Jeg trenger hjelp til å finne en mann!

[AnonymBruker]

Jeg har et langvarig samborskap bak meg, og et par korte forhold etter det som har endt etter tre-fire måneder fordi en av oss har mistet interessen. Nå bor jeg på et veldig lite sted hvor det ikke finnes noen potensielle ektemenn (fordi det er det jeg leter etter). Så da er vel datingsider på nettet mitt beste (og i grunn) eneste alternativ. Hvilke datingsider anbefaler dere og hvorfor?

Jeg får ofte høre at en pen dame som meg ikke burde ha noen problemer med å finne en mann, og hvorfor i all verden er du singel, noe som får meg til å tro at det er personligheten min som suger. Dette forsterkes ytterligere av at mannfolk fort mister interessen for meg når vi blir bedre kjent.. Hva er det jeg gjør galt? Hva er det som skremmer menn bort?

Gode råd mottas med takk!

Anonym poster: 74267f7fbd2fed1d791299b8b50ea75e

[AnonymBruker]

Umulig å si når vi ikke kjenner deg/vet noenting om hva du gjør og hvordan du oppfører deg rundt menn... Gi noen eksempler på forhold som har gått galt?

Anonym poster: 713189693df2048ef2d07d377ed9094f

[Hanna!]

Umulig å si når vi ikke kjenner deg/vet noenting om hva du gjør og hvordan du oppfører deg rundt menn... Gi noen eksempler på forhold som har gått galt?

Anonym poster: 713189693df2048ef2d07d377ed9094f

Enig! Alt mulig kan jo være "galt", mye lettere hvis du gir noen konkrete eksempler. Men ellers er det vel slik at bor du på landet er det ferre å ta av og du må være mindre kresen generelt sett.

[AnonymBruker]

TS her. Jo, hva skal jeg si? Jeg er veldig beskjeden face to face, men åpen og ærlig på sms/på nett. Jeg ble veldig forelsket i en mann for tre måneder siden. Vi møttes på en date, begge var veldig nervøse men det endte med klining og tafsing. Etter daten kalte han meg en knall jente og sammenlignet meg med en Mercedez (!). Vi holdt kontakt på nett og sms i to måneder, alt virket helt fantastisk helt til jeg spurte om han ikke snart skulle komme hit igjen (han bort veeeeldig langt unna). Da ble det færre meldinger, han bestilte seg tur hit tre måneder fram i tid og da jeg sa at det syntes det var fryktelig lenge til sa han at han ikke ble så fort betatt og at han trengte tid..og jeg ble etter dette beskyldt for å mase på han. Det gikk i fra full flørting (hvis han ikke var betatt var han jævlig god til å late som!), og masse hinting om flytting og det ene med det andre som tydet på at mine følelser var gjengjeldt til fullstendig islegging og nå null kontakt siste tiden. Jeg synes selv jeg har vært veldig forsiktig med å mase fordi jeg vet at det ikke er særlig lurt, men det må allikevel ha blitt oppfattet slik av han.. Det må nevnes at han har vært singel veldig lenge. Det er vel mulig at jeg ikke er særlig flink til å spille "kjærlighetsspillet", og er altfor åpen slik at mannfolk ikke får tilfredsstilt jaktinstinktet..

Jeg er veldig kresen (når det gjelder personlighet, ikke utseende) og har ikke tenkt å senke kravene bare for å ha noen. Da foretrekker jeg heller å være singel.

Noen som har noen noen innspill? Føler meg som en idiot på dette området og vil gjerne lære

Anonym poster: 74267f7fbd2fed1d791299b8b50ea75e

[Gjest Mog]

For meg uansett hvem jeg prater med, er det viktigste å være ærlig. "Noen" finner ut av en løgn før eller senere...

[Hudærra]

For meg uansett hvem jeg prater med, er det viktigste å være ærlig. "Noen" finner ut av en løgn før eller senere...

Jeg syns også ærlighet er viktig, men jeg lurer allikevel på om det kanskje kan bli vel mye ærlighet? Det virker som mannfolk liker å jakte, og da er det kanskje lurest å spille hard to get? Jeg bare er helt ræva på å late som...

Ok, anonym skal visst hukes av ja

Endret 19. november 2012 av Hudærra

[Hanna!]

TS her. Jo, hva skal jeg si? Jeg er veldig beskjeden face to face, men åpen og ærlig på sms/på nett. Jeg ble veldig forelsket i en mann for tre måneder siden. Vi møttes på en date, begge var veldig nervøse men det endte med klining og tafsing. Etter daten kalte han meg en knall jente og sammenlignet meg med en Mercedez (!). Vi holdt kontakt på nett og sms i to måneder, alt virket helt fantastisk helt til jeg spurte om han ikke snart skulle komme hit igjen (han bort veeeeldig langt unna). Da ble det færre meldinger, han bestilte seg tur hit tre måneder fram i tid og da jeg sa at det syntes det var fryktelig lenge til sa han at han ikke ble så fort betatt og at han trengte tid..og jeg ble etter dette beskyldt for å mase på han. Det gikk i fra full flørting (hvis han ikke var betatt var han jævlig god til å late som!), og masse hinting om flytting og det ene med det andre som tydet på at mine følelser var gjengjeldt til fullstendig islegging og nå null kontakt siste tiden. Jeg synes selv jeg har vært veldig forsiktig med å mase fordi jeg vet at det ikke er særlig lurt, men det må allikevel ha blitt oppfattet slik av han.. Det må nevnes at han har vært singel veldig lenge. Det er vel mulig at jeg ikke er særlig flink til å spille "kjærlighetsspillet", og er altfor åpen slik at mannfolk ikke får tilfredsstilt jaktinstinktet..

Jeg er veldig kresen (når det gjelder personlighet, ikke utseende) og har ikke tenkt å senke kravene bare for å ha noen. Da foretrekker jeg heller å være singel.

Noen som har noen noen innspill? Føler meg som en idiot på dette området og vil gjerne lære

Anonym poster: 74267f7fbd2fed1d791299b8b50ea75e

Huff da!

Vel, virker jo som om avstanden har noe å si her.

Altså, jeg ville hvertfall vært forsiktig med å innlede noe til noen som bor så langt unna...

Desverre.

Synes ikke det virker som masing. Men mulig du kunne besøkt ham også? Kan jo hende det er for sent nå, men hvis jeg var den som var forelska ville jeg satsa og prøvd å dra til ham.

Kan jo hende du sa noe rart eller at han bare ikke var interessert. Hvem vet?

[Hudærra]

Det er nok dessverre for sent nå..Han ville komme hit ned igjen først fordi han ikke har noe gjesterom, og jeg ville ikke pushe han. Avstanden var jo et tema helt fra starten, men han snakket om at han gjerne ville flytte ned hit dersom det var praktisk mulig, på sikt (ja, vi snakket om det også veldig tidlig). Jeg kommer vel til å lure på hva jeg sa leeenge..aner ikke siden han ikke har fortalt meg det. Han skrev at jeg ikke hadde sagt/skrevet noe galt, men jeg skjønner jo at jeg må ha gjort det. Jeg synes det er merkelig at noen kan gå fra å virke så interessert til å miste helt interessen på null komma svisj, men sånn er det. Jeg må vel bare prøve å glemme hele fyren...

[Hanna!]

Trenger ikke å ha sagt noe galt. Kan jo hende han bare ikke var interessert nok i utgangspunktet. Det er en fæl følelse, men man må bare prøve å holde motet oppe. Stakkers deg, det er vond. Men det går over

Sikkert lurt å glemme ham. Selv om det selvsagt kan være lurt å spørre om det var noe som gjorde at han ikke var interessert. Men å spørre én gang er nok. Kan jo hende du maser, men det kan ikke vi vite.

[Gjest spavalica]

Først må jeg finne en mann selv,så kan jeg hjelpe deg :DSer du ikke at alle her sliter med den samme "finne en mann/dame" greia

[Hudærra]

Hanna: Takk for klemmen! Joda, det går jo over. Føler ikke for å spørre han noe mer heller fordi jeg allerede i hans øyne har mast. Vil han ikke, så vil han ikke. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det uansett, sagt er sagt. Prøver å fortelle meg selv at det er hans tap, jeg er et forbanna catch ;-)

Spavalica: Hehe, jo, det er jo en trøst at det er flere som sliter. Det skal jaggu ikke være lett!

[Nettinettet]

Hvordan har du det med deg selv? Er du fornøyd med den du er og føler du at livet ditt er bra slik som det er?

[PanLi]

Det er nok dessverre for sent nå..Han ville komme hit ned igjen først fordi han ikke har noe gjesterom, og jeg ville ikke pushe han. Avstanden var jo et tema helt fra starten, men han snakket om at han gjerne ville flytte ned hit dersom det var praktisk mulig, på sikt (ja, vi snakket om det også veldig tidlig). Jeg kommer vel til å lure på hva jeg sa leeenge..aner ikke siden han ikke har fortalt meg det. Han skrev at jeg ikke hadde sagt/skrevet noe galt, men jeg skjønner jo at jeg må ha gjort det. Jeg synes det er merkelig at noen kan gå fra å virke så interessert til å miste helt interessen på null komma svisj, men sånn er det. Jeg må vel bare prøve å glemme hele fyren...

Det er ikke sikkert du har sagt noe feil i det hele tatt Det skjer det noe med meg hvis jeg liker en person, og han enten er veldig "på" eller for avventende i forhold til det som kjennes riktig for meg: høy fart aktiverer håndbrekket mitt, og lav fart aktiverer gassen. Jeg liker liksom best "gjennomsnittsfart".... Kanskje gjør han det også? Regulerer ned farten, mener jeg, hvis han ser at det har gått litt for fort.... (selv om det var han som la opp til det). Det gjelder å finne et tempo som begge er komfortable med. Liker dere hverandre, så finner dere ut av det! Hvis ikke, så glem ham, som du sier

Endret 20. november 2012 av PanLi

[andy capp]

Som det blir sagt over her, så ser det ut til at det er mange her på KG som sliter med å finne mann/dame det klaffer med. Kanskje skulle vi opprette et eget underforum hvor vi legger ut beskrivelser av oss selv og de interesserte kan sende PM

Neida, tror vel egentlig ikke det hadde blitt noe bedre enn en hvilken som helst datingside...

Som enslig med barn annenhver uke, ser jeg at mulighetene til å finne noen på "vanlig" vis er begrensede. Jeg er vel derfor heller ikke på aktiv leting etter noen, selv om tanken på å finne en ny så klart frister. De ukene jeg har ungene er det helt utelukket å drive med slikt, de ukene jeg ikke har ungene går med til så mye annet rart. Alt jeg ikke rakk mens ungene var hos meg, og alt jeg har lyst til å gjøre som prioriteres foran å fly på byen å sjekke damer.

Har så vidt vært innom sukker og lignende, men falt vel ikke helt for opplegget der. På grunn av ungene og jobb/sosial situasjon har jeg vært forholdsvis anonym på disse sidene, og da sier det seg selv at man forsvinner litt i mengden, selv om man skulle forsøke å ta initiativ selv.

Samtidig er vel min erfaring at kjærligheten dukker opp når du minst aner det, mitt problem har vel i enkelte tilfeller vært at jeg ikke får med meg at den er der før det er for sent Så jeg håper fortsatt at det plutselig står en fantastisk kvinne foran meg, samtidig som at jeg skjønner at det er henne jeg har ventet på

Jeg tror noe av problemet med datingsidene er at de er veldig spesifike på verdier, holdninger og interesser, og overlater til hver enkelt å definere hva som ligger i de fretidsutsiktene som skal legges inn i profilene. Det er vel gjerne der de største problemene oppstår, i alle fall i innledningsfasen. Ser fort for meg at det godt kan være gjensidig interesse og fasinasjon i utgangspunktet, men at man ikke klaffer på hva man vil ha ut av det og hvor fort man ønsker det.

Jeg tror ikke jeg vil ha en som er et speilbilde av meg selv, etter et langt forhold/ekteskap med to barn, etterfulgt av en skilsmisse og litt tid som singel, ser jeg at jeg trenger å ha noe som er bare mitt. Dersom et forhold skal utvikle seg, må man bringe inn impulser utenfra. Litt motsetninger tor jeg bare er sunt, men felles fremtidsutsikter med tanke på boforhold osv tror jeg må være på plass ganske tidlig.

[Hudærra]

Hvordan har du det med deg selv? Er du fornøyd med den du er og føler du at livet ditt er bra slik som det er?

Det går jo litt opp og ned, men i det store og hele er jeg vel rimelig fornøyd med meg selv og livet mitt. Det er hele tiden en prosessen for å bli den beste utgaven av seg selv, ikke sant? Det føles som ting endelig har begynt å falle på plass i livet mitt, men jeg savner en å dele det med og han fyren virket rimelig ideell på mange områder. Det er som å lete etter nåla i høystakken, finne den og så glapp den jævla nåla ut av de klumsete hendene mine

[Capt. Obvious]

Sikker på at det ikke har gått litt for fort i svingene her? Slik jeg forstår det har dere bare møttes en gang, og dere snakket allerede om å flytte sammen? I tillegg til at han også må rive opp røttene der han bor nå, finne seg jobb på ditt hjemsted og rett og slett etablere seg på nytt der. Det er en ganske radikal livsendring på kort tid, og det kan hende han ønsker å ta det litt roligere.

En gang var det en utenlandsk jente som fortalte meg at en stor endring er en av tre ting: Skaffe seg ny jobb, flytte til et annet sted man ikke kjenner eller gifte seg/bli samboere. Når man gjør alle tre tingene på en gang så blir jo endringen betydelig.

[Nettinettet]

Det går jo litt opp og ned, men i det store og hele er jeg vel rimelig fornøyd med meg selv og livet mitt. Det er hele tiden en prosessen for å bli den beste utgaven av seg selv, ikke sant? Det føles som ting endelig har begynt å falle på plass i livet mitt, men jeg savner en å dele det med og han fyren virket rimelig ideell på mange områder. Det er som å lete etter nåla i høystakken, finne den og så glapp den jævla nåla ut av de klumsete hendene mine

Det du sier er musikk i mine ører, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at det var happy ending hos deg allerede NÅ.. Jeg vet alt om å vente og jobbe og så føle at NÅ kan han komme, og så kommer han ikke.. men plutselig så står han der og da tenker du at "å ja, derfor ja.. fordi jeg bare måtte..... først"

Så ja jeg er litt enig med Capt Obv. pust, lev, nyt at du har det bra med deg selv og sååååå kommer han Og de som glipper glipper av en grunn..

[Hudærra]

Som det blir sagt over her, så ser det ut til at det er mange her på KG som sliter med å finne mann/dame det klaffer med. Kanskje skulle vi opprette et eget underforum hvor vi legger ut beskrivelser av oss selv og de interesserte kan sende PM

Neida, tror vel egentlig ikke det hadde blitt noe bedre enn en hvilken som helst datingside...

Som enslig med barn annenhver uke, ser jeg at mulighetene til å finne noen på "vanlig" vis er begrensede. Jeg er vel derfor heller ikke på aktiv leting etter noen, selv om tanken på å finne en ny så klart frister. De ukene jeg har ungene er det helt utelukket å drive med slikt, de ukene jeg ikke har ungene går med til så mye annet rart. Alt jeg ikke rakk mens ungene var hos meg, og alt jeg har lyst til å gjøre som prioriteres foran å fly på byen å sjekke damer.

Har så vidt vært innom sukker og lignende, men falt vel ikke helt for opplegget der. På grunn av ungene og jobb/sosial situasjon har jeg vært forholdsvis anonym på disse sidene, og da sier det seg selv at man forsvinner litt i mengden, selv om man skulle forsøke å ta initiativ selv.

Samtidig er vel min erfaring at kjærligheten dukker opp når du minst aner det, mitt problem har vel i enkelte tilfeller vært at jeg ikke får med meg at den er der før det er for sent Så jeg håper fortsatt at det plutselig står en fantastisk kvinne foran meg, samtidig som at jeg skjønner at det er henne jeg har ventet på

Jeg tror noe av problemet med datingsidene er at de er veldig spesifike på verdier, holdninger og interesser, og overlater til hver enkelt å definere hva som ligger i de fretidsutsiktene som skal legges inn i profilene. Det er vel gjerne der de største problemene oppstår, i alle fall i innledningsfasen. Ser fort for meg at det godt kan være gjensidig interesse og fasinasjon i utgangspunktet, men at man ikke klaffer på hva man vil ha ut av det og hvor fort man ønsker det.

Jeg tror ikke jeg vil ha en som er et speilbilde av meg selv, etter et langt forhold/ekteskap med to barn, etterfulgt av en skilsmisse og litt tid som singel, ser jeg at jeg trenger å ha noe som er bare mitt. Dersom et forhold skal utvikle seg, må man bringe inn impulser utenfra. Litt motsetninger tor jeg bare er sunt, men felles fremtidsutsikter med tanke på boforhold osv tror jeg må være på plass ganske tidlig.

Kjente meg igjen i mye av dette. Jeg har et barn 100 % av tiden så det å dra på ørt og førti dater med forskjellige folk har jeg rett og slett ikke tid til, heller ikke til å henge på byen hver helg (noe jeg forøvrig ikke har særlig tro på uansett).

Jeg tror også man møter noen når man minst aner det. Denne kisen som nevnt over var en date arrangert av felles kjente, og etter det jeg så på Facebookprofilen hans hadde jeg aldri i verden tatt kontakt med han på en datingside. Likte forsåvidt personligheten hans, men trodde ikke jeg kom til å bli tiltrukket av han. Men BANG! Der sto han, med en sjarm, utstråling og humor som forvandlet meg til en fnisende fjortis på to sekunder. Det skjer ikke meg hver dag, for å si det sånn.

Jeg vil heller ikke ha et speilbilde av meg selv, det blir jo kjedelig i lengden. Men sånn nogenlunde likt verdisyn og noen grunnleggende framtidsønsker bør så absolutt samsvare hvis det skal ha noen hensikt å i det hele tatt prøve. Terskelen for å tolerere all slags bullshit blir naturlig nok lavere etter at man har fått barn.

Med litt hjelp fra dere har jeg nå klart å overbevise meg selv om at sjansen for å finne en (ny) mann jeg kunne tenke meg et langvarig forhold til er sånn cirka lik null.

[Hudærra]

Sikker på at det ikke har gått litt for fort i svingene her? Slik jeg forstår det har dere bare møttes en gang, og dere snakket allerede om å flytte sammen? I tillegg til at han også må rive opp røttene der han bor nå, finne seg jobb på ditt hjemsted og rett og slett etablere seg på nytt der. Det er en ganske radikal livsendring på kort tid, og det kan hende han ønsker å ta det litt roligere.

En gang var det en utenlandsk jente som fortalte meg at en stor endring er en av tre ting: Skaffe seg ny jobb, flytte til et annet sted man ikke kjenner eller gifte seg/bli samboere. Når man gjør alle tre tingene på en gang så blir jo endringen betydelig.

Jo, altså, det var jo ikke sånn at vi planla å flytte sammen. Jeg lurer på om jeg allerede visst at han kunne tenke seg å flytte, ikke pga meg, men fordi han ikke trives så godt der han bor og han har familie her. Men er det ikke naturlig å snakke om at dersom ting skulle klaffe at det kan være en mulighet på sikt? Jeg har ikke hatt samboer de siste sju årene så jeg er ikke klar for det med en gang jeg heller, og det mener jeg at jeg var rimelig tydelig på.

Det med jobb er nok verre. Han trives veldig godt i den jobben han har, og det er ikke flust av ledige jobber i hans bransje.

Og gifte oss? Ja, på et eller annet tidspunkt vil jeg gjerne bli gift, men jeg har det ikke travelt med det heller, og det tror jeg han skjønte. Jeg håper han skjønte det.

Han har ikke hatt kjæreste på seks år..det meste kan vel føles som en veldig stor endring da, og jeg ser ikke bort i fra at jeg fucka det til med noe jeg sa/skrev. It happens

[Magic76]

Jeg har et langvarig samborskap bak meg, og et par korte forhold etter det som har endt etter tre-fire måneder fordi en av oss har mistet interessen. Nå bor jeg på et veldig lite sted hvor det ikke finnes noen potensielle ektemenn (fordi det er det jeg leter etter). Så da er vel datingsider på nettet mitt beste (og i grunn) eneste alternativ. Hvilke datingsider anbefaler dere og hvorfor?

Jeg får ofte høre at en pen dame som meg ikke burde ha noen problemer med å finne en mann, og hvorfor i all verden er du singel, noe som får meg til å tro at det er personligheten min som suger. Dette forsterkes ytterligere av at mannfolk fort mister interessen for meg når vi blir bedre kjent.. Hva er det jeg gjør galt? Hva er det som skremmer menn bort?

Gode råd mottas med takk!

Anonym poster: 74267f7fbd2fed1d791299b8b50ea75e

Slik som du beskriver deg selv, minner du om min bror. Han er singel, og kan si ting som ikke alltid passer for han er for ærlig :-) Men verdens snilleste fyr.