Dere som er skilt/har brutt ut av langvarig samboerskap...

[Gjest Berit]

Jeg lurer på hva årsaken(e) til at dere ble skilt/brøt ut av samboerskapet var? Har dere angret? Hvorfor?

Grunnen til at jeg spør, er at jeg har levd i et turbulent ekteskap med mye krangling i mange år, og jeg ser mer og mer at jeg og mannen min egentlig ikke passer sammen. Vi kan ha gode timer sammen eller gode dager, men totalbildet er ikke et lykkelig, harmonisk forhold. Jeg har i det siste tenkt mer og mer på skilsmisse, men det at vi har barn sammen, hus og bil holder meg tilbake.

Hva er deres erfaringer?

[Steinar40]

Mine erfaringer er at akkurat dette du lister opp her som "har barn sammen, hus og bil" er det som vanligvis holder de fleste tilbake.

[Gjest Mandalas]

Ja, jeg gikk etter ca 8,5 års samboerskap. Jeg ventet alt for lenge ser jeg i ettertid, nettopp pga de tingene du skriver. Nå som vi har gått fra hverandre og jeg lever det livet, så ser jeg at det uten tvil var det riktige. Jeg angrer ikke i det hele tatt og har ikke en eneste kjærestefølelse igjen for ekssamboeren.

Edit: Årsaken var at jeg ikke følte det riktige for han. Vi hadde absolutt ingen felles interesser - ikke interiør, ikke mat, ikke fritidsinteresser. Absolutt ikke noe.. Det fungerte ikke. Hver gangvi skulle "kose" oss sammen, så visste vi at en av oss satt og kjedet oss/ ikke syns maten var noe særlig god etc. Også ville jeg ikke være intim heller, når jeg ikke følte meg tiltrukket av ham.

Endret 22. november 2012 av Mandalas

[AnonymBruker]

Har du lest "Kjærlighetens fem språk"?

En bok om at folk opplever kjærlighet på ulike måter, noen må få komplimenter for å føle seg elsket, mens andre trenger fysisk kontakt. Så om du er en person som trenger fysisk kontakt og gi din kjære det, men han trenger komplimenter, så forstår han ikke at du formidler at du elsker han. Man må i et ekteskap/samboerskap lære seg å kommunisere kjærlighet.

Dårlig forklart men verdt å lese og prøve ut før dere gir opp!

Anonym poster: 34bed76b7be41b79084c957d5e71572b

[Gjest Gjest]

Har du lest "Kjærlighetens fem språk"?

En bok om at folk opplever kjærlighet på ulike måter, noen må få komplimenter for å føle seg elsket, mens andre trenger fysisk kontakt. Så om du er en person som trenger fysisk kontakt og gi din kjære det, men han trenger komplimenter, så forstår han ikke at du formidler at du elsker han. Man må i et ekteskap/samboerskap lære seg å kommunisere kjærlighet.

Dårlig forklart men verdt å lese og prøve ut før dere gir opp!

Anonym poster: 34bed76b7be41b79084c957d5e71572b

Jeg er ikke TS men har hørt om den boken. Jeg har ei venninne som gikk i terapi men samboeren. Terapauten refererte etter den boken. Det var hun som ville ut av forholdet og han da innså det etterhvert.

I det siste så er det mange Skilsmisser rundt oss, mye som jeg ser det er pga dårlig kommunikasjon og de har forskjellige behov. Den ene ser ikke hva den andre ønsker / behov å dekke og omvendt.

Jeg har behov for å få mye bekreftelse . Mannen min er veldig flink til å dekke mine behov. Hadde jeg vært gift med en mann som ikke var flink å oppmuntre meg så hadde jeg nok vært skilt jeg og. Viktig å få tid til å være kjærester / alenetid.

Håper dere finner ut av det TS

[AnonymBruker]

Jeg tror manger sitter med et bilde av at et forhold skal gi oss alt vi har manglet. Slik er det dessverre ikke, men i en tidsalder hvor vi kan få alt tror vi at gresset er grønnere på den andre siden.

Tror det er veldig viktig at man har ihvertfall respekt, kommunikasjon og tillit, samt at man er tiltrukket av hverandre (kjemi) og har et par interesser man kan gjøre sammen.

Anonym poster: 387e0cba41b32fea762e3cdd128043f4

[Gjest Gjest]

Gresset var betydelig grønnere på andre siden for meg iallefall.

Jeg var også i et forhold som ikke fungerte. Jeg var glad i han, jeg elsket han faktisk, men det fungerte ikke. Han for umoden og selvsentrert, synes jeg. Han var også glad i meg, så glad i en person som han kunne bli ut fra sine forutsetninger. Det varte i 11 år, og på slutten så endte det opp i utroskap og noe tull fra hans side. Det var uansett utrolig hardt å bli alene, særlig fordi jeg hadde mistet så mye av meg selv. Det var også en omveltning økonomisk, og for ungene var det også en tung periode. Vi har tre barn sammen.

Nå har det jeg fantastisk. Jeg møtte en mann 1 år etter forholdet tok slutt. 2 år etter med mye kurtise fra han, så ble vi sammen, og har vært sammen i 6 år. Sammenligner jeg forholdene så er det som natt og dag. Å være i et forhold som fungerer er jo helt fantastisk. Jeg har det så mye bedre. Det er som du sier at selvsagt hadde jeg gode dager med min eks, men alt i alt så var forholdet ikke lykkelig. Det var en berg og dalbane. Å være sammen med en mann som får meg til å le, som jeg er 100 % trygg på, der vi gjør ting sammen, og det er ikke noe krangling, ikke noe onde følelser. Det er bare bra. I begynnelsen kunne jeg nesten ikke tro at dette skulle vare, at et forhold kunne være så bra over tid. Men det har det, og ungene har det også veldig bra. De har det bedre enn de ville hatt det når jeg og eksen- barnefar-var sammen. Jeg ble så sliten og irritert av å være i det forholdet, og det påvirket alt. Nå har jeg overskudd, og en mann som jeg vet gjør alt for at jeg skal ha det bra. Ikke en evinnelig drakamp som jeg hadde før.

Min vurdering er at for mange lider i forholdet. Jeg nektet å gi opp eksen, og jeg holdt ut, og jeg trodde nesten at livet skulle være slik. Livet skal ikke være slik! Det skal være godt, og du skal ha det godt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det som blir skrevet her Eksen og jeg gjorde det slutt etter å ha vært sammen i 9 år, bodd sammen i 6 år (mener jeg). Vi hadde ikke barn sammen, noe som kanskje gjorde det mer ukomplisert, men jeg er ganske sikker på at det ville vært det beste valget da også. Vi kunne ikke gi hverandre det en bør i et forhold, følte oss mer og mer fremmede for hverandre, forsto hverandre ikke (hverken "språklig" eller i prioriteringer, måter å være på)... noe kunne nok blitt løst med samlivsterapi - i hvert fall kunne vi lært å kommunisere bedre og være snillere med hverandre, men i ettertid ser jeg også at vi faktisk har så ulike behov at det ville vært en slags tvangstrøye eller ørken å leve i uansett. Jeg har aldri angret på at det ble slutt, og jeg har mye "bedre" følelser for eksen som en venn/bekjent, unner ham alt godt.

Begge er i nye forhold hvor ting føles mye riktigere og lettere mindre enn et år etter; og for min del kjentes det mye bedre å være singel også enn i forholdet slik det ble etter hvert. Det var jo selvsagt ikke like ille hele veien, men vi funka aldri veldig bra sammen, og vi vokste definitivt fra hverandre.

Anonym poster: 9f5201b93656ba013880c2d55ba1dead

[Gjest Berit]

Har du lest "Kjærlighetens fem språk"?

Anonym poster: 34bed76b7be41b79084c957d5e71572b

Ja, jeg har lest denne boken for noen år siden. Jeg tror ikke problemet er at vi har ulike kjærlighetsspråk, men rett og slett at vi er for ulike i forhold til verdier, interessert og personlighet. Håpløst å skjønne det når man allerede har barn sammen...

Tror det er veldig viktig at man har ihvertfall respekt, kommunikasjon og tillit, samt at man er tiltrukket av hverandre (kjemi) og har et par interesser man kan gjøre sammen.

Anonym poster: 387e0cba41b32fea762e3cdd128043f4

Jeg føler at mannen min ikke respekterer meg, da han ofte snakker stygt til meg. Kommunikasjonen er nærmest ikke eksisterende og tillit - vel, den er kanskje der. Vi har ingen felles interesser lengre, og tiltrekningen er nok for begges del borte.

Gresset var betydelig grønnere på andre siden for meg iallefall.

Jeg var også i et forhold som ikke fungerte. Jeg var glad i han, jeg elsket han faktisk, men det fungerte ikke. Han for umoden og selvsentrert, synes jeg. Han var også glad i meg, så glad i en person som han kunne bli ut fra sine forutsetninger.

Nå har det jeg fantastisk. Jeg møtte en mann 1 år etter forholdet tok slutt. 2 år etter med mye kurtise fra han, så ble vi sammen, og har vært sammen i 6 år. Sammenligner jeg forholdene så er det som natt og dag. Å være i et forhold som fungerer er jo helt fantastisk. Jeg har det så mye bedre. Det er som du sier at selvsagt hadde jeg gode dager med min eks, men alt i alt så var forholdet ikke lykkelig. Det var en berg og dalbane. Å være sammen med en mann som får meg til å le, som jeg er 100 % trygg på, der vi gjør ting sammen, og det er ikke noe krangling, ikke noe onde følelser. Det er bare bra. I begynnelsen kunne jeg nesten ikke tro at dette skulle vare, at et forhold kunne være så bra over tid. Men det har det, og ungene har det også veldig bra. De har det bedre enn de ville hatt det når jeg og eksen- barnefar-var sammen. Jeg ble så sliten og irritert av å være i det forholdet, og det påvirket alt. Nå har jeg overskudd, og en mann som jeg vet gjør alt for at jeg skal ha det bra. Ikke en evinnelig drakamp som jeg hadde før.

Min vurdering er at for mange lider i forholdet. Jeg nektet å gi opp eksen, og jeg holdt ut, og jeg trodde nesten at livet skulle være slik. Livet skal ikke være slik! Det skal være godt, og du skal ha det godt.

Det du beskriver i ditt tidligere forhold er veldig likt mitt forhold. Jeg har holdt ut i mange år på grunn av barna, selv om jeg har tenkt på å gå. Samtidig ser jeg at kanskje barna ville hatt det bedre med foreldre som bodde fra hverandre og ikke kranglet.

Det du forteller om ditt nye forhold, høres fantastisk ut! Det er slik jeg også tenker at et forhold bør være. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om at du ble sliten og irritert av å være i forholdet, for jeg opplever akkurat det samme.

Berg og dalbane beskriver også veldig godt det jeg kjenner i forholdet til min mann. Det kan gå bra noen dager, men så blir han sur og grinete for et eller annet og vil krangle. Han blir sint for den minste lille ting, som jeg ikke en gang kan forstå at det går an å bli sint over. Jeg kjenner at jeg ikke kan godta å leve med det lengre. Jeg tror kanskje at det ville være bedre å leve alene, enn med dette uforutsigbare sinnet og irritasjonen hele tiden. Min mann er akkurat som din eks veldig umoden og selvsentrert. Jeg tror ikke en gang han er reflektert nok til å se hvordan han behandler meg.

Takk for langt svar! Det hjalp meg veldig!

Takk for svar dere andre også, jeg vil gjerne høre flere erfaringer!