likevel blir de ikke fornøyd med meg, og skal alltid peke ut det som er galt.

Nå er de ikke i byen lenger, de er på besøk hos familie(som jeg egentlig skulle vært med på, men mistet lysten etter krangelen med pappa).

Jeg har på følelsen at de tester meg, de venter og ser på hva jeg kommer til å gjøre. Har hittil ikke hatt noe kontakt med dem, vet ikke om jeg skal sende en melding og ønske dem god helg eller noe, en del av meg vil gjøre det av ren samvittighet og underdanighet til foreldrene mine,

men en annen sier at jeg bare skal fortsette "opprøret" helt ut, og ikke si eller gjøre noe hele helgen.

Er det noe som er uklart? Bare å spørre.

Håper noen foreldre der ute kan gi meg råd til hva jeg kan gjøre...

Anonym poster: 961abc70c18b9a89f8cc9af8832cab76

[Gjest Purple Haze]

Dette høres veldig usunt ut. Har du mulighet til å flytte for deg selv? Det tror jeg ville vært det beste for alle parter.

[redchilli]

Jeg er ikke forelder, men du burde si fra hvor du er. Eller iallefall at du er i god behold hos noen venner. De er sikkert kjempebekymret.

[Gjest Gjest20]

Helt enig med redchilli. Du bør i alle fall gi lyd fra deg, så de vet at du er i god behold.

[AnonymBruker]

Tja, gi lyd fra seg? Det er vel ikke verre en at foreldrene ringer/sender en sms og spør? Syns det blir feil at du skal "gi deg" her og "gi lyd" først, da det faktisk er deres feil at ting er som de er akkurat nå.

Anonym poster: 49a64686c4dfe8053ef1bc20f4c78314

[AnonymBruker]

Du er 18 år. Det er på tide å forlate redet.

Anonym poster: d33be6c4adca483d9ee8bd09725fdcf7

[Nerdemamma]

Jeg hadde nok sett meg rundt etter muligheter for å stå på egne ben. Se om du finner en jobb slik at du får råd til en liten hybel eller leilighet, spør om noen av dine gode venner kunne tenke seg å finne en leilighet sammen med deg.

hvis miljøet er såpass surt hjemme, er det ikke bra for noen. Om du kan komme deg ut og klare deg vil det antageligvis hjelpe på den sure stemningen mellom deg og dine foreldre. Utrolig hvor mye det hjelper å ikke gå oppi hverandre hele tiden. Og tross alt, mens du bor i de sitt hus, må du egentlig gjøre som de sier.

Du er myndig nå, på tide å vise de at du ikke er noen fjollete ungdom lengre, men ei reflektert og voksen dame

[AnonymBruker]

TS her.

De vet at jeg er hos ei venninne, siden de kjenner foreldrene hennes.Faktisk så dukket de opp her i går, og dere aner ikke, da ble jeg forbanna! Når de visste at jeg dro til henne fordi jeg var sur, og pappa er sur på meg, så kommer de hit, og når jeg hilser på pappa(av ren høflighet) så sier han ikke en dritt tilbake.

Endte med at jeg og venninna dro til noen andre venner.

Det var aldri så ille før.... Plutselig nå krever de av meg at jeg alltid skal ringe/sende melding og si ifra hva jeg skal for dagen/etter skolen. Før pleide jeg alltid å trene eller jobbe etter skolen, null stress liksom,

men nå plutselig sier de at det er min plikt som "barn" å alltid si ifra hva jeg skal...

Greit nok, men skjønner ikke hvorfor de plutselig er blitt så strenge mot meg??

Pluss at jeg får ikke lov å si sånn her "jeg stikker til venninna mi i morgen "

men jeg må si "Kan jeg være så snill og få lov å dra til venninna mi i morgen?"

Ellers klikker pappa og jeg får huden full av kjeft.

Jeg får heller ikke lov å sitte med pc'en på rommet lenger. Den skal ut kl 11, og jeg skal sove.

Hvis jeg tar powernap etter skolen før trening, så får jeg kjeft. Argumentet deres:

"Du er 18 år og fortsatt ung, du er ikke gammel og trenger ikke å sove på dagen".

Så fra nå av skal de passe på meg da, komme inn i rommet mitt hver time for å sjekke at jeg ikke sover.

WTF! De skal søren meg ikke komme og ser hva jeg gjør på rommet mitt, det er min business?

Jeg forstår bare ikke hvorfor de har blitt så strenge mot meg i det siste. Alt jeg gjør er galt!!

Og det med å flytte ut:

Jeg har vært ute i jobb helt siden jeg var 14, men jeg går fortsatt på VGS og tror det kan være lurt å holde ut et halvt år til.... selv om jeg har drømt i årevis om å flytte for meg selv, gleder meg som et barn.

Foreldrene mine kommer ikke til å takle det om jeg flytter ut allerede nå, broren min kommer til å hate meg og de kommer til å ble kjempedeprimerte...

Anonym poster: 961abc70c18b9a89f8cc9af8832cab76

[AnonymBruker]

Flytt! Dette er usunt og ødeleggende for deg, tro meg! Samme hvor du kan flytte. Om det er til en venninne, en tante, en onkel eller for deg selv.

Anonym poster: 08f49ab746a03f9c2450424ad986a00d

[Gjest brutal mann]

Flytt! Foreldrene dine må for svarte se til å innse at du er voksen, myndig og ansvarlig for deg selv! Folk som ikke har planer om la ungene bli selvstendige individer burde ikke få lov å få barn!

[Nerdemamma]

Man kan fint bo alene selv om man går på VGS. Såfremt du har økonomien til det vil det rett og slett være det beste for både deg og familien. At din bror kommer til å hate deg må du ikke bekymre deg for. Si han er velkommen til å besøke deg så ofte han kan og vil, men du må passe på deg selv også. Dette er direkte usunt for deg.

Du er 18 år, men så lenge du bor i de sitt hus må du følge de sine regler, og de tærer deg istykker. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16, gikk på skole og jobbet på kveldene/helgene. Og det gjorde meg sterk, voksen og moden. Samt at jeg fikk et mye bedre forhold til mine foreldre når jeg ikke så de hver dag, og de ikke kunne kontrollere hva jeg gjorde.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er broren din?

Anonym poster: 08f49ab746a03f9c2450424ad986a00d

[AryaUnderfoot]

Hadde ikke gidda å hatt det sånn som du beskriver hvis jeg var 18 år. Du er myndig, og kan gjøre som du vil innenfor rimelighetens grenser. Så lenge du bor hos de må du nok følge noen regler, men dette høres ekstremt ut. Tror jeg var rundt 16 når jeg gikk fra å alltid be om lov til å informere foreldrene mine om hvor jeg var i stedet.

[Strixvaria]

Det der hadde jeg aldri akseptert. Har da aldri måttet spørre om noe sånt, herregud.. Men du finner deg jo også i det, selv om du per juridisk definisjon er voksen selv. Det høres ikke ut som du er den opprørske typen (ikke at dét er negativt i seg selv, but still), og det er klart at dette har vært med på å føre til at de ikke helt har "fått med seg" at de har et voksent menneske i huset, og ikke et barn. Ærlig talt; disse "reglene" er for 10-åringer. Du gjør klokt i å sette foten ned. Og da mener jeg virkelig si at nok er nok - men da må du stå for det etterpå, og virkelig holde på det.

Når du krangler med faren din, så trenger du gud hjelpe meg ikke å gi ham noe "hei pappa!" når han kommer for å spane på deg (hadde mine foreldre møtt opp sånn på døra til venninna mi etter en krangel hadde de virkelig fått det i retur, for å si det pent - jeg kaster ganske hardt ) - hvorfor i all verden føyer du deg?? Hvorfor venter du ikke til HAN begynner å oppføre seg som et voksent menneske? Når du er så snill og søt så signaliserer du tross alt bare at du ikke klarer å holde på prinsippene dine, og han vet følgelig at dersom han oppfører seg som et rasshøl (det er dét han gjør, ærlig talt) vil du til slutt komme krypende som den flinke, pliktoppfyllende jenta du er. Mønsteret gjentar seg, og ståa blir den samme.

Dersom du vil ha endring, har du to muligheter. Den første (og kanskje beste for alle parter, spesielt deg selv) er å finne et eget sted å bo. Du får tross alt lån og stipend fra Lånekassen om du bor for deg selv, og siden du skriver at du jobber regner jeg med at du kanskje har klart å spare litt penger slik at du vil klare deg helt fint på egen hånd. Den andre muligheten (som du etter mitt syn strengt tatt bør iverksette uansett om du flytter eller ei) er at du må sette deg ned med begge foreldrene dine, og forklare dem på en sivilisert men bestemt måte at "nå er jeg over 18 år, jeg er juridisk voksen på lik linje med dere, og dere må slutte å behandle meg som om jeg var et barn". Fortell dem hvordan du føler det når de maser, kjefter og krever på den måten de gjør, og spør også om de oppriktig talt tror at de hadde godtatt det samme fra sine foreldre da de var på din alder. Svarer de ærlig sier de selvsagt nei..