Likhet/ulikhet i forhold

[ninuska_]

Inspirert av en annen tråd: Å finne noen ulik en selv er det dummeste man kan gjøre. Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan denne påstanden passer folk flest (og fordi jeg ikke ville spore av i tråden).

Hva med dere?

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[Gjest Sina]

Det dummeste jeg har gjort er å bli sammen med en som er min motsetning. Han er praktiker jeg er teoretiker, han vil ikke planlegge to minutter fram i tid en gang, jeg vil gjerne planlegge for år framover. Han er pessimist, jeg er optimist. Han har ustabilt humør, jeg har stabilt humør. Han er materialistisk, jeg er lite opptatt av ting. Jeg kunne fortsette i det uendelige, vi er altfor forskjellige. Jeg ser at det ikke går lengre, og tenker at jeg må ut av forholdet, for vi krangler om alt. Neste gang skal jeg finne en som likner meg på en prikk.

[Gjest brutal mann]

En må ha felles verdigrunnlag og felles tanke rom hva fremtiden skal inneholde. Så må en løse kommunikasjonen seg i mellom. Har en fått til det så kan en fint være musikalsk og litterær mens den andre er tonedøv og dyslektiker. Poenget med et forhold er å gjøre hverandre bedre. Hvis en ikke blir en bedre utgave av seg selv, samtidig som en gjør det samme for den andre, hva er da poenget med forholdet?

Med andre ord, en kan være både like og ulike, det er ikke nødvendigvis der forholdet "avgjøres".

[Gjest Mandalas]

Min erfaring er at det skaper unødvendig mange konflikter og vanskeligheter når man er veldig ulike.

[Gjest 2013 bryllup]

Skriver under på denne!

Vi er vidt forskjellige. Eneste jeg kan kommer på som er likt er livssyn og at vi liker å reise. Er sikkert mer, men kommer ikke på det i farten.

Jeg synes det gjør forholdet mer spennende, hadde han vært prikk lik meg hadde jeg kjedet meg tror jeg!

[Amarinda]

Jeg og mannen er veldig ulike når det kommer til interesser og yrkesvalg. Vi har imidlertid veldig mange av de samme verdiene og setter pris på mye av det samme. Begge er familieorienterte, setter ærlighet veldig høyt og har samme tanker om framtiden. VI er forøvrig ganske like i personlighet, noe som kan gi en del krangler, han er heldigvis litt mer tålmodig enn meg da..

[Glynis]

Jeg vil definitivt ikke ha noen som meg selv, jeg vil ha noen som utfyller meg og kan utfordre meg. Samtidig hadde jeg aldri i livet orket et halvt år med krangling og turbulens i et nytt forhold, det er jeg ikke interessert i. Det er jo blant annet en av mine kvaliteter - jeg er konfliktsky og liker ikke å ta opp ting. Så det at dere kranglet og hadde turbulens i et halvt år betyr jo at dere er like på et viktig (og slitsomt) område, i det minste.

[ninuska_]

På 23.11.2012 den 16.56, Glynis skrev:

Jeg vil definitivt ikke ha noen som meg selv, jeg vil ha noen som utfyller meg og kan utfordre meg. Samtidig hadde jeg aldri i livet orket et halvt år med krangling og turbulens i et nytt forhold, det er jeg ikke interessert i. Det er jo blant annet en av mine kvaliteter - jeg er konfliktsky og liker ikke å ta opp ting. Så det at dere kranglet og hadde turbulens i et halvt år betyr jo at dere er like på et viktig (og slitsomt) område, i det minste.

 Interessant å lese om andres tanker og erfaringer!

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[Gjest 2013 bryllup]

Jeg vil definitivt ikke ha noen som meg selv, jeg vil ha noen som utfyller meg og kan utfordre meg. Samtidig hadde jeg aldri i livet orket et halvt år med krangling og turbulens i et nytt forhold, det er jeg ikke interessert i. Det er jo blant annet en av mine kvaliteter - jeg er konfliktsky og liker ikke å ta opp ting. Så det at dere kranglet og hadde turbulens i et halvt år betyr jo at dere er like på et viktig (og slitsomt) område, i det minste.

Det med at man utfyller og utfordrer hverandre ser jeg også på som et stort pluss! Det er så viktig! For sammen er vi "perfekt". (for å overdrive litt)

[AnonymBruker]

Inspirert av en annen tråd: Å finne noen ulik en selv er det dummeste man kan gjøre. Jeg ble litt nysgjerrig på hvordan denne påstanden passer folk flest (og fordi jeg ikke ville spore av i tråden).

Jeg er sammen med en mann som er den rake motsetningen av meg. Jeg liker å planlegge, han er spontan. Han klarer ikke planlegge mer enn en mnd frem i tid, mens jeg kan se for meg to år frem i tid. Jeg liker å se drama/thriller, han liker hjernedøde komedier - som er den andres minst prefererte kategori. Jeg liker å være stille, han liker å ta opp ting. Det fortsetter i det lange løpet. Vi er rett og slett helt ulike, utenom når det kommer til tanker om fremtiden og verdier. Og mat.

I starten var forholdet vårt turbulent. Det første halvåret var krangel nonstop - det tok tid å bli kjent med den andres preferanser og ikke minst: vi hadde en helt forskjellig kommunikasjonstil. Vi kunne gitt opp, men vi bestemte oss for å gå inn for å få et godt forhold. Nå er det det beste forholdet jeg har vært i. Det gir meg en selvinnsikt og forståelse for forhold som jeg aldri har hatt før. Jeg setter virkelig pris på våre forskjeller for vi utfyller hverandre. I mitt tidligere samboerforhold var det helt annerledes - jeg føler vi tok hverandre for gitt og at ting ble fastlåst for vi var så like. Så det beste jeg har gjort er å bli sammen med min motsetning.

Hva med dere?

En partner trenger ikke komunisere likt med meg eller ha felles interesser av noe slag. Men når det gjelder økonomi, livssyn, utadvendt/innadvendt og intelligens er de som er for ulike meg uaktuelle.

Anonym poster: 0cd894b95d1bc44d9ee7658d1ef34473

[Gjest Gjest]

I starten av et forhold tror jeg ikke man gjør så mye av at man er forskjellige, men i det lange løp kan det opplagt oppstå problemer på grunn av dette. Har man veldig ulikt syn på det meste, vil dette etter hvert føre til masse krangel og uenighet, noe man hadde unngått hvis man var mer lik hverandre. Jeg tror man må dele syn på grunnleggende verdier for at det skal fungere best mulig i lengden.

Men jeg mener ikke det er noe poeng i å være "altfor" like, det kan nesten bli kjedelig. Det er bra når man kan utfylle hverandre, og beundre hverandre litt på grunn av egenskaper den ene besitter, mens den andre viser styrke i noe annet.

Kan ikke si noe helt bastant, for mange par har gode forhold selv om de er ulike, mens andre sliter veldig nettopp på grunn av forskjeller.

[Steinar40]

Like normer, regler og verdier er det viktigste.

[sorland]

Så lenge dere har samme verdier synes jeg nesten det bare er bra å være ulike. Hvem vil være sammen med en som tenker likt som seg selv? Blir litt sprø av alle diskusjoner som har fokus på at par skal være som "to dråper vann". Er en svært jentene tanke, tror jeg.. Få gutter som tenker sånn. Selv har jeg og samboer samme verdigrunnlag, dvs. tilsvarende oppvekst, kommer fra samme kår, like intelligente osv. For meg er det viktig. Samtidig er vi svært forskjellige. Og det liker jeg. Han utfordrer sider ved meg som ingen andre gjør, og han belyser ting på en annen måte en meg. Med andre ord; på noen områder ser vi annerledes på verden rundt oss, politisk, moralsk osv. Kan provosere meg grønn til tider, og vi kan ha heftige diskusjoner, men jeg ville ikke hatt det annerledes. En mann som ikke kan utfordre mine meninger, og måten jeg tenker på, blir en kjedelig partner for meg. Men selvsagt må vi ønske det samme i livet. Ha "samme fundament". Reagerer på at mange virker så opptatt av at partneren skal være så lik seg selv... Fysj så kjedelig!!

[AnonymBruker]

Jepp... er enig, like barn leker best!!

Dessverre er ikke kjæresten og jeg så like... men vi er samtidig like også! Vi har forskjellig kommunikasjonsstil eller hva jeg skal kalle det, han er konfliktsky mens jeg er åpen for å diskutere og argumentere uten at det blir krangel av det. Han liker ikke å tenke og handler heller før han tenker, mens jeg tenker og analyserer en del og er ofte ops på konsekvenser før jeg tar et valg. Han er ikke spontan, men tenker heller ikke langt framover. Han er litt sånn som lever i nuet, mens jeg kan være både spontan og tenke langt fram. Jeg liker å vite hva som skal skje framover, mens han gir faen og bare sier "slapp av".

Vi har også litt forskjellig humor, men noen ganger har vi lik humor også. Men det er ganske sjeldent og jeg får vel nesten aldri latterkrampe med han. Jeg liker å prate masse og tulle og le i mange timer, mens han heller foretrekker å spille spill, se tv eller bare... snakke kort, gå videre til neste person og snakke kort osv. Jeg liker å holde meg til et fåtall mennesker og .. holde meg til de.

Men vi liker ofte den samme musikken, vi liker som regel samme film og tvserie. Vi koser oss for eksempel med Walking dead, Breaking bad og Arrow. Vi har god sexkjemi (eller er veldig tiltrukket av hverandre da) og vi elsker hverandres utseende, haha?

Hm... vi begge er hjelpsomme og snille mot andre folk, fremmede for eksempel. Vi har noen like meninger, som for eksempel om framtida, åssen huset skal være etc. men vi har også mange ulike meninger. Som for eksempel når vi skal kjøpe hus og hva som er lures å gjøre osv osv. Jeg er for eksempel ivrig på å spare på BSU, mens han heller vil bruke penger på bil? Et typisk manneproblem ass!

Han er også litt umoden for aldern har jeg merket, mens jeg er motsatt. Jeg har på en måte alltid ligget litt foran min egen alder, helt siden jeg var liten. Jeg var ikke vekslevoksen, men jeg var bare... litt eldre enn min egen alder og det mønstret har ikke gitt seg ennå.

Jeg er forresten også et "midt på treet" menneske, mens han er sånn "svart på hvitt" menneske. Hvis dere skjønte? haha. Altså, jeg kan ta ting sånn noenlunde, det trenger ikke å være enten eller eller ekstremt eller ikke ekstremt osv. Liksom, ting kan gjøres litt på den måten og litt på den andre måten. Mens han er sånn, når han først er i gang med noe så skal det gå èn vei.

Kan ta et eksempel: TRENING. Jeg elsker å trene og holde meg i form, men jeg elsker også sjokolade og is og unner meg derfor det i helgene. Han derimot, når han trente (før) så var alt usunnheter utelatt. Hvis han spiste en sjokolade, så var det ikke no visst å trene. Eeh okay?

Så nå trener han ALDRI og spiser BARE dritt, snuser, festrøyker... dette ville han ALDRI gjort for 2 år siden. Da sa han tusen ganger daglig at han så NED på folk som gjorde det der. Haha ironisk...

Huff nei, jeg merker mer og mer at vi er veldig forskjellige på de viktigste punktene mens vi er like på de overfladiske punktene. Sånn som filmsmak, musikksmak og sånt er vi ganske like på, mens kommunikasjonsmessig og måten å leve på er vi ganske forskjellige. Nesten så vi passer bedre som bare venner egentlig...

Men så elsker jeg han svært høyt og elsker å ha sex med han (kremt) så... dilemma much

Anonym poster: 749d4b8c472aab64efee4ca3838faac0

[Gjest Bond]

Vi er så ulike som det bare går an, og, vi har faktisk heller hatt veldig turbulente krangler eller uenigheter. Er noe med at man kan gjerne være veldig forskjellig når man respekterer den andre for den han/hun er, og vil være sammen med den personen.

Man er jo aldri bare forskjellig eller bare like - det store spørsmålet er hva man er like i, og hvor er man forskjellige.

Så det store spørsmålet her for min del er hva man mener med forskjellig? Personlighet? Interesser? Verdier? Politisk ståsted? Utdanning/jobb/ambisjoner? Utseende?

Noen av disse er jo helt uproblematiske, andre kan være grunnlaget for litt mer trøbbel. Jeg mener nå at veldig forskjellige personligheter kan fint være sammen, og heller ikke like interesser og jobbambisjoner eller utseende eller alt slikt er så viktige.

Samtidig er det viktig at man har like verdier om det man skal i livet og hvordan man skal leve livet sitt, evt hvordan man skal oppdra barna og hvilke store valg man skal ta i livet.

Jeg er samboeren er så ulike som det overhodet går an mtp personlighet, interesser/hobbyer, bakgrunn/familier, utdanning, yrker og alt slikt. Skulle jeg være sammen med noen som var mer lik meg hadde jeg nok faktisk syntes det hadde vært ganske vanskelig. Han er rolig, jeg er alt annet enn rolig - og så finner vi en gyllen middelvei når vi er sammen.

Så jeg synes det spiller fint lite rolle hvor forskjellig man er, så lenge man spiller på samme lag. Skal man ta den sammenligningen litt lengre - på samme lag trenger man ofte folk med forskjellig kompetanse, så ulikheter som utfyller hverandre er bare bra. Men det er viktig at man spiller på samme lag - spiller man mot hverandre, da er ikke ulikhetene like morsomme lenger.

[Steinar40]

Mye av poenget er jo at man som heteroseksuell faktisk er ulike kjønn. Bare dette i seg medfører som regel relativt mange og store ulikheter. Og noe annet er ikke ønskelig heller.