Faren lever ikke opp til forventingene

[AnonymBruker]

Før og under svangerskapet pratet vi mye om forventninger til barn. Han var klar på å ta sin del av det. Slik har det ikke blitt. Barnet er ett år, og jeg gjør det aller, aller, aller meste. Han har på en måte koblet ut, og det er barnet og meg, også han alene. Vi lever vårt liv, han lever sitt. Slik føler jeg det. Han gjør ting med barnet hvis jeg ber om det, men det ender opp med at jeg ikke gidder spørre, det er enklere å gjøre det selv.

Dette tærer på. Jeg meker jeg mister følelser for han. Jeg føler det trist at han ikke engasjerer seg mer. Det var ikke slik det skulle bli. Før fødsel så hadde jeg aldri trodd jeg kom til å ha det slik.

Jeg vet det er flere som har det slik. Hva gjør dere for å få en best mulig løsning på dette? Jeg føler ikke dette er grunn god nok for å avslutte. Jeg vil så gjerne at barnet skal ha både mamma og pappa samme sted. Jeg forsøker å forsone meg med at det blir slik det er nå, ellers må jeg flytte. Men det er vanskelig.

P.S: Samboeren er deprimert. Kan dette har noe med saken å gjøre? Det kan virke som han trekker seg unna, fordi "jeg klarer alt så mye bedre". Han påstår at barnet er mye sur alene med han, men blir blid med en gang jeg er der. Det virker som han kvier seg for å være alene med barnet. Bare det at jeg dusjer og han er alene med det virker nesten uoverkommelig for han. Han er i gang med å få hjelp mot depresjonen nå. Han har nok vær deprimert en stund, men kan virke som om det bare har blitt verre etter barnet kom. Nesten som at det er en utløsende faktor for noe.

Anonym poster: db9164934b2114e8a45e5b35ee3a5cd0

Anonym poster: e2e7b52fc3e9eaebc744eb72f1fa3f84

[AnonymBruker]

Forventningene*

Det er vanskelig å si noe om hvorfor han er sånn, før han har fått skikkelig hjelp til depresjonen. Da finner de jo ut hva som ligger bak også.

Anonym poster: db5b053567a96b8a37669ed955843299

[Gjest Gjest]

Før og under svangerskapet pratet vi mye om forventninger til barn. Han var klar på å ta sin del av det. Slik har det ikke blitt. Barnet er ett år, og jeg gjør det aller, aller, aller meste. Han har på en måte koblet ut, og det er barnet og meg, også han alene. Vi lever vårt liv, han lever sitt. Slik føler jeg det. Han gjør ting med barnet hvis jeg ber om det, men det ender opp med at jeg ikke gidder spørre, det er enklere å gjøre det selv.

Dette tærer på. Jeg meker jeg mister følelser for han. Jeg føler det trist at han ikke engasjerer seg mer. Det var ikke slik det skulle bli. Før fødsel så hadde jeg aldri trodd jeg kom til å ha det slik.

Jeg vet det er flere som har det slik. Hva gjør dere for å få en best mulig løsning på dette? Jeg føler ikke dette er grunn god nok for å avslutte. Jeg vil så gjerne at barnet skal ha både mamma og pappa samme sted. Jeg forsøker å forsone meg med at det blir slik det er nå, ellers må jeg flytte. Men det er vanskelig.

P.S: Samboeren er deprimert. Kan dette har noe med saken å gjøre? Det kan virke som han trekker seg unna, fordi "jeg klarer alt så mye bedre". Han påstår at barnet er mye sur alene med han, men blir blid med en gang jeg er der. Det virker som han kvier seg for å være alene med barnet. Bare det at jeg dusjer og han er alene med det virker nesten uoverkommelig for han. Han er i gang med å få hjelp mot depresjonen nå. Han har nok vær deprimert en stund, men kan virke som om det bare har blitt verre etter barnet kom. Nesten som at det er en utløsende faktor for noe.

Anonym poster: db9164934b2114e8a45e5b35ee3a5cd0

Anonym poster: e2e7b52fc3e9eaebc744eb72f1fa3f84

Du både spør og svarer.

Du virker mest frustrert over situasjonen.

Mannen virker ikke være frisk så hva forventer du.............

[Gjest Gjest]

sån hadde jeg det også,alene mor med samboer,forferdelig tungvint! jeg fikk 3 barn og han ble bare mer og mer til iritasjon,han snakket ikke til meg en gang.

vi bodde sammen i år for barna sin skuld.. men tilsutt orket jeg ikke mer,vi hadde ikke noe forhold og jeg bodde sammen med en mann som ikke snakket til meg,og ikke jeg lenger kjente. så jeg gjorde opp forholdet. han var mest trist for at han måtte betale bidrag,og at statusen med å vere "familie" var borte.

ting ble mye lettere da jeg ble alene med bare barna!! men jeg dekker ikke over lenger for hans manglende tilstedeværelse og manglende oppfølging.barna vill se dette uansett!

[AnonymBruker]

Du både spør og svarer.

Du virker mest frustrert over situasjonen.

Mannen virker ikke være frisk så hva forventer du.............

Ja, jeg er frustrert. Det er vel ikke rart? Han presterer å si at han syns han ser barnet for lite, og samtidig gå vekk fra stuen hvor hun er for å se på tv i et annet rom. Hvor er logikken?

Nei, han er nok ikke frisk, men blir man egoistisk av å være deprimert? Melde seg helt ut av familielivet?

sån hadde jeg det også,alene mor med samboer,forferdelig tungvint! jeg fikk 3 barn og han ble bare mer og mer til iritasjon,han snakket ikke til meg en gang.

vi bodde sammen i år for barna sin skuld.. men tilsutt orket jeg ikke mer,vi hadde ikke noe forhold og jeg bodde sammen med en mann som ikke snakket til meg,og ikke jeg lenger kjente. så jeg gjorde opp forholdet. han var mest trist for at han måtte betale bidrag,og at statusen med å vere "familie" var borte.

ting ble mye lettere da jeg ble alene med bare barna!! men jeg dekker ikke over lenger for hans manglende tilstedeværelse og manglende oppfølging.barna vill se dette uansett!

Var han deprimert? En ting er sikkert, her blir det ikke flere barn!

Anonym poster: e2e7b52fc3e9eaebc744eb72f1fa3f84

[SmallTalk]

Ja, jeg er frustrert. Det er vel ikke rart? Han presterer å si at han syns han ser barnet for lite, og samtidig gå vekk fra stuen hvor hun er for å se på tv i et annet rom. Hvor er logikken?

Nei, han er nok ikke frisk, men blir man egoistisk av å være deprimert? Melde seg helt ut av familielivet?

Anonym poster: e2e7b52fc3e9eaebc744eb72f1fa3f84

Man blir ikke nødvendigvis egoistisk av å være deprimert, men man melder seg gjerne helt ut av det meste, familielivet inkludert.

For min del så høres det ut som om du kan legge mye av skylda for oppførselen og mangelen på tilstedeværelse på depresjonen, og antageligvis så vil nok mye av dette bedre seg så snart han får den hjelpen og behandlingen som er nødvendig.

[Kontormus]

Kanskje han hadde blitt mindre deprimert hvis han gjorde mer for å leve opp til forventningenene og engasjert seg mer i familien sin.

Høres ut som en som er for umoden til å bli far, og går rundt og er misfornøyd fordi det skulle vise seg å være brysomt med småbarn! Dessuten er han ikke i sentrum av begivenhetene lenger, og mor og barn har rottet seg sammen...

[Amarinda]

Typiske tegn på depresjon er jo tanker om å være mindreverdig, manglende evne til å engasjere seg og å gjennomføre gjøremål, manglende energi.. Ja, dette har nok grobunn i depresjonen, så gi han hvertfall muligheten til å få hjelp med det han sliter med.

Når det er sagt, forstår jeg veldig godt at du er frustrert og at denne situasjonen er vanskelig. Jeg hadde nok følt meg veldig alene. Kanskje kan du/dere ha utbytte av å snakke med familievernkontoret?

[Gjest Gjest]

Mannen er syk så det er ingen vits i å være sint på ham.

[AnonymBruker]

Du må rett og slett spørre og forvente mer. Å være deprimert er ikke ensbetydende med at man ikke kan ta tak.

Og litt av grunnen til at han ligger unna nå bunner nok litt i at han ser at han er ganske så udugelig (ikke rart at det tar lang tid for han å skifte bleie når han bare har gjort det et par ganger i løpet av et år). Så ta deg en skikkelig prat med han, skriv ned hva dere blir enige om og så sørger du for at han følger opp. Ikke stå bak ryggen hans og følg med når han gjør det og gi han litt ros av og til. Er egentlig imot at en mann skal oppdras som en hund med ros og slikt, men jeg tenker at han har ganske dårlig selvtillit og føler at han ikke er god nok til noe (typisk for depresjon) og derfor er det viktig at han får beskjed om at han har fått det bra til.

Men du må være litt jævlig og bitch og sette krav og ikke gi opp.

Anonym poster: 698156cee3509f552c43a950d046b9bc

[Gjest brutal mann]

forventninger ja... Han føler forventningene på kroppen, merker at han ikke lever opp til kravene, føler seg elendig, har så enda mindre å gi, er enda lenger fra kravene og slik går dagene. Han er i en ond sirkel som du gjør ditt for å forsterke.

[Gjest Gjest]

forventninger ja... Han føler forventningene på kroppen, merker at han ikke lever opp til kravene, føler seg elendig, har så enda mindre å gi, er enda lenger fra kravene og slik går dagene. Han er i en ond sirkel som du gjør ditt for å forsterke.

Hjelpes...

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Sulosi, mod.

[Strixvaria]

Jeg tenker som så at det sikkert finnes måter å få far mer engasjert på. Først og fremst opplever en del menn - psykisk syke eller ei - at moren "tar fullstendig over" når ungen kommer; det er hun som ammer, hun som skifter bleier, hun som bader ungen, og som kort sagt styrer og steller med alt som har med avkommet å gjøre. Far kan kanskje aller nådigst få holde ungen noen minutter, under nøye oppsyn. Her føler mange menn seg tilsidesatt, og mange er livredde for å gjøre noe galt, både fordi de er redde for at ungen ikke liker dem eller at de skal komme til å skade barnet, men også fordi det er en god del kjeftemødre der ute som da kommer med "herregud, du gjør det HELT feil!!", "nei, du klarer det ikke! det skal ikke gjøres sånn!!" og den slags, noe som ikke akkurat inviterer mannen til å bruke tid på å lære seg disse tingene. Nå sier jeg ikke at det nødvendigvis er dét du gjør her, TS, men jeg har forstått at en del mødre ser seg litt blinde på at de selv klarer alt, mens mannen blir veldig tilsidesatt i hele baby-fasen. Kan du ikke si "du, kan ikke du mate ham nå - h*n vil jo gjerne ha med pappaen sin!" - og da er det viktig at du ikke detaljstyrer med "du har for mye mat på skjea", "du kan ikke holde flaska sånn" osv., for da blir det en negativ opplevelse for faren, samtidig som ungen hører at du snerper på far, og det blir ubehagelig for alle parter (og ungen begynner garantert å hylgrine..). Gjør det til noe positivt - vær tålmodig med far, engasjer ham på en positiv måte og la ham prøve seg frem også. Ingen blir verdensmestre på første forsøk, og noen trenger en ekstra puff i ryggen for å finne ut at "jøss, dette var ikke så vanskelige som jeg hadde trodd - jeg får det jo til!"

Det er også viktig å rose hverandre - du kan jo gjøre din del ved å si at "jeg synes det var så fint da du matet småen i sta, det synes at han liker det når pappaen er i nærheten", og "jeg hadde blitt veldig glad hvis du ville være med å bade småen i kveld" og lignende

Endret 18. november 2012 av Strixvaria

[Sulosi]

Tråden er ryddet. Spørsmål om moderering tas på ris og ros, ikke her.

Sulosi, mod.

[Gjest Darthoven]

Det skulle du tenkt på før du fikk barn med ham!

[Gjest O___o]

Jeg synes du skal gå.

Å ha depresjon, kan være veldig vondt og vanskelig,

og man kan tenke veldig irrasjonelt.

Men hvis mannen er syk - betyr det ikke at du skal bli av den grunn.

[Gjest alille]

Jeg synes du skal gå.

Å ha depresjon, kan være veldig vondt og vanskelig,

og man kan tenke veldig irrasjonelt.

Men hvis mannen er syk - betyr det ikke at du skal bli av den grunn.

Jeg synes ikke man skal gå sånn uten videre, hvis det er mulighet for at mannen kan bli frisk innen rimelig tid.

Får mannen hjelp? Er hjelpen god nok? KREV at mannen oppsøker hjelp og får behandlet denne depresjonen. Det er litt vanskelig å løse dere problemer som et par, hvis han ikke får løst sine egne problemer.

Selv om han er en dårlig far nå fordi han er deprimert trenger det ikke bety at han aldri kan bli en god far. Men han trenger hjelp til å greie det - fra noen som har peiling.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal gå.

Å ha depresjon, kan være veldig vondt og vanskelig,

og man kan tenke veldig irrasjonelt.

Men hvis mannen er syk - betyr det ikke at du skal bli av den grunn.

Så hvis moren hadde fått fødselsdepresjon skulle mannen bare tatt med seg barnet og forlatt moren? Det er det du egentlig sier her..

Anonym poster: 639465814a0825848a8a3f9755668e99

[Gjest Gjest]

Jeg tenker som så at det sikkert finnes måter å få far mer engasjert på. Først og fremst opplever en del menn - psykisk syke eller ei - at moren "tar fullstendig over" når ungen kommer; det er hun som ammer, hun som skifter bleier, hun som bader ungen, og som kort sagt styrer og steller med alt som har med avkommet å gjøre. Far kan kanskje aller nådigst få holde ungen noen minutter, under nøye oppsyn. Her føler mange menn seg tilsidesatt, og mange er livredde for å gjøre noe galt, både fordi de er redde for at ungen ikke liker dem eller at de skal komme til å skade barnet, men også fordi det er en god del kjeftemødre der ute som da kommer med "herregud, du gjør det HELT feil!!", "nei, du klarer det ikke! det skal ikke gjøres sånn!!" og den slags, noe som ikke akkurat inviterer mannen til å bruke tid på å lære seg disse tingene. Nå sier jeg ikke at det nødvendigvis er dét du gjør her, TS, men jeg har forstått at en del mødre ser seg litt blinde på at de selv klarer alt, mens mannen blir veldig tilsidesatt i hele baby-fasen. Kan du ikke si "du, kan ikke du mate ham nå - h*n vil jo gjerne ha med pappaen sin!" - og da er det viktig at du ikke detaljstyrer med "du har for mye mat på skjea", "du kan ikke holde flaska sånn" osv., for da blir det en negativ opplevelse for faren, samtidig som ungen hører at du snerper på far, og det blir ubehagelig for alle parter (og ungen begynner garantert å hylgrine..). Gjør det til noe positivt - vær tålmodig med far, engasjer ham på en positiv måte og la ham prøve seg frem også. Ingen blir verdensmestre på første forsøk, og noen trenger en ekstra puff i ryggen for å finne ut at "jøss, dette var ikke så vanskelige som jeg hadde trodd - jeg får det jo til!"

Det er også viktig å rose hverandre - du kan jo gjøre din del ved å si at "jeg synes det var så fint da du matet småen i sta, det synes at han liker det når pappaen er i nærheten", og "jeg hadde blitt veldig glad hvis du ville være med å bade småen i kveld" og lignende

Så det du faktisk sier her, er at hun er ikke bare blitt mor til sitt barn. Men hun er blitt mor til sin mann også. Og må oppdra ham med ros og bygge opp selvbildet hans, slik at han kan være far...

*Sukk*