Føler at livet raser forbi meg i rekordfart, og jeg klarer ikke å komme meg opp fra grøfta jeg ligger i...

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke hvor jeg skulle poste dette, men problemene går jo utover mine relasjoner, så da ble det her.

Jeg er 27 år, redd for fremtiden, ensom og usikker. Jeg fatter ikke hva som er galt med meg! Jeg går på et studie jeg sliter med motivasjonen på, og hadde en stor eksamen på fredag som gikk til h*lvete. Har en i morgen også, men klarer ikke å få lest fordi jeg vet det er for sent. Nå er det slik at jeg har bestemt meg for fullføre dette studiet, og jeg har allerede kommet et stykke på vei. Men jeg sliter så ekstremt mye med å lese, og får så dårlige karakterer. Selv om jeg gang på gang bestemmer meg for at "neste gang, DA skal jeg virkelig gjøre det bra", så fortsetter jeg bare i en ond sirkel med halvveis lesing og enden på visa er at jeg ikke får med meg noe.

I tillegg er jeg i et forhold med en mann jeg er veldig glad i, men klarer ikke å være fornøyd med det heller. Jeg er så usikker, så redd for at han ikke er nok glad i meg. Han er dårlig på å kommunisere, og avviser alle mine forsøk på å snakke om de tingene som plager meg. Så har vi en evig runddans der jeg hele tiden skal ta opp problemene våre, og han gang på gang skyver de under teppet. Og jeg bruker all min energi og alle mine tanker på dette. Siden jeg er 27, har noen år igjen av utdannelsen min, og generelt føler meg som en taper i livet, så legger jeg all min lykke i at dette forholdet må gå rundt. Tanken på å være singel i tillegg er mer enn det jeg kan bære akkurat nå. Folk rundt meg kjøper bolig og får barn, mens jeg sitter her som en idiot. Har ingen hobbyer, har ingen treningslyst, orker ikke å være sammen med venner når jeg er i så kjipe perioder som nå, og jeg makter egentlig ikke å gjøre noe som jeg vet er hyggelig for meg selv.

Hvordan kan jeg ta tak i livet mitt? Jeg vil være en gladere og mer tilfreds versjon av meg selv. Jeg vil få tilbake selvtilliten min, og tro på at jeg er bra! Jeg vil bli en flink student, og jeg vil ikke være avhengig av at kjærestens følelser for å ha det bra. Det er så enkelt å sitte her og tenke over alt jeg skal endre, men likevel beviser jeg gang på gang at jeg ikke får det til...

Det ble en liten utblåsning, men godt å få skrevet det ned. Hvis noen i tillegg har et lite råd eller to, så blir jeg oppriktig glad.

Anonym poster: 1f658ba34a08209ce488467067dda51a

Anonym poster: 1f658ba34a08209ce488467067dda51a

[Gjest Sitronkake]

Det er ikke lett å ha det sånn. Høres ut som du har kommet inn i en ond sirkel med tankegangen din. Den ene negative tanken tar den andre og til slutt føles alt så håpløst. Men fatt mot, du trenger ikke ha det sånn for alltid. Du kan faktisk velge å ha det bedre. Du har gode ting i livet ditt, fokuser på det og si til deg selv at i dag, i dag velger du å la det positive regjere. Selv om du ikke har lyst, gjør en ting som du vet du normalt ville ha likt. Kjenn etter om det gir deg noen positive vibber og la dem få prege dagen din.

Send meg en PM om du vil prate.

[AnonymBruker]

Takk for svar, Sitronkake, det var fint å lese

Jo, jeg ser jo at jeg må endre tankegangen min. Jeg må begynne å tro litt mer på meg selv, og virkelig høre på den stemmen inni meg som sier at jeg er like mye verdt som andre. Problemet er bare at den drukner i alle de andre stemmene som brøler at jeg ikke har noe å tilføre verden. Kjenner at ting er så håpløse av og til, og vil bare legge meg ned og våkne om noen år, akkurat som om alt vil ha ordnet seg da. Paradokset er at i ungdomsalderen slet jeg mye med lav selvtillit pga. utseende, noe som var helt tåpelig og førte til så mye unødvendig bruk av energi. Nå synes jeg selv at jeg ser flott ut, men bekymrer meg for at jeg ikke har noe å bidra med når det gjelder andre mennesker, i form av den jeg faktisk er. Mange av bekymringene over kjæresten dreier seg om nettopp det. Jeg vet at han synes jeg er pen, men så føler jeg at han ikke synes jeg er smart nok, og når jeg sliter så mye med studiet mitt blir studiet bare en bekreftelse på det. Så ja, det hele har vel blitt en ond sirkel som jeg ikke vet hvordan jeg skal bryte... Argh, blir så sinna på meg selv!

Anonym poster: 1f658ba34a08209ce488467067dda51a