I konflikt med barnefar

[Adele1988]

Jeg ble forlatt av min forlovede da datteren vår var 4 uker gammel. Det har vært advokater inne i bildet i flere måneder og vi har vært i retten en gang og skal igjen på nyåret. Faren til barnet mitt har en psykisk lidelse, men dette er noe som dommeren bare skyver under en stol og det er visst mye viktigere at barnet får bli kjent med og være med sin far.

Datteren min er 9 måneder nå og jeg vet at far kommer til å kreve overnatting som en del av samvær, noe jeg ikke kommer til å gå med på pga sykdomshistorien hans.

Lurer på om det er andre kvinner innpå her som er i lignende situasjon hvor det er konflikt med barnefar.

Endret 23. november 2012 av Adele1988

[Kontormus]

MANGE er i konflikt med barnefar her!

Kan du si noe om hva slags psykisk lidelse han har?

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor fars psykiske lidelser var ok nok for daglig kontakt med datteren deres da dere bodde sammen, men for ille nå som han har forlatt deg?

Anonym poster: 44470feacfca49f44f3a68e64b96795a

[AnonymBruker]

Ps, jeg mener IKKE å være frekk, jeg er genuinut nysgjerrig.

Anonym poster: 44470feacfca49f44f3a68e64b96795a

[Gjesten]

Det kommer litt an på hva den psykiske lidelsen er, så her trenger vi litt mer informasjon.

[Gjest Gjest]

Psykisk lidielse er neppe grunn nok til

å miste retten til barna... Er jo utrolig mange "alenemødre" som bruker netteopp dette for å snylte til seg mest mulig penger og for å slippe å jobbe...

[Hergensheimer]

Det er psykiske lidelser på den ene siden, og psykiske lidelser på den andre. Om diagnosen er av typen "til fare for andre og selv", stiller saken seg rimelig klar. Hvis det er en diagnose som lar seg kombinere med å oppebære en høvelig hverdag, så blir det, omsatt i somatikk, som om at det er mulig for en med armen i gips å komme igjennom dagen.

"kommer ikke til å gå med på........."

Det er ikke uten videre gitt at du har mulighet til å ta den der helt ut. Barnet har rett på begge foreldre.

Jeg har litt lyst til å være ærlig med deg, og si at din tekst bærer preg av ikke så rent lite bitterhet overfor barnefaren, og man kan da sitte igjen med et inntrykk av at dette styrer en del av måten du tenker på. Selv om jeg har full pott av forståelse for at du muligens er bitter, så vil en domstol ikke være villig til å omsette din bitterhet i et vedtak hva ditt barn angår. Sant og si...så er du og barnefaren underordnet. Det er barnet som er i fokus. Gå inn i rettsalen med hodet høyt hevet, og vit at i samme øyeblikk som du svarer ut i fra at du synes det er vondt, ut i fra det å f.eks være borte fra ditt barn en natt...så legges dette merke til, fordi du da egentlig svarer ut i fra dine behov, og ikke barnets. Svar ut i fra din plikt...svar ut i fra barnets rett til å være med deg, og til å være med sin far.

Ja...barnefaren gjorde en brøler med å ta til panings. Det trenger dog ikke nødvendigvis bety at han for evig og alltid er ubrukelig.

[Løvetanten]

Jeg lurer også på hvorfor du sa ja til frieriet og å få barn med han når han ikke var egnet til å være far?

[kalinka85]

La barnet få bli kjent med sin far! At du sitter forsmådd igjen gir deg ingen grunn til å nekte far samvær. Merkelig, det var greit å forlove seg å få barn med ham, men når han stakk fra deg er han farlig for barnet? Get over it, han ville ikke ha deg, men la han få bli kjent med barnet sitt!!!

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg ts, men det er jo en sak når du er sammen med far og han passer barnet og en annen sak hvis han er alene med barnet over lengre tid... Det trodde jeg enhver kunne forstå.

Anonym poster: 37f92053f426ce9c88189f0302ffcebb

[Herr Langbein]

Nå er ikke jeg ts, men det er jo en sak når du er sammen med far og han passer barnet og en annen sak hvis han er alene med barnet over lengre tid... Det trodde jeg enhver kunne forstå.

Anonym poster: 37f92053f426ce9c88189f0302ffcebb

Forklar forskjellen i fars omsorgsevne i de to tilfellene

- han er sammen med barnemor

- han er alene med barnet

[AnonymBruker]

Forklar forskjellen i fars omsorgsevne i de to tilfellene

- han er sammen med barnemor

- han er alene med barnet

- Mor kan passe på at barnet blir tatt vare på

- Mor kan ikke passe på at barnet blir tatt vare på

Forskjellen ligger jo ikke i fars omsorgsevne, men i hvor trygt det er å la ham være alene med barnet. Venninnen min vokste opp med en mor med psykisk diagnose, og faren måtte gjennom mange runder med retten for å få omsorgen, fordi det var vanskelig å bevise at barnet ble vanskjøttet hjemme. Jeg husker fortsatt at hun gikk hjem i storefri på barneskolen for å lage lunsj til lillesøsteren sin når moren bare låste seg inne på soverommet i dagesvis... venninna mi ble fort voksen, for å si det sånn.

(I dag fatter jeg ikke at ikke noen andre sa ifra til barnevernet, men det er en annen historie)

Dette er dog et generelt svar til spørsmålet over. Jeg vet ingenting om TS' situasjon, og kan derfor ikke uttale meg om den før vi får høre mer om hvorfor hun anser ham som uegnet.

Anonym poster: 5520a910cd568e6647279045bbeae12a