Kjærlighetssorg..eller?

[Gjest Leah]

Jeg hadde nettopp fylt 17 år da vi traff hverandre via en felles venninne

Dagen etter vi traff hverandre ble vi sammen. Sommeren 2008 fikk jeg min første kjærste! Vi har hatt et vanskelig forhold når jeg tenker meg om.

Jeg har alltid vært en meget følsom person og hatt mine meninger om hva som er greit i et forhold og hvor grensene går. Her startet våre problemer. Han hadde mange jentevenninner, inkluderte meg aldri og viste dem aldri at han var gla i meg. Dette tok virkelig på.

Han var utro en gang, han holdt på å være utro en andre gang og han snakket ofte med jenter på en flørtende måte over internett og løy om at han ikke var sammen med andre jenter (altså bare tilbringe tid med dem) da jeg var bortreist. Han løy om uviktige ting. Jeg har alltid fått en følelse når noe er galt.. å jeg har hatt den følelsen alt for ofte.

Det ble slutt mellom oss nå for en uke siden. Vi ble vell i grunn enige om det. Jeg sliter masse med det, for her er en person jeg har forholdt meg til i over 4 år, planlagt en fremtid med, gådd gjennom motgang og fremgang.. ikke minst blitt en del av han, og han av meg.

De gangene jeg "tok han på fersken" ble han helt knust. Han sa at han elsket meg, jeg så hvor såret han var - så startet vi på nytt. Vi prøvde i allefall.

Men nå er det altså over. Årene sammen med han har forandret meg som person. Jeg er blitt en sjalu person og fått en usikker holdning. Jeg ser han på facebook og kjenner at hjertet mitt skriker etter å snakke med han, men jeg prøver å holde det igjen. Det blir mer samtaler om "hvordan går det?", "spist noe idag?".

Hvorfor må det være slik? Jeg vet oppriktig talt at dette var til det beste. Jeg vet at jeg ikke hadde klart å komme over det som skjedde nå på slutten, hvor han hadde skrevet om meg til ei jente på 17, hvor negativ jeg var og hvor vanskelig det var å være sammen med meg - uten å fortelle hovedårsaken til det ; at han var utro og at jeg ikke klarte å stole på han.

Jeg vet at jeg nå får slippe å uroe meg over hva han gjør, bekymre meg når jeg er borte fra han osv.. så jeg sitter her å undrer om jeg har kjærlighetssorg, eller om jeg er trist over nederlaget og er redd for å gå ut i verden med hevet hode etter å ha brøtte ut av min trygghetskrets?

Hva skal jeg gjøre? Jeg klarer ikke spise, jeg ser ikke lyst på dette i det hele tatt, og det værste av alt - mitt bilde på menn er totalt ødelagt. Hva som jeg nå finner meg en ny en, men klarer å ødelegge forholdet vårt før det har startet på grunn av mine dårlige erfaringer? Jeg har en heldigvis en snill og forståelsesfull mamma, men jeg kan ikke sitte å holde henne i hånda for alltid.

Jeg går med en konstant hjemlengselsfølelse (til han) og vet det ikke finnes et fasit svar på når den skal gå over. Jeg bare trenger bekreftelse på at jeg ikke sitter her å føler meg helt jævli uten grunn? Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang når jeg må dra hjem til "meg selv"..

Hilsen en oppgitt jente på 21 år, som egentlig er på begynnelsen av sine beste år, men som heller føler at hele livet er ødelagt pga dårlige erfaringer

[LivetPåNytt]

Hei du!

Det her er en veldig sårt og vanskelig situasjon for deg. Det er helt normalt med kjærlighetsorg. Og det værste med kjærlighetsorg er jo at du savner den personen. Og det kommer til å gå over av seg selv.

Jeg har selv vært i akkurat samme siutasjon, og det her kommer til å gå over. Du kommer til å finne en gutt som bryr seg for den DU er, og elsker deg og er er glad i deg. Og ikke en som er utro.

Det er veldig hard og mørk periode nå, men det kommer til å gå over etterhver. Du må bare "la tiden lege sår" for det gjør den.

Og du må absolutt ikke være redd for å treffe andre gutter, for det gjør bare at du ser ned på deg selv og klarer ikke å komme deg videre. Du må treffe andre gutter, for det er slik du kan klare å komme deg over eksen din.

Men du må vite at du ikke er alene når det gjelder slike ting.

Mange andre som har det så vondt som du har det nå. Men det kommer lysere tider

Håper dette hjalp!