Får ikke hjelp av mannen min

[Gjest Gjest]

Jeg ble mor for andre gang for elleve måneder siden. Det har vært slitsomt; jeg er hjemme med babyen døgnet rundt, og med engang jeg snur ryggen til henne begynner hun å gråte og vil ha oppmerksomhet, det er så ille at jeg store deler av dagen må ha henne på fanget. Jeg er sliten og jeg er trøtt.

Mannen min jobber fulltid, han sier ofte at han er sliten når han har vært på jobb, han tar ikke opp barnet når hun gråter, står ikke opp om natten om det er noe med barnet og stiller ikke opp om jeg trenger hjelp når hun gråter. Jeg har flere ganger vært så sliten at jeg har sagt til ham at om han ikke hjelper til, så reiser jeg - men da får jeg høre at jeg er barnslig og oppfører meg som et barn.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre og si for å få ham til å hjelpe meg. Om jeg spør om hjelp, får jeg slengt i trynet at han står opp tidlig for å gå på jobb og at jeg ofte får sove lengre enn ham. Jeg har jo aldri fri jeg, så jeg sover når barnet sover. Når jeg sier dette, får jeg høre at jobben han gjøre er så mye verre, osv. Jeg er så lei og vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min er så sta og står på sitt uansett hva jeg sier

[Britt Banditt]

Vet du hva? Hvis han ikke tar deg alvorlig så reiser du. Tar han deg ikke alvorlig da engang så vet du at du gjorde det rette.

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg hadde mye heller vært helt alene, enn å føle at jeg er alene sammen med noen. Ingenting er verre enn den følelsen. Du får ta en skikkelig prat med han, der du forklarer akkurat hvordan du har det. Hvis han fortsetter slik som han gjør nå, så hadde jeg rett og slett dratt.

[Gjest Gjest]

Vet du hva? Hvis han ikke tar deg alvorlig så reiser du. Tar han deg ikke alvorlig da engang så vet du at du gjorde det rette.

Skulle ønske jeg kunne gjort det i blant når jeg blir så oppgitt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, men det er ikke så enkelt når vi har to småbarn. Jeg har ikke fulltidsjobb på grunn av barna, og jeg er jo glad i mannen min, men han stiller ikke opp og hjelper ikke til. Jobben han gjør er så mye tyngre og vanskeligere i følge ham. Jeg skal forstå at han er sliten når han har vært på jobb, men jeg får ingen sympati, selv om jeg er hjemme med barnet hele tiden. Jeg har liksom ikke rett til å klage ettersom jeg får sove to timer lengre enn ham... :\

[Gjest Gjest]

Jeg hadde mye heller vært helt alene, enn å føle at jeg er alene sammen med noen. Ingenting er verre enn den følelsen. Du får ta en skikkelig prat med han, der du forklarer akkurat hvordan du har det. Hvis han fortsetter slik som han gjør nå, så hadde jeg rett og slett dratt.

Du har rett i det, det er tungt å skulle ha alt ansvaret døgnet rundt. Jeg har tatt dette opp med ham og prøvd å fortelle ham at jeg trenger hans hjelp, men han er sta og vil ikke forandre situasjonen. Ettersom han har en 100% stilling, så sier han at han er sliten og at han derfor ikke er villig til å hjelpe til når han er hjemme. Han nevner også ofte at han stilte opp og hjalp så mye da vi fikk vårt første barn.... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Badebuksa]

Æsj, han høres ut som en suring. Dessverre.

Har du egentlig en jobb, eller er du hjemmeværende?

Skjønner at det er veldig slitsomt for deg nå, og det er utrolig dårlig gjort av mannen din å ikke stille opp for deg. Han burde få prøve din jobb litt, så kunne du jobbet ute, så kunne han sett hvor slitsomt det faktisk er.

Har dere hatt en ordentlig samtale der du rolig forklarer ting og spør pent om hjelp? Og sier at du synes det er fint at han arbeider, men at du trenger litt avlastning innimellom? (OG at det faktisk er hans unge også!!!!!.. )

[Gjest Gjest]

Æsj, han høres ut som en suring. Dessverre.

Har du egentlig en jobb, eller er du hjemmeværende?

Skjønner at det er veldig slitsomt for deg nå, og det er utrolig dårlig gjort av mannen din å ikke stille opp for deg. Han burde få prøve din jobb litt, så kunne du jobbet ute, så kunne han sett hvor slitsomt det faktisk er.

Har dere hatt en ordentlig samtale der du rolig forklarer ting og spør pent om hjelp? Og sier at du synes det er fint at han arbeider, men at du trenger litt avlastning innimellom? (OG at det faktisk er hans unge også!!!!!.. )

Jeg har en jobb ja, jobber i en 30% stilling, så jeg er jo økonomisk avhengig av ham. Jeg kunne sikkert jobbet mer, men har ikke kapasitet til det når situasjonen er sånn som den er nå.

Jeg har snakket med ham om dette flere ganger nå, men han vil ikke høre etter. Han er, som sagt, veldig sta og står på sitt. Så det er ikke så mye mer jeg kan si, jeg føler jeg har sagt alt - men likevel er det jeg som jobber med barnet. Når ungen gråter, så reiser han seg ikke opp, når jeg spør han om han ikke hører henne, så sier han bare "ja." uten å reise seg opp. :\

At jeg trenger avlastning, orker han ikke å høre på, han jobber jo hundreprosent og gjør så mye mer enn meg, tydeligvis.

[Vendelins]

Hold ut.

Det går over.

Slik har jeg hatt det med alle mine barn.

Har bært dem fra de var nyfødte til de har vært rundt to.

Uten særlig avlastning eller hjelp.

Og heller ingen forståelse.

Men jeg og mannen min hadde det fint på mange andre områder, og jeg lærte meg å godta at den omsorgsbiten lå ikke akkurat for han.

Så da ble det lettere når jeg innstilte meg på at det var mitt domene.

Har dere det fint ellers, så syns jeg at du skal bite tennene sammen og holde ut de få mnd som det gjenstår. Du er sliten, og du vil bli mer sliten, men det er nok verdt det.

Stor klem til deg.

[Gjest Gjest]

De dagene jeg har vært på jobb og kommer hjem, så overlates alt ansvaret på meg igjen. Om jeg besøker en venninne, har alltid med meg barnet, men de få gangene jeg ikke har med meg henne, så ringer han og sier at jeg må komme hjem og at jeg ikke må bli borte så lenge..

[Gjest Maria_Marihøne]

De dagene jeg har vært på jobb og kommer hjem, så overlates alt ansvaret på meg igjen. Om jeg besøker en venninne, har alltid med meg barnet, men de få gangene jeg ikke har med meg henne, så ringer han og sier at jeg må komme hjem og at jeg ikke må bli borte så lenge..

Det sier seg jo selv at dere ikke kan leve slikl. Du er jo praktisk talt alenemor allerede.

Kanskje dere burde snakket med noe? Samlivsterapeut eller noe. Virker ikke som han er villig til å høre på deg i hvertfall, så kanskje han må høre det fra noen andre for å forstå.

[Gjest Gjest]

Hold ut.

Det går over.

Slik har jeg hatt det med alle mine barn.

Har bært dem fra de var nyfødte til de har vært rundt to.

Uten særlig avlastning eller hjelp.

Og heller ingen forståelse.

Men jeg og mannen min hadde det fint på mange andre områder, og jeg lærte meg å godta at den omsorgsbiten lå ikke akkurat for han.

Så da ble det lettere når jeg innstilte meg på at det var mitt domene.

Har dere det fint ellers, så syns jeg at du skal bite tennene sammen og holde ut de få mnd som det gjenstår. Du er sliten, og du vil bli mer sliten, men det er nok verdt det.

Stor klem til deg.

Takk for oppmuntrende ord Akkurat nå er jeg sliten, lei, oppgitt og føler at jeg trenger å komme meg litt bort. Jeg har 100% ansvar når det gjelder barnet og får ingen hjelp. Han var jo flink med det første barnet, men nå, han orker bare ikke å stille opp. Men du har rett, jeg får prøve å bite tennene sammen og håpe at det blir bedre....

[AnonymBruker]

Bli forbanna!! Gi grei beskjed om at dersom han ikke hjelper mer til så får han finne seg et annet sted å bo!! Og så følger du det opo også! Ikke vær svak og et offer, bli rasende og stå opp for deg selv!

Anonym poster: 457a34227e6f44059ae879c63ded545e

[AnonymBruker]

Har han tatt sine permisjonsuker? Ellers har han jo ikke kjent på kroppen selv hvor mye arbeid det kan være med barn. Når det er sagt, så er det naturlig at du tar størsteparten av hjem og barn når du bare jobber 30%. Dersom dere ikke klarer å jobbe to fulle jobber med små barn, så bør dere vurdere om dere begge skal ned i samme stillingsprosent. Husk også hvor lite pensjonsopptjening du får ved redusert stillingsprosent...

Anonym poster: a02631d2d36903159b333c6a4802627c

[Gjest Gjest]

Det sier seg jo selv at dere ikke kan leve slikl. Du er jo praktisk talt alenemor allerede.

Kanskje dere burde snakket med noe? Samlivsterapeut eller noe. Virker ikke som han er villig til å høre på deg i hvertfall, så kanskje han må høre det fra noen andre for å forstå.

Det er slitsomt og jeg har ikke tid til meg selv i det hele tatt. Jeg har faktisk foreslått samlivsterapeut, men det vil han ikke høre på engang. Vi har jo ikke problemer vi, sier han. De siste ukene har det blitt mye kranling på grunn av dette, det virker som at han mener at det er bare jeg som skal jobbe med barnet.

[AnonymBruker]

Er det ikke noe som heter pappaperm nå?

Anonym poster: 069821da4947c74a61880757786993a0

[Gjest Gjest]

Bli forbanna!! Gi grei beskjed om at dersom han ikke hjelper mer til så får han finne seg et annet sted å bo!! Og så følger du det opo også! Ikke vær svak og et offer, bli rasende og stå opp for deg selv!

Anonym poster: 457a34227e6f44059ae879c63ded545e

Jeg har vært forbannet, sagt at dette går ikke og om jeg ikke får hjelp, reiser jeg. Han krangler bare med meg og sier at jeg oppfører meg som en tenåring. Ikke har jeg noen plass å reise heller, vil ikke plage foreldrene mine med dette :\

[Vendelins]

Takk for oppmuntrende ord Akkurat nå er jeg sliten, lei, oppgitt og føler at jeg trenger å komme meg litt bort. Jeg har 100% ansvar når det gjelder barnet og får ingen hjelp. Han var jo flink med det første barnet, men nå, han orker bare ikke å stille opp. Men du har rett, jeg får prøve å bite tennene sammen og håpe at det blir bedre....

Kanskje han sliter med en depresjon eller noe slikt han også?

Du skulle bare satt deg på et fly og kommet hit å slappet litt av.

Men jeg tror nok at dette kommer til å gå seg til, dere er kommet inn i en ond sirkel, hvor du er taperen. Jeg ville kanskje prøvd å snudd litt på det. Kanskje ta dere en gåtur sammen, alle fire en ettermiddag, skryt av han når han tar kontakt med ungene, si til han når dere legger dere at du er takknemmelig for at han gjorde ditt eller datt, selv om det er en filleting.

Bare for å prøve å bryte ut av sirkelen.

[Gjest Gjest]

Har han tatt sine permisjonsuker? Ellers har han jo ikke kjent på kroppen selv hvor mye arbeid det kan være med barn. Når det er sagt, så er det naturlig at du tar størsteparten av hjem og barn når du bare jobber 30%. Dersom dere ikke klarer å jobbe to fulle jobber med små barn, så bør dere vurdere om dere begge skal ned i samme stillingsprosent. Husk også hvor lite pensjonsopptjening du får ved redusert stillingsprosent...

Anonym poster: a02631d2d36903159b333c6a4802627c

Er det ikke noe som heter pappaperm nå?

Anonym poster: 069821da4947c74a61880757786993a0

Ja, han hadde pappapermisjon for en stund siden, han var ikke mye til hjelp da heller. Når barnet gråter, så er det jeg som må ta over. Han passer på barnet mens jeg dusjer, er på do etc. Ja, det er sant, men jeg trenger jo litt avspasering, det er tungt å passe ungen hver dag, døgnet rundt.

[Gjest Gjest]

Kanskje han sliter med en depresjon eller noe slikt han også?

Du skulle bare satt deg på et fly og kommet hit å slappet litt av.

Men jeg tror nok at dette kommer til å gå seg til, dere er kommet inn i en ond sirkel, hvor du er taperen. Jeg ville kanskje prøvd å snudd litt på det. Kanskje ta dere en gåtur sammen, alle fire en ettermiddag, skryt av han når han tar kontakt med ungene, si til han når dere legger dere at du er takknemmelig for at han gjorde ditt eller datt, selv om det er en filleting.

Bare for å prøve å bryte ut av sirkelen.

Tror ikke han sliter med depresjon nei, han jobber i full stilling og virker å være i fin form, men han er så sliten når han kommer hjem, at han bare vil slappe av og vil ikke ha ansvaret for barnet da han jobber hundreprosent.

Skulle virkelig ønske jeg kunne gjort, hadde gjort mye for å komme meg litt bort. Jeg er bare sliten. Takk for tipsene, får prøve å gjøre det.

[pressplay]

Her bør dere sette dere ned for en skikkelig prat.

Slik jeg ser det er man 2 stykker om å oppdra barn. Nå er du hjemmeværende og han er på jobb, så mellom 8-16 er familiens samlede arbeidsoppgaver (skaffe inntekt, passe barn) greit fordelt. Når han kommer hjem fra jobb bør han ta del i husarbeidet på lik linje med deg. Når det er sagt så skal det heller ikke være slik at når han kommer hjem så skal han overta alt barnepasset med beskjeden "nå er det din tur".

Håper dere finner ut av det.