Gå til innhold

Endelig en lykkelig slutt(start?)


dobri123

Anbefalte innlegg

Er mye om og men med meg selv prøver jeg meg på dagboken, får se hvor lange det varer. Uansett verdt forsøket:-)

Etter noen år med en god del nedturer ser det ut som alt begynner å bli bra, men hvorfor klarer jeg ikke være lykkelig? Jeg har mistet min mormor(var mer som en mor) bodd flere timer unna min familie og venner, bodd på barneverns instutisjon, blitt slått av tidligere samboer i et år. Og når jeg endelig fant en ny en klarer jeg ikke stole på han etter alt jeg har opplevd de siste snart to årene. Jeg har sjekket facebook flere ganger i timen for å se om han har tatt bort forholdet med meg, jeg er hele tiden redd han vil gå ifra meg, redd han vil finne en annen, redd han vil slå eller forlate meg. Jeg er redd jeg vil ende opp alene.. Jeg har fått angst, jeg klarer ikke gå ut i mørket alene, jeg klarer ikke gå ut i byen alene på dagtid, jeg er redd for hva andre syntes, mener å tenker om meg hele tiden. Jeg er redd for å dusje, redd for å gå på do, redd for å spise alene. Så er jeg deprimenert, det kom etter mormor døde. Det er opp og ned hele dagen, jeg kan bli glad av veldig små ting, det skal ikke mye til for å glede meg nemlig. Men så fort ting går meg litt imot, bare sambo sovner når han kommer hjem fra jobb så er jeg lei meg og faller fort i gråt.

Da er kvelden ødelagt..

Nå de siste dagene har endelig ting begynt å lysne opp for meg! Bv har gitt meg tilbud og bolig, og nå for en time siden fikk jeg leiligheten. På første visninga:) Endelig! Det blir oppfølging og en god trygghet rundt meg. Det skal virkelig bli deilig å få ordnet ting nå. Ha litt ro rundt meg. Det trenger jeg nå.

Men jeg klarer ikke være glad, jeg er jo glad for at jeg har fått leilighet. Helt klart! Visningen er overstått, så det verste er ferdig. Men jeg vil være lykkelig, jeg klarer bare ikke og det skremmer meg... Nå som alt er bra skulle jeg bare ønske jeg kunne være glad!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Fortsetter under...

Jeg fant plutselig frem til denne igjen, og prøver å fortsette. Noe har forandret seg, men ikke så mye. Jeg er ihvertfall på vei, vet bare ikke helt hvor jeg skal eller hva jeg skal gjøre enda. Jeg har ingen andre mål enn å være lykkelig, og jeg håper virkelig at jeg en dag kommer i mål. Jeg har flyttet ut og min kjære har flyttet med meg. Vi har det godt, og jeg føler vi har klart de første månedene ganske bra. Håper virkelig at det fortsetter slik.

Jeg er fortsatt like redd for å gå ut når mørket har kommet, heller går jeg ikke spesielt mye ut på dagen alene. Jeg er redd for å møte på min eks, redd for hva han skal gjøre eller si.. Men min samboer og jeg prøver å gå kveldsturer og slikt rundt i nabolaget, og det hjelper en god del. Jeg har telefonen i hånda meste parten av tiden, og jeg går ikke alene. Men det er en stor forbedring iforhold til hvordan ting var for bare få måneder siden. Jeg har også begynt å spise mer, det var jo et halvt års tid hvor jeg ikke spiste mer enn en gang om dagen. Nå spiser jeg to ganger, noen ganger er det bare et tørt knekkebrød eller en halv banan, men det er bedre enn ingenting slik det var før.

Jeg er fortsatt like redd for å miste min samboer, like redd han vil gå, forlate meg, jeg sjekker fortsatt facebook like ofte for å se om han tar bort forholdet mitt eller ikke. Redd han har tatt tingene sine og dratt når jeg kommer hjem de ukene han jobber sent. Han jobber nemlig sent en uke i måneden, den uken er vanskelig. Ikke bare er jeg redd for å miste han, men jeg sitter alene nesten hele dagen og kvelden etter jobb.. Jeg tør ikke gå ut, og jeg vil ikke invitere folk hit i redsel om at min eks kommer til å finne ut at min samboer ikke er her, og komme hit. Det blir litt ensomt, men jeg klarer meg jo en uke..

Nå skal min samboer ta lappen, og jeg er så nervøs på hvordan tankene mine angående det at han skal gå hele tiden kommer til å bli. Da har han jo ihvertfall lettere sjanse for å komme seg rundt.. Uff! Jeg håper virkelig på det beste. Håper det ordner seg. Jeg drømmer ikke så mye om at han skal gå lenger slik som jeg gjorde før, da var det nesten hver dag og nå er det kanskje en gang i måneden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...