Forelsket i en annen

[Gjest Hanna]

Jeg er dame, har mann og barn. I flere år har forholdet hanglet. Det har vært mange krangler, beskyldninger og mannen min har mange ganger sagt ting til meg som jeg synes er fullstendig uakseptabelt å si til noen. Følelsene mine for han har etter hvert gradvis blitt svakere og svakere, og jeg har mange ganger de siste årene vurdert å gå fra han, men det at vi har barn sammen og også en del praktiske forhold, har holdt meg tilbake. I tillegg fungerer forholdet bedre i perioder.

Nå har jeg blitt forelsket i en annen mann, som jeg tilfeldigvis ble kjent med på nettet. Det var overhodet ikke snakk om sjekking fra noen sin side. Det var i begynnelsen kun snakk om utveksling av erfaringer og tanker rundt et fagområde vi begge er veldig interessert i, men etter hvert ble samtalene i tillegg mer personlige, og vi oppdaget at vi er veldig like på de aller fleste områder. Det utviklet seg et sterkt vennskap mellom oss. Jeg har faktisk aldri før i livet mitt truffet noe annet menneske som personlighetsmessig likner så mye på meg selv som han gjør, og jeg er en voksen dame, så jeg har truffet en del mennesker i mitt liv. Jeg ante ikke i det hele tatt at det var mulig å bli forelsket i et menneske man aldri har sett eller møtt, men det går altså an. Jeg har aldri truffet denne mannen og har ingen planer om å være utro mot min mann.

Det jeg lurer på, er egentlig hva jeg bør gjøre nå. Praktiske forhold og hensynet til barna tilsier at jeg bør bli hos min mann. Noe annet i meg sier meg at jeg bør ta dette som det endelige signalet om at det er fullstendig over mellom min mann og meg. Slik kan jeg også bli kjent med mannen jeg er forelsket i, på ordentlig. Jeg har fått en forståelse av at han også kunne være interessert i å bli mer kjent med meg, dersom jeg hadde vært singel.

Jeg er veldig i tvil om hva jeg bør gjøre. Fortsette med min mann, av hensyn til barna og alle praktiske forhold, selv om jeg ikke er lykkelig slik det er nå, og ikke egentlig har vært det på mange år, eller ta sjansen på å avslutte? Det er praktiske forhold som sier meg at et forhold mellom meg og mannen jeg har blitt forelsket i, vil bli komplisert, men det er ikke umulig. Jeg har jo heller ingen garanti for at han ville falle for meg hvis vi møtte hverandre, eller at jeg ville falle for han.

Jeg trenger råd!

[andy capp]

Du bør legge fra deg tanken om den andre mannen inntil du har gjort opp status der du er nå. Om du holder på tanken om det grønnere gresset på den andre siden av gjerdet, samtidig som du prøver å finne ut om det er liv laga mellom deg og mannen di, da taper mannen din garantert.

Selv om jeg forstår at din mann har sagt og gjort ting som kanskje ikke hører hjemme i et godt og levedyktig forhold, så må du bestemme deg for hva du vil. Det valget må du ta på grunnlag av det forholdet dere har og dine følelser for ham. Ikke på hva som kanskje kan komme ut av det med noen andre.

Gjør opp status før du flytter fokus bort fra der du er.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har det nesten som deg...bortsett fra at mannen min ikke er frekk eller noe,han er snill og omsorgsfull og en god kjæreste. Likevel....vi har vært sammen i 17 år,har to barn og jeg er lei av hverdagen,rutiner...osv. Jeg vart kjent med en på nettet,også under noe faglig og han veit hvilken situasjon jeg er i...men vi er så like og tenker mye likt om alt mulig..jeg har blitt betatt/forelska..og han også i meg..det bobler i magen bare av å tenke på han og vi mailer hverandre hver dag. Vi har aldri møttes,bare såvidt sett hverandre på kam..har kjent hverandre i 5 mnd. Dette er et dilemma...vil jeg ofre alt eg har mot noe jeg ikke veit hvordan blir,tør jeg det? På den andre side,skal jeg fortsette ilag med mannen min når jeg syns vi har det så kjedelig...? Veit at jeg er egoistisk og at dette er dårlig gjort overfor mannen min,men jeg er nødt til å finne ut av ting. Og jeg veit at jeg bør gjør det slutt før jeg beg med et nytt....det sier fornuften..og hva hvis han nye og jeg ikke passer sammen,da sitter jeg igjen med svarteper....( mulig velfortent)

Mitt råd til deg er å satse på han nye....når du og mannen din har et så dårlig forhold!!

Anonym poster: a1d10bfbf3e018e0aad72d8bbe7b370e

[andy capp]

Hei

Jeg har det nesten som deg...bortsett fra at mannen min ikke er frekk eller noe,han er snill og omsorgsfull og en god kjæreste. Likevel....vi har vært sammen i 17 år,har to barn og jeg er lei av hverdagen,rutiner...osv. Jeg vart kjent med en på nettet,også under noe faglig og han veit hvilken situasjon jeg er i...men vi er så like og tenker mye likt om alt mulig..jeg har blitt betatt/forelska..og han også i meg..det bobler i magen bare av å tenke på han og vi mailer hverandre hver dag. Vi har aldri møttes,bare såvidt sett hverandre på kam..har kjent hverandre i 5 mnd. Dette er et dilemma...vil jeg ofre alt eg har mot noe jeg ikke veit hvordan blir,tør jeg det? På den andre side,skal jeg fortsette ilag med mannen min når jeg syns vi har det så kjedelig...? Veit at jeg er egoistisk og at dette er dårlig gjort overfor mannen min,men jeg er nødt til å finne ut av ting. Og jeg veit at jeg bør gjør det slutt før jeg beg med et nytt....det sier fornuften..og hva hvis han nye og jeg ikke passer sammen,da sitter jeg igjen med svarteper....( mulig velfortent)

Mitt råd til deg er å satse på han nye....når du og mannen din har et så dårlig forhold!!

Anonym poster: a1d10bfbf3e018e0aad72d8bbe7b370e

Men gjør det da slutt med mannen først, gå fra hverandre, del boet, få på plass omsorgs- og samværsavtaler. Og ikke minst... Ikke forvent at mannen står der med åpne armer om du finner ut at du hadde det bra der du var...

[Havbris]

Er enig med Andy Capp over her - gjør opp status i det forholdet du er i før du starter på noe nytt. Ikke bland dette sammen, det kommer ikke noe godt ut av det.

- Har dere oppsøkt hjelp for å få forholdet på bena?

- Klarer dere å kommunisere om det som ikke fungerer i forholdet?

- Mener du at du ser forholdet hjemme som dårligere nå - enn før du traff han på det grønne gresset?

Så klart alt virker mye mer spennende og givende med en ny - en du ikke har opplevd hverdagene med, kranglet med, vært sinna på, fått kjeft av og hørt ord fra som ble vanskelige å svelge. Men - ikke glem at dette også er en mann du en gang ble sammen med fordi han hadde noe du ønsket.

Den som sitter hjemme og er falmet kommer nødvendigvis i skyggen når det dukker opp noe mere spennende.

Hvis du mener dere har gjort alt for å få forholdet på bena, så er løpet kanskje kjørt. Men - om dere ikke har tatt grep begge to så synes jeg dere skylder hverandre og barna å gjøre et forsøk.

Og vent med det andre- det blir bare forstyrrende akkurat nå.

Endret 20. november 2012 av Havbris

[Gjest Hanna]

Hei

Jeg har det nesten som deg...bortsett fra at mannen min ikke er frekk eller noe,han er snill og omsorgsfull og en god kjæreste. Likevel....vi har vært sammen i 17 år,har to barn og jeg er lei av hverdagen,rutiner...osv. Jeg vart kjent med en på nettet,også under noe faglig og han veit hvilken situasjon jeg er i...men vi er så like og tenker mye likt om alt mulig..jeg har blitt betatt/forelska..og han også i meg..det bobler i magen bare av å tenke på han og vi mailer hverandre hver dag. Vi har aldri møttes,bare såvidt sett hverandre på kam..har kjent hverandre i 5 mnd. Dette er et dilemma...vil jeg ofre alt eg har mot noe jeg ikke veit hvordan blir,tør jeg det? På den andre side,skal jeg fortsette ilag med mannen min når jeg syns vi har det så kjedelig...? Veit at jeg er egoistisk og at dette er dårlig gjort overfor mannen min,men jeg er nødt til å finne ut av ting. Og jeg veit at jeg bør gjør det slutt før jeg beg med et nytt....det sier fornuften..og hva hvis han nye og jeg ikke passer sammen,da sitter jeg igjen med svarteper....( mulig velfortent)

Mitt råd til deg er å satse på han nye....når du og mannen din har et så dårlig forhold!!

Anonym poster: a1d10bfbf3e018e0aad72d8bbe7b370e

Oi, dette var veldig likt min situasjon! Det er nesten litt godt å se at jeg ikke er den eneste som opplever noe slikt, men det gjør det ikke lettere å finne ut hva jeg bør gjøre. Jeg er så i tvil. Det er mulig at jeg på sikt uansett vil gå fra mannen min, jeg har jo allerede tenkt tanken mange ganger over flere år. Men skal jeg la denne forelskelsen bli den utløsende faktoren? Er jeg forberedt på å bli alenemor og alene, kanskje for alltid, for det er jo langt i fra sikkert at han jeg er forelsket i vil ha meg hvis vi treffes i det virkelige liv. Han virker perfekt for meg, og jeg kan se at han også liker meg, men tør jeg?

Hva tenker du om at dere skriver mailer hver dag? Synes du det er greit? Jeg og min venn skriver også stort sett mailer hver dag, og prøver å holde skrivingen vennskapelig, men av og til tipper det over til noe som er litt mer enn vennskapelig, at en av oss skriver at vi føler et eller annet.

[Gjest loren]

Bare husk at det kommer hverdager med "den nye" også.

Enig med andy capp, bli ferdig med det du har før du i det hele tatt tenker på noe mer med den nye. Finn ut om du vil gi dere en sjanse til eller ikke, FØR du involverer deg med den andre.

[Havbris]

Oi, dette var veldig likt min situasjon! Det er nesten litt godt å se at jeg ikke er den eneste som opplever noe slikt, men det gjør det ikke lettere å finne ut hva jeg bør gjøre. Jeg er så i tvil. Det er mulig at jeg på sikt uansett vil gå fra mannen min, jeg har jo allerede tenkt tanken mange ganger over flere år. Men skal jeg la denne forelskelsen bli den utløsende faktoren? Er jeg forberedt på å bli alenemor og alene, kanskje for alltid, for det er jo langt i fra sikkert at han jeg er forelsket i vil ha meg hvis vi treffes i det virkelige liv. Han virker perfekt for meg, og jeg kan se at han også liker meg, men tør jeg?

Hva tenker du om at dere skriver mailer hver dag? Synes du det er greit? Jeg og min venn skriver også stort sett mailer hver dag, og prøver å holde skrivingen vennskapelig, men av og til tipper det over til noe som er litt mer enn vennskapelig, at en av oss skriver at vi føler et eller annet.

Det du skriver her gjør at jeg mener du må vurdere forholdet ditt hjemme, uavhengig av kontakten med den andre. Dere har ikke truffet hverandre en gang, men lever i en speninngstilstand som innebærer å ha kontakt på mail. Legge dette vekk nå før du sitter i noe du ikke har kontroll på og som kan få konsekvenser du kanskje ikke vil like.

Du er på full fart inn i en utroskapshistorie selv om dere ikke har hatt fysisk kontakt.

[Klatt]

Syntes det er litt leit å se folk gi opp bare på bakgrun av at forholdet er kjedelig. Forventer dere spenning 24/7 etter ti år sammen med den nye personen også? Det skjer bare ikke - selvfølgelig vil det med barn, jobb og et A4-liv bli en del kjedelig dager. Det er ikke verre enn at dere sitter dere ned og snakker med hverandre og finner ut hva dere kan gjøre for å få litt aktivitet og spenning inn i hverdagen. Men istedenfor gir folk opp og ser seg heller etter andre på nettet som de kan være "emosjonelt utro" med.

Jeg sikter forøvrig ikke til deg, trådstarter, men mer på et generelt grunnlag. Skilsmisseraten er vel mer eller mindre høyere nå for tiden enn noensinne og jeg syntes det er dumt. Ikke gi opp så lett. Prøv å huske hvorfor dere giftet dere i utgangspunktet. Så fremt dere fortsatt har det fint, selvsagt. Om mannen slår eller er frekk eller likegyldig, ja, da kan man kanskje tenke seg litt om. Men jeg ville alltid prøvd å redde et eksisterende forhold fremfor å velge en ny.

[AnonymBruker]

Hei igjen TS... Ja,vi har det mye likt. Vi mailer mest om hverdagslige ting og tang,han sender meg linker til div,f.eks musikk vi liker...men av og til også om følelser,drømmer og lengsler...han er singel uten barn.og bor på samme sted. Fornuften sier meg at jeg må avslutte dette....og prøve få det bedre med mannen min. Og jeg ser på d å gå fra hverandre som en kjempejobb,alt det praktiske og jeg får dårlig økonomi...osv,og ikke minst trist for barna...viktig å ha i tankene det som ble skrevet over; hverdagene kommer ilag med han nye også. Håper du finner ut av det...klem

Anonym poster: a1d10bfbf3e018e0aad72d8bbe7b370e

[AnonymBruker]

Jeg har litt erfaring med det der, men på "ungdomsbasis". Jeg var sammen med ei flott jente fra tiendeklasse til tredjeklasse og rundt russetiden begynte forholdet å skrante av diverse grunner. Jeg ble ganske kjapt kjent med ei annen som ga meg den følelsen av "gresset er grønnere", men når sommerferien tok slutt ble det kjapt over med oss og jeg og ungdomskjæresten min fant sammen igjen. Men det ble aldri det sammem mellom oss og forholdet tok slutt kjapt etterpå. Det var absolutt ikke verdt det. Angrer den dag i dag. Jeg skulle gjort mye mer for å redde det allerede eksisterende forholdet, enn å være klar for å hoppe inn i noe nytt. Det var fantastisk og intenst i 2 måneder, også var det bare kjipt i ettertid.

Anonym poster: 7e2e0c1a3058c207bf9bd1da5e2ead90

[Gjest Hanna]

Andy Capp og Havbris, jeg har gjort opp status mange ganger, kjent at jeg ikke er lykkelig, tenkt at jeg bør forlate han, og så har jeg på grunn av barna og praktiske forhold tenkt at jeg skulle prøve litt til og litt til og litt til. Men hvor mange ganger skal man prøve litt til når man ikke er lykkelig og følelsene er borte?

Jeg har foreslått at vi skal få veiledning fra en samlivsterapeut flere ganger, men mannen min mener at en slik terapeut bare ville være enig med meg og ta mitt parti, og er ikke interessert i det. Jeg har foreslått samlivskurs, og mannen min har sagt at han ikke gidder å bruke tid på det eller bruke energi på å finne barnepass. Jeg føler meg på mange områder veldig sviktet av mannen min, og jeg tror kanskje ikke at prøving på nytt og på nytt kan oppveie for der han har sviktet. Uansett hva han nå gjør, tror jeg ikke at jeg vil kunne stole på at han ikke svikter på nytt.

Jeg skjønner at jeg må bestemme meg for om jeg skal gå fra mannen min eller ikke, før jeg eventuelt blir mer kjent med den andre mannen. Det som er vanskelig å vite er når jeg skal sette grensen. Når er det nok? Hvor mange ganger skal jeg la han si sårende ting uten at jeg går? Hvor lenge skal jeg fortsette å ha sex med mannen min uten at jeg egentlig kjenner noen følelser for han? Hvor lenge skal jeg prøve å få det til å fungere? Jeg har bestemt meg så mange ganger for å prøve en gang til, og det fungerer bedre i en periode, og så begynner han igjen å si stygge ting som jeg ikke kan akseptere. Hvor skal jeg la den endelige grensen gå, og skal jeg ta det at jeg nå faktisk også har forelsket meg i en annen som et absolutt tegn på at jeg har holdt ut alt for lenge?

[RoH]

Støtter som alltid (nesten) Havbris.

Det du søker er bekreftelse på at dine egen meninger er korrekt. Alle som har en annen oppfatning / eller alternative forslag er har egentlig ingen påvirkning. Er vel en naturlig del av prosessen som du er oppe i. Bare du kan snu prosessen eller forsette og søke bekreftelser.

[Havbris]

TS - du skriver jo om at dere (du) har forsøkt, men at han viser liten vilje til å samarabeide om det fellesprosjektet som dere har. Du kan gjøre fint lite med en mann som er uinteressert.

Men hva mener mannen din om forholdet? Kanskje han heller ikke er lykkelig og vil finne lettelse i at dere starter på prosessen med å avbryte forholdet? Uansett blir du jo nødt til å forholde deg til dette. Og da er det best at du lar det andre ligge.

Hva er det du savner i det forholdet du har nå - som dere en gang hadde men har mistet?

Endret 20. november 2012 av Havbris

[Kakemami]

Hei

Jeg har det nesten som deg...bortsett fra at mannen min ikke er frekk eller noe,han er snill og omsorgsfull og en god kjæreste. Likevel....vi har vært sammen i 17 år,har to barn og jeg er lei av hverdagen,rutiner...osv. Jeg vart kjent med en på nettet,også under noe faglig og han veit hvilken situasjon jeg er i...men vi er så like og tenker mye likt om alt mulig..jeg har blitt betatt/forelska..og han også i meg..det bobler i magen bare av å tenke på han og vi mailer hverandre hver dag. Vi har aldri møttes,bare såvidt sett hverandre på kam..har kjent hverandre i 5 mnd. Dette er et dilemma...vil jeg ofre alt eg har mot noe jeg ikke veit hvordan blir,tør jeg det? På den andre side,skal jeg fortsette ilag med mannen min når jeg syns vi har det så kjedelig...? Veit at jeg er egoistisk og at dette er dårlig gjort overfor mannen min,men jeg er nødt til å finne ut av ting. Og jeg veit at jeg bør gjør det slutt før jeg beg med et nytt....det sier fornuften..og hva hvis han nye og jeg ikke passer sammen,da sitter jeg igjen med svarteper....( mulig velfortent)

Mitt råd til deg er å satse på han nye....når du og mannen din har et så dårlig forhold!!

Anonym poster: a1d10bfbf3e018e0aad72d8bbe7b370e

Oi, dette var veldig likt min situasjon! Det er nesten litt godt å se at jeg ikke er den eneste som opplever noe slikt, men det gjør det ikke lettere å finne ut hva jeg bør gjøre. Jeg er så i tvil. Det er mulig at jeg på sikt uansett vil gå fra mannen min, jeg har jo allerede tenkt tanken mange ganger over flere år. Men skal jeg la denne forelskelsen bli den utløsende faktoren? Er jeg forberedt på å bli alenemor og alene, kanskje for alltid, for det er jo langt i fra sikkert at han jeg er forelsket i vil ha meg hvis vi treffes i det virkelige liv. Han virker perfekt for meg, og jeg kan se at han også liker meg, men tør jeg?

Hva tenker du om at dere skriver mailer hver dag? Synes du det er greit? Jeg og min venn skriver også stort sett mailer hver dag, og prøver å holde skrivingen vennskapelig, men av og til tipper det over til noe som er litt mer enn vennskapelig, at en av oss skriver at vi føler et eller annet.

Da mine kjære! Jeg hadde det slik for en stund siden. Jeg og kjæresten min hadde et veldig dårlig forhold.

Dårlig kommunikasjon, alt var veldig A4 og overfladisk. Jeg fortalte han hva jeg slet med i forholdet vårt, og han forsto ingenting av hva jeg mente. Jeg trenger at den personen jeg er i et forhold med, tilbringer tid sammen med meg. Finner på ting etc. For noen år siden leste jeg en bok ''Kjærlighetens 5 språk'', jeg ba han om å lese denne. Jeg trengte at han skulle forstå.. Jeg ble så forelsket i en kollega av meg. Vi var helt like, på veldig mange måter. Jeg skulle gjøre det slutt med kjæresten min, noe jeg gjorde, men angret på. Han ble så ifra seg at han tok tak i seg selv, leste boken og forsto. Etter to dager, pratet vi. Og som han sa(og som står i boken) at en forelskelse er veldig sterkt. Du glemmer ting, og klarer ikke tenke klart. Derfor skal det mye til for å gå tilbake til den mannen du nettopp har vært i et forhold med. Jeg tenkte på dette, og fant ut at jeg ønsket å bruke tid på å pleie vårt forhold. Og at jeg ikke ønsket en ny mann.. Jeg tenkte ikke på at om en del år, var jeg i samme situasjon som jeg var i da. Fordi at når du er forelsket, legger du ikke merke til alle de negative sidene med den personen.

Boken reddet vertfall mitt forhold. Vi har det nå kjempe fint! Vi kommuniserer. Jeg vet at jeg må bygge opp tillitten hans, siden jeg brøt den veldig ned da jeg plutselig ble forelsket i en annen. Men jeg innser nå, at man ikke kan springe fra sine utfordringer. De henger alltid med deg, til du velger å arbeide med dem. Jeg ønsker å gjøre mitt forhold perfekt for meg, å et sted må man starte.. I mitt telfelle har vi startet med å starte å kommunisere med hverandre. Prate ut om ting, ikke bare snakke overfladisk.

Endret 20. november 2012 av joyci

[andy capp]

Andy Capp og Havbris, jeg har gjort opp status mange ganger, kjent at jeg ikke er lykkelig, tenkt at jeg bør forlate han, og så har jeg på grunn av barna og praktiske forhold tenkt at jeg skulle prøve litt til og litt til og litt til. Men hvor mange ganger skal man prøve litt til når man ikke er lykkelig og følelsene er borte?

Jeg har foreslått at vi skal få veiledning fra en samlivsterapeut flere ganger, men mannen min mener at en slik terapeut bare ville være enig med meg og ta mitt parti, og er ikke interessert i det. Jeg har foreslått samlivskurs, og mannen min har sagt at han ikke gidder å bruke tid på det eller bruke energi på å finne barnepass. Jeg føler meg på mange områder veldig sviktet av mannen min, og jeg tror kanskje ikke at prøving på nytt og på nytt kan oppveie for der han har sviktet. Uansett hva han nå gjør, tror jeg ikke at jeg vil kunne stole på at han ikke svikter på nytt.

Jeg skjønner at jeg må bestemme meg for om jeg skal gå fra mannen min eller ikke, før jeg eventuelt blir mer kjent med den andre mannen. Det som er vanskelig å vite er når jeg skal sette grensen. Når er det nok? Hvor mange ganger skal jeg la han si sårende ting uten at jeg går? Hvor lenge skal jeg fortsette å ha sex med mannen min uten at jeg egentlig kjenner noen følelser for han? Hvor lenge skal jeg prøve å få det til å fungere? Jeg har bestemt meg så mange ganger for å prøve en gang til, og det fungerer bedre i en periode, og så begynner han igjen å si stygge ting som jeg ikke kan akseptere. Hvor skal jeg la den endelige grensen gå, og skal jeg ta det at jeg nå faktisk også har forelsket meg i en annen som et absolutt tegn på at jeg har holdt ut alt for lenge?

Her kommer du med mye ny info som gjør at det er lettere å sette seg inn i situasjonen. Likevel vil jeg fastholde mitt standpunkt om å avslutte det du er i før du begynner på noe nytt. Jeg tror du bør stille deg spørsmålet om du er villig til å risikere å bli alene. Om du mener du får det bedre alene enn slik du har det nå, skylder du deg selv å forfølge egen lykke. Som du selv sier, det er ikke sikkert det blir noe varig med han andre...

[Havbris]

Utfordringen din er nok mest det å kunne holde "nyforelskelsen" adskilt fra det forholdet som angår deg og mannen din. Slik det fremstår for meg så blander du dette sammen, og jeg tror du lager mye rot for deg selv. Men - for mange er nok en slik forelskelse også det sparket bak som skal til for å komme seg ut av et forhold som ligger dødt.

Om forholdet er dødt må du være sikker på at det ikke finnes en glo igjen å blåse liv i, og så må du begynne å ta noen grep. Fortell mannen din at du vil ut av forholdet. Om han ber deg om en sjanse, så gi han det.

[Gjest Hanna]

Utfordringen din er nok mest det å kunne holde "nyforelskelsen" adskilt fra det forholdet som angår deg og mannen din. Slik det fremstår for meg så blander du dette sammen, og jeg tror du lager mye rot for deg selv. Men - for mange er nok en slik forelskelse også det sparket bak som skal til for å komme seg ut av et forhold som ligger dødt.

Om forholdet er dødt må du være sikker på at det ikke finnes en glo igjen å blåse liv i, og så må du begynne å ta noen grep. Fortell mannen din at du vil ut av forholdet. Om han ber deg om en sjanse, så gi han det.

Det er sant som du sier at det er vanskelig å holde forelskelsen atskilt fra mitt og mannens forhold og dets utfordringer. Du har fullstendig rett i at jeg lager mye rot for meg selv nå. Jeg er klar over det, men jeg klarer ikke å sortere klart.

Jeg har fortalt mannen min flere ganger tidligere at jeg vil ut av forholdet, og at jeg ikke kan leve med hans oppførsel over tid. Han ble først sint, og mente at jeg ikke kunne forlange at han skulle endre seg, men jeg ser at han har endret oppførselen sin litt. Det går noe lengre tid mellom hver gang han er sint og sårer meg, og utblåsningene er kortere, han stopper raskere når han begynner å si sårende ting. Imidlertid er det ikke borte, og han vet at jeg allerede har sagt at jeg vil gå, fordi jeg ikke orker mer av hans oppførsel. Det går ikke en uke uten at han sårer meg flere ganger. Samtidig har jeg blitt så såret av han tidligere, at det nå skal mye mindre til før jeg reagerer negativt eller blir lei meg. Alt sårende han sier, trekker gamle, vonde minner fram i dagen igjen. Jeg ser selvsagt selv også at det er forelskelsen jeg opplever som får meg til å tenke gjennom forholdet nok en gang. Jeg har mange ganger kjent at jeg ikke orker mer, at jeg vil gå, også før jeg ble kjent med den andre mannen, men det praktiske og hensynet til barna har holdt meg tilbake. Det siste året har han imidlertid sagt flere sårende ting enn noen gang før, og jeg har virkelig hatt det vondt på grunn av det. Jeg vet egentlig med meg selv at dersom de praktiske forholdene (som jeg ikke vil gå nærmere inn på), hadde vært annerledes, ville jeg gått fra han, selv om jeg ikke hadde blitt kjent med den andre mannen.

Mannen min har også gang på gang gitt uttrykk for at han ikke er fornøyd med meg og forholdet vårt, og at han har lyst til å flytte, så jeg er ikke den eneste som tenker slike tanker. Imidlertid virker det som om han sluttet å si dette når jeg fortalte han at det var aktuelt for meg å flytte.

[Havbris]

Dette er jo ganske trist lesning. Dere er to mennesker som er alt annet enn lykkelige i forholdet. Og dere gjør ikke hverandre gode - mest sannsynlig lokker dere frem mye av det verste hos hverandre. Slik skal det jo ikke være, og slik jeg ser det er jo du på en måte på vei inn i utroskap allerede.

Om han hadde vært villig til å satse sammen med deg, nullstille seg og være åpen for endringer, hadde dere kanskje hatt en mulighet. Jeg synes du igjen skal si at du vil ut av forholdet men om han ønsker det så vil du gi det en sjanse, med profesjonell hjelp.

Så uansett om de praktiske tingene er aldri så kompliserte, så må du forholde deg til enten et fortsatt dødt forhold, eller et brudd. Ikke la utroskap være noe alternativ for å overleve videre, det bringer aldri noe godt med seg og er svært ydmykende og krenkende for den som blir utsatt for det.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av tankene dine. Er også i et forhold som egentlig har skrantet helt fra starten, og det blir bare verre og verre. Han kan si utrolig mye sårende og er veldig oppfarende og sint. Han har også vært utro (selv om han nekter fortsatt..). Jeg har egentlig bestemt meg for at jeg må ut (selv om det også for meg er praktiske ting som står i veien). Jeg har også følelser for en annen, men jeg vet at mitt ønske om å gå var der lenge før dette, og jeg har innsett at jeg har måtte kutte ut han av tankene så godt det er mulig, for som noen andre her sier, man kan aldri vite at noe med han andre skal vare. For min del så har jeg sett for meg et liv som alenemor, uten ny kjæreste, og jeg innser at det vil være et mye bedre alternativ enn å bli. Jeg tror altså at gresset er grønnere på den andre siden, selv om den andre siden er et liv alene.

Jeg tenker også at når er nok nok? Sexdelen også, jeg klarer ikke å se at jeg har noen gode følelser igjen, og de få gangene vi har hatt sex det siste året har jeg blitt skikkelig kvalm og begynt å gråte uten at han vet det etterpå.. Han vet om at jeg vil dra, men han sier han ikke vil det og unngår temaet mest mulig, men kan innimellom (når han er skikkelig frustrert) true med at han ikke gidder mer.

Hvis du oppretter en bruker her så kunne jeg sendt deg PM.

Anonym poster: 6dd150fdfd97628f8c17e32ad062e60c