Det å flytte hjemmefra

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ei jente på 20 år som vet at det ikke er mange årene til jeg flytter ut.. Jeg er nå i en praksisperiode som blir en 80 % stilling hvis man skal regne det ut som en arbeids stilling.

Jeg føler jeg har mer enn nok med det (praksis), skolen/skrive oppgaver, og gjøre mine egne ting.. Og selvsagt tilbringe tid med venninner, kjente og familie er noe jeg prioriterer og synes er viktig.

Jeg skal starte å jobbe i butikken i begynnelsen av desember..

Men jeg tenker at når jeg flytter ut så har jeg ansvar for så mange ting.. Nå bor jeg hjemme og mamma gjør mye, f.eks mye matlaging, mye husarbeid osv Men dette er ting jeg må gjøre selv når jeg flytter ut pluss at jeg må tenke på regninger, avtaler uten at noen kan minne meg på det, og stå på egne bein..

For når jeg er ferdig for dagen er jeg ganske sliten og jeg tenker at da må jeg lage middag hver dag, ansvar for husarbeid dagligdagse ting som oppvask osv få ting til å gå rundt helt alene..

Hvordan synes dere det gikk når dere flytta hjemmefra?

Anonym poster: 5b9d498290731a5db1b75d83b03a8aad

[Gjest gjest17]

Velkommen til virkeligheten

[Gjest gjest]

Gikk kjempefint for min del. Nå liker jeg å gjøre husarbeid da og hjalp til mye da jeg bodde hjemme, så overgangen var ikke så vanskelig. Ganske deilig å ha noe eget! Gled deg

[Chord]

Du må jo bare hoppe i det, mener nå jeg. Skal du bo hos moren din og la henne lage middag for deg til du blir 30, eller 40?

Jeg forstår at du har mye å gjøre om dagene, men du må bare finne din egen plass å bo, og gjøre det beste utav det. Du finner helt sikkert en måte å rekke alt, både på jobb og hjemme.

Regninger, husarbeid og alt sånt er jo noe som må gjøres, så da må du bare prioritere annerledes. Kanskje droppe en jentekveld til fordel for gulvvasken. Du finner det ut

[AnonymBruker]

Gikk kjempefint for min del. Nå liker jeg å gjøre husarbeid da og hjalp til mye da jeg bodde hjemme, så overgangen var ikke så vanskelig. Ganske deilig å ha noe eget! Gled deg

Takk for svar

Og framtida skremmer meg noen ganger når jeg tenker ordentlig på det, hva som kan vente meg.. Jeg kan havne i et dårlig ekteskap, få barn som er veldig utfordrende og føle at jeg ikke takler det/føle meg mislykka, jeg kan miste folk jeg er glad i (at de dør) jeg kan få en alvorlig sykdom, jeg kan bli ufør, kanskje jeg dør i en bilulykke og har to barn som venter hjemme men moren dør og mannen min får en ny kone som er slem mot dem osv mye som kan skje..

Men det er jo ikke noe poeng i å tenke over det..

Anonym poster: 5054fda0031d09c92c5e70db0a20997d

[Gjest loren]

Det kommer helt sikkert til å gå kjempefint. Hva med å ta litt ansvar hjemme nå, for å bli vant til mer å gjøre? Når du flytter ut så må du jo sjonglere flere ting uansett, så hvorfor ikke starte litt?

Vi er mange som klarer det med mer enn skole og jobb, så det går nok helt fint

[AnonymBruker]

Vel, du MÅ ikke lage middag hver dag. Ofte lager jeg meg et smørbrød med salat eller en omelett istf fullt middagsstyr. Spiser "ordentlig" middag kanskje en gang i uka.

Anonym poster: f1e4b1bebac9f6a501fd6af2ff91a7a6

[AnonymBruker]

Vel, for å svare så har vi alle, uavhengig av alder, dager der livet setter seg på tverke. Det middagen blir ei tørr brødskive med pålegg fra sist uke, der jobben er 7,5 timer med helvete, der en drømmer om å krype under dyna og komme frem igjen til neste år. Men uten nyanser er livet kjedelig. Uten motgang vokser du ikke, uten vansker setter du ikke pris på oppturene.

Jobb tar en realistisk 8 timer. Mat 1/2-1, husarbeid noen timer i uka. Det er ofte en salig suppe av jobb-trening-husarbeid-sosialt-sove, rince and repeat.

Anonym poster: e6dc5e0b0c2815a707ef2c70ff71c3a8

[Gjest gjest]

Takk for svar

Og framtida skremmer meg noen ganger når jeg tenker ordentlig på det, hva som kan vente meg.. Jeg kan havne i et dårlig ekteskap, få barn som er veldig utfordrende og føle at jeg ikke takler det/føle meg mislykka, jeg kan miste folk jeg er glad i (at de dør) jeg kan få en alvorlig sykdom, jeg kan bli ufør, kanskje jeg dør i en bilulykke og har to barn som venter hjemme men moren dør og mannen min får en ny kone som er slem mot dem osv mye som kan skje..

Men det er jo ikke noe poeng i å tenke over det..

Anonym poster: 5054fda0031d09c92c5e70db0a20997d

Tror alle har hatt slike tanker en eller annen gang. Og man kan ikke gruble og tenke så mye på det, for det er ikke noe man får gjort noe med uansett. "Ingen vet hva morgendagen bringer." Hørtes teit ut, men det finnes ingen garantier på noe, det beste er bare å leve her og nå og sette pris på det en har. Det også hørtes litt teit ut. Men uansett hvor mye en grubler så endrer det ikke på noe.

Men om noe av det ovenstående skulle skje, så skjer det ikke samtidig. Og uansett har mennesker en unik evne til å mestre slike ting.

[AnonymBruker]

Tror alle har hatt slike tanker en eller annen gang. Og man kan ikke gruble og tenke så mye på det, for det er ikke noe man får gjort noe med uansett. "Ingen vet hva morgendagen bringer." Hørtes teit ut, men det finnes ingen garantier på noe, det beste er bare å leve her og nå og sette pris på det en har. Det også hørtes litt teit ut. Men uansett hvor mye en grubler så endrer det ikke på noe.

Men om noe av det ovenstående skulle skje, så skjer det ikke samtidig. Og uansett har mennesker en unik evne til å mestre slike ting.

Takk for et fint svar. Jeg synes ikke det hørtes teit ut, jeg er enig i det du sier

TS

Anonym poster: 5054fda0031d09c92c5e70db0a20997d

[Rubies_]

Jeg syns ikke det er så slitsomt å være ung, studere, jobbe og ta ansvar for hjem og bolig. Nå har jeg en hund da, og hunder krever jo ganske mye av min tid, noe som innebærer at jeg ikke kan fly på byen hver kveld, men det er ikke en av mine interesser heller. Men resten som husarbeid og matlaging, går rimelig kjapt. Jeg holder meg til et ganske sunt kosthold (til vanlig, dessverre ikke akkurat nå i eksamensperioden, hehe), og det krever litt planlegging. Men ikke drøyt mye, liksom. Det er en myte at det tar så mye lengre tid å lage mat fra bunnen av.

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Du får til det meste! Du kommer nok til å savne mamma litt når du kommer hjem etter en lang dag og bordet ikke er dekket og maten ikke står på kok, men sånn er det. Voksen må man bli!

[Pringle]

Hvis du trives hjemme og mamma trives med å ha deg hjemme, så ikke stress med flytteplaner. Du føler selv når tiden er moden.

Selv ble jeg holdt igjen så lenge at jeg skammer meg, og den situasjonen unner jeg ingen.

[AnonymBruker]

Hvis du trives hjemme og mamma trives med å ha deg hjemme, så ikke stress med flytteplaner. Du føler selv når tiden er moden.

Selv ble jeg holdt igjen så lenge at jeg skammer meg, og den situasjonen unner jeg ingen.

Takk for svar men hva mener du med at du ble holdt igjen så lenge at du skammer deg? hvordan holdt igjen..?

Anonym poster: 5054fda0031d09c92c5e70db0a20997d

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut da jeg var 18, og har aldri hatt problemer med slike praktiske ting. Det går ikke mye tid per måned til regninger, og man trenger ikke akkurat lage et overkomplisert system for å huske avtaler. En helt vanlig kalenderbok hjelper veldig, og jeg henger opp post-its på badet hvis det er noe akutt jeg må huske. Matlaging blir man bedre til, og ostesmørbrød redder dagen ganske ofte. Jeg fikk personlig mer energi av å bo for meg selv fordi når jeg kom hjem var det ingen som krevde noe av meg, jeg kunne utsette rydding til neste dag hvis jeg ville det, ingen som maste. Det var bare meg og mitt.

Anonym poster: ee4c284d11c9068f6f7e017e7fce8a12

[Pringle]

Takk for svar men hva mener du med at du ble holdt igjen så lenge at du skammer deg? hvordan holdt igjen..?

Anonym poster: 5054fda0031d09c92c5e70db0a20997d

Fikk ikke "lov", hjelp, (moralsk) støtte til å flytte for meg selv. Selv om jeg var voksen. Noe av problemet var selvfølgelig at det økonomiske ikke var i orden, jeg gikk lenge arbeidsledig, pga noe som i ettertid viste seg å være en alvorlig psykisk funksjonshemning - men det kunne ha blitt ordnet hvis ikke foreldrene mine hadde trenert det. Jeg betalte litt husleie, som de hjalp meg med å søke sosialkontoret om. Jeg hadde bare rommet mitt, og knapt nok det, ikke noe privatliv; hvis moren min ville meg noe, og det ville hun oifte, kom hun bare rett inn. Jeg kunne ikke låse døra, da ble de mistenksomme. Nei, jeg fikk ikke lov til det, det var ikke snakk om engang. Uff, dette er så flaut. Jeg var altfor lydig og ettergivende og tafatt og underdanig. Jeg deltok i husarbeidet, og jeg opplevde ikke at det var vanskelig å ordne meg selv da jeg endelig fikk noe eget, det var bare vidunderlig deilig å få styre sitt eget liv uten å bli konstant overvåket.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg synes det var overraskende lite stress. I dag, siden jeg jobber altfor mye, blir husarbeidet gjerne tatt litt i skippertak, men det funker det også.

Mat går seg til, enten ved at man finner raske løsninger (nei, jeg snakker ikke nødvendigvis toro), eller at man tar litt lettere på middagsmaten i travle perioder.

[AnonymBruker]

Med meg gikk det ganske dårlig da jeg flyttet hjemmefra. Har gjort det to ganger, og har flyttet tilbake begge gangene.. Den første gangen flyttet jeg for å gå på skole, og planen var å bo hjemme året etter og gå et år til på skole. Kom ikke inn på skolen, men ble boende hjemme likevel når jeg først var der.

Det kan kanskje bli mye å skulle endre på alt samtidig, men når du får inn rutiner med jobb og skole vil det ikke være en like stor overgang å skulle flytte for seg selv. Du er uansett bare 20 år, det er ikke noe galt å bo hjemme i den alderen synes jeg.

Anonym poster: e43ab9b09aba820a2bb9e8fc12686c93

[fionel]

Jeg flyttet ut da jeg var 18. riktignok sammen med samboeren min. Men vi klarte oss da fint vi, var utrolig deilig å kunne styre ting alene, vi var ikke lenger avhengig av foreldrene våres. Det var også ekstremt deilig å gå i butikken første gang husker jeg, å handle inn for hele uken sammen. (Dette re noe vi gjør enda, og det sparer utrolig mye tid, penger og planlegging iløpet av uken) Ja klart man noen ganger savner å være "liten" å bare kunne være på rommet hjemme hos mamma, men sånn fungerer ikke livet, man må bli voksene en gang.. Men som en over her skriver, ikke stress med å bli "voksen" du blir det tidsnok uansett ! Og da er det ingen vei tilbake uansett

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut da jeg var 18. riktignok sammen med samboeren min. Men vi klarte oss da fint vi, var utrolig deilig å kunne styre ting alene, vi var ikke lenger avhengig av foreldrene våres. Det var også ekstremt deilig å gå i butikken første gang husker jeg, å handle inn for hele uken sammen. (Dette re noe vi gjør enda, og det sparer utrolig mye tid, penger og planlegging iløpet av uken) Ja klart man noen ganger savner å være "liten" å bare kunne være på rommet hjemme hos mamma, men sånn fungerer ikke livet, man må bli voksene en gang.. Men som en over her skriver, ikke stress med å bli "voksen" du blir det tidsnok uansett ! Og da er det ingen vei tilbake uansett

Takk for svar det er jo også enklere økonomisk når man er to med tanke på at man deler utgifter osv...

Anonym poster: 5054fda0031d09c92c5e70db0a20997d

[xXAmorXx]

Jeg flyttet ut sommeren jeg fylte 18.. Gud aldri angret på det. Men så skal det jo også nevnes: Jeg hadde en forferdelig barndom..