Noen som er i et forhold med en de ikke lengre elsker?

[Gjest Berit]

Jeg elsker ikke lengre mannen min. Jeg vet ikke om jeg en gang ser på han som en venn lengre. Hvorvidt det går an å reparere det, aner jeg ikke, men jeg tror kanskje det er vanskelig, siden følelsene har blitt borte over mange år.

Er det andre her som er i et forhold med en de ikke lengre elsker? Hva tenker dere om det? Ser dere på partneren som en god venn, og er det i så fall nok? Må man elske ektefelle/samboer for å være lykkelig?

Har noen opplevd at følelsene har vært fraværende en lengre periode, for så å komme tilbake igjen?

[surra29]

For meg gjore dem det! Men jeg har bestandig elsket han.

Mistet bare forelskelsen og kriblingen.

Hadde jeg ikke elsket han mer, hadde jeg flyttet!

[Gjest dasdasd]

Jeg er nok det .. dessverre.

Jeg har vært usikker på forholdet i over ett år nå. Dette varer nok ikke livet ut ..

[AnonymBruker]

Det er fælt å si det, men han har gjort meg så mye vondt at jeg vet jeg ikke elsker han lenger. Jeg kan ikke si at jeg engang liker han. Til tider føler jeg at jeg rett og slett hater. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg vært vekk for lengst. Men jeg er på vei ut nå, føles det som.

Anonym poster: 8d58a36b7c4a01273dc8fe83e49b3e1b

[Gjest Gjest]

jeg bodde med en mann jeg ikke elsket,og fikk 3 barn med han! jeg trodde at ting skulle gå så greit,fordi han var jo en snill mann. men det er veldig vanskelig,en kan ikke trylle frem følelser. jo,jeg brydde meg om han men elsket han aldri.

nå bor jeg med en jeg elsker og alt føles mye tryggere og bedre.

[AnonymBruker]

Bodde sammen med min x i 10 år,de siste 5 årene var alt av følelser vekk.Grunnet barna drøyet jeg det med å flytte,dummeste jeg har gjort i mitt liv,å holde ut så lenge.Er forholdet dødt så er det dødt!!!

Anonym poster: 6f8af026ed9f05492bcbbf6bbf9b8133

[AnonymBruker]

Jeg var også i et dødt forhold. Var sammen med x i 8år og de siste 3årene var vi vel neppe engang venner... Jeg var fryktelig glad i han da. Men alt av følelser var som blåst vekk. Jeg angrer på at jeg ikke var tøff nok til å dra tidligere...

Anonym poster: 1b0847c5554eed575f0a2327173513fc

[Gjest Berit]

Takk for svar alle sammen!

Dere som har flyttet fra hverandre, hvordan ble dere helt sikre på at det var det rette å gjøre? Hva fikk dere til å ta skrittet? Har dere noen gang angret? Hvordan tok barna det (hvis dere har barn)?

Jeg tenker at det kanskje uansett går mot brudd, men jeg synes det er vanskelig å ta det endelige skrittet. Hva om jeg angrer? Hva om jeg aldri finner noen ny mann? Hvor vanskelig er det å leve uten kontakt med andre voksne daglig og uten fysisk nærhet? Hvor mye kommer jeg til å savne barna når han har dem hos seg? Det er så mange spørsmål jeg ikke vet svaret på, og dermed føles det også vanskelig å gå.

[Gjest la guapa]

Mannen min sier at han ikke har de følelsene for meg lenger

Han sier at det er som å bo med en venn, og han vil ikke lenger ha sex ( over fire uker siden sist)

Han påstår at han ikke har følelser for noen andre....men jeg tviler mye på at det er helt sant.

Man slår da ikke bare av følelsene.

Allikevel vil han ikke skilles og han sier at det sikkert "går seg til".

Jeg føler meg usikker og sjalu  

[Gjest Gjest]

Takk for svar alle sammen!

Dere som har flyttet fra hverandre, hvordan ble dere helt sikre på at det var det rette å gjøre? Hva fikk dere til å ta skrittet? Har dere noen gang angret? Hvordan tok barna det (hvis dere har barn)?

Jeg tenker at det kanskje uansett går mot brudd, men jeg synes det er vanskelig å ta det endelige skrittet. Hva om jeg angrer? Hva om jeg aldri finner noen ny mann? Hvor vanskelig er det å leve uten kontakt med andre voksne daglig og uten fysisk nærhet? Hvor mye kommer jeg til å savne barna når han har dem hos seg? Det er så mange spørsmål jeg ikke vet svaret på, og dermed føles det også vanskelig å gå.

jeg kan bare svare for meg selv. jeg bodde med min x i 11 år,jeg elsket han aldri,vi hadde det veldig "fint"på "bilde" . 3 flotte barn,hus og bil+ hund. jeg misstrivdes mer og mer. vi snakket aldri sammen og hadde ikke sex mer ein det som skulle til for å få barn!

hvorfor det sjønner jeg ikke idag,men følte vel at bio klokka tikka og han var jo snill og grei.

det oppstår store ting i livet som fødsel og død,da blir men veldig nær seg selv og ser livet i perspektiv.

da min mor døde,følte jeg på dette tapet og tommeten i det å bo med en som faktisk ikke var noe annet en far til mine barn.ingen støtte,ingen samtaler ingenting!

jeg bad om at forholdet ble oppløys,han mente vi burde bo sammen for barna,vi gjorde det i flere år men tilslutt sa jeg nå er det nok!

da han flyttet ut,opplevde jeg en enorm lettelse! jeg flte at jeg kunne vere meg selv,uten å tenke på "bilde"

i ettertod ser jeg at barna ikke hadde godt av vårt forhold i det hele tattt. nå er begge etablert på ny og barna er mer konfortabel med en mamme som susser kjæresten sin. den fikk en intrudosjons tid på over 2 år,så håpet ikke på noe ny.

angrer absolutt ikke og tenker på den tiden som noe jeg angrer veldig på.

kan ikke se hvorfor jeg gjorde det!

[Gjest Berit]

det oppstår store ting i livet som fødsel og død,da blir men veldig nær seg selv og ser livet i perspektiv.

da min mor døde,følte jeg på dette tapet og tommeten i det å bo med en som faktisk ikke var noe annet en far til mine barn.ingen støtte,ingen samtaler ingenting!

angrer absolutt ikke og tenker på den tiden som noe jeg angrer veldig på.

kan ikke se hvorfor jeg gjorde det!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier her. Jeg har også opplevd store omveltninger og påkjenninger det siste året, og ser at jeg i stor grad står alene. Det er ingen støtte og hente, få gode samtaler, for vi har ingenting å snakke om, sexlivet fungerer dårlig. Jeg hadde større forventninger til livet enn dette. Jeg er ikke lykkelig, men vet ikke om det er for mye å forvente at man skal være lykkelig et helt liv?

Jeg har elsket mannen min, men det er år siden jeg sluttet å elske han.

Hvordan klarte du å ta det endelige skrittet til å bryte ut av ekteskapet?

[Gjest Gjest]

Han påstår at han ikke har følelser for noen andre....men jeg tviler mye på at det er helt sant.

Man slår da ikke bare av følelsene.

Det er sikkert sant. Man kan gradvis miste følelser. Jeg hadde nok ikke satset på at det hadde gått seg til. Elsker man ikke lenger, er det ikke mye håp.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier her. Jeg har også opplevd store omveltninger og påkjenninger det siste året, og ser at jeg i stor grad står alene. Det er ingen støtte og hente, få gode samtaler, for vi har ingenting å snakke om, sexlivet fungerer dårlig. Jeg hadde større forventninger til livet enn dette. Jeg er ikke lykkelig, men vet ikke om det er for mye å forvente at man skal være lykkelig et helt liv?

Jeg har elsket mannen min, men det er år siden jeg sluttet å elske han.

Hvordan klarte du å ta det endelige skrittet til å bryte ut av ekteskapet?

jeg sa som sant var at jeg ikke elsket han. jeg orket ikke bo med han lenger og sa at vi måtte bli enig om deling. noe vi fort ble. vi solgte huset og jeg kjøpte nytt hus. han bodde litt med oss før han fikk sitt eget pga barna..men da han flyttet ut,var det som en tung bør lettet fra mine skuldre.

jeg hadde ett greit samarbeid om barna og vi feiret både jul og burdager hos han/meg. men så fann han seg ny dame og ting ble ødelagt,men det er en annen historie, hun godtar ikke våre barn og har ingen gode hensikter for dem. men jeg arngrer likevell ikke! men må påpeike at en ikke er lykkelig hele livet men ekte kjerlighet er hele livet!! ekte kjerlighet viser seg best når en møter død og fødsel og andre større livsutfordringer.

[Gjest Gjest]

Ja, dessverre. Vil ikke si vi er venner en gang. Vi har helt forskjellig humor og interesser. Huff. Skal det virkelig være sånn resten av livet?

[AnonymBruker]

Har ikke elsket min mann på 3 år. Sluttet å si jeg elsker deg for ett år siden.

Vi har gått til familievernkontoret i ett år nå, føler ikke det hjelper.

Føler vi bare er venner.

Som andre har skrevet. Redd for å ta skrittet.

Har nettopp kjøpt nytt hus sammen.

Det er mange av oss!

Anonym poster: fa9119dbe27fdac063d39cc98faac9aa

[AnonymBruker]

Ja, men i motsetning til de fleste her så har jeg det egentlig ganske greit. Jeg savner ikke å være single, men om han hadde dratt så hadde det vært ok det også. Jeg trives med livet jeg har nå. Vi har en fin plass å bo, vi er barnløse, har to hunder og greie jobber. Får sex nå og da og vi passer greit sammen seksuelt.

Min tanke er å være i dette ekteskapet til han ikke vil mer. Etter det skal jeg bli en crazy dog lady med 20 hunder og leve singel på en gård eller noe.

Anonym poster: 045db1bf92cd876719293dacc0b5a1e2

[Gjest Gjest]

kjære mennesker, jeg kasta vekk 5 år med en partner og døde følelser, vi var bestevenner og intet mer. Er følelsene døde så er de det, dere fortjener mer av livet, mer lykke enn å bo med en venn eller enda verre, en som ikke gir NOE støtte eller lykke.

[Gjest Berit]

kjære mennesker, jeg kasta vekk 5 år med en partner og døde følelser, vi var bestevenner og intet mer. Er følelsene døde så er de det, dere fortjener mer av livet, mer lykke enn å bo med en venn eller enda verre, en som ikke gir NOE støtte eller lykke.

Det er dette jeg også tenker på. Skal jeg leve resten av livet med en jeg ikke er lykkelig sammen med, fordi jeg er redd for alternativet, eller skal jeg bryte og håpe at livet vil bli bedre og at jeg etter hvert vil finne en annen å dele livet med?Det er så skummelt å gjøre noe der man ikke har noen som helst kontroll over hva det vil føre til. Vi har hus, bil og grei økonomi. Alene vil jeg kanskje ikke ha mulighet til å kjøpe mitt eget sted å bo, aner ikke om jeg vil få lån. Kanskje må vi flytte ut av skolekretsen til barna. Vil jeg ha råd til å ha bil? Vil jeg bli alene for alltid? Vil jeg bli ensom og alene? Hvor mye vil jeg savne barna når de ikke er hos meg? Det er så mange spørsmål uten svar.