Mennesker med depresjoner.

[AnonymBruker]

Hvordan skal man trå når det kommer til forskjellige ting?

Enkelte mennesker med depresjoner sliter med å lage avtaler og følge opp disse. Hva skal man gjøre? Skal man pushe de eller skal man la de kjøre sitt eget løp?

Eller hvis man kjenner noen med depresjoner som absolutt burde komme seg ut, men som alltid har en unnskyldning for å sitte inne, hva gjør man da?

Anonym poster: 52a5665f307bce4aefd34c38190c402a

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye med depresjoner og angst. Jeg hater å bli mast på. Jeg trenger ikke dårlig samvittighet og stress på toppen av alt annet. Om jeg må avlyse en avtale fordi jeg sliter psykisk, hjelper det meg ikke om jeg får høre "ååå, så synd, vi hadde gledet oss så kjempemasse til du skulle komme, nå ble vi så skuffet atte! Er du sikker på at du virkelig ikke kan komme?? Om vi gjør sånn og slik kan du komme da??". Og å mase på meg fordi ANDRE mener jeg burde komme meg ut mer hjelper heller ikke. Jeg kjenner meg selv best, jeg vet best hva jeg trenger. Jeg vil ikke tvangssosialiseres, og ikke stress meg med å mase.

Og ihvertfall ikke prøv å lure meg til å sosialisere ved å invitere meg på besøk, og fremstille det som at det bare blir oss to og en film, og så når jeg kommer er det plutselig andre folk der i tillegg. Ikke kult, da snur jeg i døren. Har man sosial angst er ikke sosiale overraskelser tingen...

Anonym poster: 0e8b9899e873b8321b80951b28dba7b2

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye med depresjoner og angst. Jeg hater å bli mast på. Jeg trenger ikke dårlig samvittighet og stress på toppen av alt annet. Om jeg må avlyse en avtale fordi jeg sliter psykisk, hjelper det meg ikke om jeg får høre "ååå, så synd, vi hadde gledet oss så kjempemasse til du skulle komme, nå ble vi så skuffet atte! Er du sikker på at du virkelig ikke kan komme?? Om vi gjør sånn og slik kan du komme da??". Og å mase på meg fordi ANDRE mener jeg burde komme meg ut mer hjelper heller ikke. Jeg kjenner meg selv best, jeg vet best hva jeg trenger. Jeg vil ikke tvangssosialiseres, og ikke stress meg med å mase.

Og ihvertfall ikke prøv å lure meg til å sosialisere ved å invitere meg på besøk, og fremstille det som at det bare blir oss to og en film, og så når jeg kommer er det plutselig andre folk der i tillegg. Ikke kult, da snur jeg i døren. Har man sosial angst er ikke sosiale overraskelser tingen...

Anonym poster: 0e8b9899e873b8321b80951b28dba7b2

Annen deprimert person her, det siterte innlegget er som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Kan legge til at jeg jobber med disse tingene sammen med psykolog, så er i ferd med å ta babysteps ut av skallet, i et tempo som passer for meg.

Velmenende forslag fra folk kan jeg til tider ta veldig ille opp, men de skal få igjen for kjærligheten de viste meg i den tunge tiden, om ikke så altfor lenge

Anonym poster: 82e53bd868800b54b70b4f327a3ffd66

[HHH]

Hvordan skal man trå når det kommer til forskjellige ting?

Enkelte mennesker med depresjoner sliter med å lage avtaler og følge opp disse. Hva skal man gjøre? Skal man pushe de eller skal man la de kjøre sitt eget løp?

Eller hvis man kjenner noen med depresjoner som absolutt burde komme seg ut, men som alltid har en unnskyldning for å sitte inne, hva gjør man da?

Anonym poster: 52a5665f307bce4aefd34c38190c402a

Jeg har selv slitt med depresjon, og har også venninne som har slitt med det, så kjenner saken fra begge vinkler hvis man kan si det sånn.

Det er viktig å presse litt på, men på en forsiktig og kjærlig måte. Når man har det psykisk dårlig på den måten så føler man seg ofte generelt ganske misslykket og om venninner virker misfornøyde med at man ikke klarer å komme seg ut så kan dette taes veldig feil og for vedkommen føles som enda en belastning.

Men det er jo viktig å komme seg ut, og som venninne så kan man godt ta litt ansvar der og prøve å få med seg henne litt ut. Men hvis hun/han f.eks avlyser en avtale så synes jeg man skal si "Ok:)" også prøver man igjen en annen dag. evt. så kan man spørre om det er noe hun/han har mer lyst til å gjøre enn noe annet, gjør det litt lett for hun/han å komme seg ut, for det kan føles som en utrolig mestring å klare alt det sosiale når man har det sånn. Foreslå kino og at du henter henne hjemme og dere tar følge bort, nå når det er jul går det ann å gi en kort massasjetime for to i gave (trenger ikke være så dyrt det) og igjen, hent hun/han hjemme hos seg. Gå en tur sammen i nær området. osv. osv.

Noen greie punkter å huske kan være:

- for mange er noe av det værste at alt går litt sakte og man rekker ikke alltid avtaler og dermed er det lett og avlyse fordi man føler man har feilet i å rekke det og blir stresset og bukker litt under for presset. (derfor opplevde jeg med venninnen min når hun hadde det sånn at om jeg dro hjem til henne på det tidspunktet vi skulle møtes eller 10 min senere så hun fikk litt ekstra tid, så var hun ikke alltid klar, men da satte jeg meg med en kopp te og ventet litt så kunne hun i ro og mak stelle seg ferdig og vi gikk når hun var klar, men hun avlyste ikke)

- Man mistolker fort vennlighet og blander det med mas og press. Selvom man vil være der er det viktig å kunne trekke seg litt vekk om man ikke får svar på en melding, om noen avlyser osv. Så tar man det en annen dag. Og meldinger om at man er glad i personen og gjerne vil ha de med, kan falle litt i feil jord, selvom det egentlig er veldig hyggelig.

- Man orker veldig sjeldent mange mennesker, så ikke press ut i noe store greier med masse venner, en og en er fint.

- Snakk om ting som om ting var som før, det er deilig å få litt dagligdag inn når man ikke er der selv. Men ikke forvent full konsentrasjon fra vedkommende. Vær positiv, ikke si du bekymrer deg så mye, dette igjen kan føles som et tungt press på den som er dårlig til å "skynde" seg med å bli frisk.

- Når man er venn med en som er deprimert så kan det føles som at man gir og gir og gir, men ikke får noe tilbake, sånn er det litt, men det hjelper selvom det ikke synes der og da, og når personen er bedre så får man et veldig godt forhold og mye tilbake, så stå på!!

[AnonymBruker]

Uff, jeg har en bekjent som er deprimert. Spurte vedkommende hvordan det gikk og fikk som svar at det ikke gikk så veldig bra. Sa derfor at jeg ble litt bekymra for henne, fordi jeg bryr meg og ikke liker at hun ikke har det bra. Var dette veldig dumt av meg å si? Tenkte på det i ettertid at det kanskje ikke er det man vil høre... Er så lett å tråkke litt feil, selv om man mener det godt!

Anonym poster: e52134e8f82521a6074b3306f423447c